Turen inn og ikke minst ut.

Turrapport

En turrapport hører strengt tatt ikke hjemme i denne bloggen, men jeg gjør et unntak.

Turen innover på torsdag var uvanlig. Ikke så mye på grunn av været eller forholdene, men mest på grunn av transport måten.  Vi fikk skyss innover.

Snøscooter er greit å ha når det skal transporteres ”greier” til hytta. Denne gangen ble det persontransport i tillegg til at det kom inn en hel del ved. Med disse 25 siste sekken er det antakelig nok ved for ca et års forbruk, men Inge Marton vil gjerne ha noe mer, - sånn for sikkerhets skyld.

Vi hadde i tillegg med mat for noen dager og utstyr til å montrer nye ledlys.

Lysene ble montert på fredagen. Det var i grunnen greit at vi jobbet inne, for ute var det vær, mye vær.  Det ble noen turer mellom annekset og hovedhytta, og sporene blåste igjen bak meg, før jeg var på den andre hytta. Det ble å lage ny sti for hver tur.

Nå ble det ikke mer enn 20 cm nysnø, resten fokket bort.

Natt til lørdag blåste det ikke mindre. Vi hadde avtalt å bli hentet lørdag kl 10:30, men da jeg tok kontakt med Inge Marton, mente han at forholdene gjorde at de ville forsøke senere.

Det ble nevnt 18:30.

Det er egentlig første gangen jeg virkelig har hatt bruk for satellitt-telefonen. Det var greit å kunne ringe og gi beskjed om at vi i beste fall ville komme sent hjem, eller muligens først på søndag.

Det var uansett ingen fare, og vi hadde nok av mat og andre godsaker.

Det er alltid noe å gjøre på hytta. Egil fikk i gang aggregatet og montert lys i skuten på annekset – en god jobb.

Jeg fikk lagt på noe sengetøy, og ryddet lit. Det, sammen med matlaging og oppvask fikk tiden til å gå.

Det er uansett bedre å sitte på Blåfjellenden enn å vente på f. eks en flyplass.

Rundt 15:00 hørte vi scootrer utenfor. Det var Inge Marton og en annen, sammen med en fra Røde Kors som kom på 3 snøscootrer. Uten lass – det blåste friskt og snøen fokket seg skikkelig.

Vi gjorde oss kjapt klar for avgang.

Det ble ingen ekstremtur tilbake til Hunnedalen, men det var i hvert fall en tur som ikke så fort vil bli glemt.  Det var skikkelig jordmørkt og det var ikke like enkelt å se fennene i bakkene. Snøscooteren ble dekket av snø enkelte ganger. Vi måtte gå opp bakkene for å lette kjøringen, og det ble litt omveier for å finne en farbar vei. Jeg glemte nesten å si at det blåste…

Vi spøkte med at nå manglet det bare at Hunnedalsveien var sperret. Og det var den. Det gikk greit ned til Halbrekkveven, der var det en fonn, men heldigvis, vi møtte brøytebilen akkurat der.

Det var vinterføre hele veien nedover Øvstebødalen, med snø og is. Først nesten nede ved Byrkjedalstunet ble det bar vei.