Midt i november, og det er fortsatt folk på Blåfjellenden

Mye vann og tåke på vei inn, virkelig flott på vei tilbake.

Med omtrent sommertemperatur selv ganske høyt til fjells, ble det anledning til en novembertur til Blåfjellenden. En helt vanlig tur, fra fredag til lørdag, men som sagt – i november.

Jeg hadde ingen ting på «tapetet» for denne turen. Det er så pass sent i sesongen at det meste kan utsettes til våren og sommersesongen 2023. Som jeg selvsagt ser fram til.

Og mens vi snakker om neste år, så er både Bestyrerinnen og jeg innstilt på at det også skjærtorsdag i påsken vil bli servert komler til overnattingsgjester. Det har – så langt – alltid vært god plass på hytta i påsken, så det er bare å komme innover. - om vær og føre tillater det.

Været var selvsagt grunnen til at det ble en tur i november dette året. YR varslet skikkelig bra vær på lørdag, men det ville også være mulig å komme seg innover på fredagen. Det var bestilt en hel del plasser nat til søndag, og jeg synes det er helt greit at det er få, om noen andre på hyttene. Det er liksom kjekkere å være for seg selv. Det blir i hvert tid til å lese da.

Nå var det bestilt en seng natt til lørdag, og det kom en kar gående fra Hunnedalen ikke lenge etter at jeg hadde slått meg ned foran ovnen. Det var kaldt hytta da jeg kom.

Han ville ligge i hovedhytta, med utsikten nedover Fidjadalen. Det er faktisk mange som oppgir nettopp den utsikten som grunn til å velge hovedhytta fram for annekset. Nå har jeg sett den utsikten noen ganger opp gjennom 30 år, så det gjør ikke noe om jeg holder med på annekset.

Det var en hyggelig kar jeg fikk dele Blåfjellenden med denne kvelden. Han stakk bortom til meg litt ut på kvelden, og vi fikk en kjekk prat. Han ville mot Langavatn og videre til Sandvatn neste dag.

Jeg så imidlertid at han kom ned fra Blåstøldalen og satte kursen mot Stutaheia på morgenen. Elva i Blåstøldalen var antakelig for stor til at han ville krysse denne. Alene på tur har sine ulemper, det er en fordel og ikke ta noen sjanser. Jeg er nok så forsiktig selv, når jeg går alene.

Etter at klokka ble endret tilbake til normaltid, blir det tidlig mørkt. Ikke lenge etter fire på ettermiddagen kommer skumringen, og det blir gradvis mørkere. Rundt fem vil det være behov for hodelykt. Mange starter tidlig på dagen og glemmer tiden, og blir overrasket av mørket.

Jeg er temmelig sikker på at dette var siste turen innover i år. Nå viser YR at vinteren nærmer seg med frost og is, og det kan ikke være lenge før snøen dekker marka og stiene. Nå vil vel den første snøen forsvinne igjen, men det blir likevel vanskelig å beregne når forholdene er bra nok for tur.

Det vil likevel være folk som går til Blåfjellenden. Det er en gjeng som går innover for å koke pinnekjøtt. De har holdt på i noen år, og jeg regner med at de besøker hytta dette året også. Med pinnekjøtt og godsaker.

Nå var det folk på vei mot hytta da jeg kom nedover på lørdag. Jeg traff første mann alt i bakken nedover mot Blåfjellenden. Han må ha startet tidlig.

Nesten nede ved Hunnedalen, kom det en god del folk i mot. Noen var på dagstur, andre var på telt-tur, mens andre igjen ville til hytta for en overnatting. Det var bestilt en hel del sengeplasser, så de ville ikke bli alene.

Snart er sommersesongen slutt på Blåfjellenden

En siste tur inn i år?

Det var muligens siste turen inn til Blåfjellenden dette året. Sommersesongen har gått fort – som alltid. Det har blitt noen overnattinger denne sesongen, men ikke så mange som jeg hadde håpet på. Det kan jo bli en tur til...

De to forrige turene innover i heia, var «kalde» - ikke frost, men med temperatur ned mot null på morgenen. Denne gangen var det nærmest sommertemperatur, i hvert fall tidlig høst. Da jeg kom inn på fredagen, viste termometeret hele 11 grader. Det er sommerdager med lavere temperatur enn det.

Selv om høsten har vært usedvanlig fuktig, med nedbør nesten hver eneste dag den siste måneden, så var det lite nedbør på veien innover. Det ble helst en»vanlig» tur, selv om det ikke er mye liv å se og på det er helst brune og røde farger å se.

Det var likevel litt spesielt å komme ned til hyttetunet denne gangen. Oppe i lia kaklet det liryper. Noe jeg ikke har hørt på¨en stund. Det var virkelig kjekt å høre rypene.

Som vanlig var det ikke noe spesielt jeg skulle gjøre, men denne gangen planla jeg å bli i ro netter. Fra fredag til søndag.. Det har ligget noen sengerammer oppe til bruk på hemsene. De må settes sammen før de kan komme i bruk.

Nå viser det seg at det er litt for lavt under taket til at sengerammene kan settes inn til veggen. De må kunne trekkes ut for at folk på over 1,80 ikke skal få tærene opp i taket. Det betød igjen at jeg måtte bruke mer material. I tillegg så er bredden på sengerammene 75 cm mens mine madrasser er 80 cm. Det betyr at det bør komme inn 4 nye madrasser i vinter.

Det var ingen andre på hyttene natt til lørdag. Jeg ble helt alene. Noe jeg har vært noen ganger før. Det er kjekt å ha hytta for meg selv, men det er også greit å få besøk av andre fjellfolk. Det er lett å komme i kontakt med folk som går i fjellet, og vi finner alltid noe å snakke om.

Lørdag morgen startet jeg med å ta en rund på hyttene og vedbua. Det ble ryddet, og jeg gjorde rent på gulvene. Nå er i hvert fall det gjort til vintersesongen.

Det ble noen timer på hemsen på annekset. Jeg fikk satt sammen alle fire sengebunnene til rommet mot vest. Det ser plutselig mye mer «ryddig» der. Nå ble det etterhvert varmt oppe under taket. Jeg er glad det ikke var andre, for bekledningen ble «lett».

Igjen kom drillen med både skuebitt og bor til nytte. Det er ganske ofte at jeg har behov for slikt verktøy og er glad for å slippe å bære det fram og tilbake.

Det kom folk på lørdag. I firetiden kunne jeg seg et følge komme mot hytta fra stien mot Sandvatn. Det var to par fra Nærbø, som var på en sen høst-tur. De hadde startet fra Lortabu om morgenen og ville opprinnelig nedover mot Mån på søndagen, men la om planene og ville heller ta mot Hunnedalen.

Nå var det en varm helg. Til å være i slutten av oktober. Temperaturen kom ned mot 5 grader da det klaret opp utover lørdagskvelden. Vi fikk med oss melkeveien i all sin prakt.

På morgenen søndag var det 5-6 grader. Det var ikke i nærheten av frost. Gangveiene var våte, men ikke glatte.

Siden klokka ble stillet tilbake til normaltid denne helga, ble det lyst tidlig. I syv-tiden (normaltid...) var det alt litt lyst. Det ble til at jeg tok mot Hunnedalen rett etter frokost, og fikk en flott og grei tur tilbake.

.

Ene og alene på Blåfjellenden.

I godt selskap med meg selv.

Det kan lett bli en siste rapport fra Blåfjellenden for 2022. Jeg tar ikke innover alene om været er dårlig. Det er liksom ikke for gamle folk å suse rundt i heia om det er kuldegrader og glatt, eller regn og vind og noen få varmegrader.

En liten sjekk i logen forteller meg at jeg som oftest har fått til en tur helt i begynnelsen av november. Ikke alltid i godt vær, men enkelte ganger med både varme og sol. Varme i denne sammenheng er over null grader...

Nå hindrer ikke været folk fra å ta turen til hytta. Det kommer folk omtrent til snøen legger seg for alvor, og det skjer normalt ikke før langt ute i desember.

I november er det ofte dager – eller timer – med helt bra vær, men det hender også at været er skikkelig rusket. Vind, kuldegrader og snø er ikke det optimale for fot-tur.

Så lenge det er flere i følget, vil det sjeldent være skikkelig fare på ferde, selv om det skulle komme drittvær. Alene, og i mørket, for det kommer tidligere og tidligere, så skal det ikke så veldig mye til før stien forsvinner og det blir vanskelig å finne fram.

Stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden går fra sør til nord, men det er noen fjell og skrenter som ikke er helt greie å komme ut for, om det er mørkt og ikke på stien.

Mens jeg er inne på hva som kan være farlig på denne tiden av året, passer det å nevne gangveiene. Både de mellom hyttene, men også ute i terrenget. Disse blir spinnglatte, selv om det faktisk ikke er frost. Med temperatur ned mot en til to grader, setter det seg en tynn hinne på plankene, som nesen ikke er synlig. Her er det bare å sjekke og ta det med ro. Det er alltid mulig å gå rundt.

Siden jeg tok turen midt i uka, og det ikke var bestilt noen sengeplasser, regnet jeg med å bli alene på hyttene. Det viste seg å stemme. Det var ingen andre enn meg innover og bare mine spor viste på tilbaketuren.

Det er noe eget med å være alene på hytta så pass sent på året. Kvelden og mørket kommer fort. Det tar tid å få varmen i hytta og det er ofte kaldt inne på morgenen også. Det kan lett bli ensomt, men for meg er det bare hyggelig.

Med andre gjester, er det noen å prate med og andre som hjelper til med renhold og rydding. Det er fordeler og ulemper med det meste.

Som vanlig var det noe som bare måtte gjøres, og som om det ikke blir gjort der og da, lager problemer. Denne gangen var det behov for å legge fram en ny protokoll. Den gamle i i hovedhytta var nesten full.

Det er skikkelig hyggelig at det er behov for ny protokoll. Det betyr at det har vær en del gjester- Det er fortsatt litt igjen av sesongen for 2022. Det runde bordet i stua på hovedhytta trenger ikke å stå tomt hele tiden.

For min del håper jeg å kunne besøke Blåfjellenden et par ganger til i 2022.

Det nærmer seg slutten på sesongen for turer til Blåfjellenden.

Mye vann og vær.

Det skulle liksom bare være en helt vanlig tur til Blåfjellenden denne denne gangen. Jeg hadde ingen spesielle planer, men som vanlig regnet jeg med noe rydding og rengjøring.

Turen ble ikke som jeg tenkte den skulle bli på grunn av en hund som ikke kunne ligge på hunderommet, og eieren tok hunden inn i stua. På tross av at jeg var tilstede og sa at det ikke er tillatt. Slikt skaper litt dårlig stemning.

Nå var det også andre folk på annekset. Med to hunder, og de, hverken hundene eller gjestene, laget noe som helst problem. Snarere tvert i mot.

Siden dette var lørdag til søndag, håpet jeg på at det ville komme mange folk. Vi ble tilsammen over tyve på begge hyttene., men det er ikke «mange». Det er god plass til nesten femti tilsammen, og da har alle madrass og flesteparten også sengetøy.

Det kom «mange» til hovedhytta. En hel gjeng med unge folk. Gutter og jenter, og de hadde bestilt nesten alle sengene nede i rommene.

Det kom også to blide jenter. De hadde også bestilt senger, men trakk fort opp på hemsen og fikk den for seg selv.

Gjengen på 12 stykker, hadde det storartet, men holdt på en stund ut over natten. De var ikke klar over at det skulle være ro klokka 11. Jenten som lå på hemsen og som eventuelt hadde hørt gjengen, klaget i vert fall ikke. (Nå må det legges til at gjengen ikke hadde med en dråpe alkohol.) Det var kjekt med masse besøk på hyttene.

Været var nok årsaken til at mange holdt seg hjemme. Det var vind og nedbør, men jeg hadde egentlig to flotte turer over heia. Litt regn og litt vind. Det som nok hadde skapt mest trøbbel, var at Fossebekken gikk stor, og det var vanskelig å komme tørrskodd over.

Nå også steinene i vadet i toppen av bakken også var under vann, var det noen som kom til hytta med våte bein. Det hang i hvert fall sokker og strømper til tørk ved ovnen.

Denne gang var det også jentene som hentet vann. Det er jo greit å ha vann i huset, og at andre henter det nede i elva er jo bra.

Det blir tidligere og tidligere mørkt på kvelden, og morgenen kommer sent. Alt ikke mye over syv kom mørket sigende, og da jeg sto opp i åttetiden var det fortsatt ikke helt lyst. Beskjeden må være: husk lykt.

Som vanlig var det noen småting som måtte ordnes (og som var i orden sist jeg var inne). Denne gangen var det noen planker i gangveien som var løsnet. Å feste disse tar ikke lang tid, og jeg kunne forlate stedet ganske tidlig denne gangen.

Det begynner å minke på ukene til vinteren kommer. Jeg regner med at sesongen slutter 1. november. Da vil ofte snøen ha kommet og muligens gått, men det er i hvert fall store muligheter for frost på natten og glatt i stien på morgenen.

Det har hent jeg har vært innovere en eller to ganger i november. Det er været som bestemmer.

Hund på Blåfjellenden.

Det er ikke alltid like greit med hund på selvbetjent hytte.

Det er et hunderom på Blåfjellenden. Dette er i bruk, og vanligvis går det greit med hund der. Noen ganger, ganske mange ganger, alt for ofte, så går det ikke greit. Slik var det denne helgen.

Innover mot hytta kunne jeg se spor av hund. Flere hunder, og på hunderommet er det bare plass til to hunder. Jeg gikk forbi en gjeng med en hund, og det var fortsatt hundespor av flere hunder.

Nå er det etter hver blitt slik at jeg egentlig ikke liker å komme til hytta om jeg vet det er hund på vei innover. Jeg har ikke noe i mot hund, og synes det er helt greit – om bare hunde-eierne kunne ha oppført seg slik reglene krever. Det gjør de ikke, Nesten flertallet av hunde-eierne mener hunden er viktigere enn reglene.

Siden jeg også nesten automatisk blir hyttevakt i tillegg till å være tilsyn, synes jeg det er min oppgave å fortelle folk at det faktisk ikke er tillatt med hund inne i hytta. Den må være ute i skuten eller på hunderommet. Det må antakelig være en feil med min måte å snakke til folk på, for nesten alle protesterer og mener det må finnes unntak for nettopp deres hund. Den kan jo ikke stå ute alene, det er jo alt for kaldt ute i skuten, eller hunden har alltid vært med oss på soverommet....

Denne gangen var det hunderommet som var for kaldt.

Det var to hunder på annekset da jeg kom ned til hyttene. De holdt til ute i skuten, og hundeieren hadde funnet fram tepper og som hundene kunne ligge på. Lukta var ganske stram, men hundene oppførte seg helt greit, og det var ikke snakk om å ha hundene inne i stua.

De som hadde bestilt hunderommet, og som jeg hadde gått forbi på veien innover, kunne ikke forstå at det ikke gikk ann å gjøre unntak for deres hund. Den kunne jo ikke være i det kalde hunderommet. Det var det ikke snakk om.

Vi endte opp med hunden inne i stua hele kvelden – og morgenen, selv om jeg gang på gang fortalte at dette ikke var i følge reglene.

Det er ikke mye isolasjon i veggene på annekset. Det er lett å høre noen beveger seg inne på gulvet i naborommet. Disse folkene hadde – selvsagt – hunden inne på rommet den natten, og jeg kunne ikke høre hunden bevege seg på gulvet....

Det er ikke lett å forholde seg til slike folk. Det er jo lite jeg kan gjøre når noen velger å helt se bort fra regler. Det ble ingen hyggelig stemning i hytta for å si det slik...

Nå vil mange hunde-eiere antakelig si at dette bare er et enkelt-tilfelle, og derfor ikke noe spesielt å bry seg om. DETTE ER IKKE ET ENKELT-TILFELLE.

Alt for mange ganger, langt flere nå enn tidligere, kommer det hunde-eiere som oppfører seg omtrent som dette. Tre – fire ganger dette året (av omtrent 20), nesten like mange ganger som jeg har vært alene på hytten, har jeg hatt en nesten likedan opplevelse.

Bare et par ganger der de har hatt hunden inne på soverommet, selv om jeg er i samme hytte, men også et par ganger på hovedhytta der jeg ikke har helt samme «kontrollen».

De aller fleste gangene forlater disse eierne stedet uten å ha rengjort etter seg, og det er ofte ikke snakk om å rydde heller. Vannskåler og tepper blir liggende der de endte opp da hunden og eierne forlot Blåfjellenden. Vasking av gulv er det vanligvis ikke snakk om

Det er så pass ille at jeg har måttet stoppe en hunde-eier fra å ta et «nytt» ullteppe fra stua for bruke til hunden. De «gamle» teppene var jo alt for skitne til at de kunne brukes på min kalde og våte hund.

For min del blir dette et problem, som jeg unngår ved å gå til hytta de dagene jeg vet det vil være få folk og antakelig ingen hunder. Det er ingen god løsning, men det sparer meg for ubehagelige opplevelser.

Kjekke timer på terrassen på Blåfjellenden

Sol, vindstille og nesten sommer - i slutten av september.

Det er ikke alltid så mye som skal gjøres på mitt – nesten .ukentlige besøk på Blåfjellenden. Denne gangen var det bare et par småting. Det var noe med lyset i annekset, og så var det sengehester på hovedhytta.

Litt underlig det der med sengehester forresten. Jeg har vært tilsyn på hytta i omtrent 30 år, og har aldri tenkt på å få laget sengehester til overkøyene. Dette er jo noe som burde ha vært på plass alt fra starten. Ting tar tid.

Nå var det ikke vanskelig å ta mål, men med ukurante mål, vil sengehestene ikke komme på plass før til våren . Nå er det ikke mye besøk på vinteren, og har folk klart seg uten i 35 år, så skulle vel ikke manglende sengehester i noen måneder være et problem.

Det var en stund siden jeg hadde tatt med engangsfullmakter og protokoller. Dette er ikke lenger noe som har økonomisk betydning i samme grad som før. Det er likevel noe som bør gjøres – inne i mellom.

Det er litt vanskelig å få et riktig tall for overnattinger så langt i år. Mitt inntrykk, og ut fra hva jeg kan se av protokollene, så er besøket omtrent som på et vanlig år.

Noe av årsaken til usikkerheten er at ikke alle lenger skriver seg inn i protokollen. De har betalt på nettet og «glemmer» derfor protokollen. Denne har minst to funksjoner. Det er her de som leter etter folk sjekker for å se om de ettersøkte har vært på hytta, og det er protokollen som gir antall besøkende. Jeg ønsker selvsagt at flest mulig registrer seg.

Denne gangen var vi to på tur til Blåfjellenden. Broderen og jeg har hatt mange turer sammen til Blåfjellenden gjennom årene. Det har blitt færre etter hvert, og desto kjekkere når vi får til dette.

Denne gangen var vi skikkelig heldige med været da vi kom inn til hytta. Selv om oktober var rett rundt hjørnet, var det nesten sommer. Sol fra blå himmel og omtrent vindstille. Temperaturen var slik at jeg vurderte en dukkert i elva – om bare sola hadde nådd ned til badeplassen.

Vi fikk noen virkelig kjekke timer på terrassen mens sola sakte dalte nedover mot fjellene i vest. Straks sola forsvant ble det kaldere, men uten vind, var det fortsatt varmt. Det var vanskelig å gå inn den kvelden

Det ble likevel mørkt i 8 tiden. Da var vi ikke lenger alene på hyttene. Det kom en kar opp fra Mån. Han hadde brukt dagen, og han syntes det hadde vært en tung tur oppover. Han vurderte å ta mot Hunnedalen , men han forsvant nedover dalen på morgenen.

Morgenen ble også skikkelig bra, og vi hadde det ikke travelt med å komme oss avgårde. Vi burde ha tatt ut tidlig. Været endret seg ganske raskt, og det ble overskyet, og vinden tok seg opp til en frisk bris.

Det hadde vært nesten null grader på natten. Gangveiene var såpeglatte, men marka var bløt. Det ble en litt annerledes tur tilbake, men selv i overskyet vær og med vind fikk vi en kjekk tur over heia.

Høst og tur til Blåfjellenden.

Ikke helt alene på hytta denne gangen.

Et litt sent innlegg fra min siste tur innover til Blåfjellenden. Ting skjer og det er ikke alltid likeenkelt å få tid til alt som må gjøres. Selv om jeg er pensjonist.

Denne turen skulle egentlig gå i dårlig vær. YR var raus med både vind og regn – begge dagene. Det så likevel ut som om det skulle være et vær-vindu innover på torsdag og det samme tilbake på fredag.

Da måtte jeg starte tidlig innover, og ta ut sent dagen etter for å slippe det verste regnet. Heldigvis var det ganske enkelt. Tidlig start betød å kjøre hjemmefra før 12....

Det var virkelig ikke dårlig vær. Det blåste litt og jeg fikk noen dråper, helst yr, men siden vinden kom bakfra, var det helt greit. Så pass greit at jeg ikke hadde på jakke i det hele tatt på veien mot Blåfjellenden.

Denne gangen var det ikke store jobben jeg skulle gjøre. Det kom inn proviant i 2020, og nå var det spørsmål om hvor mye som ligger igjen. Provianten er til bruk ved dugnader, og fellesturer, men det hender jeg hjelper folk som kommer til hytta uten tilstrekkelig med mat.

Det var spor innover. Så pass mange at jeg mente det hadde vært skoleklasse på besøk. Nå var det ikke notert noe i protokollen eller hytteboka, og det var ikke brukt mange kjøkkenhåndklær – og heller ikke ekstra mye dopapir. Det så ikke ut som om det hadde vært mange innom siden sist jeg var der.

Med dårlig værmelding og midt i uka, så trodde jeg at jeg ville bli alene. Det var heller ikke noen som hadde bestilt. Det kom et par i mot da jeg gikk innover. De hadde overnattet på hovedhytta. Jeg var ikke overrasket da det viste seg at de var «utlendinger». To engelske søstre på tur i Norge.

Jobben jeg skulle gjøre var fort gjort. Det tok ikke lang tid før jeg hadde ryddet og var klar for kvelden – boka jeg holdt på med var grei nok.

Det kom ei jente ruslende fra Hunnedalen. Alene, men med lang erfaring fra fjell og vidder. Hun er turleder i Turistforeningen og med i gjengen som holder Krossvatn i fin stand. Vi hadde selvsagt truffet hverandre før, og det ble en god drøs den kvelden.

Det både blåste og regnet den natten. Det var egentlig ganske varmt, opp mot ti grader, og det er bra i slutten av september. Klokka ble nesten et før jeg tok fatt på bakken oppover mot heia.

Forrige fredag var det få folk på vei innover mot hytta. Med dårligere værmelding ventet jeg ikke spesielt mange nye gjester. Det kom ingen i mot før helt nede ved Hunnedalen.

Først kom det en gjeng jenter. Fem blide fjes som så fram til turen og oppholdet på Blåfjellenden. De ville få en grei tur over heia mot hytta.

Senere kom det et par som også ville til hytta. Nesten nede ved bilen møtte jeg to jenter, antakelig søstre. De liknet i hvert fall på hverandre. De hadde med to hunder og hadde bestilt hunderommet med hundeburene.

Nå er det mulig at det også kom folk fra andre plasser enn Hunnedalen den dagen. I hvert fall står ikke hytta tom.

God værmelding, dårlig vær og få folk på Blåfjellenden.

Høst og god værmelding burde gi "stinn brakke"

To ganger på Blåfjellenden i løpet av en uke, burde være mer enn nok. Likevel fristet det skikkelig da YR vartet opp med meldinger om både sol, lite vind og bra temperatur – til å vøre i midten av september.

Deler av turen inn til Blåfjellenden ligger tross alt på godt over 800 moh. Høyt nok til at det fort blir kaldere enn lengre nede i lavlandet. Det er ikke helt uvanlig med en frostnatt eller to, på denne tiden av året.

Bestyrerinnen mente nok at det ble vel mange turer til hytta, og spurte når «vinteren» ville melde seg. Selv med slike spørsmål, syntes jeg det ville passe med en tur, også denne uka. Været skulle jo bli skikkelig bra.

Merkelig nok var det bare to senger som var bestilt natt til lørdag. Med god værmelding, og høst, burde det liksom være svært mange andre som også ville til Blåfjellenden. To stykker utenom meg er lite på en fredag med slik værmelding.

I gamle dager, og det er ikke mange år siden, var det omtrent stinn brakke på slike gode dager. Alle ville ha en fjelltur i heia før vinteren. Noen fordi de ville få med seg en siste tur, andre for å beundre høstfargene.

Nå kommer ikke de skikkelige fargene frem før etter en frostnatt, som vi ikke har hatt til nå dennehøsten. Heldigvis har det vært varme og flotte forhold svært mange dager. Det er i grunnen sjeldent at høsten er så tørr som i år.

Nå er det også litt forskjell på hvem som tar ut i heia nå, i forhold til «gamle dager». På 90 tallet var det ofte gjenger fra samme arbeidsplass som tok en tur i heia. Det klirret ofte ganske bra fra sekkene, og det kunne noen ganger gå ganske «livlig» for seg.

Med 2-3 slike gjenger på 12 15 personer kunne det lett bli både 40 og 50 personer bare på den gamle hytta. Hovedhytta har i dag ofte ikke mer enn 20 personer som overnatter, og da mener mange at det er nesten fullt. De skulle bare vist hvor full hytta kan være, og fremdeles får alle plass og alle får laget mat.

Jeg møtte to personer på min vei innover. To «utlendinger» som hadde overnattet på hytta, og som nå var på vei tilbake til bilen.

De to som hadde bestilt plass kom til hytta noen timer etter meg, men merkelig nok kom det ingen andre. Det kom ingen ruslende i ni tiden, eller i ellevetiden, med hodelykt og lyste opp hyttene. Det er noe jeg ofte har opplevd nettopp på fredagene med god værmelding for helga – på høsten.

Det kom 11 nye gjester i mot meg da jeg gikk tilbake til Hunnedalen. Noen gamle noen unge, men alle med kurs for Blåfjellenden. Noen på sin første fjelltur, menn også folk jeg har truffet flere ganger på hytta. Nesten som faste gjester å regne.

Det kan jo komme folk fra andre plasser enn Hunnedalen, men det vil ikke bli fullt, eller nesten fullt. Det er litt underlig, men kanskje har folk fått andre ting å være opptatt av etter hvert. Jeg håper jo at Blåfjellenden vil være full av folk hele tiden.

Dører og vinduer måtte lukkes på Blåfjellenden.

Mye kjøring og lang tur for en liten jobb.

Etter å ha jobbet noen timer på tirsdag, lakket gulvet i hovedhytta ned et nytt strøk på onsdagen, og tatt turen tilbake til sivilisasjonen, var jobben likevel ikke gjort. Det gjensto en ryddejobb, antakelig nok en times jobb. Jeg håpet at «noen» - hvem nå det er, skulle føle seg kallet til å få bord, benker og stoler og annet på plass.

Nede i lavlandet, ble det tid for å slappe av og å se på værmeldingen fremover. På Blåfjellenden skulle det blåse storm i kastene.

Likevel så det ut som om det ville være mulig å komme innover på onsdag og tilbake på torsdag uten alt for mye problemer. Selv om det ville blåse opp mot 18 m/sek i kastene, burde det være mulig å komme seg ned fra heia.

Med vinden bakfra gikk det greit å komme inn. Det var egentlig kjapt gjort å få ryddet på plass alt som var satt opp i benkene og inn på soverommene. En time og jobben var gjort. Da var klokka ikke mye over fem.

Med middag og litt pause ville klokka være lang over seks før jeg eventuelt ville være klar for retur. Det ville bety en halvtime eller der omkring i mørke med hodelykt, og jeg var ikke sikker på om det ville være lurt med tanke på hvor mye jeg hadde gått i det siste.

Det ble til at jeg tok inn på rommet mitt, og gjorde en liten jobb der. Det hoper seg alltid opp med «ting» i esker og bokser. Jeg fikk vekk en eske.

Det var mye kjøring og mye tur for lite arbeid. Først en times kjøring opp til parkeringsplassen, og så vel to timer inn til Blåfjellenden, en time jobb, og så venting for å kunne starte på turen hjem. Nye timer på beina og en time i bilen. Alt dette for at ikke vinden skulle herje. Jeg måtte inn for å lukke vinduer og dører.

Det blåste skikkelig den natten -vinden tok så pass i hytta at den ristet. Jeg lurte på når det ville være mulig å komme over heia mot Hunnedalen. Det gikk likevel helt greit da jeg tok turen.

Det hadde ikke vært folk på hytta den natten jeg var hjemme. Jeg traff heller ingen som ville mot hytta på fredag. Det kom to karer, de ville til Sandvatn, men skulle til Blåfjellenden dagen etter.

Nå tror jeg ikke hytta ville stå tom natt til lørdag, men jeg tror folk vil gå innover senere på dagen.

Med start etter jobb, lange køer gjennom Ålgård, og det tar alltid tid å gjøre seg klar, så starer mange sent – godt etter fem.

Det hender ganske ofte at det kommer folk lenge etter det er blitt mørkt, og også lenge etter at det skal være ro på hyttene.

På lørdag var mye bestilt. Det er fortsatt slik at en del madrasser på hemsene ikke kan bestilles, og at det derfor er mulig å finne en god plass, selv om alle rommene er «opptatt». Hytta har plass til nesen 50 gjester, og bare ca. 35 plasser kan bestilles.

De gjestene som kom til hovedhytta på fredag, vill bli møtt av en hytte som virkelig tar seg flott ut. Det nylakkede gulvet så skikkelig bra ut. Og hytta fremstår som ryddig og ren. Til og med «dassen» fikk jeg tid til å ta en omgang.

Jeg håper mange vil ta turen til Blåfjellenden fremover.