Da er alt klar for nye gjester på Blåfjellenden.

God innsats fra mange, gir resultater.

Forrige gang jeg kom ned til Blåfjellenden, var det skikkelig rent og ryddig, Denne gang var det i tillegg til det, også kjentfolk som hyttevakt. Det er alltid kjekt å treffe kjente i fjellet, og vi hadde vært sammen noen gang før.

I tillegg gikk jeg forbi en kar som hadde gått fra Tomannsbu og ville ligge på hytta den natte. Det viste seg å være en kar med god kjennskap til motorer og greier. Noe jeg så avgjort kunne ha nytte av siden aggregatet hadde streiket denne våren.

Nå traff jeg også andre på min vei mot Blåfjellenden. Det var en god del ungdom som hadde avsluttet sin deltakelse i ultraløpet mellom Ålgård og Sirdal, med å gå fra Blåfjellenden til Hunnedalen. Noen med svære gnagsår.

Jeg ble også fortalt at en del av deltakerne ikke var forberedt på en kald natt i fjellet. De måtte få klær av andre, og det manglet nok vanter og luer hos noen. Det var bare 4 grader natta etter de hadde løpt forbi Blåfjellenden. Med litt vind i tillegg blir det skikkelig kaldt.

Jeg møtte også en gjeng med småunger og voksne. De hadde gått inn dagen før og var nå på vei tilbake mot bilen. De var godt fornøyd med oppholdet. Det er ganske mange foreldre som tar med ungene på fjelltur – til Blåfjellenden.

Motorer og jeg, er ikke venner. Jeg stolt og glad bare jeg får en vanlig påhengsmotor til å starte. Det skjer ikke alltid. Aggregatet på Blåfjellenden har nektet å gå siden i vår. Denne gangen kom det en kar, og tok det som en utfordring.

Han demontere en ukjent motor – uten skikkelig verktøy eller tegninger, og fikk motoren i gang. Jeg er skikkelig imponert. At det fantes slike folk var jeg for så vidt klar over, men å treffe en slik på Blåfjellenden, når det trengs, er virkelig bra. Mange takk for hjelpen.

Nå var det andre som også tok i et tak denne gangen. Hyttevakten hadde kommet til et uthus der vedsekkene lå på gulvet, og fikk en tung jobb med å lempe disse på plass. Det kostet litt svette å få uthuset rent og ryddig.

På annekset fikk jeg besøk av en liten familie. Jeg var opptatt med å se på han som ordnet motoren, og finne fram det lille av verktøy jeg har. Imens ble det vasket og ryddet på annekset. Når aggregatet tillegg kom i gang og jeg fikk brukt støvsugeren i begge hyttene, så er i så god stand som de egentlig kan være – rene og ryddige.

Nå håper jeg bare at nye gjester også gjør en innsats for å holde hyttene rene og ryddige. Det passer muligens å minne om at gulv skal vaskes og at kjøkkenet bør være rent og ryddig. Det er også noen som gjør en innsats i skut og på do....

Det var virkelig kjekt å forlate Blåfjellenden å vite at begge hytten var i god stand og klare for nye gjester. De traff jeg på, da jeg gikk mot Hunnedalen. Først en mor og to unger, så en hel gjeng som ville innover. Blåfjellenden ville ikke stå tom den natta.

Fellestur fra DNT Stavanger på Blåfjellenden.

Folk på nesten alle rom midt i uka.

Det er som regel litt arbeid som venter på Blåfjellenden. Denne gang hadde jeg ikke planlagt noe, men fikk se hva som måtte gjøres. Det pleier å dukke opp noe. Om ikke annet så vil det være behov for litt rengjøring og rydding.

Da jeg kom til Blåfjellenden denne gang var det meste på stell. Hyttene var vasket og det var rengjorte skuter. Til og med i uthuset hadde noen ivrige folk, tatt et tak og ryddet og rengjort gulvet. Det var lite for meg å gjøre.

Det var skikkelig kjekt å komme til hytten. Selv om jeg jo egentlig var innstilt på å gjøre en innsats, så var det denne gangen ikke nødvendig. Jeg kan jo håpe at slikt skjer flere ganger, eller nesten alltid....

Etter å ha sjekket brannvarslerne, limt en stol og funnet fram noen duker til bordene i hovedhytta, vardet bare å sette seg ned å vente på de første gjestene. Jeg hadde gått forbi en en gjeng på veien innover. Bestefar, bestemor, og en gutt.

De kom ned en liten stund etter meg, og denne gangen hadde jeg kaffen klar. De satte tydelig pris på en kopp varm kaffe etter turen utenfor hytta i solveggen – om bare sola hadde kommet gjennom skyene og vinden løyet litt.

Nå ville det komme en gjeng fra Turistforeningen. Jeg hadde alt snakket med en av turlederne. Det ligger noe proviant inne på tilsynsrommet, som denne fellesturen gjerne ville benytte. Det er i grunnen greit at maten blir brukt.

Nå hadde jeg også truffet en gjeng som gikk mot Hunnedalen. Det var tre stykker fra Flekkefjord turistforening, som senere på året ville ha en fellestur til Blåfjellenden. Denne gjengen var for å «gå opp turen».

Litt ut på ettermiddagen kom det en gjeng gutter. De hadde også bestilt rom på annekset. De var litt opptatt av å kunne følge med på fotballkampen mot Frankrike. Det er lite dekning nede ved hytten, og en av gutten vurderte å ta til toppen av Blåfjellenden for å få en oppdatering.

Også gutten fikk kaffe, og nå manglet bare gjengen på fellestur. Jeg hadde sjekket når de skulle starte fra Stavanger, og jeg mente de ville være inne omtrent klokka fem. På slaget 5 sto de på terrassen utenfor hovedhytta, og fikk tilbud om kaffe.

Gjengen - 13 stykker – hadde bestilt sengeplasser, og de spredde seg slik at det ble folk på alle rommene. Nå var det fortsatt plass i annekset, så om det kom flere ut over kvelden, ville det være ledig rom.

Jeg hadde i utgangspunktet sett for meg å bli med gjengen nedover Fidjadalen på torsdagen. Imidlertid var værmeldingen så pass dårlig at jeg valgte å stå over den turen. Siden det ikke var spesielt mye som burde gjøres, fant jeg ut at det kunne passe å dra hjem samme dag som jeg var kommet inn.

Det ble en flott kveldstur tilbake til bilen. Jeg hadde ventet å treffe flere som ville innover til Blåfjellenden, men det kom ingen i mot.

Kjekke gjester og mye jobbing på Blåfjellenden.

Gulvet i hovedhytta ble flott.

Bare et kort stykke innover i heia, kon det folk i mot på denne turen. Nå var det far og sønn, som hadde overnattet i telt, men de hadde vært innom Blåfjellenden for lunch. Det ble en riktig hyggelig stopp og prat denne gangen.

Det var ingen bestillinger for natta mellom tirsdag og onsdag. Værmeldingen var heller ikke helt bra, med overskyet var og litt vind. Det ville nok komme folk, men forhåpentlig ikke for mange. Jeg hadde tenkt å lakke gulvet i hovedhytta.

De første som dukket opp var et par blide og greie jenter. De var på rundtur til Blåfjellenden, Langavatn og Sandvatn. Litt ut på kvelden kom det også to godt voksne herrer. De var på en litt kortere tur en jentene og ville bare innom Sandvatn i tillegg til Blåfjellenden.

Til slutt kom mor og sønn – med hund. De hadde startet ganske sent og kom fram i kveldingen. Hunderommet ble bestilt på morgenen, og derfor fikk jeg ikke med meg at det ville komme folk. Disse to satset sterkt på en langtur nedover Fidjadalen dagen etter.

I tillegg var det andre på tur. Litt sent på kvelden, kom det en kar opp Fidjadalen – etter å ha kjørt en bil til Lortabu, for så å sykle til Eikeskog, og så løpe opp til oss. Han var ikke sikker på om han ville stoppe på Blåfjellenden.

Karen kom likevel inn til oss i annekset, og stoppet en stund. Vi fikk en skikkelig hyggelig stund, der han fortale litt om løpet som skulle gå forbi Blåfjellenden -fra Ålgård til Sirdal. Han var «bare» på en treningstur fra Eikeskog til Lortabu, og planla å være ved Lortabu i 11-tiden – på kvelden.

Det var en hel del andre også i heia. Det kom tre karer fra Flørli som forsatte videre nedover Fidjadalen. Det var utlendinger som ville videre innover mot Langavatn, før de skulle slå opp teltet, og det kan ha gått noen forbi uten at jeg registrerte det.

Nå var jeg inne for å jobbe. Siden jeg hadde startet tidlig, var det en del av dagen igjen da jeg hadde spist lunch uten for annekset. Bare det å finne fram verktøy, lese bruksanvisninger, rydde stua i hovedhytta tok tid.

Så var det hovedjobben. Slippe -ganske lett – over hele gulvet, for så å rengjøre gulvet med gulv-vask. Spesialmiddel for å gjøre gulvet klar for lakk. Det var temmelig skittent vann jeg heiv ut – to ganger. Det ble rent.

Ut på kvelden var gulvet så pass tørt at jeg kunne gå i gang med lakkingen, Som i seg selv ikke er en tung jobb. Middagen ble litt utsatt i forhold til at jeg vanligvis spiser middag i åtte-tiden på kvelden. Det hadde vært en lang dag.

Med tørketid på opp mot ti timer, ville gulvet være klar for en ny omgang med lakk på morgenen. Jeg kom i gang med strøk nummer to tidlig, men etter det var det bare å vente på at ting skulle tørke. Det er litt kjedelig å vente på lakk som tørker.

Alle gjestene på annekset hadde tatt ut ganske tidlig., og jeg så ikke andre før et utenlandsk par gikk forbi på ettermiddagen. Nå var det andre ting som også måtte gjøres, så det ble bare litt kjedelig inne i mellom.

Etter 8 timer – i femtiden, håpet jeg lakken var tørr nok til at jeg kunne snike meg inn – på sokkelesten, for å rydde på plass i stua. Det gikk antakelig grei, så nå var hovedhytta klar for nye gjester.

De traff jeg på veien tilbake mot Hunnedalen. Far og sønn, som ville inn til hytta for en overnatting. Det kan være at det kom andre også, men de to kunne bli alene.

Sommersesongen er godt i gang på Blåfjellenden.

Denne gang var jeg ikke alene.

Det var ikke mye jeg skulle gjøre på Blåfjellenden denne gangen. Jeg hadde planer om å skifte en lampe. Det ble det ikke noe av. Det må nye «planer» til for å få denne lampa på plass. Nå er det en lampe i rommet, men altså ikke ny...

Det var mye mer folk i heia, og som overnattet i hyttene. Det er tydelig at sesongen for alvor er kommet i gang. I hvert fall for utenlandske gjester. Det var i alt 15-20 personer jeg snakket med eller hørte hadde overnattet.

Mer enn halvparten var fra andre land enn Norge. Flest ra Tyskland. En gjeng ungdom – speidere – fra Polen, var klar for å ta tilbake til Hunnedalen da jeg kom ned til Blåfjellenden. De klaget på både stien og merkingen, og syntes det hadde vært en tung tur inn.

Alt på vei innover, traff jeg folk som hadde overnattet på hyttene. Først et par som hadde hatt en fin tur over heia tilbake mot bilen. Det kom også tre karer. De hadde startet i Flørli dagen før, og hatt en grei tur fra Flørli til Blåfjellenden.

De kunne fortelle at det fortsatt lå noen små fenner med snø i stien, men at de ikke laget problemer. De Hadde gått stien opp, og ikke trappene. Noe som sparte de for omtrent en time er på tur. Stien går fortere, men det er fortsatt bratt oppover til Flørlistølen.

Siden det ikke var arbeid som ventet denne gangen. Fikk jeg tid ti å ta det helt med ro på terrassen utenfor annekset. Sol og blå himmel i le av trekken gjorde at jeg kunne nyte både sola og stillheten – og naturen. Linerla var ikke helt fornøyd med meg som satt rett over reiret...

Det kom etter hvert folk. Først et tysk par, og senere flere tyskere, og til slutt en enslig nordmann. Det var egentlig meningen at han skulle ligge i telt, men han valgte å ta inn på hytta. Det var også ander i heia. Flere folk som ville ligge i telt. De hadde nok litt problemer med å finn en tørr flekk til teltet.

Det passet bra å ikke ha noe som måtte gjøres på morgenen. Det var virkelig kjekt å sitte utenfor på Terrassen i sola og kjenne varmen. Selvsagt ble det te og kjeks. Noe som passet bra. Jeg ble egentlig sittende ganske lenge. Det var en flott morgen....

Jeg fikk besøk av to tyskere. De hadde overnattet på Blåfjellenden for et par netter siden, og måtte tilbake for å hente et par briller som de hadde glemt. De hadde startet fra Langavatn og ville videre tilbake til bilen i Hunnedalen samme dag.

Etter ganske mange timer i sola, fant jeg ut at det var på tide å gå tilbake til bilen. Heldigvis «glemte» jeg at det var sol, og tok på en ullbluse, men fortsatt i kort bukse... Det ble varmt i dusjen da jeg kom fram, og overkroppen var temmelig rød.

Selvsagt ble det en flott tur over heia, bare avbrutt når jeg traff folk som kom i mot. Først en kar med stor sekk som ville ligge i telt – uten at han hadde noen planer om hvor. Dernest kom det nok en kar. Han hadde startet fra Tomannsbu og ville overnatte på Blåfjellenden. Han var på vandring mot Haukeliseter, og hadde noen mil igjen.

Litt over halvveis tilbake til parkeringsplassen, kom det en gjeng ungdom i mot. Pratende seg i mellom, men stoppet opp for en liten prat med meg. De ville overnatte og så gå tilbake. Hva som var litt uvanlig var at to av guttene bar på plastposer. De hadde ikke fått plass til alt i sekkene.

Nå er det ryddig og rengjort på Blåfjellenden.

Hyttene er klar for sommersesongen.

Det var en forholdsvis våt opplevelse å komme inn til Blåfjellenden denne gangen. Det har den siste tiden vært mye regn, men selv med mye nedbør, var det helt greit å komme over både Fossebekken og vaet øverst i bakken opp av Blåfjellenden.

Det var heller ikke mye snø igjen i stien. Bare en enslig plass var det en liten fonn, som ikke laget problemer i det hele tatt, og som antakelig vil være borte om bare en dag eller to. Det er ikke veldig mange år snøen har forsvunnet så pass kjapt.

Sauene er inne og det viste godt på skitten rundt hyttene. Med mye regn, er det også vanskelig å holde det rent utenfor og på gangveiene. Det er i hvert fall lurt å holde dørene igjen. Sauene tar seg kjapt inn om noen glemmer å lukke inngang døra.

Denne gangen var det ingen andre som overnattet uten om meg. Det var folk innom. Det satt fire tyske gutter i hovedhytta da jeg kom. De ville videre mot Langavatn og Kjerrag. Det kom også opp Fidjadalen et par fra Nederland.

De hadde brukt mange timer på turen opp fra Mån, og klaget litt på stien. Den er ikke lett å gå – spesielt om det er vått. Det er mye glatte steiner. Paret lå i telt et stykke fra hytta, og ville tilbake samme vei de var kommet.

Jeg var inne for å jobbe, og selv om det ikke blir så mange timene med jobbing, (det tar tid å gå fram og tilbake), så fikk jeg gjort det jeg hadde planlagt. Forrige gang var det vinduene som ble tatt en omgang Denne gangen var det bordene som ble skikkelig rengjort.

Etter hvert har jeg fått gjort det vi vanligvis gjør i påsken. De to siste årene har vi (Bestyrerinnen og jeg) ikke kommet innover på grunn av snømangel. Hyttene er nå klar for flere sommergjester, og det er bare å ta turen innover.

Det er ikke ofte fullt på Blåfjellenden, eller nesten fullt for den saks skyld. Det er fortsatt god plass om alle sengene som kan bestilles, er tatt. Med 35 sengeplasser som kan bestilles, er det likevel mer en ti ledige uansett.

Selv med få overnattinger siden sist jeg var innover, så var det nødvendig å ta en omgang med kost og feiebrett, for å få skikk på inngangspartiene. Det skal selvsagt vaskes, men det skader ikke om det gjøres en innsats i skuten også.

Det var kjekt å gå fra Blåfjellenden da jeg gikk mot Hunnedalen. Sola var framme, det blåste lite og selv om det ville komme regn, så fikk jeg opphold oppover bakken. Hytten var i god stand. Ryddige og rengjort og gjort klar for sommeren.

Jeg hadde ventet å treffe folk på veien. Det var bestilt noen sengeplasser., men jeg kom ned til parkeringsplassen uten å treffe folk som ville til hyttene. Det kom en jente i mot – med stor opp-pakning. Hunn ville ligge i telt, og var ikke sikker på hvor langt innover hun ville gå.

Våte dager på Blåfjellenden.

Det er klar for flere folk på hyttene.

Det er vanskelig å finne dager med bra turvær. Værmeldingen lover bare regn, vind og lave temperaturer. En enslig «sommerdag» med sol og temperatur over 15 grader er alt jeg har registrert så lang denne sesongen.

Det blir ikke mange gjester på Blåfjellenden av i slikt vær.. Det viser også igjen i protokollen. Bare en person hadde skrevet seg inn fra forrige gang jeg var innover i annekset. Det var noen flere som hadde overnattet i hovedhytta, men selv der var det bare 7-8 stykker.

Nå kom det to par ut over dagen. Alle kom fra Hunnedalen og to ville videre til Langavatn dagen etter, mens de siste som kom, bare ville tilbake til Hunnedalen. Jeg hadde i grunnen ikke ventet mange andre på hyttene denne dagen.

Det var smeltet mye snø siden forrige gang jeg gikk innover. Det lå fortsatt noen ganske få fenner igjen – på de vanlige plassene der snøen ofte ligger til juli. Snø laget ingen problemer. Denne gang var det vann som hindret turen.

Fossebekken var første hindring. Her gikk det like mye vann som det vanligvis gjør i snøsmeltingen – og med regn samtidig. Jeg måtte rett og slett vasse noen meter for å komme fram, og vannet gikk opp på leggen.

Vaet øverst i bakken opp fra Blåfjellenden, laget også trøbbel. Det har hendt noen ganger at jeg, på de første turene innover for året, har måttet vasse her også. Noen ganger har det vært en kald fornøyelse. Denne gangen gikk det uten å ta av støvlene, jeg kom over med bare litt vann i den ene.

Jeg gikk så pass tidlig innover på denne turen, at jeg ikke ventet å treffe andre. Nå var det sauer og folk på vei innover heia, men de går ofte andre stier enn den merkede til Blåfjellenden. Da jeg nærmet meg hytten kunne jeg høre sauebjeller og roping.

En flokk sauer og mange folk var på vei forbi hovedhytta og nedover mot Fidjastølen. Det var selvsagt kjentfolk, og vi fikk en liten prat. Sauene er alt inne for sommeren, og de vil ikke bli samlet for å tas ned igjen, før i september.

Siden Bestyrerinnen og jeg også dette året ikke fikk påsken på Blåfjellenden, mangler det litt på den vanlige årlige runden med renhold. Gulvet blir vasket, og bord og benker blir rengjort, men det var skitne vinduer og mye støv og spindelvev.

Planen var å få skikk på noe av dette denne gangen. Jeg startet med vinduene. Det er mange vinduer på hyttene. Og det er vanligvis en ganske drøy jobb å få alle disse rene – eller renere. Denne gang hadde jeg kjøpt inn en ny spray, som gjorde at det var enkelt å få vinduene blanke og fine.

Selv de nok så gjenstridige fettflekkene etter stekepanna gikk det greit å få vekk. Disse har ofte gjort arbeidet ganske tungt. Denne gang nådde jeg over alle vinduene, og resultat så – etter min mening – ganske bra ut.

Det ble faktisk tid til litt annet også. Så et bord i annekset ble rengjort, og jeg fikk nesten vekk en flekk stearin fra benken i stua. Jeg var ganske fornøyd da jeg tok mot Hunnedalen i tretiden – i regn.

Det var bestilt noen sengeplasser for den natta, men jeg møtte ingen som var på vei innover. Det kan hende at det ville starte folk innover etter klokka fem da jeg var på parkeringsplassen, men i så fall kommer de sent inn.

En virkelig flott dag på Blåfjellenden.

Turen inn var ikke fullt så grei.

Det tok ikke lang tid før meste parten av snøen forsvant fra stien innover mot Blåfjellenden. Det ligger fortsatt noen små fenne oppe i høyden. De minket synbart bare på en dag i denne uka. Nå er det nesten alltid noen fenner som ligger lengre enn de andre.

Det gjelder spesielt i fjellsiden nedover mot hytta. Selv de fennene som i mange år ikke har forsvunnet før lang ute i juli, er nå nesten borte. Bare noen varme dager til, så er heia snøfri. Det skal bli kjekt med tørre stier og grønne tuer – om bare regnet holder seg borte.

Temperaturen var ikke mer enn omtrent ti grader da jeg dro innover. På vei tilbake var det sommer. Sol og blå himmel og omtrent ikke vind. Med 16-17 grader nede i dalen og ikke mye mindre oppe i høyden, ble det en sommertur tilbake.

Det var virkelig kjekt å være på Blåfjellenden i slikt vær. Jeg satt utenfor og nøt sola. Gjøken gol i lia, og linerla, som antakelig holdt på med reir under hytta, kikket på litt oppgitt på meg. Det blir vel reir, om det er folk i hytta.

I løpet av en uke har bjørka blitt skikkelig grønn, selv om den har den litt spesielle lyse grønnfargen. Det er fortsatt lite grønt å se oppe i høyden, men også her blir det snart sommer. Denne uka lyste grepplyngen rødt nede blant steinene.

Det har vært folk på hyttene. Det kan se ut som om nesten halvparten av gjestene så tidlig i sesongen, er fra utlandet. Jeg gikk forbi en tysk familie på veien innover. Med unger på 8-10 år, så brukte de lang tid på turen.

Det var første oppholdet på en turisforeningshytte, men disse gjestene hadde fått med seg at det skulle vaskes og rengjøres. Hovedhytta ble forlatt dagene etter i ren og ryddig stand. Det er kjekt å se at gulvet ble vasket. Ikke alle gjør det.

Nå ville familien ta mot Sandvatn. De fikk jo med seg at det fortsatt er snø i høyden, men mente det ville gå greit. Om så var så ville de snu. Jeg ble på hytta i noen timer og kunne ikke se at det kom tilbake. Det ble nok folk på Sandvatn den natta.

For egen del var jeg inne for å gjøre noen små jobber – uten om det vanlige med vask og rydding. Ovnen i hovedhytta fikk en omgang med lakk, og ser betydelig bedre ut nå. Det vil nok lukte litt når ovnen fyres opp, men det skal være greit.

I tillegg måtte jeg – igjen – opp på taket av uthuset for å ta noen bilder av takhatten som – igjen – hadde blitt tatt av snøen. For meg med et lite snev av respekt for høyder, er det utfordrende å klatre opp i en stie. Det gikk godt denne gang også.

Det ble morgen, og hvilken morgen. En slik som jeg bare drømmer om gjennom en lang vinter. Det var sol fra blå himmel, og omtrent ikke et vindpust. Det var bare så vidt vannet på putten utenfor hytta var i bevegelse.

Temperaturen steg raskt, det ble mulig å sitte ute med te og litt mat. Sola var så pass snill at jeg heiv av meg nesten alt. Det var skikkelig hyggelig å sitte i solskinnet se på grønne bjørker, en og annen snøfonn oppe i lia, og med linerlene hoppende rundt.

Turen tilbake til Hunnedalen, ble også en opplevelse. Sola skinte, trekken kom bakfra og det var nesten sommervarme, selv helt øverst. Det ble en tur i kortbukse og kortarmet bluse. En slik tur jeg gjerne ønsker meg, men som jeg ikke så ofte får oppleve.