Det er ofte jenter alene på langtur på Blåfjellenden

Høsten er så vidt kommet.

Det var ikke mange dagene siden sist jeg var på Blåfjellenden. Jeg gikk inn og tilbake på mandag, og var igjen på hytta på onsdag. Tre dager. Ingen andre hadde skrevet seg inn på annekset i mellomtiden, men det hadde vært folk på besøk.

Det var lett å se, for folkene hadde gått fra hytta i god stand. Det var ryddig og pent inne, men utenfor inngangdøra var det saueskitt i hauger. Noe gjestene selvsagt ikke kan ta «skylda» for.

På hovedhytta hadde det også vært gjester, - som hadde skrevet seg inn. En dansk familie hadde til og med tatt jobben med å vaske tørkehåndklærne. Det er virkelig kjekt å se at noen tar i et tak, og håndklærne trenger å vaskes. Jeg tar som regel med nye og skifter ut etterhvert, men det hjelper om noen tar bryet med å gjøre jobben.

På annekset var situasjonen litt annerledes. Der hadde jeg skiftet ut skitne håndklær og lagt ut nye. Det hang 4 rene på snora ved ovnen da jeg gikk. Da jeg kom denne gangen, hang det åtte, men fire var så skitene at det så ut som om de var brukt til å tørke av våte sko. Det var ikke helt det samme behandling av håndklærne som de danske gjestene.

Mens jeg er i gang med å klage passer det muligens å nevne gulvvask. Det var ikke spesielt mange våte gulvfiller da jeg kom. Det er virkelig ikke mange som tar bryet med å vaske gulv. En av gjestene tok seg av gulvvasken på hovedhytta, men jeg for over gulvet i annekset.

Det var ikke mange sengeplasser som var bestilt denne dagen. Jeg regnet med å bli alene på hytta, men det var et tysk par på hovedhytta, og like etter kom det en jente gående fra Tomannsbu.

Jeg vet ikke om det er en trend, men det er etter hvert flere jenter på langtur alene enn gutter. De siste ukene har jeg truffet minst en jente på tur med mer en en overnatting – og bare noen få gutter på tur i det hele tatt.

Jenta hadde startet rett ved tunnelen ved Stavtjørn og gått via Kvitlen, Støle til Tomannsbu, og så til Blåfjellenden og hun ville siste dagen ned til Mån og Eikeskog.

Nå var hun ikke alene som skulle ned dalen den dagen. Det kom to franske gutter opp dalen – sent. Jeg holdt på å avslutte dagen, da det dundret i døra. Da var klokka halv elleve, og det hadde vært mørk omtrent en time. Guttene vil over til Brådlandsdalen dagen etter, uten kart, og uten helt å kjenne terrenget. Den stien er ikke merket og det kan være vanskelig å finne fram - uten kart. Det ble til at de tok samme vei tilbake som de kom opp.

Det ble litt jobbing på vei tilbake til Hunnedalen. Stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen ble merket, men en av T-ene ble satt på en stor stein og viser vei like ut i myra. Her har mange gått feil, og det er tydelig sti – ut i myra.

Det var meningen å male en pil på steinen som viser vei opp til høyre, men selvsagt glemte jeg malingen. Det ble til at jeg flyttet på noen små steiner med røde T-er, og på den måten bedre merket stien opp lia. Jeg håper det gjær at ikke filt så mange går feil her.

Høsten er kommet. Det er gule blader på bjørkene, og morgenen var kald, selv om det var sol. Høsten betyr ofte mange besøkende, og hyttene står klar til å ta i mot mange gjester.

Nå ville ikke hytta stå tom den natten. Det kom en kar i mot – alene. Han ville til Sandvatn dagen etter. Det er tross alt noen gutter på tur alen.

Mye tur og lite jobbing på dagstur til Blåfjellenden.

En flott tur.

Denne uka ble det bare en dagstur inn til Blåfjellenden. Når jeg skal både frem og tilbake samme dagen, blir det mindre tid til å jobbe, og jeg bruker også litt tid på en hvil, før jeg tar bakken opp.

Selv om det ikke blir tid til mye, så ble det i hvert fall tid til de vanlige tingene, som å rydde og legge på plass med dopapir. En runde på dassen, medfører alltid at jeg må kaste noen dorullkjerner som ligger og slenger.

Dorullkjerner må være verdifulle. Nesten ingen sørger for å få de inn i ovnen slik at de kan brennes. Dette har vært litt av et mysterium for meg i noen år...

Det er noen ting som jeg alltid sjekker når jeg er på hyttene. Det gjelder spesielt brannvarslerne. Disse må være i orden, og må sjekkes regelmessig.

Denne gangen tok jeg også bort i gulvfillene. Ingen var våte. Det var nok heller ikke denne gangen noen som hadde sett syn på å vaske gulv, selv om dette står som en av de oppgavene som skal gjøres før hytta forlates.

Det tok ikke lang tid å få gjort de småjobbene, og siden jeg egentlig ikke var inne på hytta for å jobbe, ble det til at jeg laget te og satte meg utenfor i sola. Det å kunne sitte i sola, kikke ut på fjell og natur, og bare koble av, er en av grunnene til at jeg bruker tid på å gå innover til Blåfjellenden.

Naturen rundt hytta er virkelig flott, og det er mulig å gå omtrent i alle retninger - og finne flott natur. Jeg var ikke alene om å beundre utsikten fra terrassen på hovedhytta denne dagen.

Det var et par som ikke hadde forlatt hytta, og som satt i sola. De hadde kommet fra Langavatn dagen før, i skikkelig dårlig vær. Det hadde blåst opp mot stiv kuling og det regnet. En vår og litt kald tur, i motsetning til den turen de fikk dagen etter.

Litt ut på dagen kom det et annet par fra Hunnedalen. De var – som meg – på dagstur og skulle tilbake samme vei som de var kommet inn. For min del er det en lang og litt tung dagstur å gå fram og tilbake, og jeg er i god form. Dette paret var også i god form og så ikke ut som om turen inn hadde tatt på.

Det ble bare noen timer på hytta for meg. Jeg kunne godt ha tenkt meg et lengre opphold, men uten å ha noe spesielt å gjøre ble jeg litt utålmodig, og tenkte på hjemveien.

Da jeg gikk, var det ikke kommet nye gjeste. Det var bestilt sengeplasser den natten, og jeg tenkte jeg muligens ville møte noen som var på vei innover. Det kom ei jente i mot. Hun ville til hytta, men var litt usikker på hvor turen burde gå neste dag. Jeg foreslo at hun skulle gå til Sandvatn, men jeg har en liten mistanke om at hun var litt usikker på hva hun skulle gjøre..

Nå møtte jeg et følge nesten nede ved veien. Det var fire sauegjetere med to hunder, som var på vei mot Fidjastølen.

En virkelig flott sommermorgen på Blåfjellenden.

Torsdag med nesten vinter, og fredag med skikkelig sommer.

Litt overrasket oppdaget jeg at det var folk på Blåfjellenden dag jeg kom ned til hytta denne uka. Det satt en gjeng ungdom rundt bordet i stua og spiste. Det viste seg at gjengen hadde kommet fra Sandvatn, og var utsendte sommerhjelp fra Turistforeningen.

De hadde tømt dassen på Sandvatn og vasket og rengjort kjøkkenene på hyttene, og skulle gjøre det samme på Blåfjellenden. En drittjobb å tømme dassen, men noen må gjøre det, jeg er heldig som slipper.

På Sandvatn hadde en av gjengen tråkket på en spiker – slik jeg forsto det, mens de tømte dassen. Spiker i foten under slike forhold er ikke å anbefale. Det var snakk om helikoptertransport ut, men været hindret dette. Det ble en gjeng som bar jenta ut til Lortabu. Det tok mange timer og ble et skikkelig slit.

På Blåfjellenden gikk det mye greiere. Noen fikk gravd hull og tømt doen, mens andre gjorde rent og vasket kjøkken. En skikkelig innsats.

Det var meningen at de også skulle merke stien nedover Fidjadalen dagen etter. Beskjeden fra «kontoret» var at det var alt for mye vann i dalen til at det var tilrådelig å gå nedover. Nå var det så avgjort ikke så mye vann, men i nyhetene var det store oppslag om ekstremvær, så det ble ingen merking av stien den dagen.

Siden ungdommen var i gang, kunne ikke jeg ta «fri». Det ble til at jeg ordnet lyset i skuten på hovedhytta, og rengjorde og ryddet i skutene og i uthuset. Da vi alle forlot Blåfjellenden, var hyttene klar for nye gjester, ryddige og rengjort – og med tømt do.

Nå kom det også andre til hyttene denne dagen. Tre kjekke gutter tok turen ned Blåstøldalen fra Langavatn, og ville til Hunnedalen dagen etter. De hadde egentlig bestilt på hovedhytta, men valgte å ta inn hos meg på annekset, så de andreungdommene fikk hytta for seg selv.

Fredagsmorgen ble fantastisk. Etter en heller kald dag, med under ti grader og vind, kom morgenen med sol og blå himmel og nesten uten vind. Selv om det var kaldt på morgenen steg temperaturen fort, og det ble sommer.

Det er få ting som er mer hyggelig en å sitte ute med en tekopp, og kjenne sola varmer, se ut på naturen og en helt blå himmel uten en sky – i kortbukse tynn bluse. Det er heia på sitt beste. Det ble ikke mye jobbing den morgenen, men mer «ferie».

Sol og sommer på Blåfjellenden er flott, men det er jammen ta også kjekt med det samme over heia mot Hunnedalen. Jeg tok turen over heia litt ut på dagen, fortsatt i kort bukse og bare en tynn bluse. En skikkelig sommer tur. I bilen viste termometeret 20 grader. En virkelig flott dag.

Det var bestillinger for natt til lørdag, og i det flotte været hadde jeg ventet å treffe folk på vei innover mot hytta. Det kom ingen, selv om det var andre på tur denne dagen.

Kan det være at all snakk om «ekstremvær» hadde skremt folk fra å gå på tur. Nå var verken bekker eller vaet øverst i bakken, noe problem, og det var mer snakk om ekstremt sommervær.

Det var en del «utlendinger» som var på dagstur, og noen så ut som om de ikke helt hadde taket på norsk natur. Det gikk smått.

Bra besøk på Blåfjellenden midt i uka.

To dager med flott turvær.

Det er langt over en uke siden sist jeg var på Blåfjellenden. Denne gang var det ikke været som hindret turen, men en uke som hyttevakt på Nilsebu. En kjekk uke, men uten en tur til Blåfjellenden.

Det var ikke helt lett å finne to dager med noenlunde bra vær. Det var snakk om torden og lyn noen dager, og store nedbørsmengder i tillegg. Det er ikke helt turvær for meg.

Likevel ble det en tur innover i sol og lite vind, og nesten skikkelig sommervarme. Jeg startet hjemmefra noe tidligere enn det jeg pleier. Det var tross alt snakk om dårlig vær ut på ettermiddagen.

Jeg møtte et par som hadde overnattet på hytta på min vei innover. De kunne fortelle at det var noen folk foran meg i løypa. Nå var det bestilt en del sengeplasser, så jeg regnet med å ikke bli alene denne natta.

Det gikk en jente mot hytta et stykke foran meg, og vi nådde frem nok så på likt. Hun tok inn i hovedhytta, mens jeg tok turen bort til annekset. Utenfor der att det to jenter sammen med en hund. De var på dagstur og ville tilbake, men gruet litt for turen opp bakken. Det er en drøy bakke opp, men jeg er sikker på at disse jentene ikke fikk problemer.

Nå var jeg ikke på vei mot Blåfjellenden bar for turen sin skyld. Jeg hadde noen ting som måtte gjøres. Sist jeg var innover hadde jeg med en ny regulator for gassapparatene. Den fungerte ikke. Ny ble funnet fram, men så kom en uke på Nilsebu imellom.

Hovedhytta trenger to kokeplasser i helgene, og jeg måtte få på plass den nye regulatoren. I tillegg holder jeg fortsatt på å ordne lyset i annekset. Som egentlig ikke har vært helt bra i mange år.

Det tok ikke lang tid å få på plass regulatoren, selv om det et lite øyeblikk så ut som om det også denne gang ikke ville bli flamme. Når det gjelder lyset på annekset, så hadde jeg med feil bruksanvisning......

Det kom andre denne dagen. Et par og to mødre med hver sin datter, kjekke ungdommer. Jeg trodde lenge jeg ville bli alene på annekset, men sent på kvelden kom det fire gutter.

De hadde gått fra Røssdalen og brukt ganske lang tid. Planen var å gå til Flørli på morgenen, for å gå tilbake til bilen dagen etter.

Det kom også en kar vandrende fra Hunnedalen ut på kvelden. Han hadde stor sekk og planen var å ligge i telt. Han tok inn på hytta, og fortsatte mot Flørli tidlig neste morgen – uten å ha skrevet seg inn. Jeg håper han betaler via appen.

På morgenen fikk jeg vekk noen flere små bjørketrær, og det ble en omgang med rydding og rengjøring i uthus og skutene. Da jeg fant fram vaskefilla, kunne jeg kjenne at ingen andre hadde tatt i vaskebøtta den morgenen.

Det var en alt for flott morgen til å ikke ta det med ro. Frokost på terrassen utenfor i sola ble som vanlig en flott opplevelse. Jeg håper på mange slike morgener på Blåfjellenden.

Jentene jeg traff på tilbaketuren hadde bestilt hunderommet, og ville komme til en hytta som i hvert fall var ryddig og ren.