Sommersesongen er godt i gang på Blåfjellenden.

Denne gang var jeg ikke alene.

Det var ikke mye jeg skulle gjøre på Blåfjellenden denne gangen. Jeg hadde planer om å skifte en lampe. Det ble det ikke noe av. Det må nye «planer» til for å få denne lampa på plass. Nå er det en lampe i rommet, men altså ikke ny...

Det var mye mer folk i heia, og som overnattet i hyttene. Det er tydelig at sesongen for alvor er kommet i gang. I hvert fall for utenlandske gjester. Det var i alt 15-20 personer jeg snakket med eller hørte hadde overnattet.

Mer enn halvparten var fra andre land enn Norge. Flest ra Tyskland. En gjeng ungdom – speidere – fra Polen, var klar for å ta tilbake til Hunnedalen da jeg kom ned til Blåfjellenden. De klaget på både stien og merkingen, og syntes det hadde vært en tung tur inn.

Alt på vei innover, traff jeg folk som hadde overnattet på hyttene. Først et par som hadde hatt en fin tur over heia tilbake mot bilen. Det kom også tre karer. De hadde startet i Flørli dagen før, og hatt en grei tur fra Flørli til Blåfjellenden.

De kunne fortelle at det fortsatt lå noen små fenner med snø i stien, men at de ikke laget problemer. De Hadde gått stien opp, og ikke trappene. Noe som sparte de for omtrent en time er på tur. Stien går fortere, men det er fortsatt bratt oppover til Flørlistølen.

Siden det ikke var arbeid som ventet denne gangen. Fikk jeg tid ti å ta det helt med ro på terrassen utenfor annekset. Sol og blå himmel i le av trekken gjorde at jeg kunne nyte både sola og stillheten – og naturen. Linerla var ikke helt fornøyd med meg som satt rett over reiret...

Det kom etter hvert folk. Først et tysk par, og senere flere tyskere, og til slutt en enslig nordmann. Det var egentlig meningen at han skulle ligge i telt, men han valgte å ta inn på hytta. Det var også ander i heia. Flere folk som ville ligge i telt. De hadde nok litt problemer med å finn en tørr flekk til teltet.

Det passet bra å ikke ha noe som måtte gjøres på morgenen. Det var virkelig kjekt å sitte utenfor på Terrassen i sola og kjenne varmen. Selvsagt ble det te og kjeks. Noe som passet bra. Jeg ble egentlig sittende ganske lenge. Det var en flott morgen....

Jeg fikk besøk av to tyskere. De hadde overnattet på Blåfjellenden for et par netter siden, og måtte tilbake for å hente et par briller som de hadde glemt. De hadde startet fra Langavatn og ville videre tilbake til bilen i Hunnedalen samme dag.

Etter ganske mange timer i sola, fant jeg ut at det var på tide å gå tilbake til bilen. Heldigvis «glemte» jeg at det var sol, og tok på en ullbluse, men fortsatt i kort bukse... Det ble varmt i dusjen da jeg kom fram, og overkroppen var temmelig rød.

Selvsagt ble det en flott tur over heia, bare avbrutt når jeg traff folk som kom i mot. Først en kar med stor sekk som ville ligge i telt – uten at han hadde noen planer om hvor. Dernest kom det nok en kar. Han hadde startet fra Tomannsbu og ville overnatte på Blåfjellenden. Han var på vandring mot Haukeliseter, og hadde noen mil igjen.

Litt over halvveis tilbake til parkeringsplassen, kom det en gjeng ungdom i mot. Pratende seg i mellom, men stoppet opp for en liten prat med meg. De ville overnatte og så gå tilbake. Hva som var litt uvanlig var at to av guttene bar på plastposer. De hadde ikke fått plass til alt i sekkene.

Nå er det ryddig og rengjort på Blåfjellenden.

Hyttene er klar for sommersesongen.

Det var en forholdsvis våt opplevelse å komme inn til Blåfjellenden denne gangen. Det har den siste tiden vært mye regn, men selv med mye nedbør, var det helt greit å komme over både Fossebekken og vaet øverst i bakken opp av Blåfjellenden.

Det var heller ikke mye snø igjen i stien. Bare en enslig plass var det en liten fonn, som ikke laget problemer i det hele tatt, og som antakelig vil være borte om bare en dag eller to. Det er ikke veldig mange år snøen har forsvunnet så pass kjapt.

Sauene er inne og det viste godt på skitten rundt hyttene. Med mye regn, er det også vanskelig å holde det rent utenfor og på gangveiene. Det er i hvert fall lurt å holde dørene igjen. Sauene tar seg kjapt inn om noen glemmer å lukke inngang døra.

Denne gangen var det ingen andre som overnattet uten om meg. Det var folk innom. Det satt fire tyske gutter i hovedhytta da jeg kom. De ville videre mot Langavatn og Kjerrag. Det kom også opp Fidjadalen et par fra Nederland.

De hadde brukt mange timer på turen opp fra Mån, og klaget litt på stien. Den er ikke lett å gå – spesielt om det er vått. Det er mye glatte steiner. Paret lå i telt et stykke fra hytta, og ville tilbake samme vei de var kommet.

Jeg var inne for å jobbe, og selv om det ikke blir så mange timene med jobbing, (det tar tid å gå fram og tilbake), så fikk jeg gjort det jeg hadde planlagt. Forrige gang var det vinduene som ble tatt en omgang Denne gangen var det bordene som ble skikkelig rengjort.

Etter hvert har jeg fått gjort det vi vanligvis gjør i påsken. De to siste årene har vi (Bestyrerinnen og jeg) ikke kommet innover på grunn av snømangel. Hyttene er nå klar for flere sommergjester, og det er bare å ta turen innover.

Det er ikke ofte fullt på Blåfjellenden, eller nesten fullt for den saks skyld. Det er fortsatt god plass om alle sengene som kan bestilles, er tatt. Med 35 sengeplasser som kan bestilles, er det likevel mer en ti ledige uansett.

Selv med få overnattinger siden sist jeg var innover, så var det nødvendig å ta en omgang med kost og feiebrett, for å få skikk på inngangspartiene. Det skal selvsagt vaskes, men det skader ikke om det gjøres en innsats i skuten også.

Det var kjekt å gå fra Blåfjellenden da jeg gikk mot Hunnedalen. Sola var framme, det blåste lite og selv om det ville komme regn, så fikk jeg opphold oppover bakken. Hytten var i god stand. Ryddige og rengjort og gjort klar for sommeren.

Jeg hadde ventet å treffe folk på veien. Det var bestilt noen sengeplasser., men jeg kom ned til parkeringsplassen uten å treffe folk som ville til hyttene. Det kom en jente i mot – med stor opp-pakning. Hunn ville ligge i telt, og var ikke sikker på hvor langt innover hun ville gå.

Våte dager på Blåfjellenden.

Det er klar for flere folk på hyttene.

Det er vanskelig å finne dager med bra turvær. Værmeldingen lover bare regn, vind og lave temperaturer. En enslig «sommerdag» med sol og temperatur over 15 grader er alt jeg har registrert så lang denne sesongen.

Det blir ikke mange gjester på Blåfjellenden av i slikt vær.. Det viser også igjen i protokollen. Bare en person hadde skrevet seg inn fra forrige gang jeg var innover i annekset. Det var noen flere som hadde overnattet i hovedhytta, men selv der var det bare 7-8 stykker.

Nå kom det to par ut over dagen. Alle kom fra Hunnedalen og to ville videre til Langavatn dagen etter, mens de siste som kom, bare ville tilbake til Hunnedalen. Jeg hadde i grunnen ikke ventet mange andre på hyttene denne dagen.

Det var smeltet mye snø siden forrige gang jeg gikk innover. Det lå fortsatt noen ganske få fenner igjen – på de vanlige plassene der snøen ofte ligger til juli. Snø laget ingen problemer. Denne gang var det vann som hindret turen.

Fossebekken var første hindring. Her gikk det like mye vann som det vanligvis gjør i snøsmeltingen – og med regn samtidig. Jeg måtte rett og slett vasse noen meter for å komme fram, og vannet gikk opp på leggen.

Vaet øverst i bakken opp fra Blåfjellenden, laget også trøbbel. Det har hendt noen ganger at jeg, på de første turene innover for året, har måttet vasse her også. Noen ganger har det vært en kald fornøyelse. Denne gangen gikk det uten å ta av støvlene, jeg kom over med bare litt vann i den ene.

Jeg gikk så pass tidlig innover på denne turen, at jeg ikke ventet å treffe andre. Nå var det sauer og folk på vei innover heia, men de går ofte andre stier enn den merkede til Blåfjellenden. Da jeg nærmet meg hytten kunne jeg høre sauebjeller og roping.

En flokk sauer og mange folk var på vei forbi hovedhytta og nedover mot Fidjastølen. Det var selvsagt kjentfolk, og vi fikk en liten prat. Sauene er alt inne for sommeren, og de vil ikke bli samlet for å tas ned igjen, før i september.

Siden Bestyrerinnen og jeg også dette året ikke fikk påsken på Blåfjellenden, mangler det litt på den vanlige årlige runden med renhold. Gulvet blir vasket, og bord og benker blir rengjort, men det var skitne vinduer og mye støv og spindelvev.

Planen var å få skikk på noe av dette denne gangen. Jeg startet med vinduene. Det er mange vinduer på hyttene. Og det er vanligvis en ganske drøy jobb å få alle disse rene – eller renere. Denne gang hadde jeg kjøpt inn en ny spray, som gjorde at det var enkelt å få vinduene blanke og fine.

Selv de nok så gjenstridige fettflekkene etter stekepanna gikk det greit å få vekk. Disse har ofte gjort arbeidet ganske tungt. Denne gang nådde jeg over alle vinduene, og resultat så – etter min mening – ganske bra ut.

Det ble faktisk tid til litt annet også. Så et bord i annekset ble rengjort, og jeg fikk nesten vekk en flekk stearin fra benken i stua. Jeg var ganske fornøyd da jeg tok mot Hunnedalen i tretiden – i regn.

Det var bestilt noen sengeplasser for den natta, men jeg møtte ingen som var på vei innover. Det kan hende at det ville starte folk innover etter klokka fem da jeg var på parkeringsplassen, men i så fall kommer de sent inn.

En virkelig flott dag på Blåfjellenden.

Turen inn var ikke fullt så grei.

Det tok ikke lang tid før meste parten av snøen forsvant fra stien innover mot Blåfjellenden. Det ligger fortsatt noen små fenne oppe i høyden. De minket synbart bare på en dag i denne uka. Nå er det nesten alltid noen fenner som ligger lengre enn de andre.

Det gjelder spesielt i fjellsiden nedover mot hytta. Selv de fennene som i mange år ikke har forsvunnet før lang ute i juli, er nå nesten borte. Bare noen varme dager til, så er heia snøfri. Det skal bli kjekt med tørre stier og grønne tuer – om bare regnet holder seg borte.

Temperaturen var ikke mer enn omtrent ti grader da jeg dro innover. På vei tilbake var det sommer. Sol og blå himmel og omtrent ikke vind. Med 16-17 grader nede i dalen og ikke mye mindre oppe i høyden, ble det en sommertur tilbake.

Det var virkelig kjekt å være på Blåfjellenden i slikt vær. Jeg satt utenfor og nøt sola. Gjøken gol i lia, og linerla, som antakelig holdt på med reir under hytta, kikket på litt oppgitt på meg. Det blir vel reir, om det er folk i hytta.

I løpet av en uke har bjørka blitt skikkelig grønn, selv om den har den litt spesielle lyse grønnfargen. Det er fortsatt lite grønt å se oppe i høyden, men også her blir det snart sommer. Denne uka lyste grepplyngen rødt nede blant steinene.

Det har vært folk på hyttene. Det kan se ut som om nesten halvparten av gjestene så tidlig i sesongen, er fra utlandet. Jeg gikk forbi en tysk familie på veien innover. Med unger på 8-10 år, så brukte de lang tid på turen.

Det var første oppholdet på en turisforeningshytte, men disse gjestene hadde fått med seg at det skulle vaskes og rengjøres. Hovedhytta ble forlatt dagene etter i ren og ryddig stand. Det er kjekt å se at gulvet ble vasket. Ikke alle gjør det.

Nå ville familien ta mot Sandvatn. De fikk jo med seg at det fortsatt er snø i høyden, men mente det ville gå greit. Om så var så ville de snu. Jeg ble på hytta i noen timer og kunne ikke se at det kom tilbake. Det ble nok folk på Sandvatn den natta.

For egen del var jeg inne for å gjøre noen små jobber – uten om det vanlige med vask og rydding. Ovnen i hovedhytta fikk en omgang med lakk, og ser betydelig bedre ut nå. Det vil nok lukte litt når ovnen fyres opp, men det skal være greit.

I tillegg måtte jeg – igjen – opp på taket av uthuset for å ta noen bilder av takhatten som – igjen – hadde blitt tatt av snøen. For meg med et lite snev av respekt for høyder, er det utfordrende å klatre opp i en stie. Det gikk godt denne gang også.

Det ble morgen, og hvilken morgen. En slik som jeg bare drømmer om gjennom en lang vinter. Det var sol fra blå himmel, og omtrent ikke et vindpust. Det var bare så vidt vannet på putten utenfor hytta var i bevegelse.

Temperaturen steg raskt, det ble mulig å sitte ute med te og litt mat. Sola var så pass snill at jeg heiv av meg nesten alt. Det var skikkelig hyggelig å sitte i solskinnet se på grønne bjørker, en og annen snøfonn oppe i lia, og med linerlene hoppende rundt.

Turen tilbake til Hunnedalen, ble også en opplevelse. Sola skinte, trekken kom bakfra og det var nesten sommervarme, selv helt øverst. Det ble en tur i kortbukse og kortarmet bluse. En slik tur jeg gjerne ønsker meg, men som jeg ikke så ofte får oppleve.

Åpning av sommersesongen 2026 på Blåfjellenden.

Det er klar for flere gjester.

Nå står hyttene på Blåfjellenden åpne hele året. Første turen innover på våren åpner likevel sommersesongen for meg det året. Dette pleier å være i slutten av mai eller i begynnelsen av juni, I fjor kom jeg innover 17. april. I år ble det 19. mai før snøen var smeltet så pass at det var mulig å komme innover.

Dette året (som i fjor) var det ikke mulig å komme innover i påsken. Det var for lite snø. I mars kom snøen, og den smeltet ikke før i mai. Vi – det vil si Bestyrerinnen og jeg har vanligvis brukt påsken til å sette i stand hytta for sommersesongen.

I år måtte jeg gjøre mye av jobben uten å ha med andre. Det ble ikke tid til å gjøre alt det vi pleier, men begge hyttene – og uthuset, ble ryddet og rengjort. Noe som trengtes etter en lang vinter. Jeg tror ikke uthus og skuter var rengjort i vinter.

Hovedjobben er likevel å skifte sengetøy. Få av det gamle sengetøyet og få det i sekker, og så legge på nytt. Det tar tid, og betyr «lange armer». Jeg ar gjort dette noen ganger før. Det blir ikke lettere med årene, selv om det hjelper med erfaring.

Det var elendig vær innover, jeg møtte likevel to danske menn som kom fra hytta. De hadde været i mot, mens jeg hadde det i ryggen innover. De så ut til å være både kalde og våte. Nede på hytta satt det to andre.

De hadde kommet opp Fidjadalen og sovet en natt i telt, og var bare innom for å lage lunsj. De ville videre mot Langavatn, og var litt overrasket da jeg fortalte at det fortsatt var ganske mye snø oppover.

I tillegg til de to guttene, kom det også et par utlendinger opp Fidjadalen. En tysker og en fra Canada, slik jeg forsto det. De ville også videre mot Langavatn. Også de ville ligge i telt. De fikk i hvert fall ikke noe spesielt bra vær dagen etter med mye regn og vind.

Jeg snakket med 6 personer på tirsdagen, og verken så eller hørte andre resten av turen. Onsdag, med regn og vind, ble brukt til jobbing. Torsdag var det tåke og litt småregn på morgenen, men ut over dagen lettet det opp, og jeg bestemte meg for å dra tilbake til bilen.

Det er jo alltid ting som må gjøres, og i tillegg til rengjøring og få på nytt sengetøy, opplever jeg ofte å måtte lukke vinduer, eller vaske opp ting som står igjen, og samle inn gjenglemte ting. Sokker og undertøy går direkte i bosset. Andre ting legges i en balje om noen kommer for å finne sine ting. Denne gang var det et vindu som hadde stått åpent en stund.

Hemsen på annekset hadde tydelig hatt besøk av en skoleklasse i løpet av høsten i fjor. Det lå strødd med papir og skumbamser og liknende. Godt gjemt under madrassen. Antakelig i håp om at ingen ville oppdage rotet.

Det ble tre dager på Blåfjellenden med mye arbeid og ingen andre besøkende. Torsdagsmorgen var det tåke lett regn og lite vind. Det kunne se ut som om det ville bli bedre vær utover dagen. Da jeg tok ut i to-tiden, var det sol og mildt.

Det ble en flott tur tilbake, med trekken bakfra og sola i ansiktet. Snøen hadde minket en god del siden jeg gikk innover, og med sol og varme vil mesteparten – utenom de vanlige fennene, være vekk i løpet av et par uker.

Ikke spor av vinter på Blåfjellenden

Tidlig i november og fortsatt forhold for fjelltur.

Det ble en tur til Blåfjellenden i november dette året også. En liten sjekk tilbake i loggen, viser at det i noe mer en halvparten av årene fra 2010 til i dag, så har jeg hatt en novembertur innover. Som regel går turen så sent i litt dårlig vær.

Med sol og blå himmel blir det som oftest kaldt og frost. Jeg har gått med litt snø og is på bakken, men etter som årene går, blir slike øvelser mindre og mindre lystbetont. Å suse innover heia, alene med glatte forhold, høres ikke helt greit ut.

En gang, har det til og med blitt en desembertur, men det var med både mange varmegrader og uten vind. Jeg var litt mer «modig» for 10-15 år siden. Selvsagt går det helst bra, men jeg kan jo også gå tur i lavlandet.

Jeg hadde ikke regnet med at det ville være ting som burde gjøres. Det er jo ikke mange som besøker Blåfjellenden fra november til ut i februar. Nå hadde Per fått ordnet en helikoptertransport, og sørget for at det kom inn mer ved. Noe som det – muligens – ville ha vært bruk for sent på vinteren.

I tillegg hadde Per (på STF) sørget for at det kom inn en del andre varer også, og noen av disse burde jeg får på plass før vinteren. Det passet godt med en tur. Værmeldingen var også så pass god at jeg pakket sekken og for til heis.

Renhold, er jo alltid et lite problem. Siden det er sent i sesongen og lite folk som bruker hyttene, regnet jeg med at det ville være ganske greit på begge byggene. De som hadde vært inne for å få veden på plass, mente det ikke var spesielt rent da de kom.

Jeg håpet at de hadde tatt i et tak med kost og fille, og at det denne gangen ville være greit. Det var bare to personer som hadde skrevet seg inn etter meg i annekset. Med så pass mye boss, støv og mold, som lå på gulvet må det ha vært flere på besøk. Og noen hadde ikke tatt av seg skoa ute i skuten.

Det var bare å finne fram kost og feiebrett, før jeg kunne slå meg ned i stua. Heldigvis så det vesentlig bedre ut i hovedhytta. Her var det bare behov for en kjapp omgang i skuten, og – ikke minst – få på plass stoler og border.

Jeg ble overrasket over at det plutselig var en stol uten armlener mer enn før. En liten sjekk, og jeg fant ut at alle Jærstolene var byttet ut. Etter 40 år, var jo de gamle klar for nye seter. Det var kjekt å se noe nytt i stua på hovedhytta.

Selvsagt var det et par småting som det passet å ordne. Det lå en brannmelder og slang. Det var et vindu på en hems som ikke var lukket skikkelig. Slike ting er det greit å få orden på før vinteren.

Nå var uthuset omtrent fullt av ved. Noe som nok har gjort at dørene i uthuset ikke er helt rette i karmene. Jeg håper folk passer på å lukke ytterdøra i uthuset skikkelig.

.

På vei mot Hunnedalen, i virelig flott vær, hadde jeg ventet å treffe på folk som ville til hytta for å overnatte. Denne dagen var det blå himmel og sol. Litt kald trekk, men bra forhold til å være i november.

Nesten nede ved veien kom det to i mot. De ville til Blåfjellenden for en natt før de tok tilbake til bilen. De håpet at været ville holde seg så bra som denne dagen. De så fram til en flott tur over heia

En vindfull natt på Blåfjellenden.

Turen inn, og tilbake dagen etter, var bra.

Det har opp gjennom årene hent noen ganger sent på året, at jeg har kommet til Blåfjellenden og funnet noe som måtte ordnes der og da. Det var ting som ikke kunne vente til etter vinteren. En gang var det en dør som hadde vrengt seg. En annen gang var det en dør som ikke kunne lukkes igjen.

Denne gangen var det et vindu som sto åpent. Husmorvinduer er antakelig ikke like enkle å få lukket som «vanlige» vinduer, om de først er åpnet feil. Denne gangen «hang og Slang» vinduet i åpen stilling både horisontalt og vertikalt.

Det ville vanligvis ikke være noe problem. Selv om vi alt er i slutten av oktober, ville det antakelig være folk innom, selv om jeg ofte skriver meg inn i protokollen rett under mitt eget navn. Ingen andre har vært på annekset i mellomtiden. De fleste tar inn i hovedhytta.

Det spesielle denne gangen, var at bare timer etter at jeg var kommet inn til Blåfjellenden, så blåste det opp til storm. Yr og «Storm» hadde fått med seg at det ville bli serk vind, men begge tok feil i styrken på vinden.

Storm mente det ville bli 30 m/sek, Yr var noe mer tilbakeholden. Etter min mening tok begge feil. Da jeg var ute i et nødvendig ærend på kvelden, Var vinden muligens opp i orkan styrke. Det var vanskelig å stå, og pusten blåste vekk.

Hadde vinduet stått opp den natta, tror jeg det hadde blitt ødelagt. Nå var jeg – tilfeldigvis – inne og fikk ordnet det. Ellers vardet ikke så mye å gjøre på hytta. Det begynner å bli sent i sesongen. Jeg regner med å gå innover en gang til i år – om jeg er heldig. Så overtar vinteren.

Det vil være folk innover omtrent til januar. Forhold for ski blir det vanligvis ikke før et stykke ut i januar. Da er det korte dager og kaldt. Denne gang tok det meg opp mot to timer å få opp temperaturen i hytta.

Det ble en urolig natt i annekset. Vinden bråket slik at den holdt meg våken en god stund, og først på morgenen i femtiden, ble det skikkelig søvn. Jeg hadde det heldigvis ikke travelt og kunne ligge litt frempå.

Etter den vanlige omgangen med kost og fille, kom jeg meg avgårde mot Hunnedalen i tolv-tiden. Selv om både Yr og «Storm» mente det ville komme regn den dagen, fikk jeg en tørr tur over heia. Det var igrunnen gode forhold for en fjelltur.

Heia er temmelig naken og kald på denne tiden av året. Sauene er tatt ned for lengst. Det er ikke mye mat igjen for dyr. Nå var ikke alle sauene kommet ned. Olav kom i mot meg, jeg på veien inn, Han på vei mot Hunnedalen med en skadd sau. Det gikk sakte.

Det var bestilt en del plasser for den natta, men jeg hadde ikke møtt noen andre. En fredag kan det være at folk kommer sent til hytta,. Jeg håper bare at folk som vil på tur fremover husker det blir tidlig mørkt.

Helt nede på parkeringsplassen var det tre blide karer som ville på tur. De skulle til Blåfjellenden den natta og så til Flørli dagen etter. Jeg lurer på om det går båt på lørdager fra Flørli.