Høst og tur til Blåfjellenden.

Ikke helt alene på hytta denne gangen.

Et litt sent innlegg fra min siste tur innover til Blåfjellenden. Ting skjer og det er ikke alltid likeenkelt å få tid til alt som må gjøres. Selv om jeg er pensjonist.

Denne turen skulle egentlig gå i dårlig vær. YR var raus med både vind og regn – begge dagene. Det så likevel ut som om det skulle være et vær-vindu innover på torsdag og det samme tilbake på fredag.

Da måtte jeg starte tidlig innover, og ta ut sent dagen etter for å slippe det verste regnet. Heldigvis var det ganske enkelt. Tidlig start betød å kjøre hjemmefra før 12....

Det var virkelig ikke dårlig vær. Det blåste litt og jeg fikk noen dråper, helst yr, men siden vinden kom bakfra, var det helt greit. Så pass greit at jeg ikke hadde på jakke i det hele tatt på veien mot Blåfjellenden.

Denne gangen var det ikke store jobben jeg skulle gjøre. Det kom inn proviant i 2020, og nå var det spørsmål om hvor mye som ligger igjen. Provianten er til bruk ved dugnader, og fellesturer, men det hender jeg hjelper folk som kommer til hytta uten tilstrekkelig med mat.

Det var spor innover. Så pass mange at jeg mente det hadde vært skoleklasse på besøk. Nå var det ikke notert noe i protokollen eller hytteboka, og det var ikke brukt mange kjøkkenhåndklær – og heller ikke ekstra mye dopapir. Det så ikke ut som om det hadde vært mange innom siden sist jeg var der.

Med dårlig værmelding og midt i uka, så trodde jeg at jeg ville bli alene. Det var heller ikke noen som hadde bestilt. Det kom et par i mot da jeg gikk innover. De hadde overnattet på hovedhytta. Jeg var ikke overrasket da det viste seg at de var «utlendinger». To engelske søstre på tur i Norge.

Jobben jeg skulle gjøre var fort gjort. Det tok ikke lang tid før jeg hadde ryddet og var klar for kvelden – boka jeg holdt på med var grei nok.

Det kom ei jente ruslende fra Hunnedalen. Alene, men med lang erfaring fra fjell og vidder. Hun er turleder i Turistforeningen og med i gjengen som holder Krossvatn i fin stand. Vi hadde selvsagt truffet hverandre før, og det ble en god drøs den kvelden.

Det både blåste og regnet den natten. Det var egentlig ganske varmt, opp mot ti grader, og det er bra i slutten av september. Klokka ble nesten et før jeg tok fatt på bakken oppover mot heia.

Forrige fredag var det få folk på vei innover mot hytta. Med dårligere værmelding ventet jeg ikke spesielt mange nye gjester. Det kom ingen i mot før helt nede ved Hunnedalen.

Først kom det en gjeng jenter. Fem blide fjes som så fram til turen og oppholdet på Blåfjellenden. De ville få en grei tur over heia mot hytta.

Senere kom det et par som også ville til hytta. Nesten nede ved bilen møtte jeg to jenter, antakelig søstre. De liknet i hvert fall på hverandre. De hadde med to hunder og hadde bestilt hunderommet med hundeburene.

Nå er det mulig at det også kom folk fra andre plasser enn Hunnedalen den dagen. I hvert fall står ikke hytta tom.

God værmelding, dårlig vær og få folk på Blåfjellenden.

Høst og god værmelding burde gi "stinn brakke"

To ganger på Blåfjellenden i løpet av en uke, burde være mer enn nok. Likevel fristet det skikkelig da YR vartet opp med meldinger om både sol, lite vind og bra temperatur – til å vøre i midten av september.

Deler av turen inn til Blåfjellenden ligger tross alt på godt over 800 moh. Høyt nok til at det fort blir kaldere enn lengre nede i lavlandet. Det er ikke helt uvanlig med en frostnatt eller to, på denne tiden av året.

Bestyrerinnen mente nok at det ble vel mange turer til hytta, og spurte når «vinteren» ville melde seg. Selv med slike spørsmål, syntes jeg det ville passe med en tur, også denne uka. Været skulle jo bli skikkelig bra.

Merkelig nok var det bare to senger som var bestilt natt til lørdag. Med god værmelding, og høst, burde det liksom være svært mange andre som også ville til Blåfjellenden. To stykker utenom meg er lite på en fredag med slik værmelding.

I gamle dager, og det er ikke mange år siden, var det omtrent stinn brakke på slike gode dager. Alle ville ha en fjelltur i heia før vinteren. Noen fordi de ville få med seg en siste tur, andre for å beundre høstfargene.

Nå kommer ikke de skikkelige fargene frem før etter en frostnatt, som vi ikke har hatt til nå dennehøsten. Heldigvis har det vært varme og flotte forhold svært mange dager. Det er i grunnen sjeldent at høsten er så tørr som i år.

Nå er det også litt forskjell på hvem som tar ut i heia nå, i forhold til «gamle dager». På 90 tallet var det ofte gjenger fra samme arbeidsplass som tok en tur i heia. Det klirret ofte ganske bra fra sekkene, og det kunne noen ganger gå ganske «livlig» for seg.

Med 2-3 slike gjenger på 12 15 personer kunne det lett bli både 40 og 50 personer bare på den gamle hytta. Hovedhytta har i dag ofte ikke mer enn 20 personer som overnatter, og da mener mange at det er nesten fullt. De skulle bare vist hvor full hytta kan være, og fremdeles får alle plass og alle får laget mat.

Jeg møtte to personer på min vei innover. To «utlendinger» som hadde overnattet på hytta, og som nå var på vei tilbake til bilen.

De to som hadde bestilt plass kom til hytta noen timer etter meg, men merkelig nok kom det ingen andre. Det kom ingen ruslende i ni tiden, eller i ellevetiden, med hodelykt og lyste opp hyttene. Det er noe jeg ofte har opplevd nettopp på fredagene med god værmelding for helga – på høsten.

Det kom 11 nye gjester i mot meg da jeg gikk tilbake til Hunnedalen. Noen gamle noen unge, men alle med kurs for Blåfjellenden. Noen på sin første fjelltur, menn også folk jeg har truffet flere ganger på hytta. Nesten som faste gjester å regne.

Det kan jo komme folk fra andre plasser enn Hunnedalen, men det vil ikke bli fullt, eller nesten fullt. Det er litt underlig, men kanskje har folk fått andre ting å være opptatt av etter hvert. Jeg håper jo at Blåfjellenden vil være full av folk hele tiden.

Dører og vinduer måtte lukkes på Blåfjellenden.

Mye kjøring og lang tur for en liten jobb.

Etter å ha jobbet noen timer på tirsdag, lakket gulvet i hovedhytta ned et nytt strøk på onsdagen, og tatt turen tilbake til sivilisasjonen, var jobben likevel ikke gjort. Det gjensto en ryddejobb, antakelig nok en times jobb. Jeg håpet at «noen» - hvem nå det er, skulle føle seg kallet til å få bord, benker og stoler og annet på plass.

Nede i lavlandet, ble det tid for å slappe av og å se på værmeldingen fremover. På Blåfjellenden skulle det blåse storm i kastene.

Likevel så det ut som om det ville være mulig å komme innover på onsdag og tilbake på torsdag uten alt for mye problemer. Selv om det ville blåse opp mot 18 m/sek i kastene, burde det være mulig å komme seg ned fra heia.

Med vinden bakfra gikk det greit å komme inn. Det var egentlig kjapt gjort å få ryddet på plass alt som var satt opp i benkene og inn på soverommene. En time og jobben var gjort. Da var klokka ikke mye over fem.

Med middag og litt pause ville klokka være lang over seks før jeg eventuelt ville være klar for retur. Det ville bety en halvtime eller der omkring i mørke med hodelykt, og jeg var ikke sikker på om det ville være lurt med tanke på hvor mye jeg hadde gått i det siste.

Det ble til at jeg tok inn på rommet mitt, og gjorde en liten jobb der. Det hoper seg alltid opp med «ting» i esker og bokser. Jeg fikk vekk en eske.

Det var mye kjøring og mye tur for lite arbeid. Først en times kjøring opp til parkeringsplassen, og så vel to timer inn til Blåfjellenden, en time jobb, og så venting for å kunne starte på turen hjem. Nye timer på beina og en time i bilen. Alt dette for at ikke vinden skulle herje. Jeg måtte inn for å lukke vinduer og dører.

Det blåste skikkelig den natten -vinden tok så pass i hytta at den ristet. Jeg lurte på når det ville være mulig å komme over heia mot Hunnedalen. Det gikk likevel helt greit da jeg tok turen.

Det hadde ikke vært folk på hytta den natten jeg var hjemme. Jeg traff heller ingen som ville mot hytta på fredag. Det kom to karer, de ville til Sandvatn, men skulle til Blåfjellenden dagen etter.

Nå tror jeg ikke hytta ville stå tom natt til lørdag, men jeg tror folk vil gå innover senere på dagen.

Med start etter jobb, lange køer gjennom Ålgård, og det tar alltid tid å gjøre seg klar, så starer mange sent – godt etter fem.

Det hender ganske ofte at det kommer folk lenge etter det er blitt mørkt, og også lenge etter at det skal være ro på hyttene.

På lørdag var mye bestilt. Det er fortsatt slik at en del madrasser på hemsene ikke kan bestilles, og at det derfor er mulig å finne en god plass, selv om alle rommene er «opptatt». Hytta har plass til nesen 50 gjester, og bare ca. 35 plasser kan bestilles.

De gjestene som kom til hovedhytta på fredag, vill bli møtt av en hytte som virkelig tar seg flott ut. Det nylakkede gulvet så skikkelig bra ut. Og hytta fremstår som ryddig og ren. Til og med «dassen» fikk jeg tid til å ta en omgang.

Jeg håper mange vil ta turen til Blåfjellenden fremover.

Jobbtur til Blåfjellenden.

Gulvet i hovedhytta fikk ny lakk.

Denne turen til Blåfjellenden skulle være en jobb-tur. Siden jeg gikk innover på en tirsdag, trodde jeg ikke det ville være andre på tur, Det var heller ikke bestilt noen senger natt til onsdag. Jeg trodde jeg ville bli alene.

Etter å ha sett resultatet av mitt eget arbeid med å lakke gulvet i annekset, burde hovedhytta stå for tur. Nå hadde det vært snakk om «pussing» av det gulvet noen ganger, men fortsatt er det bare lakket.

Lakken blir slitt, og det er lettere å gjøre rent et nybehandlet gulv enn et med gammel lakk. Det ser selvsagt også mye bedre ut med et blankt og fint gulv.

Utseende betyr faktisk en del. Jeg mener gestene tar mer hensyn, og legger mer arbeid ned i renhold, og hytta – og gulv – ser sånn noen lunde i orden ut. Det må være kjekkere å komme til en hytte som er ren og ryddig.

Det er ulempen med gulvlakking. Alt må ryddes vekk og sette opp på benker og inn på soverom – og alt må ryddes på plass. Det får være til neste tur, om ikke noen gjester tar «ansvar».

Det var andre folk i heia enn meg. På vei innover, møtte jeg et par som var på vei mot Hunnedalen etter en overnatting på Blåfjellenden. Dette var «utlendinger» og jeg tror ikke de forsto mitt spørsmål om de kom fra hytta.

Det satt en kar i trappa utenfor hytta da jeg kom ned. Han var på dagstur, og ville tilbake, men tok seg tid til en liten prat.

Jeg var tidlig inne og fikk jobbet noen timer. For meg tok det omtrent fire timer å få pusset over, støvsugd, vasket og lakket gulvet. Det var noen svette timer.

Da jeg var ferdig, og kunne sette meg ned og slappe av, kom det en kar fra Hunnedalen. Jeg ville ikke bli alene den kvelden. Det var en grei kar å bli kjent med, og vi fikk snakket om både løst og fast.

Nesten som vanlig, kom det flere folk litt sener, da jeg spiste middag. Jeg lager maten rundt 8, og det hender ganske ofte at det kommer folk på den tiden. De som kom var et par fra Belgia, og de ville videre mot Langavatn neste dag.

Paret hadde vært på tur i Norge mange ganger og var vel kjent med hyttesystemet og hva som må – og skal – gjøres. Karen gjorde en innsats og hentet flere bøtter med vann.

Det er en god del utlendinger som besøker Blåfjellenden. I ukene etter normal ferietid i Norge, er det nok dager der flesteparten ikke er norske. I helgene er det ikke så mange, da er det lokale som er på tur.

Høsten har meldt sin ankomst, selv om rogna utenfor hytta forsatt ikke har fått røde bær. Det kan fortsatt bli mange flotte dager i heis – og noen ikke fullt så flotte, men På Blåfjellenden vil det være grei å komme til uansett været. Hytta står klar for flere gjester.

En kjapp dagstur til Blåfjellenden.

Helt alene i flott vær.

Tidligere var det vanlig med dagstur inn til Blåfjellenden. Nå blir det mer overnattingsturer, og det passer på mange måter ganske greit. Det blir liksom litt tid til å jobbe da.

Det var ikke mange dagene siden jeg var innover, og fikk lakket gulvet på annekset. Jeg var spent på hvordan resultatet var. Lakken hadde jo stått en stund, og jeg er ingen ekspert på lakking av gulv.

Det ble en dagstur innover. I flott vær, men det skyet til ut over dagen. Siden jeg hadde bare en lett sekk gikk det greit, både frem og tilbake.

Jeg var inne for å sjekke jobben jeg hadde gjort på søndag. Gulvet i stua på annekset riktig pent ut. Det kunne se ut som om jeg hadde fått til dette på en grei måte. Nå får jeg bare håpe at det «holder» en stund.

Det var ingen andre på hytta. Jeg møtte et par som var på vei mot bilen og Hunnedalen, men ellers var jeg alene. Sommeren er over, og utenom i helgene er det lite folk på tur. Jeg snakket med en kar, som fortalte at det ville komme skoleklasser innover. De har som oftest er kjekt opphold.

Blåfjellenden blir brukt av skoler på høsten. De er på hytta midt i ukene og får ofte boltre seg uten at andre ser, eller mest, hører noe. Nå så jeg ikke snurten av folk, men det er jo mulig klassen er på en to-dagers tur og kommer senere fra Sandvatn. En av de tingene jeg måtte gjøre denne gangen, var å finne fram mer dopapir. Det er utrolig hvor mye dopapir som går med når det er skoleklasser inne på hytta.

Selv om det bare var for noen timer jeg ville være inne på hytta, ble det til at jeg jobbet litt. Selvsagt måtte det ryddes på plass i annekset, men det var også en dør som ikke helt oppførte seg. Alt tar tid, men denne gangen brukte jeg mer tid på å ta det med ro enn å jobbe.

Det er virkelig kjekt å sitte på trappa med te og mat, og ikke gjøre annet enn å se på naturen rundt. Dammen foran annekset lå dam stille, og fjellet bak speilte seg i vannet.

Jeg kunne også se en ørn som svevde over Blåfjellenden. Fjelltoppen mot øst og ikke hytta. Det er ganske ofte jeg seg ørn her inne.

Det ble noen kjekke timer på hytta, ganske alene. Jeg hadde planlagt å ta det med ro. Frem og tilbake er ikke helt dagligdags og jeg var litt i tvil om formen ville holde.

Etter både å ha spist, og hatt en lengre hvile, var jeg klar for turen tilbake. Som gikk nesten helt uten problemer.

Det var kjekt å være på Blåfjellenden selv for bare noen timer.