Sen høst og tidlig vinter på Blåfjellenden.

Fortsatt gode forhold men vinteren er ikke langt unna.

Det er litt merkelig. Tidlig i sesongen – normalt helt i slutten av mai, synes jeg det er en litt tøff tur bare å gå innover til Blåfjellenden. Det er mye snø og det kan være mye vann. Sommerturene dette året, har vært helt greit, men nå nærmer det seg slutten av sesongen, og igjen begynner jeg å både planlegge turene og sjekke værmeldingen på en annen måte.

Det kan komme dårlig vær på kort varsel, og jeg må forberede meg på en dårlig vær, selv med god værmelding. Faktisk melder Aftenbladet om folk med problemer på vei mot Blåfjellenden på lørdag, og om nysnø på toppene. Selv turen mellom Hunnedalen og Blåfjellenden kan by på utfordringer i dårlig vær.

Fra torsdag til fredag var det bare tre karer fra Tyskland utenom meg på hytta. Alle – far og sønn og en annen mann, var på ferie. Det så litt forundret ut da jeg forklarte at slutten av september, nok er sent i sesongen, og at det kunne komme snø så «tidlig». Det har vært snø i Suleskard, og mine advarsler fikk jo ny betydning med nysnø på søndagsmorgen.

Nå er det i grunnen greit å gå med litt frost og snø på bakken, men for egen del går jeg mye mer forsiktig enn til vanlig og turene tar lengre tid.

På Blåfjellenden burde det nesten være advarselskilt på gangveiene og lemmene inn mot hytta. De blir «spinnglatte» i frost.

For min del var turen inn på torsdag og tilbake på fredag, skikkelig flotte dager, med lite vind og mye sol. Selv om det var kaldt. På natten var det ned mot null, og i på stien i skråningen mot nord lå det is da jeg tok mot Hunnedalen nok så sent på fredagen. Vinterens første, for min del.

Da jeg sjekket bestillingene denne uke viste det seg at alle sengene var bestilt for to netter, og på turen innover møtte jeg en hel gjeng fra den internasjonale skolen. 40 stykket tilsammen, som hadde vært på hyttene.

Jeg er ikke helt sikker på om lederne for turen helt hadde kontrollen. De første ungene kom i mot meg et godt stykke fra der mye av gjengen hadde pause, og de siste gikk jeg forbi lenge etter at jeg hadde passert de som hadde pause. Det var lite samling i den gjengen.

Det meste var i orden da jeg kom ned. En av lederne i gjengen hadde forsikret meg om at det ikke ville være noe gjenglemt på hyttene, men likevel fant jeg både en Bergans drikkeflaske og en – søkkvåt – bukse. Hvordan speilet på hemsen hadde havnet i vinduskarmen lurer jeg litt på, men det var ikke vanskelig å få det tilbake på rett plass.

Jeg hadde ventet å treffe folk på vei mot hytta da jeg gikk tilbake. Det var en kar som ville inn til gjeterhytta på Blåfjellenden. I tillegg kom det nok en kar fra Tyskland, han ville overnatte.  Andre som ville innover, ville starte så pass sent at de ville ha bruk for hodelykter.

Nå er ikke det spesielt uvanlig at det kommer frem folk lenge etter at det har blitt mørkt på en fredag. Det kan likevel lønne seg å sjekke når sola går ned og mørket kommer. På denne tiden er det mørkt rundt halv åtte – om det er overskyet.

Det er, etter min mening, fortsatt omtrent en måned igjen av sesongen, men jeg ville sjekket værmeldingen før jeg bestilte seng. Jeg håper å få en tur i november, nesten som vanlig.

To flotte dager på Blåfjellenden.

Midt i september og flott vær.

Det var ikke mange dagene siden sist jeg var inne på Blåfjellenden. Fredag var det frem og tilbake på dagen, og det ble ikke tid til å jobbe. Nå var værmeldingen skikkelig bra, så jeg tenkte det ville passe med en ny tur innover.

Jeg startet ganske tidlig innover, og da jeg kom opp i bakkene over Fossebekken, ble jeg overrasket av et par som satt og beundret utsikten nedover mot Fossebekken og Hunnedalen. Det var hyttevakene, som jeg hadde møtt på min vei ut på fredag, og de på vei mot Blåfjellenden. Det ble stopp denne gangen også. Helge har jeg vært sammen med på tur noen ganger, og nå drar han rund som hyttevakt.

De kunne fortelle at nå var alle tørkehåndklærne rene og vinduene pusset. Det burde være ryddig og rent i begge hytten, og Helge hadde også fått tid til å få vekk noen småbjørker rund hytta.

Jeg hadde tenkt å kjøre aggregatet for lade den lille motorsaga, og nå ville det bare passe bedre. Samtidig ville det jo være helt greit å bruke støvsugeren – når aggregatet likevel går.

Nede på hytta ble jeg tatt i mot av en enslig svensk mann. Han var på en rundtur i Frafjordheiene. Meningen var å ligge i telt. Han ble så betatt av utsikten nedover Fidjadalen fra stuevinduet i hovedhytta et han like så godt tok inn for natta.

Jeg hadde egentlig trodd at det ikke ville komme folk. Det var ingen bestillinger og ingen på vei, da jeg tok turen over heia. Nå var det så pass tidlig at jeg nok lå litt foran andre – om noen ville innover.

Det kom selvsagt folk. To blide jenter tok turen innover og fant seg plass i hovedhytta. De tok ned til elva litt ut på ettermiddagen for å bade. Litt for kaldt for meg denne dagen. Selv om det var godt over 10 grader, så gjorde vinden det kaldt.

Litt ur på kvelden kom det en jente ruslende nedover bakken fra Langavatn. Hun hadde vært på Sandvatn sammen med mannen fra Sverige, men tatt turen om Langavatn. Det var egentlig meningen å ligge over der, men turen hadde gått så pass fort og greit, at hun også tok turen videre ned Blåstøldalen til Blåfjellenden.

Jentene som kom fra Høgaleitet, skulle «bare» tilbake dagen etter. På morgenen tok de mot Sandvatn og stien fra gjeterhytta på Blåfjellenden og Hunnedalen.

Ved å legge turen opp bakken og til østsiden av Leitevatn får de en rundtur, og ikke en tur frem og tilbake på samme sti. Stien på «andre» siden av Leitevatn er godt synlig og blir brukt av folkene på gjeterhytta. Selv om den ikke er merket med røde T-er, så er det greit å finne fram. Det er satt opp en del «nødlinger» som viser vei.

På min vei tilbake til Hunnedalen, traff jeg tre kjekke damer. De var på en rolig tur innover heia, på en virkelig flott dag., og så fram til en kjekk kveld på Blåfjellenden. Dagen etter ville de ned Fidjadalen.

Jeg kunne godt tenke meg en tur nedover dalen til Mån og Eikeskog, men transport ut er et problem. Turen står på planen for dette året, men.... Turen ned Fidjadalen er en av de flotteste turen i vårt område.

Med tre på vei innover og muligens andre fra Langavatn eller Sandvatn – eller Flørli, så står ikke hyttene tomme denne natta heller. Det er kjekt at hytten blir brukt.

Det er kjekt med et dagsbesøk på Blåfjellenden

Mange folk på vei inn.

Denne uka ble det bare en kjapp tur frem og tilbake til Blåfjellenden på dagen. Etter hvert blir de fleste turene til hytta en overnattingstur. Det passer best om jeg skal få tid – og krefter – til å gjøre noe. Og på Blåfjellenden er det nesten alltid noe som burde vært gjort.

Siden jeg ville gå frem og tilbake på dagen, hadde jeg ikke planer om å jobbe. Likevel blir det selvsagt litt rydding og litt renhold. Det tar ikke så veldig lang tid, og jeg bruker ikke mye energi på det.

I forrige uke, var det godt over 20 grader da jeg ruslet over heia. Det ble til og med en stopp for en dukkert i Fossebekken. Litt kaldt i vinden, men fortsatt sommertemperatur.

Denne gangen var det kaldt. Bare noen få grader over null da jeg startet fra Hunnedalen, og øverst, omtrent på 900 moh, var det ikke langt fra frost. Jeg fikk bruk for både lue og vanter. Vinden var skikkelig kald, og det minnet mye om vinter.

Ved vaet, i toppen av bakken opp fra Blåfjellenden, var det en hel gjeng på vei mot Hunnedalen. Denne gang var det ikke en skoleklasse, men en gjeng lærerstudenter fra universitetet i Stavanger.

Jeg stoppet for å ta noen bilder, og pratet litt med folkene. Jeg lovet å si noe pent, men gjengen så ikke ut til å trenge en oppmuntring. De klarte seg godt. Skulle jeg si noe «pent», så er jeg sikker på at drikkeflaska og seigemannen jeg fant ved en seng oppe på hemsen, ikke var gjenglemt av noen i denne gjengen.

Nede på hytta var det meste på stell. For meg ble det noen timer før jeg tok fatt på tilbaketuren. Ute var det kaldt i vinden, inne ble det etter hvert behagelig varmt. Bjørkeved i ovnen, varm te i kruset og en Sudoku, gjør det verdt å være på Blåfjellenden-

På et eller annet tidspunkt måtte jeg jo opp bakken på tilbakeveien. I tretiden pakket jeg sekken og tok ut. Litt oppe i bakken møtte jeg de første som var på vei mot hytta.

Det var et par som skulle være hyttevakt den helga. Vi fikk en god og hyggelig drøs. De var antakelig godt fornøyd med å treffe meg. Litt uklar informasjon fra «kontoret» gjorde at de ikke helt hadde fått med seg at provianten ligger innelåst på mitt rom. De fikk selvsagt en nøkkel av meg.

En fredag tidlig på høsten, med noenlunde bra værmelding, vil det være folk på Blåfjellenden. Det blir sjeldent fullt som i gamle dager, da kunne det være godt over femti gjester bare på hovedhytta (før annekset ble bygd.). Nå er det mulig å bestille 24 sengeplasser på hovedhytta, men det er langt opp til 50 som tidligere var «fullt». Det er alltid plass til flere på hyttene.

Jeg var derfor rimelig sikker på at jeg ville møte flere på vei innover. Bare et lite stykke lengre oppover, kom det fire jenter i mot, som ville til Blåfjellenden. De var i godt humør og holdt god fart.

Det tok en stund før jeg traff flere folk. Først nede ved Fossebekktjødnene kom det noen i mot. Selvsagt ville det være en familie med unger på Blåfjellenden denne natta. Både far og mor bar store tunge sekker, faren med to sekker på ryggen. Jeg håper de nådde inn før det ble skikkelig mørkt.

Etter det traff jeg to par, som hver for seg var på vei mot en hyggelig overnatting på hytta. Noen var på sin første tur innover. Noe som ikke er uvanlig. Mange får sin første virkelig fjellopplevelsen på en tur fra Hunnedalen til Blåfjellenden.

Øverst i Oleskaret kom det tre karer ruslende. Også de på vei til hytta og en overnatting. De ville muligens også nå Blåfjellenden rett før det blir skikkelig mørkt.

En av gjengen hadde vært på komlemiddag på skjærtorsdag, og lurte på om vi ville holde tradisjonen vedlike og servere komler på skjærtorsdag 2025. Både jeg og Bestyrerinnen er innstilt på å følge opp tradisjonen i 2025 også, om bare været og Inge Mathon stiller seg på vår side. Inge Marthon har alt sagt at han gjerne vil stå for transporten så lenge vi stiller opp.

Skikkelig sommertemperatur i september på Blåfjellenden.

Flott vær, men fortsatt fuktig i myrsøkkene.

Hvert år kommer høsten alt for tidlig. Det virker som om det bare er noen få uker siden første turen innover til Blåfjellenden for året. Dette året er vel høsten virkelig kommet tidlig? Nå er det slik at jeg jo er innover omtrent på samme tid, og kan sjekke bildene fra tidligere år. Det er like gult og brunt i år som på samme tidspunkt de siste ti årene.

Selv om vinteren nærmer seg, er det fortsatt en stund til bakken blir dekket med snø og is. Det kan skje alt i oktober (og har skjedd i september), men da forsvinner vinteren igjen og det kan bli nok en tur innover. Jeg regner 2. november som siste dag i sommersesongen. Det hender jeg får til en tur til hytta i november, men det regner jeg som en bonustur.

De siste turen innover har det vært snakk om regn og uvær. Denne gangen var det sol og blå himmel. Det var ikke en sky å se fra jeg startet innover heia til jeg var tilbake på parkeringsplassen i Hunnedalen. Sol og sommer og virkelig varmt, selv om det blåste ganske kraftig.

Det flotte været hadde selvsagt fått andre enn meg på tur denne dagen midt i uka. Det kom et par fra Hunnedalen litt ut på ettermiddagen. De ville til Langavatn og Sandvatn, før de så skulle mot bilen ved Høgaleitet i Hunnedalen.

Tidlig på kvelden kom det også et par nedover bakkene fra Blåstøldalen. De var på samme tur, men i motsatt retning, og hadde startet fra Sandvatn den morgenen. Dette paret var fra Østerrike og var vant med å gå fjelltur. De hadde lette sekker og godt utstyr, men likevel brukte det nok lengre tid på turen enn det som er «vanlig».

På stiene «hjemme» gikk de ofte på en god del kortere tid enn det som er satt opp, her oppe i nord, regnet de med å bruke mer. Av en eller annen grunn er turen opp Fidjadalen på tyske nettside beskrevet som grei og at den tar 6 timer.

Nå er turen bare 14 kilometer og det skulle være mulig å gå denne på de oppsatte seks timene. Problemet er at mange som kommer fra sørlige trakter, bruker både 10 og 12 timer. Med en ikke planlagt overnatting ute underveis.

Som forrige gang ble det en runde med rydding og vasking, og da jeg sto klar til å ta fatt på turen mot bilen, var både hovedhytta og annekset klar til å ta i mot nye gjester.

Det er kjekt å kunne gå over heia i skikkelig lett og sommerlig antrekk. Denne gangen var det i bare en lett treningsbukse og med en tynn ullbluse hengende fra sekken. Hjemme var det 28 grader, oppe i heia minst 22 grader, men en vind som gjorde det kaldt å tørke etter en dupp i bekken. Likevel var det en flott sommertur.

Det kom folk i mot. Hytta ville ikke stå tom den dagen heller, og siden det var fredag, tror jeg nok det ville være flere enn de jeg traff som vil på tur til Blåfjellenden. Med skikkelig flott værmelding burde det bli en helg med mange gjester.

Nå er det bare 35 plasser av ialt 49 som kan bestilles, så det vil være god plass selv om det tilsynelatende ser ut som om det er få plasser ledig.