Sommer og sol, og lange lyse kvelder.
For andre gang i år har jeg fått
anledning til å besøke Blåfjellenden. Nå var det - heldigvis –
et nødvendig ærend jeg måtte utføre. Egentlig hadde jeg glemt å
legge ut forrige gang, men det høres bedre ut, med «nødvendig
ærend».
Nå blir det som oftest en tur inn til
hytta hver uke, men ikke så ofte tirsdag til onsdag. Det passet
best, og værmeldingen samarbeidet på best mulig vis.
Sent i juni burde det meste av snøen
være vekk. Det henger imidlertid igjen noen fenner her og der
øverst. Spesielt en fonn kan være grei å ha kontroll på. Rett
etter Saftbekken, halvveis inn mot Blåfjellenden, ligger det en fonn
oppe i siden. Under denne ligger ura...
Stien er fortsatt dekket av snø opp i
lia, men det stikker frem steiner med røde T`er. Jeg anbefaler å
gå gjennom ura under stien. Det er nødlinger gjennom den lille ura,
som viser vei. Det tar bare et par minutter ekstra i forhold til den
vanlige stien, men det blir lett litt sår og skrammer- om ikke
verre, om noen glir i fonna og havner i ura.
Koronaepidemien har gitt Stavanger
Turistforening en del utfordringer. Det er sentralt laget en del
retningslinjer for hvordan hytten kan holdes åpne – og unngå
smitte.
Det viktigste er at alle nå må
bestille på forhånd, og at det er begrenset hvor mange som kan
bestille samtidig. Dette varierer fra hytte til hytte, og endrete
retningslinjer kan gjøre at flere – eller færre får besøke
hyttene samtidig.
I tillegg anbefaler STF at alle flater
vaskes over med Klorin, for å holde smitten vekk. Det er i tillegg
innført bruk av engangshansker og engangskluter ved oppvask.
Alt dette var ikke «planlagt», og noe
av utstyret manglet. Jeg hadde med engangskluter og mer klorin i
sekken denne gangen. Det er begrenset hvor mye jeg er villig til å
ha oppe i sekken på turen innover, men det skal gå greit å holde
hytte med disse tingene fremover.
STF har også forsøkt å få flere som
hyttevakter fremover. Det er derfor mulig du vil møte en hyttevakt
på Blåfjellenden om du tar turen innover. Det gjorde jeg denne
gangen.
En kjekk kar hadde tatt på seg
oppgaven med å passe på hytta i en uke. Nå er det ikke så veldig
mange besøkende midt i ukene, men noen kommer innom. Hyttevakten
syntes det var litt kjedelig å ikke «jobbe litt». Det blir lange
dager i en tom hytte. Dette kjenner jeg litt til. Det er ofte tomt
-uten om Bestyrerinnen og jeg – i påskene.
Heldigvis var det oppgaver som ventet.
Det ble båret inn maling i fjor høst, og det kunne passe bra om
denne malingen kom der den hører hjemme – på ytterveggene. Jeg
fant fram kost, langt skaft, stiger og maling. Da jeg gikk stor karen
i stigen og malte veggen på hovedhytta.
Det er bare å ta av seg hatten for
folk som er villige til å ta i et tak. I dette tilfellet ta i en
malerkost. Jeg tror 10 liter spannet vil være tomt når jeg kommer
innover nese gang. Det er meldt om fint vær noen dager fremover.
Det ble ikke bare oss to som overnattet
på Blåfjellenden den lengste dagen i 2020. Det kom to kjekke jenter
litt ut på kvelden.
Vi var fire som satt i stua og pratet
mens kvelden seg på. Det var omtrent dagslys til vi gikk og la oss i
elleve-tiden. Det ble jo heller ikke riktig mørkt den natten.
En skikkelig fin St. Hans i godt
selskap på Blåfjellenden.