Vinter og lite besøk på Blåfjellenden

Blå himmel og sol og lite vind i november.

Det ble en tur til Blåfjellenden i november dette året. Jeg regner med at for meg slutter sesongen oftest rund månedskiftet oktober/november. I fjor ble det ingen novembertur. Bare et år har det blitt tur i desember. Nå er det å se fram til sommersesongen i 2025 som antakelig starter i månedskifte mai/juni.

For at jeg skal ta en tur så pass sent i sesongen, må været – og værmeldingen, være bra. Det betyr varmegrader, lite nedbør og lite vind. Denne gangen var det skikkelig god værmelding. Nesten ikke vind, helt uten nedbør, skyet og temperatur godt over null, også på natta.

Det ble ikke helt som meldt. Jeg fikk sol og blå himmel i to dager. Det var nesten vindstille, men i slikt vær blir det ofte kaldt, og det var is og frost i stien da jeg gikk tilbake.

Det er egentlig greit med frost, myrene blir harde å gå på og marka – utenom stien er helt uten is. Problemet er gangveiene. De blir skikkelig glatte, og denne gangen gikk jeg utenom disse på vei hjem.

Det er jo ikke mange som besøker Blåfjellenden så sent på året, men det pleier å være en del folk i helgene – om været skikker seg. Utenom helgene er det nesten folketomt.

Det er ofte omtrent samme temperatur inne som ute når jeg ankommer så sent på året. Selv om hovedhytta fort blir varmet opp av sola, så er det kaldt inne på annekset. Sola forsvant bak fjellet nede i Fidjadalen rundt klokka fire.

For å få opp varmen i annekset går det med omtrent en vedsekk og det tar i hvert fall to timer før termometeret viser 20 grader.

Det er veldig greit, og også «regelen», at det skal være både ved og vann i hytta når den forlates. Dette gjelder spesielt på vinteren. Da gjelder det å få opp varmen så kjapt som mulig. Denne gangen måtte jeg bære inn både vann og ved, før jeg kunne sette for å få meg en tekopp – varm – inntatt i ovnskroken tett inntil ovnen.

Det var helt klar himmel på ettermiddagen. Selv om sola ikke varmer, fikk jeg igjen en stund for meg selv på terrassen utenfor hovedhytta, med den flotte utsikten nedover Fidjadalen.

Det ble likevel tidlig mørkt. Alt i halv seks tiden var det lite lys ute, og stearinlysene i stua ble tent lenge før fem. Det kan lett bli en lang kveld, men jeg trives i eget selskap.

Det var ikke frost om natta, men på morgensiden, ble pytten utenfor annekset dekket med tynn is. Siden det var klarvær, ble det tidlig lyst, men jeg hadde litt å gjøre før jeg kunne ta fatt på hjemveien.

Selv om det nesten ikke hadde vært folk de tre siste ukene – og jeg hadde gjort rent hver gang jeg var innover, så ble det en haug med støv og rask da jeg kostet over gulvet. Vaskevannet var også ganske mørkt, men ikke helt skittent. Det er likevel «regelen» at det skal vaskes før hytta forlates.

Det var litt trist og vemodig, å forlate hytta denne gangen. Jeg sa – for meg selv – adjø og «takk for i år» da jeg gikk ut døra. Nå ser jeg fram til 2025.

Det nærmer seg slutten på sesongen på Blåfjellenden.

Likevel greit turvær denne gangen.

Det ble en tur til Blåfjellenden i nesten perfekt turvær til å være i slutten av oktober. Nesten ikke vind, nesten ikke regn, og nesten ikke sol – og nesten ti grader. Det er været som bestemmer om det blir flere turer innover denne høsten. Jeg går ikke innover alene, i frost og med is i stien. Om det skulle bli varmegrader, er det også lett mye vind og mye regn.

Det var lite vann i Fossebekken og ved vaet øverst i bakken opp fra hytta var det bare å spasere over. Myrene og jorda ellers er likevel skikkelig våt. Det er liksom ikke tak i det øverste laget, og det er noen skli-spor nedover bakkene.

De to siste gangene jeg har vært innover – fra torsdag til fredag, har jeg vært alene. Ingen andre besøkende i det hele tatt. Jeg regnet selvsagt med å bli alene denne natta også.

Da jeg kom inn skrev jeg meg inn i protokollen på linja under mitt eget navn fra forrige uke. Det hadde ikke vært folk på annekset på en uke. Vannbøtta sto som da jeg gikk, og det var heller ikke brukt noe ved.

Hytta var kald. Selv med nesten ti grader ute var det under den temperaturen inne. Det ble å fyre for fullt i ovnen for å få opp varmen. Litt merkelig det der. Fyring for fullt går etter lyden. Trekken må stilles slik at det «bråker» i ovnen.

Det blir tidlig mørkt. Og det er før vi stiller klokka tilbake denne helga. Fra nå av blir det å ta med hodelykt om noen velger å gå innover stort etter tre på ettermiddagen. Da blir det antakelig likevel ganske mørkt siste delen av bakken ned mot Blåfjellenden.

Siden det ville bli mørkt ganske tidlig også denne dagen, fant jeg fram stien og fikk den opp til taket på uthuset. Det lekker ned på den ene doen, og jeg var egentlig inne for å få tatt noen bilder av takhatten. Jeg er ikke glad i høyder, og selv å gå et par meter opp i stien for å ta bildene er en utfordring. Det gikk selvsagt helt greit, og jeg kom både opp og ned stigen uten problem, men sakte.

Etter å ha fått gjort jobben jeg var inne for å gjøre, sjekket jeg hovedhytta. Litt til min overraskelse var det kommet en kar som ville ligge over. Han hadde startet fra Mån den morgenen, og ville ned samme vei dagen etter.

Det var ikke stort varmer i hovedhytta enn i annekset, så det ble fyring i ovnen her også. Det har hent at jeg har hengt opp tepper foran ovnskroken i hovedhytta, for å gjøre kroken fortere varm.

Jeg satt en stund og snakket med karen, og da dukket det opp nok en som ville overnatte. Hun, en jente som gikk i følge med sin hund, tok selvsagt inn på hunderommet på annekset. Det rommet er isolert, men uten mulighet for oppvarming, Det kan lett bli kaldt.

Denne dagen gikk jenta ned og hentet vann, fikk vannet i den stor kjelen og satte den på ovnen. Vannet ble nesten kokende i løpet av kvelden, og kjelen med varmtvann ble tatt inn på hunderommet for å holde temperaturen oppe.

De to siste ukene hadde jeg vært alene, og både gulvet i annekset ble rengjort med både kost og fille. Denne natta var vi to,og likevel var det mye rusk og rask da jeg kostet, og vannet ble skittent da jeg vasket. Et opphold på en turistforenings hytte krever vask av gulvet....

Ingen andre en "tilsynet" på Blåfjellenden.

Temmelig varmt og bare litt regn og vind.

Det er tydelig at det begynner å nærme seg vintersesongen med snø og is – og ski. Det var i hvert fall ikke mange som ville inn til Blåfjellenden denne torsdagen.

Det var i grunnen ikke så rart. YR mente det både ville blåse – opp mot 25 m/sek i kastene, og det ville regne. Jeg var veldig i tvil om jeg burde ta innover med så pass dårlig værmelding. Nå viste det seg at været på langt nær, var så galt som YR mente det ville bli.

Det kan ikke skje så spesielt mye på en enkel tur inn til Blåfjellenden, men alene er det alltid en mulighet for en ulykke som gjør at jeg blir liggende i stien. Nå har jeg med en In Reach 2 med alarmknapp i tilfelle...

Denne dagen var det ganske varmt opp mot ti grader, og faren for nedkjøling var ikke stor, men med temperaturer ned mot null, vind og regn, så kan det lett skje. Så sent på året er det faktisk viktig å ha med tørt skifte. Tørt vil si i plastpose oppe i en «vanntett» sekk.

Det var ingen gjester som hadde overnattet på annekset siden sist jeg var innover. Ute var det ti grader og omtrent samme temperatur inne. Her var det bare å få fyr i ovnen, og bålfyre til varmen bredde seg i stua. Det tok over to timer.

Siden det var kaldt inne, tok jeg og kostet gulvet. Selv om det ikke hadde vært folk siden sist jeg for over gulvet, var det en bra haug med støv og skitt jeg måtte fjerne. Gulvet bør i grunnen vaskes – alltid. Det er liksom ikke nok å bare koste over gulvet. (Jeg vasket på morgenen.)

Det ble mørkt alt i syv-tiden. Neste uke går vi over til vintertid, og da blir det mørkt enda tidligere. Så sent på året hender det ganske ofte at folk tar ut fra Hunnedalen så sent at det er skikkelig mørkt lenge før det får se hyttene ved Blåfjellenden. Det kan bli kronglet å komme fram i nattemørke, og det har hent et par ganger at folk har tatt mot stølen på andre siden av elva fordi de ser lys i vinduet.

Tåka hang nedover fjellsiden på morgenen. Sola som både YR og «Storm» mente ville vise seg, var godt gjemt bak skyene. Jeg ventet til ut på formiddagen før jeg tok avgårde mot Hunnedalen.

Selv om det var mange grader til å være langt ute i oktober, ble det kaldt oppe i høyden der den svake vinden fikk tak. Det var helt nødvendig med skikkelig jakke og bukse. Nå gikk jeg uten «mellomlag» - en tynn fleecejakke over ullblusen og under Gore-tex jakken. Mellomlaget var selvsagt med i sekken. Sammen med ekstra tynne hansker og en ekstra lue.

Det var ferske spor av folk som hadde gått innover og snudd men også spor av bønder på let etter de siste sauene. Skulle noen se sau i heia fremover så vil det være greit om «noen» fikk beskjed.

Nesten nede i Hunnedalen var det sterk lyd av helikopter. De var i gang med å støpe grunnmuren på den nye hytta til Turistforeningen. Det skal bli spennende å se hvordan hytta blir.

Det var ikke snø eller is på denne turen mot Blåfjellenden.

Jeg ble alene på Blåfjellenden på denne turen.

Vi er nesten i midten av oktober, og det er ikke lenge til is og snø gjør det vanskelig å komme innover heia. I hvert fall for meg som går alene, og ikke lenger har samme balanse som for 40-50 år siden.

Nå var det ikke manglende balanse – eller for den saks skyld - is eller snø, som gjorde at jeg havnet på rompa i en bakke på siste turen. Det var rett og slett ikke tak i torva jeg tråkket ned på. Den ga etter i bakken nedover og da havnet jeg på baken. Slike ting skjer virkelig for, og det var bare så vidt jeg fikk tatt meg for. Heldigvis ble resultatet bare en skitten buksebak.

Det var ikke bare meg som utfordret glatt sorpe og våt bakke så sent i sesongen. På vei innover kom det først to gutter i mot. De hadde gått inn dagen før og var nå på vei mot bilen. For meg som hadde vinden og regnet bakfra var det greit. De hadde gått mot været omtrent hele turen, og ikke hatt det like greit.

Litt lengre inne satt det to jenter. De var på samme tur som guttene, men hadde nok brukt noe lengre tid, og hadde bruk for en liten pause.

Litt lengre oppe i bakken, ikke langt bak det første paret med jenter, kom det to jenter til. De spurte hvor langt de andre jentene hadde kommet, og da jeg fortalte at de var bare et lite stykke lengre nede i bakken, ble de litt lettet. De hadde med noe som var gjenglemt, og hadde håpet å ta igjen de andre jentene.

Det var også folk på dagstur, men de så jeg bare så vidt da de startet tilbake fra Blåfjellenden. Uten om de på dagstur ble det bare meg på hyttene denne natta.

Nå var jeg så pass heldig at guttene hadde tatt inn på annekset, og da jeg kom ned til Blåfjellenden, var det fortsatt godt og varmt i stua på annekset. Det ble likevel til at jeg fyrte opp i ovnen. Det ble varmt inne etter en stund...

Jeg hadde ikke planer om å gjøre noe spesielt, uten om de vanlige tingene. Denne gangen startet jeg med å sjekke hyttene. Det vil si å teste brannalarmer og sjekke for gjenglemte ting og boss som ligger og flyter.

Brannalarmene virket, og jeg fant bare et par med strømper. Jeg tar vare på yttertøy, bukser og jakker og fleece og liknende. Strømper og «slike ting» går rett i boss-sekken.

Det ble selvsagt også en runde med kost og fille, og selv om det i grunnen så bra ut, så er det alltid greit å få rengjort inngangen i hyttene – og på dassen.

Nå er det så pass sent på året at det ikke er sikkert jeg går innover stort flere ganger. Det blir antakelig minst en gang til, og forhåpentligvis flere enn det, men nå er det været som bestemmer. Det passet derfor å ta en sjekk i bokser og bagger på rommet og legge ut det jeg har spart på igjennom sesongen.

Nå bør det være nok rene svaberfiller, tørkehåndklær, oppvaskhansker og koster til det kommer inn nytt til påske. Det er i hvert fall nok gass, stearinlys og ved til vintersesongen.

Det kom ingen i mot da jeg gikk tilbake mot Hunnedalen. Det var heler ingen bestillinger. Den natta vil det antakelig være folketomt på Blåfjellenden.

Høst og flotte farger på Blåfjellenden.

Frost og stille på morgenen.

Høsten er en flott tid. Fine farger, og uten insekter, som for mange er en stor fordel. Når det i tillegg er sol og tørt i terrenget, så er det virkelig kjekt å ta turen inn til Blåfjellenden.

Høsten var tidligere den tid på året «alle» skulle på fjelltur. Fortsatt er det mange som går i oktober og tidlig i november, men de store gjengene som på 90 tallet strømmet til hytten, kommer ikke lenger. Det er ofte god plass, selv om været er det aller beste - for tur.

Midt i ukene er det fortsatt få folk på tur, men det hender jeg er alene på Blåfjellenden. Denne gangen var det ingen bestillinger, og jeg tenkte det ikke ville komme mange andre.

Med det virkelig flotte været som var lovet - selv om det skulle bli kalde netter, så trodde jeg ikke jeg ville bli alene. Det ville komme folk.

På vei innover går turen forbi byggeplassen for den nye hytta til Stavanger Turistforening. Denne dagen var det helikoptertransport av storsekker med grus. Mange sekker. Det bråkte ganske mye.

Videre oppover Oleskaret forsvant lyden av helikopteret ganske fort, og det ble igjen stille og ensomt. Nå var det spor innover, og et stykke etter Saftbekken og fossen, kunne jeg se folk foran meg. Kjentfolk, og vi tok følge en stund.

Jeg burde egentlig har kommet i gang med jobbingen, men dagen var alt for flott til å jobbe innendørs. Det ble til at jeg satte meg utenfor hytta og beundret utsikten og stillheten. Nå fikk jeg ganske kjapt selskap av de jeg hadde gått forbi, men det var – som vanlig – bare hyggelig å få selskap.

Høsten er flott, og denne dagen viste naturen seg fra sin beste side. I sola var det varmt, i le for en liten trekk ble det en kjekk stund i godt selskap.

Mange synes utsikten nedover Fidjadalen alene, er verdt turen inn til Blåfjellenden. Denne dagen var det virkelig flotte høstfarger og dalen viste seg fram på beste måte.

Vi ble etterhvert 8 tilsammen på Blåfjellenden den natta. Først kom det tre blide jenter. De valgte å ta inn på den store hemsen på hovedhytta. Der er utsikten nedover Fidjadalen best, mente jentene.

De hadde kommet sør fra og måtte ta om Ålgård. Det betydde også en stopp i Oltedal for å anskaffe strikketøy. Alle jenten satt på terrassen i sola med strikketøy. Jeg vet ikke hvor mye de fikk gjort, men utsikten og sola gjorde at det hadde en flott tid – med strikketøyet.

Det kom også et par i tillegg. Også disse kom sørfra, og både jenten og paret ville til Langavatn dagen etter. Det kan bli en del folk på Langavatn på en fredagskveld.

Ut på kvelden tok jeg turen bort til hovedhytta for å prate med folkene der. Da jeg gikk tilbake, en stund etter at det hadde blitt mørkt, var det spor i rimen på gangveien. Jeg trodde det var hundespor, og at det var kommet folk til hunderommet. Ved nærmere sjekk av sporene så jeg det var spor etter rev. To rever hadde spasert på gangveien mellom hyttene, mens vi satt inne og pratet.

Det er ikke alltid like kjekt å finne «spor» på Blåfjellenden. Denne gang var jeg nødt til å vaske opp en stabel tallerkener som ikke var tilfredsstillende rengjort. De var vasket, men uten at alle spor av middag var fjernet, og de var satt opp på hylle uten å være tørket. Matrester og fuktighet er så avgjort ingen god kombinasjon.

Jeg antar, - uten å være sikker – at det er skoleelever på tur, som nok ikke helt har hatt greie på hvordan ting skal gjøres, og som på den måten laget noe jeg kaller en helserisiko.

Sen høst og tidlig vinter på Blåfjellenden.

Fortsatt gode forhold men vinteren er ikke langt unna.

Det er litt merkelig. Tidlig i sesongen – normalt helt i slutten av mai, synes jeg det er en litt tøff tur bare å gå innover til Blåfjellenden. Det er mye snø og det kan være mye vann. Sommerturene dette året, har vært helt greit, men nå nærmer det seg slutten av sesongen, og igjen begynner jeg å både planlegge turene og sjekke værmeldingen på en annen måte.

Det kan komme dårlig vær på kort varsel, og jeg må forberede meg på en dårlig vær, selv med god værmelding. Faktisk melder Aftenbladet om folk med problemer på vei mot Blåfjellenden på lørdag, og om nysnø på toppene. Selv turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden kan by på utfordringer i dårlig vær.

Fra torsdag til fredag var det bare tre karer fra Tyskland utenom meg på hytta. Alle – far og sønn og en annen mann, var på ferie. Det så litt forundret ut da jeg forklarte at slutten av september, nok er sent i sesongen, og at det kunne komme snø så «tidlig». Det har vært snø i Suleskard, og mine advarsler fikk jo ny betydning med nysnø på søndagsmorgen.

Nå er det i grunnen greit å gå med litt frost og snø på bakken, men for egen del går jeg mye mer forsiktig enn til vanlig og turene tar lengre tid.

På Blåfjellenden burde det nesten være advarselskilt på gangveiene og lemmene inn mot hytta. De blir «spinnglatte» i frost.

For min del var turen inn på torsdag og tilbake på fredag, skikkelig flotte dager, med lite vind og mye sol. Selv om det var kaldt. På natten var det ned mot null, og i på stien i skråningen mot nord lå det is da jeg tok mot Hunnedalen nok så sent på fredagen. Vinterens første, for min del.

Da jeg sjekket bestillingene denne uke viste det seg at alle sengene var bestilt for to netter, og på turen innover møtte jeg en hel gjeng fra den internasjonale skolen. 40 stykket tilsammen, som hadde vært på hyttene.

Jeg er ikke helt sikker på om lederne for turen helt hadde kontrollen. De første ungene kom i mot meg et godt stykke fra der mye av gjengen hadde pause, og de siste gikk jeg forbi lenge etter at jeg hadde passert de som hadde pause. Det var lite samling i den gjengen.

Det meste var i orden da jeg kom ned. En av lederne i gjengen hadde forsikret meg om at det ikke ville være noe gjenglemt på hyttene, men likevel fant jeg både en Bergans drikkeflaske og en – søkkvåt – bukse. Hvordan speilet på hemsen hadde havnet i vinduskarmen lurer jeg litt på, men det var ikke vanskelig å få det tilbake på rett plass.

Jeg hadde ventet å treffe folk på vei mot hytta da jeg gikk tilbake. Det var en kar som ville inn til gjeterhytta på Blåfjellenden. I tillegg kom det nok en kar fra Tyskland, han ville overnatte.  Andre som ville innover, ville starte så pass sent at de ville ha bruk for hodelykter.

Nå er ikke det spesielt uvanlig at det kommer frem folk lenge etter at det har blitt mørkt på en fredag. Det kan likevel lønne seg å sjekke når sola går ned og mørket kommer. På denne tiden er det mørkt rundt halv åtte – om det er overskyet.

Det er, etter min mening, fortsatt omtrent en måned igjen av sesongen, men jeg ville sjekket værmeldingen før jeg bestilte seng. Jeg håper å få en tur i november, nesten som vanlig.

To flotte dager på Blåfjellenden.

Midt i september og flott vær.

Det var ikke mange dagene siden sist jeg var inne på Blåfjellenden. Fredag var det frem og tilbake på dagen, og det ble ikke tid til å jobbe. Nå var værmeldingen skikkelig bra, så jeg tenkte det ville passe med en ny tur innover.

Jeg startet ganske tidlig innover, og da jeg kom opp i bakkene over Fossebekken, ble jeg overrasket av et par som satt og beundret utsikten nedover mot Fossebekken og Hunnedalen. Det var hyttevakene, som jeg hadde møtt på min vei ut på fredag, og de på vei mot Blåfjellenden. Det ble stopp denne gangen også. Helge har jeg vært sammen med på tur noen ganger, og nå drar han rund som hyttevakt.

De kunne fortelle at nå var alle tørkehåndklærne rene og vinduene pusset. Det burde være ryddig og rent i begge hytten, og Helge hadde også fått tid til å få vekk noen småbjørker rund hytta.

Jeg hadde tenkt å kjøre aggregatet for lade den lille motorsaga, og nå ville det bare passe bedre. Samtidig ville det jo være helt greit å bruke støvsugeren – når aggregatet likevel går.

Nede på hytta ble jeg tatt i mot av en enslig svensk mann. Han var på en rundtur i Frafjordheiene. Meningen var å ligge i telt. Han ble så betatt av utsikten nedover Fidjadalen fra stuevinduet i hovedhytta et han like så godt tok inn for natta.

Jeg hadde egentlig trodd at det ikke ville komme folk. Det var ingen bestillinger og ingen på vei, da jeg tok turen over heia. Nå var det så pass tidlig at jeg nok lå litt foran andre – om noen ville innover.

Det kom selvsagt folk. To blide jenter tok turen innover og fant seg plass i hovedhytta. De tok ned til elva litt ut på ettermiddagen for å bade. Litt for kaldt for meg denne dagen. Selv om det var godt over 10 grader, så gjorde vinden det kaldt.

Litt ur på kvelden kom det en jente ruslende nedover bakken fra Langavatn. Hun hadde vært på Sandvatn sammen med mannen fra Sverige, men tatt turen om Langavatn. Det var egentlig meningen å ligge over der, men turen hadde gått så pass fort og greit, at hun også tok turen videre ned Blåstøldalen til Blåfjellenden.

Jentene som kom fra Høgaleitet, skulle «bare» tilbake dagen etter. På morgenen tok de mot Sandvatn og stien fra gjeterhytta på Blåfjellenden og Hunnedalen.

Ved å legge turen opp bakken og til østsiden av Leitevatn får de en rundtur, og ikke en tur frem og tilbake på samme sti. Stien på «andre» siden av Leitevatn er godt synlig og blir brukt av folkene på gjeterhytta. Selv om den ikke er merket med røde T-er, så er det greit å finne fram. Det er satt opp en del «nødlinger» som viser vei.

På min vei tilbake til Hunnedalen, traff jeg tre kjekke damer. De var på en rolig tur innover heia, på en virkelig flott dag., og så fram til en kjekk kveld på Blåfjellenden. Dagen etter ville de ned Fidjadalen.

Jeg kunne godt tenke meg en tur nedover dalen til Mån og Eikeskog, men transport ut er et problem. Turen står på planen for dette året, men.... Turen ned Fidjadalen er en av de flotteste turen i vårt område.

Med tre på vei innover og muligens andre fra Langavatn eller Sandvatn – eller Flørli, så står ikke hyttene tomme denne natta heller. Det er kjekt at hytten blir brukt.