Mye regn og mye vind. Fidjadalen antakelig "stengt".
Til Blåfjellenden to ganger i samme
uke? Bestyrerinnen mente hun aldri hadde vært innover to ganger i
samme uke tidligere. Da var det muligens greit at vi tok turen.
Etter at vinduene var skiftet fikk jeg
bare tid til å støvsuge hytta. Det trengtes også en grundig vask
av hyller og skaper og på kjøkkenet. Alt som ikke støvsugeren
hadde fått gått over, var dekket med et fint støvlag.
Bestyrerinnen var klar på at her hadde
vi en oppgave. YR hold på å ødelegge hele opplegget. De meldte
bare drittvær framover. Vi studerte varselet i detalj, og kom til at
det ville være mulig å gå inn på lørdag og tilbake på mandag –
uten for mye regn og vind.
Denne gang stemte timevarselet til Yr
omtrent på minuttet. Regnet holdt opp klokka 12 på lørdagen og
begynte igjen litt ut på dagen, men med skikkelig tungt regn fra 6.
Nøyaktig som varslet. Klokka 6 var vi i hus og hadde hengt klærne
til tørk.
Vi var ikke alene. På den gamle hytta
var det to nederlendere. De var på sin årlige hytte til hytte tur.
Denne gang til Sandvatn og Blåfjellenden. På annekset sammen med
oss var det tre polske karer. Litt uerfarne. De hadde gått fra
Langavatn og brukt 5 timer, og tenkte seg ned til Mån.
Nå kom det så mye regn at Fidjadalen
antakelig var «stengt». Elva ned forbi hytta gikk hvit, og fossen i
Noredalsånå gikk uten skille i midten. Begge gode tegn på at turen
ned Fidjadalen er vanskelig.
Det er vanskelig og farlig å komme
forbi, rett før Fidjafossen, ved stor vannføring. Her går stien
bare noen få meter fra fossekanten – ute i elva ved mye regn.
Vannstanden kan stige så pass at stien går nede i vannet, og kan
gå over knehøyde. Lengre nede ved Grønatjødnet kan også elva,
som vanligvis går nede i ura, gå så pass høy at stien forsvinner
i alt vannet.
Heldigvis fikk vi overbevist våre
polske gjester at det mest fornuftige var å gå til Hunnedalen. De
fikk likevel en heftig tur i styrtregn og sterk vind opp mot liten
storm. Med søppelposer som regnfrakker.
Før vi startet oppover mot Hunnedalen
på lørdagen, sjekket jeg bestillingene, og det var bestilt fire
senger på rom nummer 1. Vi kikket etter gjestene. Lørdag var jo
ikke været så helt galt. Ingen dukket opp. De to nederlenderne ble
alene på den gamle hytta den natten.
Nå viste det seg også at de polske
gjestene ikke helt hadde fått med seg reglene for besøk på
turistforenings hytter og hva hyttene kunne stille med. De trodde at
plass på madrass var gratis – som i Polen. ( jeg har ikke
kontrollert dette.) Og de trodde Blåfjellenden var selvbetjent –
med mat. Heldigvis har jeg et lager, og kunne gi karene både
middagsmat og noe å spise til frokost.
Natt til søndag var det bare
Bestyrerinnen og jeg som lå og lyttet til vinden som ristet i hytta
og til regnet som smalt på ruta.
Vi forlot hyttene på mandagsmorgen. Da
var begge hyttene rengjorte og ryddige. Klar for nye gjester.
De var alt på vei innover. Nesten ved
Saftbekken kom det en gjeng i mot. De ville inn til hytta og videre
til Sandvatn dagen etter.
Uten å ha kontrollert det, eller
snakket med noen, har jeg en sterk mistanke om at de ble to netter på
Blåfjellenden. Så dårlig var egentlig været både resten av
mandagen og på tirsdagen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar