Familier og andre kjekke folk på Blåfjellenden.

Døra i annekset ble ordnet.Det er alltid kjekt å være på Blåfjellenden. Denne gang så det i utgangspunktet ut som jeg ville bli alene, Natt til mandag hender det at hyttene står tomme Dagen før jeg dro oppover, var det en kar som bestilte hunderommet.

Nå kunne det komme flere, og det hender folk bestiller rom samme dag som de drar oppover. Det er jo en av de kjekkere tingene med å overnatte på en turistforeninghytte. Det kommer helt fremmede folk som selvsagt viser seg å være hyggelige.

På vei innover kom det en stor gjeng i mot. Det var gutter fra en hockey klubb som var på en form for teambuilding. De hadde gått inn dagen før, og var på vei mot Hunnedalen da jeg traff gjengen.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke planlagt hva jeg skulle gjøre denne gangen. Det ville antakelig bli litt rydding og vasking og rengjøring. Omtrent som på de fleste turene innover, men det pleier jo å dukke opp et eller annet i tillegg.

Karen som hadde bestilt hunderommet, viste seg å være byggmesteren som hadde bygget annekset. Vi hadde selvsagt snakket sammen da, og vi fikk en hyggelig stund med prat rundt «gamle dager». Det dukket selvsagt opp ting jeg ikke viste.

Litt ut på dagen, fant vi ut at det kunne passe å se på dørhåndtaket på hoved-døra. Det slarket, og sto på lista over ting som burde ordnes. Dette er egentlig ikke noe jeg har greie på, og det viste da vi tok tingene fra hverandre.

Byggmesteren tok på seg jobben. Jeg fikk nok med å finne fram verktøy og deler, for det var selvsagt ikke så enkelt å bare erstatte bolten som var slitt. Det måtte improviseres, med bor og rørtang og avbitertang. Ting tar tid, men denne jobben er nå gjort. Dette vil være greit i minst noen år.

Det hender det er småunger- mindre en et år, på Blåfjellenden. Denne gang var det en familie med tre unger, hvorav den yngste ikke gikk. De hadde kommet inn fra Hunnedalen. De to største ungene hadde gått hele veien inn. Det hadde selvsagt tatt tid.

I tillegg var det også en del utenlandske gjester. En familie på fire kom vandrende fra Sandvatn, og ville til bilen dagen etter. Vi ble totalt 14 stykker på hyttene den natte. Det er bra besøk etter skolene har begynt.

Både familien på fem og et utenlandsk par ville ligge over til neste dag. Hytta ville ikke stå tom den natta heller. Det har, slik jeg ser det, vært mer folk på hyttene dette året enn i fjor. I følge Stavanger Aftenblad, har Blåfjellenden den største økningen i antall overnattinger av alle de vanlige hyttene i vårt område. Det er skikkelig kjekt å se at hyttene blir brukt.

Det betyr selvsagt at det ikke er lettere å holde hyttene på et bra nivå. Jeg for min del vil fortsatt gjøre mitt, men det ville være greit om også andre tar i et tak med vask av do og gjerne også tørkehåndklærne.

Tre karer på langtur - så vidt innom Blåfjellenden.

Kjekke karer, med litt såre bein.Det er enkelte ting det er lett å bli enige om. I heia er det stor sett ærlige folk. Det hender selvsagt at kommer slengende enn og annen, som ikke helt oppfører seg, men stor sett – alltid – gjør folk det rette.

På vei tilbake mot Hunnedalen fra Blåfjellenden, klarte jeg å miste kamera. Jeg oppdaget ikke at det var vekk før jeg var i toppen av bakken opp fra hyttene. Jeg vurderte å gå tilbake for å prøve å finne fotografiapparatet, men fant ut at å opp den bakken to ganger var for mye.

Da jeg kom hjem og fortalte at jeg antakelig måtte kjøpe nytt kamera (til 5000 – noe jeg IKKE nevnte), var Bestyrerinnen ganske klar på at det trengte jeg ikke. En eller annen ærlig sjel ville nok finne kamera og ta kontakt. Vent å se...

Bestyrerinnen fikk rett. Dagen etter fikk jeg en epost. Det var spørsmål om jeg manglet et fotografiapparat. Hun hadde funnet et, og sjekket bildene mot bloggen og funnet ut at det måtte være mitt. Det tok en tur til Stavanger, og så hadde jeg kamera – og bildene til dette blogginnlegget.

Hun som fant det, var ikke en gang på hytta, men lå i telt sammen med partneren, et stykke lengre mot Blåstøldalen. Det er bare å si mange takk. Det ble plutselig mye enklere å lage dette innlegget med tilgang til bildene.

Denne gang var det ikke mye jeg hadde planlagt å gjøre, det ble en omgang rydding og rengjøring. På annekset lå det en dunge kjøkkenhåndklær. Noen tro antakelig at disse blir skiftet med nye – og tørre – etter hvert.

Det er egentlig gjestenes «ansvar» å vaske disse, men jeg tar med meg «gamle» og bringer inn nye etter behov. Foreløpig er det greit, men ut over høsten må jeg ta med en del. (Det er likevel litt dumt å legge fuktige håndklær i en dunge, nor det kan gå litt tid før det kommer noen som ordner opp.

Det kom tre karer – løpende – fra Børsteinen den dagen. Det mente de var en kort etappe, rene sjarmøretappen. Dagen før hadde de startet fra Storsteinen og tatt om Litle Aurådalen, Grautheller og så til Børsteinen. De mente å nå Eikebrekka i Ørsdalen neste dag,

Dette er virkelig noen lange turer. Jeg ser ikke syn på så lange strekninger på en dag. Disse karene var selvsagt godt trente. I motsetning til den gjengen jeg traff på min vei mot Hunnedalen. & stykker på dagstur.

De var antakelig opprinnelig fra midtøsten en eller annen plass, og sikker ganske vant med å gå i terreng. Likevel hadde de brukt godt over to timer da jeg traff gjengen – litt over halvveis innover.

Gjengen spurte selvsagt om det var langt igjen. Planen var i utgangspunktet å gå om Stutaheia, og så tilbake til Hunnedalen. Med minst en time til Blåfjellenden, 3 timer til toppen og fem timer tilbake ville det bli mørkt før de var ved bilen.

Jeg anbefalte å ta turen inn til toppen av bakken og altså ikke gå ned til hyttene før de snudde. Om de fulgte rådet, vet jeg ikke. Rett før jeg startet på tilbaketuren, kom det fire karer fra Flørli. De hadde startet den morgenen og ville til Hunnedalen samme dag.

Vi tok nesten følge over heia. Jeg gikk innpå gjengen ved vaet, og de fulgte meg etter det, omtrent ned til veien. Jeg stoppet ved en hytte i Hunnedalen, og de for forbi. Jeg møtte ingen som ville innover.

Greie forhold og kjekke folk på vei mot Blåfjellenden.

Det ble en lang tur frem og tilbake på dagen.

Det var liksom ikke noe som måtte gjøres på Blåfjellenden. Jeg pleier vanligvis å dra innover en dag og så gå tilbake til bilen neste dag. Tidligere var det å gå frem og tilbake på dagen en helt grei tur. Jeg har alt gjort det en gang dette året. Kunne jeg gjenta dette?

Selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å bli over den natta, så måtte jeg ha med mat for kvelden og morgenen – i tilfelle. Det ble en like tung sekk som vanlig innover. Det gikk ikke lett opp de første bakkene.

Jeg hadde startet tidlig, men fikk folk i mot nesten helt i starten. Det var utlendinger på dagstur. Med brukbart vær, var det ganske mange som tok på dagstur, og jeg møtte også noen som ville videre innover i heia.

Jeg gikk forbi to karer på vei mot hytta. Jeg trodde det ville være mulig å ta noen bilder senere, men de karene var ikke klare for annet enn en hvil, og jeg så de ikke før jeg gikk. Det kom andre, både folk som skulle bli over, men også folk som ville tilbake til Hunnedalen.

Fra Langavatn kom det (hva jeg tror er) et tysk par med hund, og de tok – selvsagt – inn på hunderommet. Det er to hundebur, og de står begge på dette rommet. Da jeg vandret tilbake mot bilen, kom det en gjeng nedover lia. Også de med hund, men de hadde booket.

Det er bare to senger på hunderommet. Kommer det to gjenger med hund må den ene hunden ligge i bur ute i skuten – helst i hovedhytta. Der er det best plass. For sikkerhets skyld anbefaler jeg alle med hund å i det minste sjekke om hunderommet er ledig – eller aller helst bestille på forhånd.

Det kom også andre i mot, som ville til hytta for en natt. En gjeng blide jenter ville videre mot Sandvatn dagen etter. Andre ville nedover Fidjadalen mot Mån dagen etter. Det er en lang tur som lett tar 6 timer.

Noen hadde kommet på den gode ide å sette en eske ute i skuten på Annekset, merket med «for brennbart papir og papp. Erfaringen er at uansett blir «tomme» esker eller liknende fulle av boss – som ikke alltid er brennbart.

Siden det ikke var meningen å ligge over denne gangen, ble det lite tid til en skikkelig omgang med kost og fille. Jeg gjorde rent i skutene, og håpet av gjestene som kom ville ta på seg jobben med å vaske gulvet inne i stua. Det er gjestenes ansvar, men blir ofte glemt.

Som nesten alltid var det en liten jobb som absolutt måtte gjøres. Protokollen i hovedhytta var nesten full, og jeg måtte finne fram en ny. De nye protokollene er uten kopi ark, men ellers lik de gamle protokollene.

Selv med en ikke helt god værmelding for neste dag, var det en hel del folk som tok til Blåfjellenden for en overnatting. Det er kjekt å se at hyttene blir brukt.

Tilbake til vanlig sommervær på Blåfjellenden.

Regn og sol og vind .

Sist jeg var på Blåfjellenden, fikk jeg igjen gang på aggregatet og fikk testet støvsugeren. Denne gang var planen å få begge hyttene rene og pene og klar for nye gjester. Det vil jo sikkert være andre ting som også må gjøres, men det blir tid til mer enn å støvsuge.

For å gjennomføre planene, må jeg først komme meg inn til hyttene. Helst uten for mye vind og regn, og helst litt sommertemperatur. Det var ikke lett å finne to dager med brukbart vær, men tirsdag til onsdag, skulle være uten for mye regn.

Det regnet ikke i det hele tatt på turen innover mot Blåfjellenden. Selv om både Yr og Storm mente det ville bli nedbør. Storm melder i tillegg torden – de fleste dagene. Noe som aldri så langt har slått til. Hvorfor de melder lyn og torden er jeg usikker på.

Innover gikk jeg forbi en del folks som ville inn i heia på dagstur, og det var spor innover. Jeg møtte et par (utlendinger) som kom i mot, de var også bare på dagstur. På det bratteste partiet nedover bakken mot hyttene, kom det en liten familie i mot.

De hadde vært på hytta og ville nå tilbake til Hunnedalen. Gutten satt i sekk på ryggen til faren, og av egen erfaring vet jeg at det er tungt. Mora bar antakelig nesten like tungt, men begge de voksne så ut til å ta bakken uten problemer.

Nede ved annekset fikk jeg en stund for meg selv. Jeg laget te og fant fram lunsjen og satte meg utenfor og tok det helt med ro. Ingen andre som forstyrret, nesten helt uten lyden, bare lyden av bjeller fra sauene. En grei halvtime.

Siden det ikke var andre syntes jeg det var greit å bare begynne å jobbe, selv om jeg i utgangspunktet hadde tenkt å utsette arbeidet til neste dag. Både uthuset – og dassen, fikk en omgang. Annekset ble rengjort og ryddet.

Det ble tid til litt annet, og jeg fant fram eska med filtplater til å ha under stolene. Alle stolene, både i annekset og hovedhytta fikk nye filtplater. Spesielt i hovedhytta, var det greit. Den nye lakken vil muligens vare lengre.

Det kom et par fra Hunnedalen litt ut på ettermiddagen. De ville ned Fidjadalen dagen etter. En tur som er dobbelt så lang som turen inn til hytta. Om nedbøren holder seg vekk er det en virkelig flott tur å gå nedover til Mån og Eikeskog.

Det kom også to stykker – med to hunder, som tok inn på annekset. Også de kom fra Hunnedalen, men ville samme vei tilbake dagen etter. Mens vi satt utenfor Hovedhytta, kunne vi også se to stykker komme nedover stien fra Blåstøldalen.

Det var to voksne jenter på tur. De hadde startet ved Lortabu, og tatt turen inn til Sandvatn. Dagen etter gikk de over Strålausheia til Langavatn, og nå var de kommet til Blåfjellenden. De var i tvil om de ville ta turen direkte tilbake til Lortabu dagen etter.

De tok ut tidlig på morgenen, og jeg mener jeg så spor oppover mot Høgaleitet i Hunnedalen. Turen fra Blåfjellenden til Lortabu, er ganske drøy. Det er oppover til toppen Stutaheia på nesten 1100 moh, før det går nedoverbakke.

Jeg forlot Blåfjellenden med hovedhytta i god stand, ren og ryddig og klar for nye gjester. Det var fortsatt folk i annekset da jeg gikk, men de tok nok en siste omgang med filla, slik at annekset også er klar.

På vei tilbake til Hunnedalen møtte jeg en gjeng, med bakgrunn fra sydligere steder. Det var to voksne og to unger, som ville til Blåfjellenden for et par dager. Tydelig vis ikke helt vant med fjell og tur i heia, men hadde vært på Turbohytta tidligere. De bar klær og mat i en bag.

Kjekke folk i sommervarmen på Blåfjellenden.

Og trillebåra ble igjen brukbar.

På vei inn mot Sandvatn snakket jeg med en gjeng ungdom som skulle jobbe på hyttene – sommerjobb for Turistforeningen. En av jobbene var å tømme dassen. Det ble og snakk om at det ville være en annen gjeng som skulle gjøre samme jobb på Blåfjellenden.

Det fikk meg til å tenke på trillebåra, som sto i uthuset. I deler og det måtte en jobb til for at den – igjen – skulle bli brukbar til formålet – å tømme dassen. Her var det noe jeg burde se på, og ordne ganske kjapt.

Etter noen dager med skikkelig varmt vær, syntes jeg det ville være greit å ta bakkene oppover litt tidlig på dagen – før det ble mer enn 30 grader. Det ble en tidlig start hjemmefra, og jeg begynte på bakkene nesten før jeg vanligvis starter hjemmefra.

Bare et lite stykke oppe i bakken kom det to jenter i mot. De hadde hatt en varm dag opp Fidjadalen dagen før, og hadde, som meg, startet tidlig for å unngå den varmeste perioden. Det var andre enn meg som syntes det var vel varmt.

Litt lengre oppe i bakkene – nesten halvveis innover, kom det et stor følge i mot, som også hadde overnattet på hytta og som nå var på vei mot bilene. I bakken nedover mot Blåfjellenden kom det også folk gående oppover – i varmen.

Nå var ikke alle disse i et følge, noen hadde ligget i telt, og en kar hadde startet på Flørli den morgenen og ville til Hunnedalen samme dag, Det er en ganske drøy tur på fort 9-10 timer totalt. Han så ikke ut til å ha problemer med den planen.

Nede på hytta var det far med to sønner som hadde kommet dagen før og ville ta to netter på Blåfjellenden. Det kom etterhvert ganske mange folk. Et tysk par som tok inn på annekset, deretter to jenter fra Hunnedalen som ville ned Fidjadalen dagen etter.

Det viste seg også – da jeg sjekket brannvarslerne at det var en kar som hadde tatt inn dagen før, etter å ha gått opp Fidjadalen, og ville ta nok en natt på hytta. Han var på dagstur. Det kom etter hvert flere jenter.

Litt sent ut på ettermiddagen kom det et par fra Flørli. De hadde avtalt å treffe en kar som skulle komme fra Hunnedalen. Han kom – bare noen få minutter etter at paret kom fra Flørli. De som kom fra Flørli, var på langtur, og ville innom alle hytten til DNT Stavanger i en sveip. De hadde gjort unna svært mange alt.

Litt ut på dagen, tok jeg fatt på jobben jeg egentlig var inne for å gjøre. I et par år har trillebåra stått omtrent i deler. Sist den var i bruk, hadde de som tømte dassen brukt «gaffel» taper for å holde den sammen.

Jeg var langt fra sikker på at jeg ville få det bedre til enn de. Jeg oppdaget fort at de som hadde brukt tape, antakelig ikke hadde tilgang til mitt verktøy som ligger på tilsyns rommet. Det var ganske enkelt å få den tilbake i brukbar stand. Med noen «ikke originale» skruer.

Jeg fikk også tid til å lempe det skitne sengetøyet opp i skapet over trappa i hovedhytta. Nå står det i hvert fall ikke i veien nede i skuten. Eller gikk jo dagen til å ta i mot nye gjester. Det er alltid kjekt å se folk komme til hyttene.

Meningen var å vente til ut på ettermiddagen før jeg tok ut mot Hunnedalen dagen etter. Siden jeg hadde fått unna de planlagte jobbene, var det ikke noe som hindret meg i å gå tidlig. Etter å ha tatt i et tak med kost og fille...

Selv om jeg kom avgårde i ni-tiden, ble det skikkelig varmt oppover lia i sola, og nesten ikke et vindpust. Jeg møtte ingen som ville til Blåfjellenden den morgenen.

Da er alt klar for nye gjester på Blåfjellenden.

God innsats fra mange, gir resultater.

Forrige gang jeg kom ned til Blåfjellenden, var det skikkelig rent og ryddig, Denne gang var det i tillegg til det, også kjentfolk som hyttevakt. Det er alltid kjekt å treffe kjente i fjellet, og vi hadde vært sammen noen gang før.

I tillegg gikk jeg forbi en kar som hadde gått fra Tomannsbu og ville ligge på hytta den natte. Det viste seg å være en kar med god kjennskap til motorer og greier. Noe jeg så avgjort kunne ha nytte av siden aggregatet hadde streiket denne våren.

Nå traff jeg også andre på min vei mot Blåfjellenden. Det var en god del ungdom som hadde avsluttet sin deltakelse i ultraløpet mellom Ålgård og Sirdal, med å gå fra Blåfjellenden til Hunnedalen. Noen med svære gnagsår.

Jeg ble også fortalt at en del av deltakerne ikke var forberedt på en kald natt i fjellet. De måtte få klær av andre, og det manglet nok vanter og luer hos noen. Det var bare 4 grader natta etter de hadde løpt forbi Blåfjellenden. Med litt vind i tillegg blir det skikkelig kaldt.

Jeg møtte også en gjeng med småunger og voksne. De hadde gått inn dagen før og var nå på vei tilbake mot bilen. De var godt fornøyd med oppholdet. Det er ganske mange foreldre som tar med ungene på fjelltur – til Blåfjellenden.

Motorer og jeg, er ikke venner. Jeg stolt og glad bare jeg får en vanlig påhengsmotor til å starte. Det skjer ikke alltid. Aggregatet på Blåfjellenden har nektet å gå siden i vår. Denne gangen kom det en kar, og tok det som en utfordring.

Han demontere en ukjent motor – uten skikkelig verktøy eller tegninger, og fikk motoren i gang. Jeg er skikkelig imponert. At det fantes slike folk var jeg for så vidt klar over, men å treffe en slik på Blåfjellenden, når det trengs, er virkelig bra. Mange takk for hjelpen.

Nå var det andre som også tok i et tak denne gangen. Hyttevakten hadde kommet til et uthus der vedsekkene lå på gulvet, og fikk en tung jobb med å lempe disse på plass. Det kostet litt svette å få uthuset rent og ryddig.

På annekset fikk jeg besøk av en liten familie. Jeg var opptatt med å se på han som ordnet motoren, og finne fram det lille av verktøy jeg har. Imens ble det vasket og ryddet på annekset. Når aggregatet tillegg kom i gang og jeg fikk brukt støvsugeren i begge hyttene, så er i så god stand som de egentlig kan være – rene og ryddige.

Nå håper jeg bare at nye gjester også gjør en innsats for å holde hyttene rene og ryddige. Det passer muligens å minne om at gulv skal vaskes og at kjøkkenet bør være rent og ryddig. Det er også noen som gjør en innsats i skut og på do....

Det var virkelig kjekt å forlate Blåfjellenden å vite at begge hytten var i god stand og klare for nye gjester. De traff jeg på, da jeg gikk mot Hunnedalen. Først en mor og to unger, så en hel gjeng som ville innover. Blåfjellenden ville ikke stå tom den natta.

Fellestur fra DNT Stavanger på Blåfjellenden.

Folk på nesten alle rom midt i uka.

Det er som regel litt arbeid som venter på Blåfjellenden. Denne gang hadde jeg ikke planlagt noe, men fikk se hva som måtte gjøres. Det pleier å dukke opp noe. Om ikke annet så vil det være behov for litt rengjøring og rydding.

Da jeg kom til Blåfjellenden denne gang var det meste på stell. Hyttene var vasket og det var rengjorte skuter. Til og med i uthuset hadde noen ivrige folk, tatt et tak og ryddet og rengjort gulvet. Det var lite for meg å gjøre.

Det var skikkelig kjekt å komme til hytten. Selv om jeg jo egentlig var innstilt på å gjøre en innsats, så var det denne gangen ikke nødvendig. Jeg kan jo håpe at slikt skjer flere ganger, eller nesten alltid....

Etter å ha sjekket brannvarslerne, limt en stol og funnet fram noen duker til bordene i hovedhytta, vardet bare å sette seg ned å vente på de første gjestene. Jeg hadde gått forbi en en gjeng på veien innover. Bestefar, bestemor, og en gutt.

De kom ned en liten stund etter meg, og denne gangen hadde jeg kaffen klar. De satte tydelig pris på en kopp varm kaffe etter turen utenfor hytta i solveggen – om bare sola hadde kommet gjennom skyene og vinden løyet litt.

Nå ville det komme en gjeng fra Turistforeningen. Jeg hadde alt snakket med en av turlederne. Det ligger noe proviant inne på tilsynsrommet, som denne fellesturen gjerne ville benytte. Det er i grunnen greit at maten blir brukt.

Nå hadde jeg også truffet en gjeng som gikk mot Hunnedalen. Det var tre stykker fra Flekkefjord turistforening, som senere på året ville ha en fellestur til Blåfjellenden. Denne gjengen var for å «gå opp turen».

Litt ut på ettermiddagen kom det en gjeng gutter. De hadde også bestilt rom på annekset. De var litt opptatt av å kunne følge med på fotballkampen mot Frankrike. Det er lite dekning nede ved hytten, og en av gutten vurderte å ta til toppen av Blåfjellenden for å få en oppdatering.

Også gutten fikk kaffe, og nå manglet bare gjengen på fellestur. Jeg hadde sjekket når de skulle starte fra Stavanger, og jeg mente de ville være inne omtrent klokka fem. På slaget 5 sto de på terrassen utenfor hovedhytta, og fikk tilbud om kaffe.

Gjengen - 13 stykker – hadde bestilt sengeplasser, og de spredde seg slik at det ble folk på alle rommene. Nå var det fortsatt plass i annekset, så om det kom flere ut over kvelden, ville det være ledig rom.

Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg å bli med gjengen nedover Fidjadalen på torsdagen. Imidlertid var værmeldingen så pass dårlig at jeg valgte å stå over den turen. Siden det ikke var spesielt mye som burde gjøres, fant jeg ut at det kunne passe å dra hjem samme dag som jeg var kommet inn.

Det ble en flott kveldstur tilbake til bilen. Jeg hadde ventet å treffe flere som ville innover til Blåfjellenden, men det kom ingen i mot.