Komlefest på Blåfjellenden.

Mange komler i grytene.

Også i påsken 2015 ble det invitert til middag på Blåfjellenden. Det er nok bestyrerinnen som står for mesteparten av arbeidet med å få maten på bordet, men det må også gjøres en del andre ting.

Det kan forsiktig nevnes at det trengs store mengder vann, både til laging og koking av komler, og ikke minst til oppvask etterpå. Og vannet kommer ikke ut av en spring på kjøkkenet.
Både bestyrerinnen og jeg hadde også gjort en innsats i dagene før skjærtorsdag for å få hytta på stell.
Bestyrerinnen startet jobben med komlene like etter frokost. Og frokost på Blåfjellenden er noe vi ikke tar lettvint på. Det er egg og bacon og fin oppdekking.

Kjøttet som skal sette smak på komlene må koke i timer. Og det er mange komler som skal opp i grytene.

Etter hvert ble hytta fylt med godlukt. Og de første dagsturistene kjente nok lukta.
Nå viste det seg at en god del av dagsturistene var «gamle» kjente. Noen hadde vi truffet i heia, og noen hadde fått komler hos oss før.

Og det ble meget forsiktig ymtet frempå om det kunne trylles fram en liten smak?

Bestyrerinnen er ikke vanskelig å be i slike situasjoner. Det var komler i gryter og på fat, i hauger. Nok til de som ønsket.

Vi serverte komler, og fikk en hyggelig drøs i tillegg. Det ble balansert tallerkner på knærne i solskinnet på terrassen. Jeg tror de fleste var godt fornøyd på turen opp lia. (At de ikke hadde spist flere komler…..)

Ut over ettermiddagen ble det litt kikking bortover løypa mot Hunnedalen. Hvor mange ville komme til middag?

Og det kom folk. Først en familie på fire. Kjentfolk fra jobben, og skikkelig hyggelig at de tok turen innover. Så en blid sørlending, som også var kjent gjennom STF.

Til slutt nok en familie på 5, med unger i forskjellig alder. De fikk annekset helt for seg selv. De skulle egentlig til gjeterhytta på Blåfjellenden, men tok inn hos oss, da de hørte at det fulgte med middag.

Og vi hadde selvsagt felles kjente.

Vi ble i alt 12 rundt bordet i hyggelig lag.

Overraskelsen var stor da en stor sjokoladekake ble dratt opp av en sekk. Det var  kona til min jobb kollega, som på den måten ville gjøre noe til gjengjeld for middagen.  Og kaka var god den. Kjempegod....
Det å bære en tung kake hele veien fra Hunnedalen, for å overraske oss andre med søtsaker, er ikke alle som kommer på å gjøre. Kaka i tillegg til alt det andre gir en tung tur inn.

Det var fortsatt en masse komler igjen i den ene gryta. Noe kunne vi jo steike neste dag.

Langfredag kom et ungt par. Og da samtalen kom inn på middag og komler, fikk vi greie på at komler var livretten.

Så også fredag ble det spist komler.

Det er plass til mange fler rundt bordet på Blåfjellenden, og neste år håper vi å kunne ta imot mange gjester på skjærtorsdag. Komler og senger er det nok av.