28.10.2013

Flere små forbedringer på stien mellom Hunnedalen og hytta.

Flere gangveier

I fjor omtrent på samme tiden (en uke før) hadde jeg en runde der jeg prøvde å legge til rette stien mot Hunnedalen.  I år ble det anledning til å få gjort noe mer.
Og i tillegg hadde jeg litt bedre grunnlag for å få til brukbare løsninger. Litt rart det der. Erfaring er greit å ha når ting skal gjøres.
De sorpehull jeg gikk forbi i fjor har bare blitt dypere og bredere. Det er absolutt behov for å få på plass noen greier som gjør det litt enklere å passere.
Og greier var det mulig å produsere på plassen. Under nye hytta ligger det, og lå enda flere, trykkimpregnert material, som er passe tykk til å lage gangveier av.
Når det i tillegg er skruer og drill, er det enkelt å få laget noen gangveier som så kan plasseres på strategiske steder.
Det tok litt tid før jeg kom i gang. Haugen med planker under nyehytta er stor og de brukbare materialene var selvsagt underst. Men etter mye svette – og litt banning, det er trangt under hytta, kom materialene på plass.

Været på lørdag var ikke bra, det både regnet og blåste litt. Litt surt.  
Men heldigvis var det mulig å arbeide med gangveien innendørs i skuten på gamlehytta.
Det tok i grunnen mindre tid en det jeg trodde vil gå med å produsere et antall gangveier.  Det tok vesentlig lengre tid og var mye tyngre enn jeg trodde å få de på plass i sorpehullene. Og i tilegg var det siste en heller våt affære.
Så nå får vi se om de ligger på plass til våren, og om det er mulig å få produsert opp noen flere gangveier. Plasser å legge disse mangler det i hvert fall ikke.
Men det var et hekkans slit å få de på plass.

Senhøst –før snøen – men likevel folk på Blåfjellenden

En hyggelig kveld med stearinlys og fyr på peisen.

Denne helga var litt spesiell. Det var 8 personer på Blåfjellenden natt til lørdag, men bare en natt til søndag. Normalt er det mest folk på lørdagskvelden. Og jeg er en del alene på hytta på fredagskvelden, omvendt denne gangen.
Så pass sent på året er det ikke mange som tar turen innover heia. Denne fredagskvelden var vi en fin gjeng.  Det var to par på hytta, og far med sine to voksne døtre.

Det blir alltid litt snakk om felles kjente, denne gangen var en av jentene mor til tre hyggelige jenter som jeg hadde vært sammen med på Nilsebu.  Kjekke jenter, og som jeg håper hadde et fint opphold på Nilsebu, slik som vi hadde det på Blåfjellenden på fredagskvelden.
Det er, etter min mening, et spesielt trekk ved hyttene til STF at du blir fort kjent med de andre på hyttene, og at det er bare kjekke folk i heia.
Denne kvelden var intet unntak. Praten gikk, og alle var med. Det er en fin måte å bli kjent med folk på.  Nå har vi alltid noe felles, nemmelig fjell, turer og hei. Denne gangen var i så måte intet unntak.
Det er skikkelig kjekt å høre om andres turer og hvilke erfaringer de har gjort på hytter og ruter.
I noen tilfeller nyttig, det er greit å kunne si noe om både ruter og hytter når noen spør, og ikke da bare ut fra egen erfaring.  Spesielt når det gjelder hvor lang tid de forskjellige turene tar. Her er det forskjell, noen går fort og andre noe senere.

21.10.2013

Nybegynnere og grøtekspert

Med hodelykt til hytta og godlukt fra kjøkkenetmorgenen etter.

Høsten er tydeligvis tiden for å starte å gå i heia. Både denne uken og forrige uke var det noen som var ute på sin første tur. Så lenge været er som i disse helgene er det problemfritt. OM ikke mørket kommer på.
Og finne fram i mørket fikk jenten som kom inn rundt ½ 9 erfare. De hadde startet litt sent fra Hunnedalen, og blitt spurt om de virkelig skulle inn til hytta. Med hodelykter gikk det greit.
Jeg må innrømme at jeg var litt imponert over at de fant fram i mørket på en ukjent sti –første gangen de er på en skikkelig fjelltur.
Men som de sa: de måtte gå tilbake å finne stien noen ganger.  Til forskjell for en del andre som bare buser på – lengre ut i myra. Som nesten alle andre på sin første tur til Blåfjellenden, det er en lengre og tyngre tur enn ventet. Spesielt bakken ned til hytta tar ofte på kreftene og knærne.
Jentene var greie å ha med å gjøre. Vi fikk en koselig kveld i peiskroken. Det ble diskutert løst og fast, og spennvidden i praten var stor.
Etter en lang tur og så varmen i peiskroken, det ble en tidlig kveld.


Nå var jeg ikke alene med disse jentene, det kom også en enslig jente gående. Vi hadde vært på Blåfjellenden sammen tidligere.
 Hun kunne det meste om ernæring og trening, men mente selv at det var grøt hun kunne.  Nå er nettopp havregrøt en gjenganger til frokost på hyttene. Skulle noen ha interesse av å lære mer om, ja  grøt altså, så vil jeg anbefale å ta en titt på bloggen : http://chassi.blogspot.no/
Jeg spiser gjerne grøt selv også, men ikke på hyttene – jeg tenker oppvask. Men havregrøt med kakao luktet skikkelig godt. Se oppskriften og  ”brukerveiledning” : http://chassi.blogspot.no/2012/10/happy-porridge-party-day.html
60 gram havregryn
1 stor ss kakao
1 scoop proteinpulver
1/2 ts salt
Noen dråper stevia
1 ts chiafrø

14.10.2013

For første gang på Blåfjellenden

En hyggelig gjeng

Det hender at oppholdet på hytta blir ekstra koselig. Dette skyldes selvsagt folkene som er på hytta.
Denne helga ble det usedvanlig greit. Og jeg håper at de andre besøkende syntes det samme.
Blåfjellenden er ofte den første hytta som blir besøkt av vordende heietravere.  Slik var det for meg og det er fortsatt nye folk som dukker opp. Denne helga ble vi møtt av fire godt voksne, og et skikkelig pent dekket middagsbord. Ikke til oss men for de fire. De var på sin første tur (eller mer korrekt for noen av de: første turen som godt voksne.) De laget virkelig god stemning i hytta. At vi hadde felles kjente, gjorde det også enkelt å få rette kontakten.  De hadde i hvert fall ikke vanskeig for å finne seg til rette, og jeg tror de følte seg som ”hjemme” fra første stund.
Nå mener jeg at Blåfjellenden er det perfekte sted – punktum. Men muligens også for ”ferskinger”.
Det er riktignok langt å gå for å hente vann, det eneste minus jeg kan komme på. Ellers er det meste enkelt. Det er en god del rom, og om ikke ankomsten er etter mørkets frembrud, som for noen på fredagskvelden, så er det ofte mulig å få et rom for seg selv.
Hytta er også praktisk innredet, og minner mye om en ordinær privat fjellhytte. Det er en kjøkkenkrok, som fungerer om det er 4 personer, men som vi også har laget mat til 40 personer i.
Spisebordet er stort nok. Det tar 12 personer og dette holder i de fleste tilfellene.  Peiskroken er den rette plassen for samtale og drøs.  Det kan selvsagt bli varmt, men til gjengjeld fort oppvarmet om vinteren.
For førstegangsbesøkende er det likevel utsikten som imponerer. Jeg kan ikke komme på noen hytte som har bedre utsikt fra stuevinduet.
Men utsikten er bare en liten del av oppholdet. Det er lett å finne fram på hytta, tingene ligger der de bør, og som tilsyn prøver jeg å få rene tørkehåndklær dopapir og utstyr på plass.
Renholdet er et svakt punkt. Her skal jo gjesten selv ta det daglige renholdet, med vask og rydding, men det blir dessverre alt for ofte ”glemt”.
Det er ingen grunn for ikke å ta turen til Blåfjellenden

09.10.2013

Haukugle ved hytta

Haukugle

Foto: Ø. B. Johnsen
Det hender vi ser rovfugl ved hytta. Ørnen svever normalt høyt oppe, men falk har det hent vi ser helt i nærheten.
Denne gangen fikk vi besøk av en haukugle. For meg en ukjent ugle.

Vi var i tvil om hva slags fugl det var. Ugle ble vurdert, men vi valgte å tro at det var en dvergfalk. Så feil kan man ta.
Eksperten er ikke i tvil. Haukugle.
Jeg husker spesielt en gang at det ”sto” en falk rett utenfor vinduet.  Den hang i lufta, og var ikke lenger fra vinduet enn at jeg syntes det kunne være mulig å strekke ut armen etter fugelen.
Denne helga, satt det en fugl på uthustaket. Og denne gangen fikk broderen tid til å ta et bilde.
Det er ikke ofte at interessante fugler sitter stille så lenge at det er mulig å få -selv et dårlig – bilde.
Det ble litt frem og tilbake, Med oppslag i diverse bøker og sammenlikning.
Men vi tok feil.
Kopiert fra Wikipedia: Dvergfalken er utbredt over det meste av Norge, fra kyst til snaufjell. På Vestlandet hekker arten fåtallig. Beste hekkeområda finner fuglen i frodige område i bjørkebeltet nær vatn og vassdrag.

08.10.2013

En liten oppdatering - hvor mange gjester blir det i år.

Besøket så langt i år.

Det har værmessig vært et godt år. Så langt har vi hatt en god del helger med turvær, og det viser egentlig igjen i besøket.
Men det er svært vanskelig å bedømme totaltallet mot tidligere år. Jeg tror totaltallet er noe mindre enn det har vært de siste årene, men nedgangen for Blåfjellenden er forhåpentlig mindre enn for en del andre hytter.
Og her konkurrerer Blåfjellenden selvsagt med Sandvatn, Langavatn, Tomannsbu, Taumevatn og Viglesdalen.
Jeg har også et inntrykk av at det har vært flere ”utlendinger” enn i tidligere år. Dette skyldes at i tillegg til de vanlige fra Nederland, Tyskland og Danmark, er det kommet en god del fra østeuropa, som Polen og de baltiske landene.
Vintersesongen ga et litt høyere antall overnattingen enn det som har vært vanlig. En god start.
Sommersesongen startet ikke svært tidlig, men i forhold til året før, ble det bra. Det var egentlig full fart fra juni. 
Utviklingen med at besøket sprer seg ut over i uka, fortsetter. Denne høsten har jeg for eksempel ikke vært alene på noen overnattinger, og da har jeg vært inne på torsdagskvelden noen ganger. Dette har gjort at flere opplever Blåfjellenden på en ”positiv” måte.  Det er ikke alltid like enkelt eller kjekt når det er opp mot femti mennesker i hyttene samtidig.
Ikke desto mindre, har vi en god del ganger fått høre at det ”var helt fullt” når vi spør om det var mange på hytta.
Det er en stund til fasiten for besøket kommer, og det skal bli spennende å se….

01.10.2013

Risen i Fidjadalen

En historie om trollet i Fidjadalen.

At det er hulder i Fidjadalen, er kjent fra gammelt av. Sønnen på Fed skal ha giftet seg med en som bodde i Huldrehaugane. Og det er fra disse ”underjordiske”, velstanden på Fed kom fra.  Det ble fortalt at de på Fed produserte så store mengder smør at når bonden kom til byen med smøret sank prisene. Og når han slaktet sau om høsten, så ble de slaktede sauene lødd opp som vedskier. (At det i skattelikningen står ”utarmet” er selvsagt bare en påstand for å spare skatt.) 
Risen har jeg derimot ikke hørt om fra andre.  Men opp gjennom årene har han forsøkt å hindre ferdselen i dalen.
Han liker ikke folk, og antakelig meg mindre enn andre.
Turen opp dalen var i mange år den første langturen på våren. Disse turene på vårparten liker ”risen” dårlig. Han forsøker å stoppe ferdselen.
Til å begynne med lempet han store steiner midt i stien.  De ligger nede på sletten på Fed, og stien går tydelig under steinene. I dag går stien til steinen, så rundt før den fortsetter på andre siden.
Da dette ikke virket gikk han over til å slenge litt mindre steiner ned i småurene som må passeres.
Et par av disse litt mindre steinene, er plassert slik at de lager sperre der stien gikk mellom store steiner. Det er nå nødvendig å ta et ekstra klatretak for å komme over.
Men vi kom da over uansett.
Da dette heller ikke virket, sendte han ned noen brede ras, med stein, trær og greiner, og som gikk tvers over stien. Flere samme året, for riktig å være sikker på at nå ble det ikke mer folk opp dalen.
Men slikt er ingen hindring for heietravere på vei til Blåfjellenden. Det er en del stein som er kommet ned fjellsiden opp gjennom årene.
For et par år siden i mai, gikk jeg oppover. Det virket som om risen endelig hadde gitt opp. Ingen nye ras, ikke noen steiner i stien, og ingen nye hindringer i urene.
Da romlet det oppe i fjellsiden. Det brakte og buldret, og ned kom det et ras. Nå nådde ikke raset stien denne gangen, men jeg hadde et par før meg i stien, og da jeg kom opp til hytta, kunne de fortelle at raset hadde gått mellom oss.
Selv dette hindrer selvsagt ikke ferdselen.
I år fikk jeg først anledning til å ta en tur i dalen sent i september.  Da hadde trollet hevet store steiner midt i stien, sent flere ras nedover som også gikk over stien, og igjen laget noen nye hindringer der stien er på det smaleste.  Alt på en gang.
Men jeg kom da opp og ned dalen denne gangen også.
Nå har han holdt på i over 20 år.  Steinen i stien er blitt mindre og rasene noe smalere. Kan det være at han holder på å bli gammel, som meg.
Og om du ikke tror på risen i Fidjadalen, så er det bare å ta en tur og se på både de store steinene, rasene og hindringene i urene. De ligger der og hindrer ferdselen. Om du får øye på risen, gi meg en tilbakemelding.