En sommerdag på Blåfjellenden.

Det er grønt og flott i fjellet.

Det ble ingen tur til Blåfjellenden i forrige uke. Det ble i stedet en tur til Kroatia og til sommer og sol. I hvert fall bedre badetemperatur. Det måtte derfor bli en tur denne uka, og onsdag til torsdag var de dagene med best værmelding. Det ble meldt om helst varme og solrike dager.

Det var lett å finne veien innover denne gangen, nå er ikke det et problem for meg som har gått er i mer enn 30 år, men for folk som aldri har vært her før, så er stien nå merket på ny.

Noen har gjort en jobb med å male nye T-er innover, og gjort det enklere å finne fram. Det er også flere T-er å finne for de ungene som teller T-er og får belønning for det.

På denne tid av året skinner sola fra tidlig morgen – lenge før frokost og til den forsvinner bak Smalafjellet i nordvest. - klokka 9. Det betyr at det er mer snakk om å prøve å holde temperaturen innendørs nede, enn å fyre i ovnen.

Det var flott vær da jeg kom og det var ikke snakk om bruke ovnen. Å komme til Blåfjellenden en slik varm dag er virkelig bra. Sommeren er kommet og jeg håper på mange flere slike dager.

Badetemperaturen er nok likevel ikke spesielt bra - sammen liknet med «syden». Det hindret ikke jente som kom fra Hunnedalen i å hoppe ut i ånå for et bad. Antakelig var ikke vann-temperaturen på mer enn 13-13 kalde grader.

De samme jentene ville nedover Fidjadalen dagen etter. Nå valgte de en flott dag å gå mot Mån. I tillegg ville det være forholdsvis tørt i myrene. Jeg var litt misunnelig på gjengen som fikk anledning til å gå turen gjennom Fidjadalen i slikt bra vær.

Nå var det også andre på hytta denne dagen. Mor og datter, begge fra Nederland, men datteren bodde i Stavanger og snakket norsk. Moren var godt voksen, og de haddebrukt mer en fem timer innover mot hytta fra Hunnedalen. Det viser at selv om STF mener det skal ta tre timer, så er det mange som bruker vesentlig lengre tid. Det har noe med form og trening og alder å gjøre.

Med unger og stor sekk for de voksne, går det lett fire timer på denne turen. Nå har turistforeningen begynt å merke stiene med kilometer i stedet for timer, så det blir opp til den enkelte å vurdere tid.

Det så greit ut på hytta da jeg kom. Rent og pent og ryddig, men det hang både en jakke og en regnbukse i skuten på annekset. Det hadde vært en skoleklasse innover, og da blir det ofte glemt en del ting. Som for eksempel en sigarettpakke. Den kan jo tilhøre andre enn de samme som glemte igjen klærne.

Utenom klærne som hang igjen, var det lite som viste att det hadde vært en gjeng ungdommer på hytta. Bortsett fra at det var brukt store mengder dopapir. Jeg lurer på om det er nok til alle klassene som kommer innover til høsten. (Det er mer enn nok....)

Det er alltid noe som burde være gjort på Blåfjellenden. Denne gangen ble det bare en vanlig runde med vask og rydding. Det tar litt tid, men det er også kjekt når begge hyttene er ryddige og rengjorte og klar for nye gjeste.

Alt da jeg gikk kunne jeg se en person nede ved elva, på vei mot hytta fra Sandvatn. Hyttene ville ikke stå tomme den natta, selv om jeg ikke traff et menneske på min vei mot Hunnedalen.

Få besøkende midt i uka på Blåfjellenden

Alt bestilt for helga, men fortsatt mange ledige plasser.

Det var jo ikke lenge siden jeg hadde besøkt Blåfjellenden, men med andre planer for neste uke, måtte det likevel bli en ny tur innover.

En – eller helst mange – kikk på YR, gjorde det klart at onsdag til torsdag ville passe best. Selv om det ville være overskyet og litt lav temperatur innover, så lovet YR at torsdagen ville bli skikkelig flott. Med litt dårlig erfaring med YT fra forrige uke, er det likevel bedre med et godt varsel enn et dårlig.

Det viste seg at broderen ville bli med. Vi ville altså bli to på turen innover, noe som omtrent er dobbelt så kjekt.

Jeg sjekker alltid bestillingen før jeg drar innover. Denne gangen var det kun bestilt et rom med to senger på annekset. Vi ville få besøk av andre. Fjellfolk er alltid hyggelige folk, så vi så fram til å ha andre å snakke med enn bare oss.

Nå er det ofte «utlendinger» som går tur i heia midt i uka, på denne tiden av året. Oftest fra Tyskland eller Nederland, men Polen er også representert. Vi fikk se hvem som kom.

Denne gang var det mest for turen sin del vi gikk innover. Jeg hadde «ærend», og kjørte inn til Stavanger for å hente plakatene som skulle inn, og glemte disse i bilen i det vi gjorde oss klar for å gå. Jeg skylder på alderen.

For broderen var dette første turen innover i 2022, og han så fram til å kunne sitte på terrassen med sigaren og noe brunt i et lite glass. Været så skummelt ut da vi kom, men rettet seg etterhvert, og broderen fikk sin stille stund på terrassen før vi tok kvelden.

Før det hadde vi fått besøk av en jente som kom nedover fra Langavatn, men det var ikke startstedet denne dagen. Hun hadde startet i nærheten av Flørli og gått den lange stien mellom Flørli og Langavatn, før hun - samme dag – satte kursen nedover mot Blåfjellenden.

Hun mente den dagens etappe hadde vært på 25 kilometer – med en sekk på 16-27 kilo. Jenta var vant med tur, og ville neste dag mot Vinddalen. Noe som heller ikke er en liten dagsetappe.

Når var hun på treningstur for opptak til militæret, men det er likevel en imponerende tur å gå 25 kilometer i det terrenget, og ekstra imponerende med en slik sekk.

Det kom også to karer opp fra Mån. De haddebestilt på annekset, men tok likevel inn på hovedhytta, og fikk den for seg selv. Karene var fra Tyskland, og jeg fikk det vanlige spørsmålet om vann. Kan det drikkes uten koking? Svaret er som alltid: renner det sånn noenlunde, er det alltid drikkenes.

I det vi skulle gå dagen etter, dukket det opp en kar i trappa på hovedhytta. Han hadde kommet til Flørli med båten den morgenen, og ville løpe tilbake for å nå båten klokka 4. Det er i det minste god trening.

På turen mot Hunnedalen møtte vi ingen som ville til hytta for å overnatte, men vi traff en del på dagstur. En av de vi traff var også på en løpetur, men «bare» frem og tilbake på dagen.

Det kan godt være at Blåfjellenden står tom den natten, men til helgen er svært mye bestilt. Natt til søndag er det ikke mulig å bestille seng, men med 27 av i alt 50 sengeplasser, vil det fortsatt være mulig å overnatte på hyttene.

Nå vil det folk på alle rommene, men på hemsene vil det fortsatt være god plass. Jeg antar også at det lett er samme gjeng som har bestilt madrasser på to hemser, slik at det faktisk vil være rom «ledig».

En våt helg på Blåfjellenden.

Langt fra fullt, men godt besøk så tidlig i sesongen.

Yr har ikke alltid rett. Denne gang bommet Yr ganske ettertrykkelig. De meldte opphold og gode forhold på fredagen, og sol og sommer på lørdagen. Begge deler var feil.

Fredag innover ble en våt tur, og lørdag var det regn stor sett hele dagen. Det er ikke ofte Yr bommer så totalt. På morgenen lørdag kom det hva jeg vil kalle slagregn. Skikkelig tunge regnbyger.

Med god værmelding var det en del som ville til hytta. Alt på vei innover fredag var det spor i stien innover. Jeg var litt usikker på om det var folk som skulle til hytta, eller om det var «sauefolk» som ville til Fidjastølen, men inne på hytta satt det to danske jenter og kikket på utsikten nedover Fidjadalen. De hadde kommet fra Hunnedalen.

Fredag på Blåfjellenden betyr ofte at folk kommer sent. Det er arbeidsdag og det kan være lange køer oppover mot Sirdal. Folk er på arbeid, og kommer ikke avgårde før i seks tiden, og er da inne ved hytta rundt 8 eller senere.

Denne gang kom det bare to andre jenter. De var ved hytta i 7 tiden. Rundt 11 ruslet det en kar forbi. Han kom på stien fra Hunnedalen, men fortsatte nedover mot Fidjadalen uten å stoppe opp. Med stor sekk, ble det nok en natt i telt.

Det er fortsatt tidlig i juni, og det ligger noen snøflekker igjen rundt om. På stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, er det nå nesen snøfritt, men fonna over ura ved Saftbekktjønnet hoder stand. Den smelter antakelig vekk i løpet av en uke. Da vil det være helt snøfritt omtrent i hele heia.

Det ble ingen jobbing på lørdagen. Regnbyger og nedbør omtrent hele dagen gjorde det utrivelig ute. Jeg gikk og ventet på opphold, eller helst sola YR hadde nevnt. Det klaret litt opp inne i mellom, men så ble det bare mer regn.

Jeg gikk og ventet på «bedre vær», men måtte etter hvert bare innse at dennedagen ville det bli en våt tur. Nå har jeg gått i regn før noen ganger så....

Det kom folk i regnværet. Et par karer var på tur, og kom fra Langavatn og ville mot Flørli dagen etter. De håpet på en tørrer dag. Det kom også to karer opp Fidjadalen. Skikkelig våte. De stoppet bare for mat, og ville videre mot Langavatn.

Rett før jeg tok ut kom de første fra Hunnedalen. To blide og greie jenter. Rett oppe i bakken, på min vei mot Hunnedalen, kom det fire voksne damer. Det var på langtur denne dagen, og hadde startet fra Tomannsbu på morgenen.

Jeg fikk jo selvsagt det vanlige spørsmålet - «er det langt igjen», og kunne vise stien ned bakken. Om ikke så lang igjen så i hvert fall noen meter nedover. På slutten av en lang dag kan en bratt nedoverbakke være tung nok.

Opp på heia kom det også to jenter i mot. På spørsmål, kunne de fortelle at de hadde funnet «nødlingen» over ura ved Saftbekktjønnet og fulgt disse. Og kommet over ura uten problem.

Nå var det bestilt en hel del sengeplasser på annekset, men jeg så ikke noe til disse folkene. Antakelig var det en gjeng som startet fra Flørli.

Det ville bli en hel del folk på Blåfjellenden denne lørdagskvelden. Sesongen er i gang.

Pinsen på Blåfjellenden

En virkelig flott start  på sesongen 2022.

Dette året startet sommersesongen i pinsen. For de av oss som tok turen til Blåfjellenden, så ble det en virkelig flott opplevelse. Selvsagt ligger det fortsatt spor av vinteren oppe i høyden, men nede i dalen er det grønt og sommerlig.

Som vanlig tidlig i sesongen, var ikke mange gjester, men vi var en flott gjeng både fredag og lørdag. Og som i nesten alle år før Corona, så var mange av gjestene og forbipasserende utlendinger, ofte uten helt å ha peiling på forholdene – det er jo sommer....

Det var virkelig sommer på Blåfjellenden. Termometeret viste 20 grader. Det var omtrent ikke vind. Kortbukse og tynn bluse var antrekket. Der hvor sola kom inn vinduene ble det skikkelig varmt inne.

På vei innover på fredagen gikk jeg forbi to karer. De hadde gått en del turer sammen før, og var nå på vei mot Blåfjellenden. Rune og Arne var greie folk, som gjerne tok i et tak.

Jeg har litt problemer med å få maskinere i gang. Det hjelper liksom ikke hvor mye jeg drar i snora for å starte aggregatet eller motorsaga. Disse karene holdt på¨til det sa brrrrr.

Litt ut på dagen kom det to blide jenter med en hund. De tok inn på hunderommet, og fant seg godt til rette der. I tillegg kom det opp to karer fra Mån. De hadde brukt flere timer enn oss som bare gikk fra Hunnedalen, men var i god form og like blide som alle andre på hytta.

Vi var 7 stykker tilsammen den kvelden. Alle var sammen i stua på den gamle hytta. Med sol og flott vær utenfor, og uten å tenke på å tenne lys, ble vi sittende å prate – til langt på kveld.

Det ble en kveld som jeg kommer til å huske – selv om det opp gjennom årene har blitt en del av disse virkelig hyggelig kveldene. Det ble snakket om løst og fast, oftest noe som hadde med fjell og hei å gjøre. Småprat, hvor alle hadde sitt å fortelle. Det er lett å bli kjent med folk på en slik kveld.

Det hender at morgenen på Blåfjellenden er nærmest magisk. Med sol fra blå himmel, nesten ikke et vindpust, bjørkene med nettopp utsprunget løv, og grønt på bakken – og en og annen hvit flekk i lia rundt om, er det ikke mye som mangler på at morgenen er perfekt.

Legg til stillheten , og en kopp te i solskinnet, så var det bare å nyte tilværelsen. Det var nettopp hva jeg gjorde noen timer – nesten ingen ting.

Etter at vi – det vil si gjestene - hadde fått fyrt opp motorsage (den var ny og uprøvd), forsvant folkene. Jentene med hunden, ville til Sandvatn via Langavatn, Rune og Arne vill «bare» til Langavatn. De to karene som kom fra Mån satte kursen nedover Fidjadalen – og jeg var alene på hyttene.

Det var på tide å gjøre noe. Rengjøring er det første jeg tenker på. Og denne gang ble det tatt en grundig omgang på uthuset. Det var jo ikke lange side påske, men akkurat «dassen» kan godt få en omgang litt ofte.

Så var det noen gass-slanger som måtte skiftes. Det fikk jeg ikke tid til i påsken, men nå er det ordnet, og jeg trenger ikke å tenke på disse før om 2-3 år. Som vanlig ble det vask og rydding i tillegg.

Natt til søndag var vi også 7 stykker på hyttene. Fra Langavatn kom det to karer fra Nederland, de hadde brukt lang tid på turen, og ville nå tre båten på Flørli søndag. Jeg lurer på om det gikk greit.

I tillegg kom det to jenter fra Hunnedalen som ville bli til mandag, og litt sent kom det et pat med hund. De hadde bestilt hunderommet, og slo seg ned der.

Det var lang fra fullt på Blåfjellenden i pinsen. Det var plass til mange andre og i det flotte været gikk alle, som ikke var i heia, virkelig glipp av en opplevelse.

Været kan jeg ikke gjøre noe med, men hytta står klar til å ta i mot alle som kommer.

Forholdene mellom Hunnedalen og Blåfjellenden 5. juni.

Flotte forhold og nesten sommer.

Annekset på Blåfjellenden tidlig på morgenen.

Snøen har smeltet, det er omtrent sommerforhold, og først over 800 moh er det fortsatt noen fenner. Det var enkelt å ta seg over både Fossebekken og vaet øverst i bakken opp fra Blåfjellenden.

Nå var det stor forskjell fra da jeg gikk innover på fredagen og da jeg gikk tilbake søndag 1. pinsedag. Snøen hadde minket med nesten en halv meter på flaten.

Fidjadalen fra Høgaleitet - Blåfjellenden.

Første skikkelige snøfonn ligger i dag i Ølbakken 1/3 dels vei innover mot Blåfjellenden. Denne fonna ligger hvert år og det hender den ikke forsvinner helt før ute i august. I år går det fortere om været ikke slår seg vrangt.

Etter Ølbakken (omtrent der du kan se ned til Kringlekvevstjønnet rett mot øst.) er det fenner på de vanlige plassen, men de fleste ligger slik at det ikke byr på problemer å krysse disse. (Det er der du går ut på fonna, og der du tråkker inn på tørr mark, faren for å tråkke igjennom er størst.)

Fonna i Ølbakken

Som i alle år jeg har gått her tidlig i sesongen, ligger det en fonn i skråningen opp fra vannet hvor Saftbekken renner ut. (Vann 858,4- Saftbekktjønnet). Her går den merkede stien høyt opp over ura, og her ligger fonna.

Følger du stien – som ligger under snøen – og sklir ut, havner du i ura under. Det kan bety skader, et brekt bein muligens. Da kan det være bedre å ta seg gjennom ura, selv om det tar noe mer tid. Jeg velger i hvert fall å klatre i ura.

Ura over Saftbekktjønnet - sett fra sør

Opp gjennom åren har jeg lagt ut noen «nødlinger» i ura for å komme greiest mulig over, de viser i hvert fall hvor det er mulig å komme fram.

Det vil antakelig ikke ta mer en en uke, muligens to, før snøen her er vekk, og sommerstien igjen farbar.

Ura sett fra nord - stien går midt i fonna.

Det har kommet folk fra Flørli, og det gikk folk mot Lysefjorden i morges 5.juni. Det er fortsatt en god del snø, men farbart. Mor Langavatn er det greit, men jeg har ingen rapporter som forteller noe om forholdene over Stutaheia - mot Sandvatn.

Ut fra hva jeg kan se vil det være snø et par plasser hvor stien tar en sving – og merkene ligger under snøen, så det kan lønne seg å følge med på kartet.

Sommersesongen er uansett i gang. Det er bare å pakke sekken å ta ut i heia.