Ludo og kortspill på Blåfjellenden.

Flott vær og flotte forhold. Det er sommer.

Vanligvis – etter hvert – nesten alltid, kommer jeg til Blåfjellenden letteste vei fra Hunnedalen. Det blir ikke mange turene til hytta fra andre startsteder. Denne gangen kom jeg fra Langavatn. Etter først å ha vært på Sandvatn.

Det skulle egentlig blitt en overnatting på Langavatn, men så var det en dugnadsgjeng som trengte hele hytta for seg selv. Det var ikke plass på herberget.

Nå er det like greit å ta en natt på Blåfjellenden. Denne gangen kunne jeg ha tatt to overnattinger, men ut på dagen så ble det til at jeg pakket sekken og tok mot bilen.

Det var ikke helt selvsagt i utgangspunktet. Jeg forlot bilen ved Lortabu, og mente å gå til Høgaleitet og da hadde jeg en mil med vei oppover dalen før jeg kunne bilen. Nå var det en familie på Sandvatn som hadde bilen ved Høgaleitet, og som ville komme med til Lortabu. De fikk låne min bil, og så var et problem løst.

Etter å ha blitt kjeppjagd fra Langavatn, var det virkelig greit å komme til Blåfjellenden. Der var det en familiefar med to unger som hadde kommet til hytta fra Flørli. De syntes det var stas at «vaktmesteren» kom og fortalte litt om ting og tang. Og selvsagt sto far med kost og vaskebøtte neste morgen før de tok ut mot Hunnedalen.

Det kom også to kjekke jenter – i sin beste alder – fra Hunnedalen. Dette var også folk som hadde vært på tur før og vi hadde en koselig prat om hytter og ruter. De ville opp på Toppen av Blåfjellenden neste dag, og så ligge over en natt til.

I tillegg kom det en jente til litt ut på kvelden. Hun kom til hytta fra Hunnedalen etter først å ha gått nedover Brådlandsdalen og over Litle Fidjadalen og opp til Fidjanutane, før hun gikk ned til Blåfjellenden fra Hjortahommen. En skikkelig langtur.

Vi ble i alt syv stykker på hytta den natten. Noe som egentlig er et godt besøk en midtukedag. I godt vær er det alltid folk.

Ut på kvelden ble det god gammeldags Blåfjellenden-stemning på hytta. Far og to unger, sammen med de to andre, satt rundt bordet i stua og spilte «presidenten», og hadde det alle tiders.

De var ikke kjente fra før, og likevel ble det, som så mange ganger før, en hyggelig opplevelse for alle. Det er en av de virkelig flotte tingene med ubetjente og selvbetjente hytter. Du blir kjent med nye mennesker.

Morgenen kom, uten at det egentlig hadde vært mørkt den natten, med sol blå himmel og blikk still. Pytten utenfor, lå speilblank. Når temperaturen fort nådde 20 tallet og det kjentes ut som sommer, kan tin vanskelig være bedre.

Jeg møtte to stykker som var på vei mot hytta, da jeg ut på ettermiddagen for mot Hunnedalen. Det kunne jo komme folk fra andre kanter, men uansett så ville det være folk på hytta den natta også.

Dette oppholdet på Blåfjellenden var usedvanlig kjekt. Jeg håper også andre finner ut at det er trivelig å gå til Blåfjellenden.

Nede i Hunnedalen sto det en gravemaskin ute på tomta til STF. De er igang med den nye hytta som skal komme.

Kjekke folk og gode historier på Blåfjellenden.

Fint vær og lyse netter er kjekt.

Det er nesten alltid hyggelig å komme til Blåfjellenden. Noen ganger er det ekstra hyggelig, mens det også – en gang i blant, ikke er fullt så greit. Denne gangen var litt av begge deler.

Det var ikke lenge siden sist jeg var på annekset. Da jeg gikk var det støvsugd og gulvet var skikkelig vasket. Da jeg om inn døra - etter mindre enn en uke og med bare 5 personer som hadde skrevet seg inn, var det masse støv og skitt rundt døra og ovnen, og gulvet var skittent – så det viste...

Det er gjestene selv som skal gjøre renholdet. Det er noen år siden jeg kunne regne med å finne «dassen» og resten av uthuset ryddig og rent. (Hvorfor ingen ta med seg dorullkjernene og ikke hiver disse i bosset, men lar de ligge på «Dass», har jeg aldri funnet en forklaring på.) Der gjør jeg gjerne en innsats, men gulvvasken inne på hytta, bør være en grei jobb for de fleste.

Manglene renhold på annekset var det som ikke var greit, til gjengjeld var det gjester, som gjorde dette besøket til noe jeg vil huske.

Tre karer, i sin beste alder, hadde tatt turen fra Danmark til Blåfjellenden. Det var opprinnelig meningen å gå rundturen til Langavatn, Sandvatn og tilbake til Høgaleitet i Hunnedalen, men et dårlig kne og ikke stort bedre vær, gjorde at de valgte å ta tre netter på hytta.

De hadde tatt dagsturer ut fra hytta, og da jeg kom – siste dagen, og med flott være, var de fulle av spørsmål om mange ting.

Siden en av karene var fra USA – upstate New York – gikk det meste av samtalen på engelsk. Noe jeg satte pris på. Det blir ikke så mange anledninger til å praktisere språket.

De stilte spørsmål, og jeg forklarte. Det ble anledning til å fortelle en del av de gamle gode, - og noen ikke fullt så gode – historier. Både om Jomfrulægå og Jomfruvatnet, og hulder og troll på Fed. Slikt er kjekt å fortelle, antakelig ikke fullt så morsomt å høre på, men de var i hvertfall takknemlige for at jeg delte historier og opplysninger med de.

Det ble noen virkelig hyggelige timer. Slike stunder er en av de gode grunnene til at jeg synes det er kjekt å være på ubetjente og selvbetjente hytter. Jeg treffer så mange kjekke og hyggelig folk. Det blir ofte skikkelig gode samtaler av det. Ikke bare om fjell, turer og steder, men også om livet og fremtid og fortid.

Alle som kommer til Blåfjellenden, synes utsikten nedover Fidjadalen er flott. Det er en av de tingene som trekker folk til hytta. På denne tiden er det ekstra flott å se nedover mot Fidjastølen og videre nedover dalen. Litt lengre nede er Fidjafossen også et virkelig flott syn. Her går stien omtrent i fosse fallet, og gir anledning til virkelig bra bilder, men det tar en time å komme ned til fossen fra Hytta.

Det var ingen bestillinger for natt til fredag, men på fredag med god værmelding burde det bli folk på hytta.

Det hender noen forlater Blåfjellenden slik jeg ikke ønskere å finne den.

Ikke alle vasker og rydder etter seg.

Det var ikke noe pent syn som møtte meg da jeg kom ned til Blåfjellenden denne gangen. Sauene var på sommerbeite i heia, og hadde funnet ut at Blåfjellenden er plassen. Det lå saueskitt overalt, både ute på svabergene men også en masse inne på gangveiene, på terrassen og i inngangen på annekset.

Her var det bare å gå i gang med kosten for å få vekk det meste. Det var fortsatt en del som var grodd fast, men etter en del arbeid så det i hvert fall bedre ut.

Inne i hovedhytta var det skitt og støv som møtte meg, med rot og et gulv som ikke var rengjort på en stund. Det så rett og slett ikke bra ut.

Her var det igjen bare å finne fram utstyret og gå i gang med en skikkelig omgang rengjøring og rydding. Slikt tar tid. Heldigvis fikk jeg gang på aggregatet og støvsugeren tar det meste av skitt og støv – og spindelvev i vinduskarmene. Gulvvasken tok også tid. Vannet måtte skiftes underveis. Det var omtrent til å plante poteter i første gang.

Nå er det ganske sikkert ikke en gjeng (eller person) som er årsaken til at hyttas fremsto som skitten, rotet og full av sand og skitt. Det er antakelig flere som har vært på hytta og ikke sett nødvendigheten av å finne fram vaskebøtta.

Og etter noen dag uten vask og bruk av kost, blir det nok til at neste gjest tenker at han (hun) ikke har skitnet slik til at det er hans tur til å ta i et tak, for å få gjort rent etter andre. Resultatet er en skiten og ikke grei hytte.

Nå er regelen at alle skal vaske etter seg. Det er bøtter og koster slik at flere kan vaske hver sitt gulv. Det må jo være litt flaut å forlate hytte uten å ha – i det minste – ryddet på kjøkkenet etter seg.

Jeg har noen ganger sagt at selv når jeg har gjort skikkelig rent og ryddet så vil det være nytt rot og boss når omtrent neste gjest komme. Slik var det denne gangen.

Jeg hadde ryddet og vasket og støvsugd på onsdag og noen gjester hadde vasket gulvet, og alt så i orden ut på torsdag da jeg gikk mot Hunnedalen. Alt på fredag fikk jeg beskjed om en ny gjest hadde måttet rydde og ordne på kjøkkenet. Det var rotet og skittent.

Det er mye hyggeligere å komme til en hytte som er ren og pen. Det er de som forlater hytta som har ansvaret for at dette skjer. Jeg forstår at ikke alle trenger å vaske samme gulv samme dag, men normalt snakkere gjetene sammen og blir enige om en arbeidsdeling.

Nå har jeg ikke en gang nevnt renhold av «dass» og skut, som begge deler virkelig trenger vask og rengjøring, Dette er noe jeg stort sett gjør når jeg er på hytta, men det er egentlig gjestene som skal sørge for dette. Jeg vil sette stor pris på om også andre finner fram bøtta og filla som ligger i uthuset og gjør en innsats.

Jeg er egentlig svært takknemlig for all hjelp jeg kan får, og som regel er det aldri nei å få om jeg spør noen om gjøre en innsats.

Blåfjellenden midt i juni.

Jeg ble ikke alene denne gangen.

Normalt ville det fortsatt være tidlig i sesongen. Det ville være folk på hyttene, men snøen ville nok holde en del vekk fra heia. Dette året minket snøen fort, og det ble tidlig sommerforhold. Det har fått folk til å ta på fjelltur.

Nå er det bare to små fenner som må krysses for å komme innover til Blåfjellenden fra Hunnedalen. 15. juni 2015 var det fortatt skiføre på samme plass, og bilder fra 18. juli 2015 viser at det fortsatt var mer snø enn i dag, selv om det nok smeltet fort så sent på året.

På vei innover gikk jeg forbi et par som hadde kommet fra hytta. De hadde bare tatt den vanlige turen, inn en dag og tilbake dagen etter. De hadde litt bedre vær en meg som fikk en kald nordavind mitt i ansiktet

Det har kommet en del folk til Blåfjellenden opp Fidjadalen. Denne gangen kom det et par som hadde brukt ganske kort tid. Det var snakk om 6 timer, og det er vesentlig kjappere oppover enn de danske gutten fra tidligere.

Paret som kom denne uka hadde hatt en flott tur. Været nede i dalen var bedre enn det jeg hadde over heia. Oppe i høyden var det en kald vind fra nord, nede i dalen varmet sola.

Da jeg nevnte at noen gutter som hadde gått opp dalen i forrige uke, fikk masse fisk i Fidjavatnet, ble det snakket at de ville ta med stang «neste gang».

Det kom også tre gutter traskende fra Hunnedalen. Det var folk som gikk en litt lengre tur sammen en gang i året. Denne gangen hadde de valgt å gå rundturen fra Hunnedalen til Blåfjellenden, Langavatn, Sandvatn og så tilbake til bilen.

Dette er en virkelig flott rundtur, med greie dagsetapper på omtrent 8-9 kilometer og som tar tre timer. Bortsatt fra den siste dagen der turen skal gå fra Sandvatn tilbake til Høgaleitet i Hunnedalen.

Den turen er på 13-14 kilometer og litt lengre enn de andre. Den var tidligere satt opp som en 4 timers tur, men mange brukte lengre tid enn det, slik at jeg nå mener dette er mer en 5 timers tur.

Det kom også en kar fra Hunnedalen med stor sekk og stokk. Han ville ligge i telt, og fant en plass på andre siden av bekken. Det hadde ikke gått fort nedover bakken mot Blåfjellenden. Stor sekk og dårlige knær er ingen god kombinasjon.

Han ville mot Sandvatn neste dag, men jeg lurer på om han ikke ble litt overrasket av været. Det var ikke mer enn 4-5 grader den natta, og det kan lett bli kaldt med en tynn sovepose. Han tok i hvert fall mot Hunnedalen dagen etter.

Vi pratet sammen en stund, og han lurte på å forsøke en overnatting på en Turistforenings hytte neste gang. Det ville i så fall bli med en vesentlig lettere sekk.

I midten av juni er det omtrent ikke mørkt på natta, og alt tidlig tittet sola inn vinduet. Det er flott på Blåfjellenden på morgenen, med sol og litt skyer. Det var så pass kald denne morgenen at frokosten likevel ble tatt inne.

Forhåpentligvis blir det bra vær fremover slik at mange kan få anledning til å oppleve en flott morgen på Blåfjellenden i sommer.

En lørdagskveld med kjekke folk på Blåfjellenden.

Det er flott fisk i Fidjavatnet.

Etter bare en natt hjemme. Ble det til at jeg igjen satte kursen mot Blåfjellenden. En titt på væremeldingen for de neste dagene, fortalte meg at det kunne ta tid før jeg igjen ønsket å dra innover.

Det var snakk om regn hver dag etter helgen. Nå blir det meget sjeldent det været som meldes så lang fram, men den primusgreia burde ordnes, og det snarest. Det hender folk vil lage mat og trenger gassblussene.

Det ble besøk i noen butikker for å prøve å finne en regulator som ville virke. Etter to – tre forsøk med samme sort regulator, syntes jeg det var på tide å finne en som virker – lenge.

På den siste butikken fant jeg en regulator med slange merket med 2022 og derfor bare holdbar i 2-3 år. Det ble likevel til at jeg kjøpte denne, da den var lik en annen som virker perfekt og jeg trengte ikke slangen.

Jeg håpet kunne å gå fram og tilbake på dagen, men formen var ikke så bra som jeg trodde, og det ble en overnatting til på Blåfjellenden.

Jeg ble ikke alene denne dagen. Det var alt kommet to flotte jenter da jeg kom. Jeg hadde sett sporene fra disse jentene og trodde det alt var folk på hyttene.

Ut på ettermiddagen ble det nesten travelt. Det kom en gjeng tyske ungdommer opp Fidjadalen. De ville ligge i telt og fant en plass å andre siden av elva.

Like etter kom det – omtrent samtidig – en gjeng på fire speidere, og i tillegg tre gutter med tunge sekker, som også hadde kommet opp Fidjadalen. De hadde planer om å fortsette, men fant ut at det kunne passe med en stopp på hytta.

Gutta hadde fisket i Fidjavatnet, og fått så pass mange og store fisker at de hadde hevet de minste inn på land og sluppet noen stor tilbake i vannet. De var også nede i elva fra Blåstøldalen og prøvde å fiske. Det var masse – i mengder – av fisk, men nesten alle på sardin størrelse. Det ble ikke fisk på oss andre den kvelden.

Speiderne var ut for å «gå opp» en tur hvor det antakelig ville være med 50 speidere fra forskjellige land. Gjengen kom fra Flørli, men hadde den dagen startet fra Flørlistølen, og de skulle ned Fidjadalen. Det skal bli spennende å se – eller høre – hvordan det går med speiderne i slutten av juni. Jeg håper de får bra vær.

Jobben med regulatoren var kjapt gjort. Et par skruer og litt fikling, så var ny regulator på plass, og den virket. Mye styr og mange kilometer for en enkel jobb, men slik er det ofte når hytta ligger langt inne på fjellet.

Litt ut på kvelden kom det to jenter og en hund. De hadde bestilt hunderommet og tok inn sammen med meg på annekset. Det var også bestilt flere senger på hovedhytta, men de folkene dukket ikke opp.

I noen år har jeg lagt merke til at «utlendinger» starter sesongen tidlig, og de bruker hyttene, men helt i midtukene. I helgene er det norske gjester som dukker opp.

Nå er værmeldingen ikke helt bra fremover. Det skal bli litt spennende å se hvor mye besøk det blir de neste dagene.

Tidlig i sesongen og mange utlendinger på Blåfjellenden.

Greie forhold innover i heia, men fortsatt snø over 1000 moh.

Stavanger Turistforening skal bygge en ny hytte i Hunnedalen. Tomta til hytta har turistforeningen hatt i mange åt, og nå vil de bygge en ny utleiehytte, ikke en vanlig åpen hytte.

På turen innover kunne jeg se folk som arbeidet på tomta. Det første tegn på at noe vil skje fremover. Det skal bli spennende å se hvordan hytta blir.

Denne dagen var det dårlig vær på turen innover. Regn og vind, men ganske bra temperatur. Et stykke innover møtte jeg et par som kom fra hytta.

Dette var et engelsk par, og det er litt typisk for de som kommer midt i uka og tidlig i sesongen. Det er ofte utlendinger. Enten fra Tyskland, Danmark, Nederland, men også som dette paret – fra England.

Det ble bedre vær innover og nede ved Blåfjellenden var det solglimt. På min vanlige runde med å teste brannalarmer og sjekke ut hytten, fant jeg denne gangen to sengesett buntet sammen på to av sengene på den ene hemsen på annekset.

Jeg antar at dette var utenlandske gjester, som ikke hadde skrevet seg inn (ingen hadde skrevet seg inn) og som ikke kjente systemet. Det er litt vanskelig å forstå at folk kan tro at vi enten bærer brukt sengetøy ut til Hunnedalen, eller vaskere det på stedet. Det ble i alle fall bare lagt på igjen. Nå var det relativet nytt og rent, antakelig ikke brukt før i det hele tatt, og for resten av sesongen får det bli «lett brukt»...

Nå var det ikke slutt med «utlendinger» med det. Litt ut på kvelden kom det 6 danske gutter opp Fidjadalen. De hadde startet opp dalen den morgenen og hadde brukt ti timer på turen.

Det er fortsatt svært tidlig i sesongen og det ligger fortsatt snøfenner i nordhellingene, og disse karene ville til Langavatn og så – den lange veien – til Flørli.

Med ti timer på 6-timersturen opp Fidjadalen, og antakelig med snø i nordhellingene rundt Låtervikvatnet, anbefalte jeg at de heller skulle gå samme vei ned mot Blåfjellenden fra Langavatn og så ta over til Flørli ved stidelet.

Stien fra Langavatn til Flørli over Låtervikvatnet, kan for mange ta svært lang tid. Jeg har hørt om folk som har brukt 10 – 12 timer, og med farten til gutta opp Fidjadalen, ville de antakelig bruke 15 timer på turen....

Det ble til at de satte kursen direkte mot Flørli fra Blåfjellenden og heller tok to dager der. En beslutning jeg syntes var fornuftig og grei. De fikk antakelig en grei tur over fjellet.

Det er egentlig litt for mange «utlendinger» som starter opp Fidjadalen, uten å ha greie på hvor «tung» den turen egentlig er. I tillegg så blir disse tidligturistene ofte svært overrasket over at det fortsatt er vinter oppe i høyden. Jeg pleier å si at sesongen på Blåfjellenden (600 moh) begynne som oftest rundt 1. juni.

Jeg ble alene på annekset den natten. Morgenen etter, da jeg gjorde meg klar til å gå, ble jeg fortalt at regulatoren på den ene gassflaska ikke virket. Dette var noe vi hadde jobbet med forrige gang, men nå var det ikke mulig å få tent denne «primusen».

Etter å ha skiftet regulator to ganger, fortalte Per meg nå at denne typen ikke «passer» og at vi må skifte disse. Det må bli en oppgave på neste tur.