Det hender jeg er alene på Blåfjellenden.

Lange lyse kvelder.

Det ville antakelig bli en nok så ensom tur til Blåfjellenden denne uka. Det var ingen bestillinger den natta jeg ville være der, og værmeldingen var ikke helt bra. Det kunne dukke opp noen. Da ville det antakelig være utlendinger.

Det er helt greit å være alene på hytta. Det kan bli litt ensom, og jeg kikker jo etter folk ut over kvelden, men i det store og hele, er det kjekt å bare være på hytta uten selskap.

Det var helt greit å komme ned til annekset på Blåfjellenden denne gangen. Det hadde vært en gjeng fra DNT Ung, og de hadde forlatt hytta med både vann og ved – og ikke minst i ren og ryddig stand. Det var kjekt å komme til en slik hytte.

Nå var ikke alt like greit. I hovedhytta hadde noen gjester lagt igjen beskjed om at de hadde kommet til skitten oppvask og med vinduer oppe, og hundemat flytende i skuten. Ut fra navnene i protokollen kunne det se ut som disse gjestene ikke var norske.

Stavanger Turistforening har en oppgave med å fortelle våre utenlandske gjester hvordan systemet er på de ubetjente hytten. Det er antakelig ikke en lett oppgave, jeg tror ikke det alltid er vond vilje, men mer uvitenhet.

Siden DNT Ung hadde gjort skikkelig rent, og det ikke hadde vært andre på besøk før jeg kom, var det ikke mye å ta fatt på. Nå er det alltid noe å gjøre. Skut og uthus blir nesten alltid glemt, og jeg tar som regel en runde med kost her.

Det var snakk om sommertemperatur - om noen dager. Den dagen jeg var innover, minnet det mer om høst. Temperaturen sank til omtrent 5 grader og det kom en skikkelig kald vind fra nord. Jeg holdt meg inne og fyrte i ovnen.

Det gikk med et par sekker ved. Vind og lav temperatur er ikke det jeg forbinder med sommer, men det var det jeg hadde denne gangen. I følge YR skulle det bli en flott morgen, den kom med fortsatt vind og overskyet vær.

Sola som var meldt, stakk fram litt inne i mellom, men først ut på ettermiddagen. Da hadde jeg gjort klar til å ta ut en stund. Det som holdt meg tilbake var en spade som burde vært oppe ved gangveiene i toppen av bakken mot Hunnedalen.

Den spaden hadde jeg brukt forrige gang vi la ut gangveier – for omtrent 11 år siden. Jeg bar først spaden inn til haugen med gangveier og etter at disse var lagt ut, bar jeg den ned til hytta. Nå, burde jeg igjen ta med spaden på tur – opp bakken.

Det ble en tung sur oppover lia med en spade i neven, men som alltid kom jeg opp. Nå lå haugen med ganglemmer å ventet. Det ble ikke så mye gjort på returen. Bakken opp – med spaden – hadde tatt kreftene.

Jeg møtte to gutter som var på vei innover mot hytta. De ville over til Flørli dagen etter. Utenom disse burde det komme noen som hadde bestilt plass, men jeg traff ingen andre.