Til Blåfjellenden med lykter og lys.

Mørket kommer tidlig.

Denne helga blir klokken satt tilbake. Det betyr at mørket kommet tidligere ifølge klokka – og det begynner å bli vanskelig å se alt fra rundt 18:00.

Til nå, har jeg hatt et par timer dagslys ved ankomst til hytta på fredags ettermiddag. Nå vil det omtrent være mørkt fra jeg kommer inn. Det gjør egentlig ikke så veldig mye, men kveldene blir lange.

Og det er normalt ikke så mange helgene ut i november før snø og is gjør det mindre morsomt å gå innover alene. Det er i hvert fall ikke så ofte jeg har vært på hytta etter de første ukene i november. Et år var det en spesielt mild høst, og da var jeg på hytta første uka i desember. 

Denne fredagen tok det ikke lang tid før det ble så pass mørkt inne at jeg måtte ta på hodelykten for å kunne lese avisen. Det var fortsatt lys nok ute, men inne kommer skumringen fort.

Jeg satte på middagen si åtte-tiden, og kikket tilfeldig ut vinduet. Og fikk da se to lykter som beveget seg mot hytta. Da hadde det vært mørkt omtrent en time.

Det var to hyggelige unge karer som kom. De hadde måttet ta lyktene til hjelp øverst i bakken, og det hadde tatt tid å komme ned. Det går senere i mørket.

De hentet vann, noe som ikke er enkelt i mørke. Middagen kom på bordet – jegergryte laget i bestyrerinnens store jerngryte. Skikkelig hyttemat i en god gammeldags jerngryte.

Guttene tok en liten hvil etter maten, men kom sterkt tilbake, og vi fikk en kjekk kveld.

Det blir koselig i hytta, med fyr i peisen, varme i stua, stearinlys på bordet og hyggelig selskap.

Nå er vel værmeldingen så pass «god» fremover, det vil si de melder regn og vind, men mildt, at det fortsatt vil være mulig å komme inn til hytta uten å kjempe med snø og is.

Det er alltid litt spennende å se hvor lenge sesongen kan strekkes helt på slutten.

Sau i heia.

Gi beskjed om du ser sau i heia.

Det er nå så pass sent i sesongen at sankingen er over. Selv ettersankingen er stort sett slutt. Likevel er det folk i heia for å se etter sau.

På lørdag møtte jeg to karer som kom ned fra heia. De hadde hatt en lang dag. Sauen de hadde funnet sto helt inne ved Fidjanutane, nede i det som blir kalt Litle Fidjadalen. Og de hadde funnet en god del, faktisk en ti – tolv stykker. Og ingen hørte egentlig til i den heia. Det var med andre ord andres sauer.

På søndag gikk turen inn til Sandvatn. Oppe ves Blautevann så jeg en kar, han så ut som han ventet på noen. Nede ved Lortabu, traff jeg to bønder.

De kunne fortelle at de hadde vært inne ved Mangædne for å se etter sau. Karen jeg så ved Blautevann, må ha misforstått en beskjed, og ikke oppfattet at de to andre gikk ned.  De tok kjapt oppoverbakkene for å gå i møte karen som ventet. Heldigvis kunne jeg se at det kom en person nedover liene, og det måtte være karen som var «savnet»

For disse tre gjeterne ble det en dryg dag med mye arbeid for ingen ting. Ikke en sau å se, selv om de fortsatt mangler en del dyr.

Det blir lagt ned mye arbeid for å få de siste sauene ned fra fjellet. Skulle snøen og vinteren komme, så vil sauene sannsynligvis stryke med, selv om jeg har truffet sauer som har overvintret nede i Fidjadalen.

Skulle noen se sau eller høre bjeller i heia, så er gjeterne svært interessert i å få en tilbakemelding på hvor det er sett eller hørt sau.

Og om noen tar seg bryet med å få sauen ned til veien, så ville det være enda bedre.

Det nærmer seg slutten på sesongen

Ikke mye folk denne helga.

På denne ukas tur til Blåfjellenden, var jeg sikker på at det ikke ville bli mye folk. Så sent på året er det litt for «spesielt interesserte» å gå inn til hyttene i Frafjordheiene.

Det hadde vært folk innover i uka, men ikke mange. Det så greit ut på hytta. På mengden av boss og støv, kunne det se ut som om det hadde vært flere innover, men det er ikke lett å si sikkert.

For meg er det fortsatt gode forhold og nok så uproblematisk å gå innover heia. Selv om YR melder både mye regn og vind, så har jeg aldri opplevd å ikke kunne komme fram på sommerføre. Ski og vinter derimot kan det være vanskeligere.

Denne fredagskvelden så det lenge ut som om jeg skulle bli alene på hytta. Men en god stund etter at det var blitt mørkt, kom det to stykker. Det var far og sønn på en kjapp tur i heia.

Vi fikk en hyggelig kveld på hytta.

Nå er det nok YR som bestemmer besøket. Lørdag var det antakelig ingen som tok turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden, eller til Sandvatn for den saks skyld.

Værmeldingen var alt annet en god. Det ble meldt om regn i bøtter og vind så det holdt. Nå var det langt fra ekstremvær lørdag og i hvert fall ikke på søndag. Det var faktisk helt greit å gå mot Hunnedalen på lørdag. Søndag var det enda bedre vær, og helt greit. Selvsagt var det vått, og det regnet, men det har det gjort før. Og turen er ikke så lang at det er snakk om å ta seg helt ut.

Skulle jeg komme med et råd, så måtte det være å ikke glemme lykt, om det skulle ta så lang tid at mørket kom.

Nå melder YR om regn og varmegrader fremover, så det skulle fortsatt være muligheter for en tur, om noen ønsker det.

Fisketur i oktober.

Men også andre på Blåfjellenden.

Denne helga måtte det bli en tur innover mot Blåfjellenden. Det minker på anledningene til å komme på hytta. Vinteren er ikke langt vekke, selv om det så langt omtrent ikke har vært frost og i hvert fall ikke en snøfille.

Med uværet i forrige uke, forsvant mesteparten av bladene på trærne. Naturen gjør seg klar for snø og kulde.

Det er likevel godt besøk på hytta. Fredag til lørdag var vi ni stykk som overnattet, og lørdag til søndag var det 19 stk. Det synes jeg er godt besøk så sent i sesongen. 

På fredag kom det to fedre med hver sin sønn. De hadde forsøkt å fiske i vannene innover. Men det var bare liv i det første vannet etter Hunnedalen. De ville ligge i telt i Fidjadalen neste natt og fiske var hensikten med turen.

Det er sent med telttur i midten av oktober. Med godt utstyr vil det likevel være greit. Og disse karene hadde utstyret i orden, og sekker på over 20 kilo. Ikke akkurat lettpakking. Jeg mener de nevnte to primuser og en del annet utstyr – som de selvsagt ikke kunne klare seg uten. 

Det ble en del prat om fiske og fiskevann den kvelden. Karene, med sønner, hadde vært på Nilsebu, og forsøkt å fiske i Storåna. De var ikke imponert over størrelsen på fangsten…

Slik jeg forsto det, så var det helst på høgjæren turen gikk for å få fisk i panna. De fortalte historier om stor fisk fra Holmavatn, og flere andre vann. Storamos og Litlamos var heller ikke ukjente plasser.

Det var også to hyggelige jenter på hytta. De ville mot Sandvatn lørdag. Det blir en tur over heia på opp mot 1100moh. Rimelig utsatt, men det gikk nok greit. Lørdag var våt, men ikke kald.

I tillegg var det et par på tur frem og tilbake til Hunnedalen. En kjapp og grei tur så sent på året. Og en tur som godt kan gjennomføres selv om været skulle bli ille.

Det er litt merkelig, men sent på året blir turen over heia mot Blåfjellenden ikke helt den samme som om sommeren. Det blir liksom mer «villmark» og noe mer ekstremt. Det gjelder å ha kontroll på når det blir mørkt og aller helst sjekke lykta før turen.

vaktmester på tur.

Småting tar også tid.

For tre uker siden, tok jeg en runde på hytta og oppdaget at vinduet på nordre hems manglet vindushaspler.
Jeg mener en av gjestene tidlig i sommer forsøkte å fortelle meg om dette, men at jeg misforsto totalt.

Og jeg burde jo ha lagt merke til et vindu som sto delvis åpent...
Heldigvis, så la jeg merke til dette, og enda bedre, jeg har selvsagt tatt vare på vindusgreier fra den gang vi skiftet vinduer, Jeg hadde med andre ord, haspler til å sette inn. Både en høyre og en venstre,

Moralen er, kast aldri noe. Det kommer til nytte på et eller annet tidspunkt.

Det tar ikke mange minuttene å skru ut de gamle og sette på nye, Det tar lett like lang tid å finne fram verktøy og "greier" og ikke minst å rydde opp etter på,

Like heldig var jeg ikke med dørvrideren i hovedhytta. Her var skruene falt ut, og selvsagt borte vekk. Jeg måtte sette i noen treskruer midlertidig.  Neste uke hadde jeg med et nytt sett dørvridere.

Og hadde målt om skruene var lange nok til døra. Moralen er, stol aldri på øyemål.

 

Denne uka hadde jeg med ekstra lange skruer til den nye dørvrideren. Disse var det mulig å kjøpe separat. Noen har hatt et tilsvarende problem tidligere.

Lørdagsmorgen fant jeg på ny fram vektøyet. Og heldigvis, er det både en liten baufil og avbitertang blant verktøyet, Jeg kan i farten ikke huske hva jeg har brukt dette til, men det er nå på plass i verktøyboksen.

Det tok litt mer enn noen minutter å få orden på døra. Begge skruene måtte tilpasset. Jeg fikk bruk for både baufil og tang.  Nå er det bare å håpe at dørvrideren holder i noen år-

Og den gamler ble pent lagt på plass blandt rotet - det vil si blandt en god del småting som før eller siden, muligens vil komme til nytte.

Fortsatt godt besøk på Blåfjellenden.

Fellestur og folk i farten.

På hjemtur fredag traff jeg et par som var på vei til hytta. Lørdagsmorgen snakket jeg igjen med paret, og de hadde vært alene. Det var med andre ord ikke mange på hytta denne uka.

Ingen skoleklasser, men det hadde vært, i det minste, noen folk på hytta i uka.

Men på lørdag ankom en gjeng fra Flørli. Det var en fellestur fra Turistforeningen på tredagers tur. Først Flørli, så Blåfjellenden og til slutt ned Fidjadalen til Mån/Eikeskog. 

Nå var været lørdag ikke noen hindring for turen over heia, selv om det blåste en del. Søndag så mer skummel ut, men værgudene var samarbeidsvillige, og sendte det meldte regnet innover heiene tidligere enn planlagt. Og søndagen ble fin, med sol og opphold. Jeg antar gjengen fikk en fin tur nedover dalen, selv om mye av turen går i skygge.

En så pass stor gjeng, trenger mye mat. De aller største komlegrytene ble tatt i bruk, og havregrøtgryta søndagsmorgen var heller ikke av de minste. 

På lørdag var vi, i tillegg til 16 stykk fra fellesturen, 4 stykker på annekset. Til sammen 20 gjester en lørdagskveld i oktober er bra.

Og for oss som holdt til på den minste hytta, ble det en hyggelig kveld og morgen. Med 4 stykker, ble det felles oppvask og kaffe til de som ville ha.

Det er en av de mer hyggelige ting med selvbetjente/ubetjente hytter. Å treffe ny folk, få greie på hva de steller med, og hva som opptar menneskene. Det er ikke akkurat verdensproblemene som blir løst, men det blir fortalt en del gode historier og viderebrakt dyrkjøpt erfaring. Ofte går det på historier fra hei og fjell, men også mer hjemlige ting.

Selvsagt blir det en runde for å finne felles kjente. Forbausende ofte kjenner vi de samme folkene. Og enkelte bekjente har en fantastisk stor bekjentskapskrets.

En av gjestene fortalte at han satte pris på, endelig å treffe tilsynet på Blåfjellenden, som han hadde hørt om fra flere. Eh.. var det positivt eller negativt, det han hadde hørt. Vistnok positivt.