Åpning av sommersesongen 2026 på Blåfjellenden.

Det er klar for flere gjester.

Nå står hyttene på Blåfjellenden åpne hele året. Første turen innover på våren åpner likevel sommersesongen for meg det året. Dette pleier å være i slutten av mai eller i begynnelsen av juni, I fjor kom jeg innover 17. april. I år ble det 19. mai før snøen var smeltet så pass at det var mulig å komme innover.

Dette året (som i fjor) var det ikke mulig å komme innover i påsken. Det var for lite snø. I mars kom snøen, og den smeltet ikke før i mai. Vi – det vil si Bestyrerinnen og jeg har vanligvis brukt påsken til å sette i stand hytta for sommersesongen.

I år måtte jeg gjøre mye av jobben uten å ha med andre. Det ble ikke tid til å gjøre alt det vi pleier, men begge hyttene – og uthuset, ble ryddet og rengjort. Noe som trengtes etter en lang vinter. Jeg tror ikke uthus og skuter var rengjort i vinter.

Hovedjobben er likevel å skifte sengetøy. Få av det gamle sengetøyet og få det i sekker, og så legge på nytt. Det tar tid, og betyr «lange armer». Jeg ar gjort dette noen ganger før. Det blir ikke lettere med årene, selv om det hjelper med erfaring.

Det var elendig vær innover, jeg møtte likevel to danske menn som kom fra hytta. De hadde været i mot, mens jeg hadde det i ryggen innover. De så ut til å være både kalde og våte. Nede på hytta satt det to andre.

De hadde kommet opp Fidjadalen og sovet en natt i telt, og var bare innom for å lage lunsj. De ville videre mot Langavatn, og var litt overrasket da jeg fortalte at det fortsatt var ganske mye snø oppover.

I tillegg til de to guttene, kom det også et par utlendinger opp Fidjadalen. En tysker og en fra Canada, slik jeg forsto det. De ville også videre mot Langavatn. Også de ville ligge i telt. De fikk i hvert fall ikke noe spesielt bra vær dagen etter med mye regn og vind.

Jeg snakket med 6 personer på tirsdagen, og verken så eller hørte andre resten av turen. Onsdag, med regn og vind, ble brukt til jobbing. Torsdag var det tåke og litt småregn på morgenen, men ut over dagen lettet det opp, og jeg bestemte meg for å dra tilbake til bilen.

Det er jo alltid ting som må gjøres, og i tillegg til rengjøring og få på nytt sengetøy, opplever jeg ofte å måtte lukke vinduer, eller vaske opp ting som står igjen, og samle inn gjenglemte ting. Sokker og undertøy går direkte i bosset. Andre ting legges i en balje om noen kommer for å finne sine ting. Denne gang var det et vindu som hadde stått åpent en stund.

Hemsen på annekset hadde tydelig hatt besøk av en skoleklasse i løpet av høsten i fjor. Det lå strødd med papir og skumbamser og liknende. Godt gjemt under madrassen. Antakelig i håp om at ingen ville oppdage rotet.

Det ble tre dager på Blåfjellenden med mye arbeid og ingen andre besøkende. Torsdagsmorgen var det tåke lett regn og lite vind. Det kunne se ut som om det ville bli bedre vær utover dagen. Da jeg tok ut i to-tiden, var det sol og mildt.

Det ble en flott tur tilbake, med trekken bakfra og sola i ansiktet. Snøen hadde minket en god del siden jeg gikk innover, og med sol og varme vil mesteparten – utenom de vanlige fennene, være vekk i løpet av et par uker.

Ikke spor av vinter på Blåfjellenden

Tidlig i november og fortsatt forhold for fjelltur.

Det ble en tur til Blåfjellenden i november dette året også. En liten sjekk tilbake i loggen, viser at det i noe mer en halvparten av årene fra 2010 til i dag, så har jeg hatt en novembertur innover. Som regel går turen så sent i litt dårlig vær.

Med sol og blå himmel blir det som oftest kaldt og frost. Jeg har gått med litt snø og is på bakken, men etter som årene går, blir slike øvelser mindre og mindre lystbetont. Å suse innover heia, alene med glatte forhold, høres ikke helt greit ut.

En gang, har det til og med blitt en desembertur, men det var med både mange varmegrader og uten vind. Jeg var litt mer «modig» for 10-15 år siden. Selvsagt går det helst bra, men jeg kan jo også gå tur i lavlandet.

Jeg hadde ikke regnet med at det ville være ting som burde gjøres. Det er jo ikke mange som besøker Blåfjellenden fra november til ut i februar. Nå hadde Per fått ordnet en helikoptertransport, og sørget for at det kom inn mer ved. Noe som det – muligens – ville ha vært bruk for sent på vinteren.

I tillegg hadde Per (på STF) sørget for at det kom inn en del andre varer også, og noen av disse burde jeg får på plass før vinteren. Det passet godt med en tur. Værmeldingen var også så pass god at jeg pakket sekken og for til heis.

Renhold, er jo alltid et lite problem. Siden det er sent i sesongen og lite folk som bruker hyttene, regnet jeg med at det ville være ganske greit på begge byggene. De som hadde vært inne for å få veden på plass, mente det ikke var spesielt rent da de kom.

Jeg håpet at de hadde tatt i et tak med kost og fille, og at det denne gangen ville være greit. Det var bare to personer som hadde skrevet seg inn etter meg i annekset. Med så pass mye boss, støv og mold, som lå på gulvet må det ha vært flere på besøk. Og noen hadde ikke tatt av seg skoa ute i skuten.

Det var bare å finne fram kost og feiebrett, før jeg kunne slå meg ned i stua. Heldigvis så det vesentlig bedre ut i hovedhytta. Her var det bare behov for en kjapp omgang i skuten, og – ikke minst – få på plass stoler og border.

Jeg ble overrasket over at det plutselig var en stol uten armlener mer enn før. En liten sjekk, og jeg fant ut at alle Jærstolene var byttet ut. Etter 40 år, var jo de gamle klar for nye seter. Det var kjekt å se noe nytt i stua på hovedhytta.

Selvsagt var det et par småting som det passet å ordne. Det lå en brannmelder og slang. Det var et vindu på en hems som ikke var lukket skikkelig. Slike ting er det greit å få orden på før vinteren.

Nå var uthuset omtrent fullt av ved. Noe som nok har gjort at dørene i uthuset ikke er helt rette i karmene. Jeg håper folk passer på å lukke ytterdøra i uthuset skikkelig.

.

På vei mot Hunnedalen, i virelig flott vær, hadde jeg ventet å treffe på folk som ville til hytta for å overnatte. Denne dagen var det blå himmel og sol. Litt kald trekk, men bra forhold til å være i november.

Nesten nede ved veien kom det to i mot. De ville til Blåfjellenden for en natt før de tok tilbake til bilen. De håpet at været ville holde seg så bra som denne dagen. De så fram til en flott tur over heia

En vindfull natt på Blåfjellenden.

Turen inn, og tilbake dagen etter, var bra.

Det har opp gjennom årene hent noen ganger sent på året, at jeg har kommet til Blåfjellenden og funnet noe som måtte ordnes der og da. Det var ting som ikke kunne vente til etter vinteren. En gang var det en dør som hadde vrengt seg. En annen gang var det en dør som ikke kunne lukkes igjen.

Denne gangen var det et vindu som sto åpent. Husmorvinduer er antakelig ikke like enkle å få lukket som «vanlige» vinduer, om de først er åpnet feil. Denne gangen «hang og Slang» vinduet i åpen stilling både horisontalt og vertikalt.

Det ville vanligvis ikke være noe problem. Selv om vi alt er i slutten av oktober, ville det antakelig være folk innom, selv om jeg ofte skriver meg inn i protokollen rett under mitt eget navn. Ingen andre har vært på annekset i mellomtiden. De fleste tar inn i hovedhytta.

Det spesielle denne gangen, var at bare timer etter at jeg var kommet inn til Blåfjellenden, så blåste det opp til storm. Yr og «Storm» hadde fått med seg at det ville bli serk vind, men begge tok feil i styrken på vinden.

Storm mente det ville bli 30 m/sek, Yr var noe mer tilbakeholden. Etter min mening tok begge feil. Da jeg var ute i et nødvendig ærend på kvelden, Var vinden muligens opp i orkan styrke. Det var vanskelig å stå, og pusten blåste vekk.

Hadde vinduet stått opp den natta, tror jeg det hadde blitt ødelagt. Nå var jeg – tilfeldigvis – inne og fikk ordnet det. Ellers vardet ikke så mye å gjøre på hytta. Det begynner å bli sent i sesongen. Jeg regner med å gå innover en gang til i år – om jeg er heldig. Så overtar vinteren.

Det vil være folk innover omtrent til januar. Forhold for ski blir det vanligvis ikke før et stykke ut i januar. Da er det korte dager og kaldt. Denne gang tok det meg opp mot to timer å få opp temperaturen i hytta.

Det ble en urolig natt i annekset. Vinden bråket slik at den holdt meg våken en god stund, og først på morgenen i femtiden, ble det skikkelig søvn. Jeg hadde det heldigvis ikke travelt og kunne ligge litt frempå.

Etter den vanlige omgangen med kost og fille, kom jeg meg avgårde mot Hunnedalen i tolv-tiden. Selv om både Yr og «Storm» mente det ville komme regn den dagen, fikk jeg en tørr tur over heia. Det var igrunnen gode forhold for en fjelltur.

Heia er temmelig naken og kald på denne tiden av året. Sauene er tatt ned for lengst. Det er ikke mye mat igjen for dyr. Nå var ikke alle sauene kommet ned. Olav kom i mot meg, jeg på veien inn, Han på vei mot Hunnedalen med en skadd sau. Det gikk sakte.

Det var bestilt en del plasser for den natta, men jeg hadde ikke møtt noen andre. En fredag kan det være at folk kommer sent til hytta,. Jeg håper bare at folk som vil på tur fremover husker det blir tidlig mørkt.

Helt nede på parkeringsplassen var det tre blide karer som ville på tur. De skulle til Blåfjellenden den natta og så til Flørli dagen etter. Jeg lurer på om det går båt på lørdager fra Flørli.

Det er fortsatt mulig å få flotte dager på Blåfjellenden

Vi var tre denne gangen.

Det vil jo alltid være noe som bør gjøres på Blåfjellenden, men så pass sent i sesongen, er det ikke mye som må på plass. Det er liksom ikke mange ukene å få noe ut av jobbingen. Ikke mange tar turen innover, selv om det er gjester spesielt i helgene.

Jeg regner med at nå er det bare et par uker til vinteren gjør sitt første besøk i heia. Selv om det kommer en periode med frost og snø, så forsvinner snøen som oftest igjen, før vinteren kommer for alvor.

Fra nå av og videre til snøen legger seg, sjekker jeg ganske nøye værmeldingen før jeg tar ut. Det er ikke mange andre som vandrer innover i heia sent i oktober. Nå er jeg ikke redd for å være alene, hverken på stien inn eller ut fra Blåfjellenden, eller på hytta, men ting kan skje ganske kjapt.

Nå er Bestyrerinnen klar over hvor jeg er, og jeg har – selvsagt – med en mulighet for kontakt med omverden. En Inreach 2 veier lite, koster litt, men gir god sikkerhet. Jeg melder alltid at jeg er kommet fram til hytta.

Det er ganske mange som ikke er klar over at telefonen ikke virker innover i heia. På Blåfjellenden med høye fjell omtrent i alle retninger, er det null dekning. For å finne dekning er det omtrent en time å gå mot Hunnedalen.

Selvsagt kand det fortsatt være mange flotte dager, og en slik dag ble det på tilbaketuren for det ukentlige besøket på Blåfjellenden. Det var sol og blå himmel fra morgenen av. Nå når ikke sola ned til hytta før nærmere tolv på dagen, men sola skinner i lia på nordsiden av dalen.

Det var andre enn meg som fikk med seg denne flotte dagen. På min tur innover, gikk jeg forbi to hyggelige damer, som også ville overnatte på Blåfjellenden før de tok turen tilbake til Hunnedalen.

Å få varme i ovnen, er det viktigste når jeg kommer inn til hytta så sent i sesongen. Selv om jeg er varm etter turen blir jeg fort kald, og prøver å fyre for fult alt fra første stund. Det tar likevel tid før varmen sprer seg i hytta.

For noen kan det være vanskelig å få fyr i ovnen. Mitt råd er å starte forsiktig, med mindre pinner, og sørge for at flammen får luft. Jeg hører på lyden. Når det durer i ovnen, er trekken riktig. Det går med en sekk ved før jeg synes annekset er varmt.

Jeg vet jeg har nevnt det mange ganger, men jeg minner likevel om at gangveiene er spinnglatte, selv om temperaturen så vidt er over null. Det gjelder å ikke ha det for travelt på natta om noen må ut i uthuset en tur.

Det var ingen på vei innover da jeg gikk tilbake, og det var ingen bestillinger før til helgen. Det er helt greit å være alene på hytta, men for min del håper jeg den blir benyttet.

Oktobertur til Blåfjellenden.

Bare få folk i heia.

Det var bare tre dager siden jeg kom ned fra Blåfjellenden, og nå var planen å dra opp på ny. I mellomtiden hadde vi hatt besøk av «emy» med vind og regn. Det hadde ikke vært vær for tur i det hele tatt, og jeg hadde holdt meg hjemme.

Det var fortsatt været som gjorde at jeg planla den nye turen, men nå ikke på grunn av storm, men på grunn av sol. Yr og Storm, mente det ville bli ganske bra vær på mandag, og bare lett regn ut over tirsdag.

Det ville omtrent ikke være vind, og lett regn skulle jeg klare å gå tur i. Det har jeg gjort noen ganger før. Det betydde også at jeg tok på vinterklær da jeg gjorde meg klar. Selv om det var meldt bra vær, så stoler jeg ikke helt på værmeldingen, og jeg ville ha behov for den tunge jakken på hjemveien uansett.

På parkeringsplassen i Hunnedalen, var det vindstille og nesen sol, og god temperatur Det så bra ut for en tur innover heia. Bedre vær enn dette er vanskelig å tenke seg i oktober. Det var likevel mye vann i bekken ved veien, og myrene var skikkelig våte.

Innover lå småtjernene speilblanke og det var kjekt å være på tur. Det kom et par imot, men de hadde bare vært på en dagstur og var nå på vei tilbake til hytta i Hunnedalen. Ikke lenge etter kom tåka sigende og det ble en våt tur.

Jeg regnet med å være alene, men ut på ettermiddagen kom det to karer opp dalen fra Eikeskog. De hadde brukt mange timer på turen, og syntes det hadde vært en tung dag. Det var selvsagt kaldt inne i hovedhytta, og guttene hadde litt problemer med å få fyr i ovnen.

Det er mange som ikke har erfaring med å fyre opp kalde ovner, og det beste rådet jeg kan gi, er å bruke litt småved i starten, og sette trekken slik at lyden av bålet blir sterkest mulig. Det gjelder å få mye, men ikke for mye, luft til flammene.

Med tåke og regn utenfor, ble det ganske tidlig mørkt inne. Det er nødvendig å huske å ta med lykt. Etter en lang kveld, ble det en tidlig morgen. Gutten i Hovedhytta ville videre til Langavatn og Kjerrag, og startet oppover mot Blåstøldalen i god fart.

For egen del var det noen mål jeg ikke fikk tatt forrige gang. Det tok litt tid å få tatt bilder og skrevet opp målene, men det var egentlig ikke store jobben. Jeg brukte mer tid på den vanlige runden med kost og fille.

Nå hadde Yr – og Storm tatt feil dagen før, og heldigvis tok de også feil for tirsdag. Jeg gjorde meg klar for en tur i regn, selv om det var opphold da jeg startet. Det var mørke skyer rundt meg på veien over heia, men rett opp var det stor sett ganske lyst. Jeg gikk fra de mørke skyene bak, og de foran forsvant også. Det ble til og med litt sol etterhvert.

En tur i oktober med bra temperatur og uten nedbør og nesten uten vind, er bra. Bedre vær er det, er det ikke ofte i oktober. Med sol og klar himmel blir det frost og glatte forhold, men det er oftest regn og vind.

En skikkelig høst-tur til Blåfjellenden.

Det var også andre på hytta denne gangen.

Denne gang hadde jeg faktisk noe som burde gjøres på Blåfjellenden. Det er jo alltid kjekt å gå innover mot hytta, men det blir litt kjekkere om jeg har noe å gjøre – utenom den vanlige omgangen med kost og fille.

Når det i tillegg er en flott høstdag, så gjør det turen ekstra flott. Sola manglet, men det var ellers bra forhold, og selv om det bare er mørke røde, brune og grå farger, så er det jo flott å se høstfargene.

Det var til og med noe nytt å se. Stian hadde vært innover i uka og fått montert nye skilter ved sti-delene. De nye metallskiltene holder forhåpentligvis lengre enn de gamle skiltene av tre. De holt omtrent «bare» ti år.

De nye skiltene har fått med avstanden til «målet» i kilometer. I følge skiltene som viser til avstanden mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, så er det omtrent 8 kilometer, men i følge nok så mange målinger, så er det 8.3 kilometer. Ikke noe stort avvik.

Mellom Hunnedalen og Sandvatn er det, i følge skiltet ved stidelet rett etter Fossebekken, 13 kilometer. (på Ut.no står det 12 kilometer). Uansett avstand er dette en ganske krevende tur. Det sto, til å begynne med at turen kunne ta 4 timer, dette ble senere rettet til 5 timer. Mange jeg snakker med bruker fem eller mer...

Nå står det på skiltet utenfor hovedhytta på Blåfjellenden, at turen ned til Eikeskog (parkeringsplassen for Mån) er på 15 kilometer. (Jeg har alltid ment den var 14, men...) Denne turen var beregnet som en 6-7 timers tur. Det hender ganske ofte at det kommer folk OPP dalen som har brukt vesentlig lengre tid.

Skiltet utenfor hytta viser 21 kilometer til Skåpet. Jeg er usikker på hvor ruta egentlig da et lagt, men om det er langs T-merket sti, så vil det si mot Flørli og så videre til Skåpet. Jeg tror at denne ruta faktisk er kjappere enn å ta umerket sti over Elefantdalen og til Mikkelshytta.

Det var ikke fullt så moro å komme til Blåfjellenden denne gangen. Det hadde vært mye folk innom siden sist jeg var innover, men «noen» hadde glemt å gjøre rent etter seg, både i hovedhytta og i annekset.

Jeg fikk god tid til å gjøre de tingene jeg kom inn for å få på plass, i tillegg til å ta den vanlige omgangen med kost i skutene og i uthuset. Det ble også tid til å bruke filla. I tillegg fikk jeg på plass nye duker i hovedhytta, orden på rom-nummerne på annekset og nye holdere til prislistene.

Stavanger turistforening lurer på å legge inn proviant på hytta. Det vil selvsagt bli et spørsmål om «plass». Gjestene til Blåfjellenden har ofte med seg «Gourmet» - mat, og det hender det lukter ganske bra i kjøkkenkroken. Jeg lurer likevel på om alt krydderet er nødvendig.

Det kom andre enn meg den dagen. To gjenger fra UIS. En gjeng på 6 stykker kom fra Sandvatn og tre andre kom fra Langavatn. De hadde hvert et par dager på tur, og syntes det var bedre å ligge på hytta enn i telt.

Dagen etter ville alle mot Hunnedalen. Værmeldingen var ikke den beste, og de fikk en våt tur tilbake mot bussen som skulle ta de til Stavanger. Avtalen var å bli plukket opp klokka tre, og de startet fra hytta i ni- tiden. De må ha ventet noen timer nede ved veien – temmelig våte.

Dagstur til Blåfjellenden .

Høst-tur i flott vær.

Det var ikke lenge siden sist jeg var innover til Blåfjellenden. Denne gang hadde jeg faktisk et oppdrag å utføre. Det ville bli litt mer enn den vanlige omgangen med å rydde og koste i skutene og i uthuset.

Stavanger Turistforening holder på å bygge ny turbohytte i Hunnedalen. Den vil antakelig ikke bli ferdig før neste sommer, men byggingen medfører flere dager med helikopter trafikk. Det gir mulighet til å etterforsyne hyttene litt lengre inn i Frafjordheiene.

Det var et spørsmål om jeg kunne ta en opptelling av det som befant seg på Blåfjellenden. Tanken var å fly inn så pass mye av varene at det ville holde til våren 2027. Det betyr en masse ved, gass, stearinlys og andre nødvendige ting.

Det passet på mange måter greit å ta turen innover. Værmeldingen var skikkelig god. Det var snakk om sol og blå himmel, og nesten ikke vind. Nå ville trekken komme fra nord, og da er det vanligvis ganske kaldt. Det kunne være frost på morgenen.

Denne gang hadde Yr helt rett. Det var virkelig flott turvær. Det var bra å kunne gå innover i sol og lite vind. Jeg savnet ikke regnet. Det var likevel ikke sommer. Trekken som kom i mot, gjorde det nødvendig å ha på en tynn jakke utenpå ullblusen.

Selv med sol og vind i noen dager, var bakken våt. Det helt øverste laget av sorpa var tørket, men under var det omtrent ikke tak for skoene. Det ble en tur der jeg tråkket forsiktig nedover bakkene. Det var glatt.

Bak en stein ved nederste Fossebekktjødnet, var det is. Det første skikkelige tegnet på at høsten omtrent er over og at vinteren står for dør, selv om jeg fortsatt regner med å gå innover til første uka i november.

Fra november og til påske, har jeg de siste årene holdt med i lavlandet. Gamle folk og ski, med tung sekk på ryggen er ikke en god kombinasjon. I hvert fall ikke alene innover i snøen, og bakken ned til Blåfjellenden er bratt...

Det var andre enn meg i heia. På turen innover møtte jeg en jente som hadde vært på Blåfjellenden den natta, sammen med en del andre. I godt vær, som i denne uka, er det flott med en høst-tur i heia. Det var i tillegg også bestilt noen senger til natta.

Nede på hytta ble det noen timer med jobbing, men også tid til å sitte utenfor annekset i solskinnet. En time for meg selv, i stillet, er flott. Det var fortsatt noen småfugler igjen. Jeg tror det er linerler, men de var så pass kjappe at jeg ikke fikk sett skikkelig.

Litt ut på ettermiddagen, var jeg ferdig med jobben – både opptelling og rydding og rengjøring. Selv om jeg hadde planlagt en overnatting. Ble det til at jeg tok turen tilbake til Hunnedalen. Det flotte været fristet mer, enn å sitte alene på hytta og vente på neste dag.

Det kom folk i mot som hadde bestilt sengeplassene. Tre dansker, jeg gjetter på tre generasjoner i samme familie, satt ved vaet øverst. De var på første delen av den vanlige rundturen til Blåfjellenden, Langavatn og Sandvatn.