To flotte dager i midten av september på Blåfjellenden.

Mye folk i helga, nesten alene natt til mandagDet var meldt ganske bra vær i to dager. Det kunne passe greit å ta innover på søndag og tilbake mandag. Resten av uka var det meldt regn og dårlig vær. Det er mye kjekkere å gå innover heia i bra vær, og jeg prøver å finne to slike dager for turne mot Blåfjellenden.

Jeg ville antakelig møte en del folk som hadde overnattet fra lørdag til søndag på min vei innover. Bare et lite stykke innover i heia kom det tre blide og hyggelige jenter i mot. Noen av jentene hadde jeg truffet før, og slik jeg forsto det hadde jeg også lagt ut bilder på bloggen den gangen.

Nå var det ikke bare jenter å tur denne dagen. Ved Fossebekken dukket det opp 6 karer som også hadde overnattet på Blåfjellenden. Som med jenten var det også blant de seks folk jeg hadde truffet før.

Karene hadde holdt til i hovedhytta, og mente de hadde gjort en innsats for å få hytta på stell før de dro. Andre hadde tidlig sneket seg ut døra, uten å ta i et tak. Det var lett å se at de hadde jobbet før de forlot hytta. Den var både ren og ryddig da jeg kom inn.

Litt lengre inne dukket det opp sauer og folk. Det var sauene fra Fidjadalen som var på vei mot Hunnedalen. Det hadde ikke vært mulig å ta sauene forbi Fidjafossen i forrige uke. Det ble en stopp for en liten prat med folkene.

Inne ved Saftbekken og fossen – halvveis mot Blåfjellenden – satt det en gjeng. Mor med tre unger. De ta største bar egen sekk og hadde gått hele turen inn og var nå halvveis på tilbaketuren. De hadde fyrt opp primus og var i ferd med å spise varm mat.

Jeg stoppet som vanlig for å veksle noen ord. Stoppen ble lengre enn vanlig. Ungen var kjekke og snakke med og sammen med mora fikk jeg med meg litt av det de var opptatt av. Det var virkelig hyggelig med en stopp denne gangen.

Jeg var på vei mot Blåfjellenden for å sjekke brua nedenfor hyttene. Det var noe med et trinn i den ene enden som burde ordnes. Det viste seg å ikke være enkelt å få skikk på dette. Jeg brukte litt tid og må bruke mer.

Inne på annekset dukket det opp en jakke noen hadde glemt. Den ligger fortsatt i haugen med glemte klær i skuten på hovedhytta. Jeg håper neon plukker opp jakken.

Det kom et ungt par fra Hunnedalen. Utlendinger – fra Ukraina – og de hadde brukt lang tid på turen inn. De startet tidlig på morgenen for å komme tilbake til bilen. Jeg så ikke noe til paret da jeg gikk. Det må ha gått greit på tilbaketuren.

Det er tydelig høst på Blåfjellenden. Sauene er vekk. Det er ikke småfugler, og bjørka begynner å få gulbrune blader. Det er ikke lenge til de står bare og venter på vinteren. Værmeldingen fremover er ikke greit god, men det vil være mulig å finne noen flotte dager inne i mellom for å besøke hyttene.

Høsten har kommet til Blåfjellenden.

Lite folk og dårlig værmelding.Da jeg forlot Blåfjellenden sist gang viste jeg det ville komme skoleklasser innover. Anlegget var rent og ryddig og klar for nye gjester, men skoleklasser har ofte en egen evne til å gjøre ting på en litt rar måte.

La oss slå fast at det ikke er noen vaskemaskin på Blåfjellenden. Tørkehåndklær som blir våte må henges opp og tørke, ikke legges våte i en haug, antakelig i påvente av en eller annen som vil vaske disse. En eller annen dukker sjeldent opp.

Det lå 25 våte tørkehåndklær i en balje godt gjemt under safen. Nå hadde jeg tatt vekk alle gamle og skitne da jeg var inne. Det var med andre ord ganske nye og rene «greier» som var brukt, og 25 stykker er ganske mange fler enn det jeg vanligvis legger ut.

Det må legges til at det ikke var noe gjenglemt, og selv om det var en gryte med voks og fyrstikker, så var det ikke voks ut over bordene eller på gulvene. Det hender jeg må bruke tid på å få vekk voksflekker etter skoleklasser.

Ellers var det kjekt å komme tilbake til Blåfjellenden. Det var i grunnen rent og ryddig. Det tok ikke lang tid å gjøre rent i skuten på hovedhytta og annekset, og på uthuset var det bare noe rask på gulvet. Av en eller annen uforklarlig grunn ligger det som oftest en del dorull-kjerner å slenger. Denne gang var alt tatt vekk.

Planen var å bli i to netter. Likevel var det ikke noe spesielt jeg skulle gjøre, Denne gang var det bare en vanlig fjelltur. Uten sol, men med ganske bra temperatur, ble det anledning til å sitte utenfor annekset og bare nyte dagen - og stedet.

Sauene var tatt ned den dagen. Det lå fortsatt igjen en masse lort, men lyden av sauebjeller og breking var borte. Det var stille på Blåfjellenden. Ingen småfugler som fløy rundt, bare en tårnfalk som svevde over hyttene. Jeg kunne nyte stillheten

Det hadde vært gjester den natta. Jeg traff tre gutter, som kom opp den bratte kneika mot Oleskaret. De hadde «bare» gått inn dagen før, og var nå på vei mot bilen. I tillegg kom det et annet på som også hadde overnattet på hyttene.

Det kom folk den dagen. Et utenlandsk par kom fra Langavatn. De skulle opprinnelig være fire i lag, men to mente det var for vått og for mye regn. I tillegg var det bestilt to andre senger. De folkene dukket aldri opp.

Jeg ble alene på annekset, og uten noe å gjøre ble det litt kjedelig. Dagen etter ble været bedre enn meldt, og jeg pakket sekken og forlot hyttene. Det ble en ensom tur over heia. Det var ikke andre å se,

Det var heller ikke bestilt noen overnattinger den natta. Det begynner å bli skikkelig høst, og med dårlig værmelding, kan anlegget godt stå tomt noen netter inne i mellom. Helgene vil det likevel være folk.

Så langt er det fortsatt varme dager og lite frost, som må til for at bjørkene skal få den fine fargen. Jeg håper selvsagt at frost og vinter holder seg vekk til november. Det har vært vanlig de siste årene.

Sol og litt høstfarger på Blåfjellenden.

Tre kjekke damer ordner opp.For dette besøket på Blåfjellenden hadde jeg fått en liste med noen småjobber som burde vært gjort. Ingen av jobben burde ta tid, men det ville være greit – mente Per, å få disse tingene vekk fra lista. Det var heldigvis ikke noe som behøvde å bæres inn.

Mandag pakket jeg sekken og tok oppover. Det var spor etter folk, men det var antakelig folk som hadde gått tilbake på søndag. Jeg møtte ingen verken på vei innover eller på vei tilbake. Jeg ville likevel ikke bli alene på hyttene.

Det var bestilt sengeplasser for i alt 8 personer, og jeg ville få besøk på annekset. Begge sengene og et hundebur var blant bestillingene. Det kunne jo også komme folk vandrende, som ikke har bestilt. Det har skjedd de siste gangene jeg har vært innover.

Det var ingen på hytta, og jeg fikk anledning til å ta lunchen utenfor annekset i sol og varme. Det var kjekt å sitte i sola uten å gjøre noe, men det var ting som jeg burde få gjort. Jeg startet med å telle opp gass og ta bilde av veden i uthuset.

Litt rengjøring står alltid på programmet. Spesielt skutene med matter må tas, enten med kost eller støvsuger. Jeg tror ikke at så mange legger merke til om det er rent – og pent – i inngangen, men for meg betyr det at folk får en god opplevelse fra start.

Det dukket opp tre karer fra Nederland. De hadde startet fra Vinddalen den morgenen, og hadde trodd at en sti som sto på kartet ville være lett å følge. Det hadde brukt GPS en god del for å holde stien opp til Skitdalane.

De ville til Sandvatn og så til Børsteinen før de ville mot Lysebotn og båten til Flørli for så å gå tilbake til Vinddalen. De hadde bare brukt 7 timer på turen til Blåfjellenden, så resten burde være greit.

Litt senere kom det tre blide – og kjekke – damer gående fra Hunnedalen. Det var folk som hadde vært på en turistforeningshytte noen ganger før. De var fra Kristiansand, og slik jeg forsto det var alle med på frivillig dugnad i DNT Sør.

Med disse tre hyggelige damene på hytta, var jeg sikker på at hovedhytta ville komme i helt bra stand neste dag. Dette var folk som virkelig viste hvordan det skulle ordnes opp i en DNT hytte før de forlot hytta.

Jeg fikk orden på vass-selen, «vassåket» - som manglet en skrue.. og stigen til øvre seng i hunderommet ble skikkelig festet. Det var ikke veldig viktige ting, men kjekt å få de ordnet. Etter en omgang med støvsuger og fille på annekset, kunne jeg forlate hyttene i god stan.

I følge bestillingssystemet, vil det være mye folk på hytten de neste dagene. Det er antakelig skoleklasser fra Vgskoler med friluftsliv som valgfag, som er på tur i Frafjordheiene. De vil i hvertfall komme til hytter som er rene og ryddige. Jeg venter å finne mye stearin på gulv og bord neste gang jeg går innover...

Familier og andre kjekke folk på Blåfjellenden.

Døra i annekset ble ordnet.Det er alltid kjekt å være på Blåfjellenden. Denne gang så det i utgangspunktet ut som jeg ville bli alene, Natt til mandag hender det at hyttene står tomme Dagen før jeg dro oppover, var det en kar som bestilte hunderommet.

Nå kunne det komme flere, og det hender folk bestiller rom samme dag som de drar oppover. Det er jo en av de kjekkere tingene med å overnatte på en turistforeninghytte. Det kommer helt fremmede folk som selvsagt viser seg å være hyggelige.

På vei innover kom det en stor gjeng i mot. Det var gutter fra en hockey klubb som var på en form for teambuilding. De hadde gått inn dagen før, og var på vei mot Hunnedalen da jeg traff gjengen.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke planlagt hva jeg skulle gjøre denne gangen. Det ville antakelig bli litt rydding og vasking og rengjøring. Omtrent som på de fleste turene innover, men det pleier jo å dukke opp et eller annet i tillegg.

Karen som hadde bestilt hunderommet, viste seg å være byggmesteren som hadde bygget annekset. Vi hadde selvsagt snakket sammen da, og vi fikk en hyggelig stund med prat rundt «gamle dager». Det dukket selvsagt opp ting jeg ikke viste.

Litt ut på dagen, fant vi ut at det kunne passe å se på dørhåndtaket på hoved-døra. Det slarket, og sto på lista over ting som burde ordnes. Dette er egentlig ikke noe jeg har greie på, og det viste da vi tok tingene fra hverandre.

Byggmesteren tok på seg jobben. Jeg fikk nok med å finne fram verktøy og deler, for det var selvsagt ikke så enkelt å bare erstatte bolten som var slitt. Det måtte improviseres, med bor og rørtang og avbitertang. Ting tar tid, men denne jobben er nå gjort. Dette vil være greit i minst noen år.

Det hender det er småunger- mindre en et år, på Blåfjellenden. Denne gang var det en familie med tre unger, hvorav den yngste ikke gikk. De hadde kommet inn fra Hunnedalen. De to største ungene hadde gått hele veien inn. Det hadde selvsagt tatt tid.

I tillegg var det også en del utenlandske gjester. En familie på fire kom vandrende fra Sandvatn, og ville til bilen dagen etter. Vi ble totalt 14 stykker på hyttene den natte. Det er bra besøk etter skolene har begynt.

Både familien på fem og et utenlandsk par ville ligge over til neste dag. Hytta ville ikke stå tom den natta heller. Det har, slik jeg ser det, vært mer folk på hyttene dette året enn i fjor. I følge Stavanger Aftenblad, har Blåfjellenden den største økningen i antall overnattinger av alle de vanlige hyttene i vårt område. Det er skikkelig kjekt å se at hyttene blir brukt.

Det betyr selvsagt at det ikke er lettere å holde hyttene på et bra nivå. Jeg for min del vil fortsatt gjøre mitt, men det ville være greit om også andre tar i et tak med vask av do og gjerne også tørkehåndklærne.

Tre karer på langtur - så vidt innom Blåfjellenden.

Kjekke karer, med litt såre bein.Det er enkelte ting det er lett å bli enige om. I heia er det stor sett ærlige folk. Det hender selvsagt at kommer slengende enn og annen, som ikke helt oppfører seg, men stor sett – alltid – gjør folk det rette.

På vei tilbake mot Hunnedalen fra Blåfjellenden, klarte jeg å miste kamera. Jeg oppdaget ikke at det var vekk før jeg var i toppen av bakken opp fra hyttene. Jeg vurderte å gå tilbake for å prøve å finne fotografiapparatet, men fant ut at å opp den bakken to ganger var for mye.

Da jeg kom hjem og fortalte at jeg antakelig måtte kjøpe nytt kamera (til 5000 – noe jeg IKKE nevnte), var Bestyrerinnen ganske klar på at det trengte jeg ikke. En eller annen ærlig sjel ville nok finne kamera og ta kontakt. Vent å se...

Bestyrerinnen fikk rett. Dagen etter fikk jeg en epost. Det var spørsmål om jeg manglet et fotografiapparat. Hun hadde funnet et, og sjekket bildene mot bloggen og funnet ut at det måtte være mitt. Det tok en tur til Stavanger, og så hadde jeg kamera – og bildene til dette blogginnlegget.

Hun som fant det, var ikke en gang på hytta, men lå i telt sammen med partneren, et stykke lengre mot Blåstøldalen. Det er bare å si mange takk. Det ble plutselig mye enklere å lage dette innlegget med tilgang til bildene.

Denne gang var det ikke mye jeg hadde planlagt å gjøre, det ble en omgang rydding og rengjøring. På annekset lå det en dunge kjøkkenhåndklær. Noen tro antakelig at disse blir skiftet med nye – og tørre – etter hvert.

Det er egentlig gjestenes «ansvar» å vaske disse, men jeg tar med meg «gamle» og bringer inn nye etter behov. Foreløpig er det greit, men ut over høsten må jeg ta med en del. (Det er likevel litt dumt å legge fuktige håndklær i en dunge, nor det kan gå litt tid før det kommer noen som ordner opp.

Det kom tre karer – løpende – fra Børsteinen den dagen. Det mente de var en kort etappe, rene sjarmøretappen. Dagen før hadde de startet fra Storsteinen og tatt om Litle Aurådalen, Grautheller og så til Børsteinen. De mente å nå Eikebrekka i Ørsdalen neste dag,

Dette er virkelig noen lange turer. Jeg ser ikke syn på så lange strekninger på en dag. Disse karene var selvsagt godt trente. I motsetning til den gjengen jeg traff på min vei mot Hunnedalen. & stykker på dagstur.

De var antakelig opprinnelig fra midtøsten en eller annen plass, og sikker ganske vant med å gå i terreng. Likevel hadde de brukt godt over to timer da jeg traff gjengen – litt over halvveis innover.

Gjengen spurte selvsagt om det var langt igjen. Planen var i utgangspunktet å gå om Stutaheia, og så tilbake til Hunnedalen. Med minst en time til Blåfjellenden, 3 timer til toppen og fem timer tilbake ville det bli mørkt før de var ved bilen.

Jeg anbefalte å ta turen inn til toppen av bakken og altså ikke gå ned til hyttene før de snudde. Om de fulgte rådet, vet jeg ikke. Rett før jeg startet på tilbaketuren, kom det fire karer fra Flørli. De hadde startet den morgenen og ville til Hunnedalen samme dag.

Vi tok nesten følge over heia. Jeg gikk innpå gjengen ved vaet, og de fulgte meg etter det, omtrent ned til veien. Jeg stoppet ved en hytte i Hunnedalen, og de for forbi. Jeg møtte ingen som ville innover.

Greie forhold og kjekke folk på vei mot Blåfjellenden.

Det ble en lang tur frem og tilbake på dagen.

Det var liksom ikke noe som måtte gjøres på Blåfjellenden. Jeg pleier vanligvis å dra innover en dag og så gå tilbake til bilen neste dag. Tidligere var det å gå frem og tilbake på dagen en helt grei tur. Jeg har alt gjort det en gang dette året. Kunne jeg gjenta dette?

Selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å bli over den natta, så måtte jeg ha med mat for kvelden og morgenen – i tilfelle. Det ble en like tung sekk som vanlig innover. Det gikk ikke lett opp de første bakkene.

Jeg hadde startet tidlig, men fikk folk i mot nesten helt i starten. Det var utlendinger på dagstur. Med brukbart vær, var det ganske mange som tok på dagstur, og jeg møtte også noen som ville videre innover i heia.

Jeg gikk forbi to karer på vei mot hytta. Jeg trodde det ville være mulig å ta noen bilder senere, men de karene var ikke klare for annet enn en hvil, og jeg så de ikke før jeg gikk. Det kom andre, både folk som skulle bli over, men også folk som ville tilbake til Hunnedalen.

Fra Langavatn kom det (hva jeg tror er) et tysk par med hund, og de tok – selvsagt – inn på hunderommet. Det er to hundebur, og de står begge på dette rommet. Da jeg vandret tilbake mot bilen, kom det en gjeng nedover lia. Også de med hund, men de hadde booket.

Det er bare to senger på hunderommet. Kommer det to gjenger med hund må den ene hunden ligge i bur ute i skuten – helst i hovedhytta. Der er det best plass. For sikkerhets skyld anbefaler jeg alle med hund å i det minste sjekke om hunderommet er ledig – eller aller helst bestille på forhånd.

Det kom også andre i mot, som ville til hytta for en natt. En gjeng blide jenter ville videre mot Sandvatn dagen etter. Andre ville nedover Fidjadalen mot Mån dagen etter. Det er en lang tur som lett tar 6 timer.

Noen hadde kommet på den gode ide å sette en eske ute i skuten på Annekset, merket med «for brennbart papir og papp. Erfaringen er at uansett blir «tomme» esker eller liknende fulle av boss – som ikke alltid er brennbart.

Siden det ikke var meningen å ligge over denne gangen, ble det lite tid til en skikkelig omgang med kost og fille. Jeg gjorde rent i skutene, og håpet av gjestene som kom ville ta på seg jobben med å vaske gulvet inne i stua. Det er gjestenes ansvar, men blir ofte glemt.

Som nesten alltid var det en liten jobb som absolutt måtte gjøres. Protokollen i hovedhytta var nesten full, og jeg måtte finne fram en ny. De nye protokollene er uten kopi ark, men ellers lik de gamle protokollene.

Selv med en ikke helt god værmelding for neste dag, var det en hel del folk som tok til Blåfjellenden for en overnatting. Det er kjekt å se at hyttene blir brukt.

Tilbake til vanlig sommervær på Blåfjellenden.

Regn og sol og vind .

Sist jeg var på Blåfjellenden, fikk jeg igjen gang på aggregatet og fikk testet støvsugeren. Denne gang var planen å få begge hyttene rene og pene og klar for nye gjester. Det vil jo sikkert være andre ting som også må gjøres, men det blir tid til mer enn å støvsuge.

For å gjennomføre planene, må jeg først komme meg inn til hyttene. Helst uten for mye vind og regn, og helst litt sommertemperatur. Det var ikke lett å finne to dager med brukbart vær, men tirsdag til onsdag, skulle være uten for mye regn.

Det regnet ikke i det hele tatt på turen innover mot Blåfjellenden. Selv om både Yr og Storm mente det ville bli nedbør. Storm melder i tillegg torden – de fleste dagene. Noe som aldri så langt har slått til. Hvorfor de melder lyn og torden er jeg usikker på.

Innover gikk jeg forbi en del folks som ville inn i heia på dagstur, og det var spor innover. Jeg møtte et par (utlendinger) som kom i mot, de var også bare på dagstur. På det bratteste partiet nedover bakken mot hyttene, kom det en liten familie i mot.

De hadde vært på hytta og ville nå tilbake til Hunnedalen. Gutten satt i sekk på ryggen til faren, og av egen erfaring vet jeg at det er tungt. Mora bar antakelig nesten like tungt, men begge de voksne så ut til å ta bakken uten problemer.

Nede ved annekset fikk jeg en stund for meg selv. Jeg laget te og fant fram lunsjen og satte meg utenfor og tok det helt med ro. Ingen andre som forstyrret, nesten helt uten lyden, bare lyden av bjeller fra sauene. En grei halvtime.

Siden det ikke var andre syntes jeg det var greit å bare begynne å jobbe, selv om jeg i utgangspunktet hadde tenkt å utsette arbeidet til neste dag. Både uthuset – og dassen, fikk en omgang. Annekset ble rengjort og ryddet.

Det ble tid til litt annet, og jeg fant fram eska med filtplater til å ha under stolene. Alle stolene, både i annekset og hovedhytta fikk nye filtplater. Spesielt i hovedhytta, var det greit. Den nye lakken vil muligens vare lengre.

Det kom et par fra Hunnedalen litt ut på ettermiddagen. De ville ned Fidjadalen dagen etter. En tur som er dobbelt så lang som turen inn til hytta. Om nedbøren holder seg vekk er det en virkelig flott tur å gå nedover til Mån og Eikeskog.

Det kom også to stykker – med to hunder, som tok inn på annekset. Også de kom fra Hunnedalen, men ville samme vei tilbake dagen etter. Mens vi satt utenfor Hovedhytta, kunne vi også se to stykker komme nedover stien fra Blåstøldalen.

Det var to voksne jenter på tur. De hadde startet ved Lortabu, og tatt turen inn til Sandvatn. Dagen etter gikk de over Strålausheia til Langavatn, og nå var de kommet til Blåfjellenden. De var i tvil om de ville ta turen direkte tilbake til Lortabu dagen etter.

De tok ut tidlig på morgenen, og jeg mener jeg så spor oppover mot Høgaleitet i Hunnedalen. Turen fra Blåfjellenden til Lortabu, er ganske drøy. Det er oppover til toppen Stutaheia på nesten 1100 moh, før det går nedoverbakke.

Jeg forlot Blåfjellenden med hovedhytta i god stand, ren og ryddig og klar for nye gjester. Det var fortsatt folk i annekset da jeg gikk, men de tok nok en siste omgang med filla, slik at annekset også er klar.

På vei tilbake til Hunnedalen møtte jeg en gjeng, med bakgrunn fra sydligere steder. Det var to voksne og to unger, som ville til Blåfjellenden for et par dager. Tydelig vis ikke helt vant med fjell og tur i heia, men hadde vært på Turbohytta tidligere. De bar klær og mat i en bag.