Lørdag med mye folk på Blåfjellenden.

Ingen flere senger som kunne bookes, men langt fra fullt.Om du går en tur innover til Blåfjellenden en søndag med godt vær – i september, så vil du garantert treffe folk som kommer i mot, etter å ha overnattet på hyttene. Denne gangen var det mye folk som kom i mot.

Jeg blir ofte fortalt at det var fullt på Blåfjellenden, med bare 25-30 gjester. Da er det jo folk på alle rommene – men det er fortsatt plass til mange flere. Det er omtrent 50 sengeplasser i senger og på madrasser på hemsene.

I tillegg til disse plassene er det jo også mulig å ligge i benken i stuene, hvor det greit er plass til 6 personer, Om alt skulle bli opptatt, fordi «alle» ville til Blåfjellenden samme dag, så er det fortsatt plass på gulvet.

Selv har jeg en lørdag i september – med godt vær – i forrige årtusen en gang, ligget på gulvet i kjøkkenet med et ullteppe under og et over. Da var det mer en 50 mennesker på bare den gamle hytta, og det er et stykke fra rekorden. Annekset ble bygget i 2006.

De første jeg traff på, var et par som hadde startet tidlig den morgenen, og de var snart ende i Hunnedalen. De hadde gått inn dagen før for en kjapp fjelltur i godt vær. Det tok ikke lang tid før de neste dukket opp.

Det var et par med hund, som da hadde tatt tinn på hunderommet i annekset. Det er to hundebur, og om det kommer flere hunder samtidig, så må det ene buret tas ut i enten skuten på annekset (med liten plass) eller i skuten på hovedhytta.

Litt lengre opp i bakken, kom det to ungdommer. De var egentlig en del av en DNT Ung-tur, men hadde startet før. En av deltakerne hadde fått skadet skulderen og nå var han og en turleder på vei mot Hunnedalen og bil.

Oppe i Ølbakken, kom det en familie i mot. Tre unger og foreldre. De ungene var antakelig klar for å bli neste generasjon i DNT Ung. De så ut til å være vant med tur og hadde ikke problemer med å komme ned den bratte kneika.

Det tok ikke lang tid før det kom to blide jenter i mot. De hadde dagen før godt fra Flørli. De hadde fått problemer med å krysse Nordånå. Ting tar tid, og det ble mørkt. De vurderte å legge seg bak en stein, men valgte å gå mot hytta hvor de kunne se lys i vinduene.

Merkene for kryssing av Nordånå er malt en gang elva var liten, og med mye vann kan den være vanskelig å komme trygt over. Den gamle stien krysset elva helt oppe ved Jomfruvannet – hvor det aldri blir mye vann.

En god stund etter kom gjengen fra DNT Ung. En lang rekke ungdom, i godt humør og godt kledd i den litt kalde trekken. En av jenten fortalte at hun manglet telefonen, om noen finner en telefon på Blåfjellenden, så ta kontakt med DNT Ung. (Jeg fant ikke telefonen.)

Bortover flyene mot vaet og bakken ned mot Blåfjellenden, lurte jeg på om det ville være flere. I toppen av bakken kom det tre ungdom gående i god fart oppover. De hadde tatt det litt med ro den morgenen og var nå på vei mot bilen etter en overnatting.

Selv med full booking og 35 gjeste, var det fortsatt minst 15 plasser ledige, og selv om de fleste følte at et var «fullt» så er det fortsatt god plass. Mandag morgen etter en ensom natt på hyttene, på vei mot Hunnedalen, møtte jeg en stor gjeng fra Orstad som var på vei mot Blåfjellenden. Den natte vil det bli liv på hovedhytta.

Vinteren nærmer seg på Blåfjellenden.

Kortere dager og lengre netter.Det nærmer seg slutten på september, og høsten har kommet i heia. Fortsatt er det grønne marker og blader på bjørkene, men oppe i høyden har myrer og marker fått høstfargen. Det blir mørkt tidligere og tidligere på kvelden.

Jeg synes høsten kom tidlig dette året. Det synes jeg antakelig hvert år. En liten sjekk i loggen viste at det er omtrent i midten av september høsten virkelig viser seg i heia. Det som skiller enkelte år er at det av og til kommer en periode med virkelig bra vær i september – nesten sommer.

Dette året ser det ut til å bli en september med mye regn og få dager med godt turvær. Det var god værmelding for både mandag og tirsdag. Det hadde fått noen til å ta på tur, utenom helga. Det var en gjeng som gjorde seg klar til å dra innover da jeg kom til parkeringsplassen i Hunnedalen.

Det var seks stykker, som alle var godt kledd for en heiatur. Noen norske og andre fra Amerika. De ville inn til Blåfjellenden, som første stopp på en tre- dages tur i Frafjordheiene. Dagen etter ville de over Stutaheia til Sandvatn og neste dag ned til Lortabu.

To stykker var på vei mot Lortabu for å sette igjen en bil der, som da står klar til transport tilbake til Høgaleitet. Gjengen mente de ville bruke fire timer innover. Jeg startet litt før og var inne ved hytten en stund før disse kom ned bakken.

Det ble litt rydding på hovedhytta, men stor sett så det bra ut der. Det var ikke fullt så bra på annekset. Der hadde de siste, og antakelig de før det, ikke gjort spesielt mye. Det kom mye sand, rusk og rask på sopebrettet da jeg tok en omgang med kosten.

Jeg hadde ikke helt bestemt meg for om jeg skulle ligge over til neste dag, eller ta ut samme dag, og lage en skikkelig dagstur av det. Litt ut på ettermiddagen – etter at gjengen fra parkeringsplassen var kommet i hus, tok jeg ut mot Hunnedalen.

Det var bra turvær og greit å gå, men en tur både inn og ut er en skikkelig langtur, som jeg ikke går så ofte lengre. Litt oppe i bakken, kom det to karer i mot. Det var de som hadde kjørt mot Lortabu. Nå fikk de i tillegg en tur til Ålgård.

Det skjer omtrent en gang i året at det kommer folk til Blåfjellenden med sko omtrent uten såler. Den ene karen hadde merket at skoene ikke var i orden, og de tok turen til butikken for å kjøpe nye sko. De hadde brukt mindre tid innover enn de andre.

Jeg hadde ikke ventet å treffe flere på vei mot Blåfjellenden. Ved Saftbekken kom det et par i mot. De ville inn til hytta og «bare» ta turen tilbake dagen etter. Da jeg traff de siste, var det halvveis innover. Klokka var omtrent halv syv, og de hadde da en og en halv timer til det ble mørkt. Det burde gå greit.

To flotte dager i midten av september på Blåfjellenden.

Mye folk i helga, nesten alene natt til mandagDet var meldt ganske bra vær i to dager. Det kunne passe greit å ta innover på søndag og tilbake mandag. Resten av uka var det meldt regn og dårlig vær. Det er mye kjekkere å gå innover heia i bra vær, og jeg prøver å finne to slike dager for turne mot Blåfjellenden.

Jeg ville antakelig møte en del folk som hadde overnattet fra lørdag til søndag på min vei innover. Bare et lite stykke innover i heia kom det tre blide og hyggelige jenter i mot. Noen av jentene hadde jeg truffet før, og slik jeg forsto det hadde jeg også lagt ut bilder på bloggen den gangen.

Nå var det ikke bare jenter å tur denne dagen. Ved Fossebekken dukket det opp 6 karer som også hadde overnattet på Blåfjellenden. Som med jenten var det også blant de seks folk jeg hadde truffet før.

Karene hadde holdt til i hovedhytta, og mente de hadde gjort en innsats for å få hytta på stell før de dro. Andre hadde tidlig sneket seg ut døra, uten å ta i et tak. Det var lett å se at de hadde jobbet før de forlot hytta. Den var både ren og ryddig da jeg kom inn.

Litt lengre inne dukket det opp sauer og folk. Det var sauene fra Fidjadalen som var på vei mot Hunnedalen. Det hadde ikke vært mulig å ta sauene forbi Fidjafossen i forrige uke. Det ble en stopp for en liten prat med folkene.

Inne ved Saftbekken og fossen – halvveis mot Blåfjellenden – satt det en gjeng. Mor med tre unger. De ta største bar egen sekk og hadde gått hele turen inn og var nå halvveis på tilbaketuren. De hadde fyrt opp primus og var i ferd med å spise varm mat.

Jeg stoppet som vanlig for å veksle noen ord. Stoppen ble lengre enn vanlig. Ungen var kjekke og snakke med og sammen med mora fikk jeg med meg litt av det de var opptatt av. Det var virkelig hyggelig med en stopp denne gangen.

Jeg var på vei mot Blåfjellenden for å sjekke brua nedenfor hyttene. Det var noe med et trinn i den ene enden som burde ordnes. Det viste seg å ikke være enkelt å få skikk på dette. Jeg brukte litt tid og må bruke mer.

Inne på annekset dukket det opp en jakke noen hadde glemt. Den ligger fortsatt i haugen med glemte klær i skuten på hovedhytta. Jeg håper neon plukker opp jakken.

Det kom et ungt par fra Hunnedalen. Utlendinger – fra Ukraina – og de hadde brukt lang tid på turen inn. De startet tidlig på morgenen for å komme tilbake til bilen. Jeg så ikke noe til paret da jeg gikk. Det må ha gått greit på tilbaketuren.

Det er tydelig høst på Blåfjellenden. Sauene er vekk. Det er ikke småfugler, og bjørka begynner å få gulbrune blader. Det er ikke lenge til de står bare og venter på vinteren. Værmeldingen fremover er ikke greit god, men det vil være mulig å finne noen flotte dager inne i mellom for å besøke hyttene.

Høsten har kommet til Blåfjellenden.

Lite folk og dårlig værmelding.Da jeg forlot Blåfjellenden sist gang viste jeg det ville komme skoleklasser innover. Anlegget var rent og ryddig og klar for nye gjester, men skoleklasser har ofte en egen evne til å gjøre ting på en litt rar måte.

La oss slå fast at det ikke er noen vaskemaskin på Blåfjellenden. Tørkehåndklær som blir våte må henges opp og tørke, ikke legges våte i en haug, antakelig i påvente av en eller annen som vil vaske disse. En eller annen dukker sjeldent opp.

Det lå 25 våte tørkehåndklær i en balje godt gjemt under safen. Nå hadde jeg tatt vekk alle gamle og skitne da jeg var inne. Det var med andre ord ganske nye og rene «greier» som var brukt, og 25 stykker er ganske mange fler enn det jeg vanligvis legger ut.

Det må legges til at det ikke var noe gjenglemt, og selv om det var en gryte med voks og fyrstikker, så var det ikke voks ut over bordene eller på gulvene. Det hender jeg må bruke tid på å få vekk voksflekker etter skoleklasser.

Ellers var det kjekt å komme tilbake til Blåfjellenden. Det var i grunnen rent og ryddig. Det tok ikke lang tid å gjøre rent i skuten på hovedhytta og annekset, og på uthuset var det bare noe rask på gulvet. Av en eller annen uforklarlig grunn ligger det som oftest en del dorull-kjerner å slenger. Denne gang var alt tatt vekk.

Planen var å bli i to netter. Likevel var det ikke noe spesielt jeg skulle gjøre, Denne gang var det bare en vanlig fjelltur. Uten sol, men med ganske bra temperatur, ble det anledning til å sitte utenfor annekset og bare nyte dagen - og stedet.

Sauene var tatt ned den dagen. Det lå fortsatt igjen en masse lort, men lyden av sauebjeller og breking var borte. Det var stille på Blåfjellenden. Ingen småfugler som fløy rundt, bare en tårnfalk som svevde over hyttene. Jeg kunne nyte stillheten

Det hadde vært gjester den natta. Jeg traff tre gutter, som kom opp den bratte kneika mot Oleskaret. De hadde «bare» gått inn dagen før, og var nå på vei mot bilen. I tillegg kom det et annet på som også hadde overnattet på hyttene.

Det kom folk den dagen. Et utenlandsk par kom fra Langavatn. De skulle opprinnelig være fire i lag, men to mente det var for vått og for mye regn. I tillegg var det bestilt to andre senger. De folkene dukket aldri opp.

Jeg ble alene på annekset, og uten noe å gjøre ble det litt kjedelig. Dagen etter ble været bedre enn meldt, og jeg pakket sekken og forlot hyttene. Det ble en ensom tur over heia. Det var ikke andre å se,

Det var heller ikke bestilt noen overnattinger den natta. Det begynner å bli skikkelig høst, og med dårlig værmelding, kan anlegget godt stå tomt noen netter inne i mellom. Helgene vil det likevel være folk.

Så langt er det fortsatt varme dager og lite frost, som må til for at bjørkene skal få den fine fargen. Jeg håper selvsagt at frost og vinter holder seg vekk til november. Det har vært vanlig de siste årene.

Sol og litt høstfarger på Blåfjellenden.

Tre kjekke damer ordner opp.For dette besøket på Blåfjellenden hadde jeg fått en liste med noen småjobber som burde vært gjort. Ingen av jobben burde ta tid, men det ville være greit – mente Per, å få disse tingene vekk fra lista. Det var heldigvis ikke noe som behøvde å bæres inn.

Mandag pakket jeg sekken og tok oppover. Det var spor etter folk, men det var antakelig folk som hadde gått tilbake på søndag. Jeg møtte ingen verken på vei innover eller på vei tilbake. Jeg ville likevel ikke bli alene på hyttene.

Det var bestilt sengeplasser for i alt 8 personer, og jeg ville få besøk på annekset. Begge sengene og et hundebur var blant bestillingene. Det kunne jo også komme folk vandrende, som ikke har bestilt. Det har skjedd de siste gangene jeg har vært innover.

Det var ingen på hytta, og jeg fikk anledning til å ta lunchen utenfor annekset i sol og varme. Det var kjekt å sitte i sola uten å gjøre noe, men det var ting som jeg burde få gjort. Jeg startet med å telle opp gass og ta bilde av veden i uthuset.

Litt rengjøring står alltid på programmet. Spesielt skutene med matter må tas, enten med kost eller støvsuger. Jeg tror ikke at så mange legger merke til om det er rent – og pent – i inngangen, men for meg betyr det at folk får en god opplevelse fra start.

Det dukket opp tre karer fra Nederland. De hadde startet fra Vinddalen den morgenen, og hadde trodd at en sti som sto på kartet ville være lett å følge. Det hadde brukt GPS en god del for å holde stien opp til Skitdalane.

De ville til Sandvatn og så til Børsteinen før de ville mot Lysebotn og båten til Flørli for så å gå tilbake til Vinddalen. De hadde bare brukt 7 timer på turen til Blåfjellenden, så resten burde være greit.

Litt senere kom det tre blide – og kjekke – damer gående fra Hunnedalen. Det var folk som hadde vært på en turistforeningshytte noen ganger før. De var fra Kristiansand, og slik jeg forsto det var alle med på frivillig dugnad i DNT Sør.

Med disse tre hyggelige damene på hytta, var jeg sikker på at hovedhytta ville komme i helt bra stand neste dag. Dette var folk som virkelig viste hvordan det skulle ordnes opp i en DNT hytte før de forlot hytta.

Jeg fikk orden på vass-selen, «vassåket» - som manglet en skrue.. og stigen til øvre seng i hunderommet ble skikkelig festet. Det var ikke veldig viktige ting, men kjekt å få de ordnet. Etter en omgang med støvsuger og fille på annekset, kunne jeg forlate hyttene i god stan.

I følge bestillingssystemet, vil det være mye folk på hytten de neste dagene. Det er antakelig skoleklasser fra Vgskoler med friluftsliv som valgfag, som er på tur i Frafjordheiene. De vil i hvertfall komme til hytter som er rene og ryddige. Jeg venter å finne mye stearin på gulv og bord neste gang jeg går innover...

Familier og andre kjekke folk på Blåfjellenden.

Døra i annekset ble ordnet.Det er alltid kjekt å være på Blåfjellenden. Denne gang så det i utgangspunktet ut som jeg ville bli alene, Natt til mandag hender det at hyttene står tomme Dagen før jeg dro oppover, var det en kar som bestilte hunderommet.

Nå kunne det komme flere, og det hender folk bestiller rom samme dag som de drar oppover. Det er jo en av de kjekkere tingene med å overnatte på en turistforeninghytte. Det kommer helt fremmede folk som selvsagt viser seg å være hyggelige.

På vei innover kom det en stor gjeng i mot. Det var gutter fra en hockey klubb som var på en form for teambuilding. De hadde gått inn dagen før, og var på vei mot Hunnedalen da jeg traff gjengen.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke planlagt hva jeg skulle gjøre denne gangen. Det ville antakelig bli litt rydding og vasking og rengjøring. Omtrent som på de fleste turene innover, men det pleier jo å dukke opp et eller annet i tillegg.

Karen som hadde bestilt hunderommet, viste seg å være byggmesteren som hadde bygget annekset. Vi hadde selvsagt snakket sammen da, og vi fikk en hyggelig stund med prat rundt «gamle dager». Det dukket selvsagt opp ting jeg ikke viste.

Litt ut på dagen, fant vi ut at det kunne passe å se på dørhåndtaket på hoved-døra. Det slarket, og sto på lista over ting som burde ordnes. Dette er egentlig ikke noe jeg har greie på, og det viste da vi tok tingene fra hverandre.

Byggmesteren tok på seg jobben. Jeg fikk nok med å finne fram verktøy og deler, for det var selvsagt ikke så enkelt å bare erstatte bolten som var slitt. Det måtte improviseres, med bor og rørtang og avbitertang. Ting tar tid, men denne jobben er nå gjort. Dette vil være greit i minst noen år.

Det hender det er småunger- mindre en et år, på Blåfjellenden. Denne gang var det en familie med tre unger, hvorav den yngste ikke gikk. De hadde kommet inn fra Hunnedalen. De to største ungene hadde gått hele veien inn. Det hadde selvsagt tatt tid.

I tillegg var det også en del utenlandske gjester. En familie på fire kom vandrende fra Sandvatn, og ville til bilen dagen etter. Vi ble totalt 14 stykker på hyttene den natte. Det er bra besøk etter skolene har begynt.

Både familien på fem og et utenlandsk par ville ligge over til neste dag. Hytta ville ikke stå tom den natta heller. Det har, slik jeg ser det, vært mer folk på hyttene dette året enn i fjor. I følge Stavanger Aftenblad, har Blåfjellenden den største økningen i antall overnattinger av alle de vanlige hyttene i vårt område. Det er skikkelig kjekt å se at hyttene blir brukt.

Det betyr selvsagt at det ikke er lettere å holde hyttene på et bra nivå. Jeg for min del vil fortsatt gjøre mitt, men det ville være greit om også andre tar i et tak med vask av do og gjerne også tørkehåndklærne.

Tre karer på langtur - så vidt innom Blåfjellenden.

Kjekke karer, med litt såre bein.Det er enkelte ting det er lett å bli enige om. I heia er det stor sett ærlige folk. Det hender selvsagt at kommer slengende enn og annen, som ikke helt oppfører seg, men stor sett – alltid – gjør folk det rette.

På vei tilbake mot Hunnedalen fra Blåfjellenden, klarte jeg å miste kamera. Jeg oppdaget ikke at det var vekk før jeg var i toppen av bakken opp fra hyttene. Jeg vurderte å gå tilbake for å prøve å finne fotografiapparatet, men fant ut at å opp den bakken to ganger var for mye.

Da jeg kom hjem og fortalte at jeg antakelig måtte kjøpe nytt kamera (til 5000 – noe jeg IKKE nevnte), var Bestyrerinnen ganske klar på at det trengte jeg ikke. En eller annen ærlig sjel ville nok finne kamera og ta kontakt. Vent å se...

Bestyrerinnen fikk rett. Dagen etter fikk jeg en epost. Det var spørsmål om jeg manglet et fotografiapparat. Hun hadde funnet et, og sjekket bildene mot bloggen og funnet ut at det måtte være mitt. Det tok en tur til Stavanger, og så hadde jeg kamera – og bildene til dette blogginnlegget.

Hun som fant det, var ikke en gang på hytta, men lå i telt sammen med partneren, et stykke lengre mot Blåstøldalen. Det er bare å si mange takk. Det ble plutselig mye enklere å lage dette innlegget med tilgang til bildene.

Denne gang var det ikke mye jeg hadde planlagt å gjøre, det ble en omgang rydding og rengjøring. På annekset lå det en dunge kjøkkenhåndklær. Noen tro antakelig at disse blir skiftet med nye – og tørre – etter hvert.

Det er egentlig gjestenes «ansvar» å vaske disse, men jeg tar med meg «gamle» og bringer inn nye etter behov. Foreløpig er det greit, men ut over høsten må jeg ta med en del. (Det er likevel litt dumt å legge fuktige håndklær i en dunge, nor det kan gå litt tid før det kommer noen som ordner opp.

Det kom tre karer – løpende – fra Børsteinen den dagen. Det mente de var en kort etappe, rene sjarmøretappen. Dagen før hadde de startet fra Storsteinen og tatt om Litle Aurådalen, Grautheller og så til Børsteinen. De mente å nå Eikebrekka i Ørsdalen neste dag,

Dette er virkelig noen lange turer. Jeg ser ikke syn på så lange strekninger på en dag. Disse karene var selvsagt godt trente. I motsetning til den gjengen jeg traff på min vei mot Hunnedalen. & stykker på dagstur.

De var antakelig opprinnelig fra midtøsten en eller annen plass, og sikker ganske vant med å gå i terreng. Likevel hadde de brukt godt over to timer da jeg traff gjengen – litt over halvveis innover.

Gjengen spurte selvsagt om det var langt igjen. Planen var i utgangspunktet å gå om Stutaheia, og så tilbake til Hunnedalen. Med minst en time til Blåfjellenden, 3 timer til toppen og fem timer tilbake ville det bli mørkt før de var ved bilen.

Jeg anbefalte å ta turen inn til toppen av bakken og altså ikke gå ned til hyttene før de snudde. Om de fulgte rådet, vet jeg ikke. Rett før jeg startet på tilbaketuren, kom det fire karer fra Flørli. De hadde startet den morgenen og ville til Hunnedalen samme dag.

Vi tok nesten følge over heia. Jeg gikk innpå gjengen ved vaet, og de fulgte meg etter det, omtrent ned til veien. Jeg stoppet ved en hytte i Hunnedalen, og de for forbi. Jeg møtte ingen som ville innover.