Ene og alene på Blåfjellenden.

I godt selskap med meg selv.

Det kan lett bli en siste rapport fra Blåfjellenden for 2022. Jeg tar ikke innover alene om været er dårlig. Det er liksom ikke for gamle folk å suse rundt i heia om det er kuldegrader og glatt, eller regn og vind og noen få varmegrader.

En liten sjekk i logen forteller meg at jeg som oftest har fått til en tur helt i begynnelsen av november. Ikke alltid i godt vær, men enkelte ganger med både varme og sol. Varme i denne sammenheng er over null grader...

Nå hindrer ikke været folk fra å ta turen til hytta. Det kommer folk omtrent til snøen legger seg for alvor, og det skjer normalt ikke før langt ute i desember.

I november er det ofte dager – eller timer – med helt bra vær, men det hender også at været er skikkelig rusket. Vind, kuldegrader og snø er ikke det optimale for fot-tur.

Så lenge det er flere i følget, vil det sjeldent være skikkelig fare på ferde, selv om det skulle komme drittvær. Alene, og i mørket, for det kommer tidligere og tidligere, så skal det ikke så veldig mye til før stien forsvinner og det blir vanskelig å finne fram.

Stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden går fra sør til nord, men det er noen fjell og skrenter som ikke er helt greie å komme ut for, om det er mørkt og ikke på stien.

Mens jeg er inne på hva som kan være farlig på denne tiden av året, passer det å nevne gangveiene. Både de mellom hyttene, men også ute i terrenget. Disse blir spinnglatte, selv om det faktisk ikke er frost. Med temperatur ned mot en til to grader, setter det seg en tynn hinne på plankene, som nesen ikke er synlig. Her er det bare å sjekke og ta det med ro. Det er alltid mulig å gå rundt.

Siden jeg tok turen midt i uka, og det ikke var bestilt noen sengeplasser, regnet jeg med å bli alene på hyttene. Det viste seg å stemme. Det var ingen andre enn meg innover og bare mine spor viste på tilbaketuren.

Det er noe eget med å være alene på hytta så pass sent på året. Kvelden og mørket kommer fort. Det tar tid å få varmen i hytta og det er ofte kaldt inne på morgenen også. Det kan lett bli ensomt, men for meg er det bare hyggelig.

Med andre gjester, er det noen å prate med og andre som hjelper til med renhold og rydding. Det er fordeler og ulemper med det meste.

Som vanlig var det noe som bare måtte gjøres, og som om det ikke blir gjort der og da, lager problemer. Denne gangen var det behov for å legge fram en ny protokoll. Den gamle i i hovedhytta var nesten full.

Det er skikkelig hyggelig at det er behov for ny protokoll. Det betyr at det har vær en del gjester- Det er fortsatt litt igjen av sesongen for 2022. Det runde bordet i stua på hovedhytta trenger ikke å stå tomt hele tiden.

For min del håper jeg å kunne besøke Blåfjellenden et par ganger til i 2022.

Det nærmer seg slutten på sesongen for turer til Blåfjellenden.

Mye vann og vær.

Det skulle liksom bare være en helt vanlig tur til Blåfjellenden denne denne gangen. Jeg hadde ingen spesielle planer, men som vanlig regnet jeg med noe rydding og rengjøring.

Turen ble ikke som jeg tenkte den skulle bli på grunn av en hund som ikke kunne ligge på hunderommet, og eieren tok hunden inn i stua. På tross av at jeg var tilstede og sa at det ikke er tillatt. Slikt skaper litt dårlig stemning.

Nå var det også andre folk på annekset. Med to hunder, og de, hverken hundene eller gjestene, laget noe som helst problem. Snarere tvert i mot.

Siden dette var lørdag til søndag, håpet jeg på at det ville komme mange folk. Vi ble tilsammen over tyve på begge hyttene., men det er ikke «mange». Det er god plass til nesten femti tilsammen, og da har alle madrass og flesteparten også sengetøy.

Det kom «mange» til hovedhytta. En hel gjeng med unge folk. Gutter og jenter, og de hadde bestilt nesten alle sengene nede i rommene.

Det kom også to blide jenter. De hadde også bestilt senger, men trakk fort opp på hemsen og fikk den for seg selv.

Gjengen på 12 stykker, hadde det storartet, men holdt på en stund ut over natten. De var ikke klar over at det skulle være ro klokka 11. Jenten som lå på hemsen og som eventuelt hadde hørt gjengen, klaget i vert fall ikke. (Nå må det legges til at gjengen ikke hadde med en dråpe alkohol.) Det var kjekt med masse besøk på hyttene.

Været var nok årsaken til at mange holdt seg hjemme. Det var vind og nedbør, men jeg hadde egentlig to flotte turer over heia. Litt regn og litt vind. Det som nok hadde skapt mest trøbbel, var at Fossebekken gikk stor, og det var vanskelig å komme tørrskodd over.

Nå også steinene i vadet i toppen av bakken også var under vann, var det noen som kom til hytta med våte bein. Det hang i hvert fall sokker og strømper til tørk ved ovnen.

Denne gang var det også jentene som hentet vann. Det er jo greit å ha vann i huset, og at andre henter det nede i elva er jo bra.

Det blir tidligere og tidligere mørkt på kvelden, og morgenen kommer sent. Alt ikke mye over syv kom mørket sigende, og da jeg sto opp i åttetiden var det fortsatt ikke helt lyst. Beskjeden må være: husk lykt.

Som vanlig var det noen småting som måtte ordnes (og som var i orden sist jeg var inne). Denne gangen var det noen planker i gangveien som var løsnet. Å feste disse tar ikke lang tid, og jeg kunne forlate stedet ganske tidlig denne gangen.

Det begynner å minke på ukene til vinteren kommer. Jeg regner med at sesongen slutter 1. november. Da vil ofte snøen ha kommet og muligens gått, men det er i hvert fall store muligheter for frost på natten og glatt i stien på morgenen.

Det har hent jeg har vært innovere en eller to ganger i november. Det er været som bestemmer.

Hund på Blåfjellenden.

Det er ikke alltid like greit med hund på selvbetjent hytte.

Det er et hunderom på Blåfjellenden. Dette er i bruk, og vanligvis går det greit med hund der. Noen ganger, ganske mange ganger, alt for ofte, så går det ikke greit. Slik var det denne helgen.

Innover mot hytta kunne jeg se spor av hund. Flere hunder, og på hunderommet er det bare plass til to hunder. Jeg gikk forbi en gjeng med en hund, og det var fortsatt hundespor av flere hunder.

Nå er det etter hver blitt slik at jeg egentlig ikke liker å komme til hytta om jeg vet det er hund på vei innover. Jeg har ikke noe i mot hund, og synes det er helt greit – om bare hunde-eierne kunne ha oppført seg slik reglene krever. Det gjør de ikke, Nesten flertallet av hunde-eierne mener hunden er viktigere enn reglene.

Siden jeg også nesten automatisk blir hyttevakt i tillegg till å være tilsyn, synes jeg det er min oppgave å fortelle folk at det faktisk ikke er tillatt med hund inne i hytta. Den må være ute i skuten eller på hunderommet. Det må antakelig være en feil med min måte å snakke til folk på, for nesten alle protesterer og mener det må finnes unntak for nettopp deres hund. Den kan jo ikke stå ute alene, det er jo alt for kaldt ute i skuten, eller hunden har alltid vært med oss på soverommet....

Denne gangen var det hunderommet som var for kaldt.

Det var to hunder på annekset da jeg kom ned til hyttene. De holdt til ute i skuten, og hundeieren hadde funnet fram tepper og som hundene kunne ligge på. Lukta var ganske stram, men hundene oppførte seg helt greit, og det var ikke snakk om å ha hundene inne i stua.

De som hadde bestilt hunderommet, og som jeg hadde gått forbi på veien innover, kunne ikke forstå at det ikke gikk ann å gjøre unntak for deres hund. Den kunne jo ikke være i det kalde hunderommet. Det var det ikke snakk om.

Vi endte opp med hunden inne i stua hele kvelden – og morgenen, selv om jeg gang på gang fortalte at dette ikke var i følge reglene.

Det er ikke mye isolasjon i veggene på annekset. Det er lett å høre noen beveger seg inne på gulvet i naborommet. Disse folkene hadde – selvsagt – hunden inne på rommet den natten, og jeg kunne ikke høre hunden bevege seg på gulvet....

Det er ikke lett å forholde seg til slike folk. Det er jo lite jeg kan gjøre når noen velger å helt se bort fra regler. Det ble ingen hyggelig stemning i hytta for å si det slik...

Nå vil mange hunde-eiere antakelig si at dette bare er et enkelt-tilfelle, og derfor ikke noe spesielt å bry seg om. DETTE ER IKKE ET ENKELT-TILFELLE.

Alt for mange ganger, langt flere nå enn tidligere, kommer det hunde-eiere som oppfører seg omtrent som dette. Tre – fire ganger dette året (av omtrent 20), nesten like mange ganger som jeg har vært alene på hytten, har jeg hatt en nesten likedan opplevelse.

Bare et par ganger der de har hatt hunden inne på soverommet, selv om jeg er i samme hytte, men også et par ganger på hovedhytta der jeg ikke har helt samme «kontrollen».

De aller fleste gangene forlater disse eierne stedet uten å ha rengjort etter seg, og det er ofte ikke snakk om å rydde heller. Vannskåler og tepper blir liggende der de endte opp da hunden og eierne forlot Blåfjellenden. Vasking av gulv er det vanligvis ikke snakk om

Det er så pass ille at jeg har måttet stoppe en hunde-eier fra å ta et «nytt» ullteppe fra stua for bruke til hunden. De «gamle» teppene var jo alt for skitne til at de kunne brukes på min kalde og våte hund.

For min del blir dette et problem, som jeg unngår ved å gå til hytta de dagene jeg vet det vil være få folk og antakelig ingen hunder. Det er ingen god løsning, men det sparer meg for ubehagelige opplevelser.

Kjekke timer på terrassen på Blåfjellenden

Sol, vindstille og nesten sommer - i slutten av september.

Det er ikke alltid så mye som skal gjøres på mitt – nesten .ukentlige besøk på Blåfjellenden. Denne gangen var det bare et par småting. Det var noe med lyset i annekset, og så var det sengehester på hovedhytta.

Litt underlig det der med sengehester forresten. Jeg har vært tilsyn på hytta i omtrent 30 år, og har aldri tenkt på å få laget sengehester til overkøyene. Dette er jo noe som burde ha vært på plass alt fra starten. Ting tar tid.

Nå var det ikke vanskelig å ta mål, men med ukurante mål, vil sengehestene ikke komme på plass før til våren . Nå er det ikke mye besøk på vinteren, og har folk klart seg uten i 35 år, så skulle vel ikke manglende sengehester i noen måneder være et problem.

Det var en stund siden jeg hadde tatt med engangsfullmakter og protokoller. Dette er ikke lenger noe som har økonomisk betydning i samme grad som før. Det er likevel noe som bør gjøres – inne i mellom.

Det er litt vanskelig å få et riktig tall for overnattinger så langt i år. Mitt inntrykk, og ut fra hva jeg kan se av protokollene, så er besøket omtrent som på et vanlig år.

Noe av årsaken til usikkerheten er at ikke alle lenger skriver seg inn i protokollen. De har betalt på nettet og «glemmer» derfor protokollen. Denne har minst to funksjoner. Det er her de som leter etter folk sjekker for å se om de ettersøkte har vært på hytta, og det er protokollen som gir antall besøkende. Jeg ønsker selvsagt at flest mulig registrer seg.

Denne gangen var vi to på tur til Blåfjellenden. Broderen og jeg har hatt mange turer sammen til Blåfjellenden gjennom årene. Det har blitt færre etter hvert, og desto kjekkere når vi får til dette.

Denne gangen var vi skikkelig heldige med været da vi kom inn til hytta. Selv om oktober var rett rundt hjørnet, var det nesten sommer. Sol fra blå himmel og omtrent vindstille. Temperaturen var slik at jeg vurderte en dukkert i elva – om bare sola hadde nådd ned til badeplassen.

Vi fikk noen virkelig kjekke timer på terrassen mens sola sakte dalte nedover mot fjellene i vest. Straks sola forsvant ble det kaldere, men uten vind, var det fortsatt varmt. Det var vanskelig å gå inn den kvelden

Det ble likevel mørkt i 8 tiden. Da var vi ikke lenger alene på hyttene. Det kom en kar opp fra Mån. Han hadde brukt dagen, og han syntes det hadde vært en tung tur oppover. Han vurderte å ta mot Hunnedalen , men han forsvant nedover dalen på morgenen.

Morgenen ble også skikkelig bra, og vi hadde det ikke travelt med å komme oss avgårde. Vi burde ha tatt ut tidlig. Været endret seg ganske raskt, og det ble overskyet, og vinden tok seg opp til en frisk bris.

Det hadde vært nesten null grader på natten. Gangveiene var såpeglatte, men marka var bløt. Det ble en litt annerledes tur tilbake, men selv i overskyet vær og med vind fikk vi en kjekk tur over heia.