En skikkelig høst-tur til Blåfjellenden.

Det var også andre på hytta denne gangen.

Denne gang hadde jeg faktisk noe som burde gjøres på Blåfjellenden. Det er jo alltid kjekt å gå innover mot hytta, men det blir litt kjekkere om jeg har noe å gjøre – utenom den vanlige omgangen med kost og fille.

Når det i tillegg er en flott høstdag, så gjør det turen ekstra flott. Sola manglet, men det var ellers bra forhold, og selv om det bare er mørke røde, brune og grå farger, så er det jo flott å se høstfargene.

Det var til og med noe nytt å se. Stian hadde vært innover i uka og fått montert nye skilter ved sti-delene. De nye metallskiltene holder forhåpentligvis lengre enn de gamle skiltene av tre. De holt omtrent «bare» ti år.

De nye skiltene har fått med avstanden til «målet» i kilometer. I følge skiltene som viser til avstanden mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, så er det omtrent 8 kilometer, men i følge nok så mange målinger, så er det 8.3 kilometer. Ikke noe stort avvik.

Mellom Hunnedalen og Sandvatn er det, i følge skiltet ved stidelet rett etter Fossebekken, 13 kilometer. (på Ut.no står det 12 kilometer). Uansett avstand er dette en ganske krevende tur. Det sto, til å begynne med at turen kunne ta 4 timer, dette ble senere rettet til 5 timer. Mange jeg snakker med bruker fem eller mer...

Nå står det på skiltet utenfor hovedhytta på Blåfjellenden, at turen ned til Eikeskog (parkeringsplassen for Mån) er på 15 kilometer. (Jeg har alltid ment den var 14, men...) Denne turen var beregnet som en 6-7 timers tur. Det hender ganske ofte at det kommer folk OPP dalen som har brukt vesentlig lengre tid.

Skiltet utenfor hytta viser 21 kilometer til Skåpet. Jeg er usikker på hvor ruta egentlig da et lagt, men om det er langs T-merket sti, så vil det si mot Flørli og så videre til Skåpet. Jeg tror at denne ruta faktisk er kjappere enn å ta umerket sti over Elefantdalen og til Mikkelshytta.

Det var ikke fullt så moro å komme til Blåfjellenden denne gangen. Det hadde vært mye folk innom siden sist jeg var innover, men «noen» hadde glemt å gjøre rent etter seg, både i hovedhytta og i annekset.

Jeg fikk god tid til å gjøre de tingene jeg kom inn for å få på plass, i tillegg til å ta den vanlige omgangen med kost i skutene og i uthuset. Det ble også tid til å bruke filla. I tillegg fikk jeg på plass nye duker i hovedhytta, orden på rom-nummerne på annekset og nye holdere til prislistene.

Stavanger turistforening lurer på å legge inn proviant på hytta. Det vil selvsagt bli et spørsmål om «plass». Gjestene til Blåfjellenden har ofte med seg «Gourmet» - mat, og det hender det lukter ganske bra i kjøkkenkroken. Jeg lurer likevel på om alt krydderet er nødvendig.

Det kom andre enn meg den dagen. To gjenger fra UIS. En gjeng på 6 stykker kom fra Sandvatn og tre andre kom fra Langavatn. De hadde hvert et par dager på tur, og syntes det var bedre å ligge på hytta enn i telt.

Dagen etter ville alle mot Hunnedalen. Værmeldingen var ikke den beste, og de fikk en våt tur tilbake mot bussen som skulle ta de til Stavanger. Avtalen var å bli plukket opp klokka tre, og de startet fra hytta i ni- tiden. De må ha ventet noen timer nede ved veien – temmelig våte.

Dagstur til Blåfjellenden .

Høst-tur i flott vær.

Det var ikke lenge siden sist jeg var innover til Blåfjellenden. Denne gang hadde jeg faktisk et oppdrag å utføre. Det ville bli litt mer enn den vanlige omgangen med å rydde og koste i skutene og i uthuset.

Stavanger Turistforening holder på å bygge ny turbohytte i Hunnedalen. Den vil antakelig ikke bli ferdig før neste sommer, men byggingen medfører flere dager med helikopter trafikk. Det gir mulighet til å etterforsyne hyttene litt lengre inn i Frafjordheiene.

Det var et spørsmål om jeg kunne ta en opptelling av det som befant seg på Blåfjellenden. Tanken var å fly inn så pass mye av varene at det ville holde til våren 2027. Det betyr en masse ved, gass, stearinlys og andre nødvendige ting.

Det passet på mange måter greit å ta turen innover. Værmeldingen var skikkelig god. Det var snakk om sol og blå himmel, og nesten ikke vind. Nå ville trekken komme fra nord, og da er det vanligvis ganske kaldt. Det kunne være frost på morgenen.

Denne gang hadde Yr helt rett. Det var virkelig flott turvær. Det var bra å kunne gå innover i sol og lite vind. Jeg savnet ikke regnet. Det var likevel ikke sommer. Trekken som kom i mot, gjorde det nødvendig å ha på en tynn jakke utenpå ullblusen.

Selv med sol og vind i noen dager, var bakken våt. Det helt øverste laget av sorpa var tørket, men under var det omtrent ikke tak for skoene. Det ble en tur der jeg tråkket forsiktig nedover bakkene. Det var glatt.

Bak en stein ved nederste Fossebekktjødnet, var det is. Det første skikkelige tegnet på at høsten omtrent er over og at vinteren står for dør, selv om jeg fortsatt regner med å gå innover til første uka i november.

Fra november og til påske, har jeg de siste årene holdt med i lavlandet. Gamle folk og ski, med tung sekk på ryggen er ikke en god kombinasjon. I hvert fall ikke alene innover i snøen, og bakken ned til Blåfjellenden er bratt...

Det var andre enn meg i heia. På turen innover møtte jeg en jente som hadde vært på Blåfjellenden den natta, sammen med en del andre. I godt vær, som i denne uka, er det flott med en høst-tur i heia. Det var i tillegg også bestilt noen senger til natta.

Nede på hytta ble det noen timer med jobbing, men også tid til å sitte utenfor annekset i solskinnet. En time for meg selv, i stillet, er flott. Det var fortsatt noen småfugler igjen. Jeg tror det er linerler, men de var så pass kjappe at jeg ikke fikk sett skikkelig.

Litt ut på ettermiddagen, var jeg ferdig med jobben – både opptelling og rydding og rengjøring. Selv om jeg hadde planlagt en overnatting. Ble det til at jeg tok turen tilbake til Hunnedalen. Det flotte været fristet mer, enn å sitte alene på hytta og vente på neste dag.

Det kom folk i mot som hadde bestilt sengeplassene. Tre dansker, jeg gjetter på tre generasjoner i samme familie, satt ved vaet øverst. De var på første delen av den vanlige rundturen til Blåfjellenden, Langavatn og Sandvatn.

En ensom kveld på Blåfjellenden.

Lite folk og få sauer i heia.

Det var meldt regn og litt vind den dagen jeg ville til Blåfjellenden denne uka. Det som møtte meg da jeg kom over Oleskaret opp av Hunnedalen, var regnbue. Sola skinte inne i mellom regnbygene, men det ble ikke bedre vær innover heia.

Tvert i mot ble det bare mer og mer regn. Det var heller ingen spor av andre, og inne på hytta var det bare så vidt over ti grader – inne. Jeg fikk det travelt med å fyre opp i ovnen. Heldigvis var det både vann og ved i hytta.

Det var heller ingen bestillinger for den natta. Forrige gang jeg var innover var det langt flere bestillinger enn det kom folk. Dårlig vær holder folk borte fra heia, men det er faktisk mulig å gå tur i regn og litt vind. Som denne dagen.

I protokollene kunne jeg se at det hadde vært folk nesten hver natt. Midt i ukene er det også ganske vanlig med «utlendinger». De tar ut – som planlagt – uansett vær, og opplever av og til skikkelig uvær.

Dårlig vær, og denne dagen regnet det ette jeg var kommet inn, legger en demper på lysten til å jobbe. Det ble bare den vanlige omgangen med noe rydding og litt rengjøring.

Det ble en lang kveld. Da jeg spiste middag i åtte-tiden, var det alt mørkt. De ble middag i lyset fra stearinlys. Bjørka utenfor annekset er nesten bar. Det ligger masse blader i stien, og det kan ikke være lenge før den første frostnatta.

Med vinter om ikke lenge, og frost om bare noen dager, så kan det fort bli vanskelig å gå innover de neste ukene. Jeg regner med at det vanligvis er mulig å ta turen innover til slutten av oktober, men i neste halvparten av årene, har det også blitt en tur i november.

Snøen – og frosten – kan komme, men det tiner vanligvis og det blir igjen mulig for meg å komme til hytta. Her er en advarsel på plass. Gangveien ved hytta blir spinnglatte i frost. Her gjelder det å være forsiktig.

På morgenen var det bra vær. Jeg fikk en liten stund for meg selv utenfor annekset i sola, som varmet. Været på tilbakeveien var bra, med sol og skyer. Det kom også folk i mot som ville til hytta.

Fire danske gutter, kom i mot meg. De var på en rundtur i Frafjordheiene, og ville etter en overnatting på Blåfjellenden, videre til Langavatn. Det virket som om de var klar over at det alt var sent på høsten...

Stavanger Turistforening holder på å bygge ny hytte i Hunnedalen. Hytta ligger like inn til stien som går innover heia mot Blåfjellenden. Jeg har tatt bilde at byggingen, og nå er de etterhvert kommet ganske langt med det utvendige.

Taket er på plass, vinduer og dører venter fortsatt, men bygget begynner å bli kledd på utsiden. Det vil antakelig likevel ta tid før hytta er ferdig til bruk. Antakelig vil den ikke være ferdig før neste sommer.

Septembertur til Blåfjellenden

Det var folk på Blåfjellenden, på tross av dårlig værmelding.

Yr kom med noen alvorlige varsel for de neste dagene. Det var nok flere enn meg som hadde tenkt på en fjelltur og utsatte hele greia. Det var faktisk snakk om både mye regn og sterk vind, med storm i kastene.

Litt ut på formiddagen den dagen jeg hadde tenkt meg innover, endret varselet seg fra svært dårlig til «are» dårlig. Fortsatt ville det regne, men ikke helt de store mengdene, og fortsatt ville det blåse, men nå noe mer normalt for dårlig vær.

Høsten er kommet, fargene i heia er flotte, selv om det hadde vært mer blader med gul og røde farger om vi hadde hat en frostnatt – eller to. Foreløpig er temperaturen fortsatt over ti grader på dagen og ikke mye lavere på natta.

Den store endringen er selvsagt at det blir tidlig mørkt. Igjen har jeg begynt å sjekke at det er lys i hodelykten. Mørket kommer alt rundt ni, og lenge før det blir det så pass mørkt innendørs at det er behov for å tenne lysene.

Også denne gangen ble mye bedre vær enn det YR hadde meldt, selv etter endringen av varselet på formiddagen. Det var opphold og litt vind, men ikke stort over 10 m/sek. Et stykke innover kom sola fram og det ble ganske bra vær videre.

Det var andre på vei mot Blåfjellenden denne dagen. Jeg gikk forbi 4 nederlendere, og det var fortsatt spor av flere. Inne på hovedhytta, satt det to jenter og beundret utsikten nedover Fidjadalen. De ville være til søndag.

Det hadde vært skoleklasser innover i uka. Stua både i hovedhytta og på annekset så virkelig bra ut. Det var vann i alle bøtter og det lå vedsekker ute i skuten. Noen hadde brukt litt tid på gjøre ting klar for andre.

Skoleklasser betyr som oftest at det ligger ting igjen. Jeg har opp gjennom årene funnet både klær og utstyr. Denne gangen var det bare noen par med sokker. Det er så pass mange par sokker som blir glemt, at jeg ikke engang tar vare på de. Alle går rett i søppelsekken.

Etter en stund kom de fire jeg hadde gått forbi, og litt senere kom det to jenter til. De ville mot Sandvatn dagen etter, og hadde ikke vært like heldig med været innover som meg. De hadde hat en del regn.

Til slutt kom Steffen ruslende – i en fart som andre har problemer med å følge. Steffen går både fort og langt, men denne dagen ble det bare en kjapp tur til Blåfjellenden. Dagen etter var planen å gå først til Mikkelshytta og Ernstlegå, før han tok mot Hogganvatnet og videre til Langavatn. En tur på bare 18-20 kilometer i terreng uten sti...

Det var folk å vei innover mot Blåfjellenden da jeg gikk. Først kom det et par blide jenter. Regnet så ikke ut til å legge en demper på humøret. Litt lengre ned traff jeg folkene fra Fidjastølen som var på vei mot Hunnedalen med sauer. Ettersankingen er i gang,og det er ikke lenge før alle sauene er ute av heia.

Ved Fossebekken ble det folksomt. I tillegg til oss som kom nedover med sau, kom det i mot en hel gjeng med lærere fra Randaberg. De ville til Blåfjellenden og så tilbake til Hunnedalen. Det ville bli folksomt på hyttene denne natta.

Regn og utenlandske gjester på Blåfjellenden.

Noen våte dager.

Det er ikke kjekt å vasse innover til Blåfjellenden i regn. Denne uka var det vanskelig å finne to dager uten nedbør. Her var det bare å velge de to dagen med minst regn. Innover ville det bli lett regn og litt vind, men bakfra, og tilbake ville det være regn.

Det var bare å pakke sekken med tanke på at det lett kommer vann inn og at ting kan bli våte. Om ikke alt er pakket i plastposer elle pakksekker. Selv med regn på hele turen innover, var alt heldigvis tørt da jeg kom ned til hytta.

Denne gangen hadde jeg startet tidlig på dagen for å komme inn før uværet ville slå til. Nede på hovedhytta var det et par, som hadde kommet opp Fidjadalen dagen før. I regn nesten hele turen. De hadde ligget i telt en natt, og Alt var temmelig vått.

Det var den store tørke dagen. Utstyr og klær var hengt opp og det var full fyr i ovnen. Nå vardet ikke bestilt flere senger da jeg reiste, og det kunne se ut som om vi ville bli få på hyttene den natta. Det kom fler.

I femtiden, og da hadde det regnet kraftig en stund. Kom det fem tyske ungdommer. Våte og litt kalde. De tok også inn på hovedhytta, og det ble fullt av klar og utstyr rundt ovnen. Det meste ble vel antakelig tørt til morgenen.

Litt sener kom det to jenter fra Hunnedalen. Jentene var fra Ungarn, og var antakelig på sin første tur til en ubetjent Turisforeningshytte. Selvsagt hadde de også hatt en våt opplevelse innover, men var fortsatt blide da de kom.

For egen del ble det som vanlig litt rydding og vask dagen etter. I tillegg fikk jeg ordnet noen gardiner som hadde gått ut av glidestangen. Alt tar tid, men heldigvis var det en jobb innendørs.

Værmeldingen var klar på at det også ville bli regn på litt ut på morgenen og på ettermiddagen. Tidlig på dagen ville det være lettere vær. Alle på hovedhytta kom seg tidlig avgårde, og fikk nok en god stund uten regn på vei mot Hunnedalen.

Jentene i annekset, var og klar til å gå. De ville til Sandvatn. Som vanlig fortalte jeg at de skulle over brua nedenfor hytta og så følge elva oppover til nok en bru og over den. Stien mot Sandvatn tar til venstre oppover på andre siden.

På min vei mot bilen, kunne jeg se at det hadde gått folk innover mot Fidjastølen og Blåfjellenden. Sauesankingen starter torsdag, og de sanker fredag og lørdag, og bringer sauene ned til bilene i Hunnedalen på søndagen.

Dette skjer på samme tid hvert år, men det er ikke alltid været er bra. Dette året var det skikkelig bra melding for lørdag og søndag. Sauefolkene får i hvert fall bra vær noen dager.

Med litt dårlig vær også på torsdag, trodde jeg ikke det ville være mange som tok mot Blåfjellenden. Jeg startet sent, og traff bare en jente som kom i mot. Hun ville inn for en overnatting før hun skulle gå videre til Langavatn og Sandvatn.

Det hender jeg er alene på Blåfjellenden.

Midt i uka og få andre på tur.

Vi er alt i slutten av august, og en sjekk viser at høsten kommer på denne tiden, uansett når det ble snøfritt på våren. Rognbærene utenfor hytta på Blåfjellenden begynner å bli røde, blåbær (om du finner noen) er modne, og det er tid for å tenke på tyttebærene.

Det merkes også på besøket at skoleferien er slutt. Det er langt færre besøk på hyttene i midten av ukene enn tidligere. Det er fortsatt folk i heia, men det er ofte utlendinger som overnatter og på hyttene og som går fra hytte til hytte.

Det blir mye tidligere mørkt på kvelden. Alt før klokka ti, er det greit å tenne stearinlys inne. Det er nok fortsatt mulig å ta seg fram langs stiene omtrent til ti, men etter det er det hodelykt som gjelder. Nå kommer det nesten hvert år folk som bare har telefonen, og det hjelper, men en skikkelig hodelykt er mye bedre.

På vei innover var det sommertemperatur, med 17-18 grader, når det i tillegg til å begynne med, også var vindstille, og tørt i bakken, ble det en kjekk og grei tur mot Blåfjellenden. Jeg hadde startet tidlig, og ventet ikke å treffe folk, men bare et lite stykke innover kom det tre stykker i mot.

De hadde overnattet på Blåfjellenden, og var nå på vei mot bilen. I flott vær og med gode forhold hadde de hatt en kjekk tur over heia. De kunne også fortelle at det hadde vært andre på hytta den natta.

Siden det var en stund siden forrige besøk på Blåfjellenden for min del, kunne det være ting som måtte gjøres. Jeg håpet det ville se bra ut, men trodde det lett kunne bli bedre med bare litt arbeid. Det ble en omgang med rengjøring og rydding før hyttene var klar for nye gjester.

Nå må jeg legge til at annekset, hvor de jeg traff hadde holdt til, var greit, men det manglet vann i bøttene. Det første som måtte gjøres – etter et par timers jobbing, var å hente vann. Selvsagt kunne det også passe å skylle av svetten i elva.

Det var ikke mye vann i elva, og – etter at jeg hadde fylt vannbøtta – ble det en kjapp dukkert. I forhold til Croatia, hvor jeg badet i forrige uke, så var vannet kaldt. Det passet ikke helt med en lang dukkert.

Det ble en ensom og litt lang kveld. Det kom ingen andre. Jeg ble alene på annekset og hovedhytta sto mørk og tom. Det kom regn ut over kvelden, og på natta regnet det bra. Jeg fyrte opp i ovnen og fikk en behagelig temperatur inne.

Ute var det fortsatt 13-14 grader, men med vind og regn passet det med varme i ovnen. Det er heldigvis fortsatt lyst ganske tidlig. Jeg tok det med ro, og i et-tiden kom det en kar, engelskmann slik jeg forsto det, som hadde startet fra Kjerrag den morgenen og ville til Frafjord før kvelden.

Jeg var på vei mot Hunnedalen, og karen fikk klare seg selv. Det er alltid tungt opp bakken fra hytta på vei mot Hunnedalen. Oppe i toppen fikk jeg vinden i ansiktet, men med god temperatur, gikk jeg likevel turen stor sett i bluse.

Det kom to stykker i mot. Disse var fra Danmark, og ville inn til Blåfjellenden for en overnatting. Jeg møtte de rett over Fossebekken, og jeg fikk det vanlige spørsmålet. Er det langt igjen, eller denne gangen også er vi over halvveis.

De hadde brukt lang tid på de første 2-3 kilometerne. De kom nok til Blåfjellenden, om enn litt sent på ettermiddagen. Hytta ville ikke stå tom den natta.

Midt i uka, midt i august og godt besøk på Blåfjellenden

Det ble en hyggelig kveld på hytta.

Det var ikke mange bestillinger denne dagen på Blåfjellenden. Jeg hadde nesten regnet med å være alene i annekset, men det kom folk. Noen hadde bestilt seng, og andre kom for å finne den beste plassen som var ledig.

I gamle dager, på 90 tallet - kom det ofte 50-60 gjester som ville overnatte på Blåfjellenden. Det var alltid plass, selv om det noen ganger var skikkelig trangt om saligheten. Den gang var det jo bare hovedhytta, men likevel – alle fikk plass.

I dag med både hovedhytta og annekset er det sengeplass til 49 mennesker. Da har vi ikke tatt i bruk ekstramadrassene og benkene, så totalt er det ikke «fullt» før det er minst 60 gjester på anlegget. Folk synes likevel det er ganske fullt når det er 25 mennesker som roter rundt i hyttene.

På vei innover, traff jeg på to par alt øverst i Oleskaret. Det var en god gjeng pensjonister som var på vei mot hytta, som første stopp på en rundtur. Det var en blid gjeng, og en av karene kunne fortelle mye om et område der jeg ofte går tur. Kjekt å høre.

Det var andre på hytta da jeg kom inn. En var på langtur – RYGER, og neste stopp ville være Tomannsbu. En annen hadde litt andre planer, og ville bare til Langavatn før Sandvatn og tilbake til bilen.

Litt senere kom en mor med tre sønner. - og hund. Den eldste sønnen var ca 14 år. De kom så pass sent at de hadde hatt regn en god del av turen. Kliss våte og litt trette. De tok inn på hunderommet og et ledig rom i annekset.

Litt senere på kvelden ankom to herrer – i sin beste alder. De hadde tatt den lange turen opp Fidjadalen. Den turen, i hvert fall oppover, krever ganske mye, og disse to karer hadde ikke helt lette sekker. Godt gjort.

Klokka tre på natten, fikk vi igjen nye gjester på besøk. En far og to døtre. De hadde startet fra Skåpet på morgenen, og hadde latt mor og minstegutten på 10 ligge igjen i et telt et stykke etter Mikkelshytta.

Faren var ganske klar på at det ikke var en familietur å gå fra Skåpet direkte til Blåfjellenden. Han hadde funnet sti til dammen i enden av Vassleia, men videre var det ikke mye sti å se. Det tok virkelig lang tid for denne familien å komme fra Skåpet til Blåfjellenden. Jeg tror det går kjappere å gå mot Flørli og så den vanlige stien til Blåfjellenden.

På morgenen gikk faren ganske tidlig tilbake oppover mot Flørli for å bringe mor og sønn i hus. De var klare på at de ville bli en dag til på Blåfjellenden før de dro videre. Jeg ventet til litt ut på ettermiddagen før jeg tok ut. Da hadde faren – og mor og sønn, ikke vist seg øverst i bakken mot Flørli. Jeg håper de kom seg til hytta i god tid før kvelden denne dagen.

Jeg tok oppover bakken, og bare rett over toppen, kom det ei jente som ville til hytta. Etter det traff jeg to partier med tyske gjester, og nede ved Ølbakken kom det tre unge jenter i mot. De hadde god fart opp bakken, og ville ta en overnatting på Blåfjellenden før de gikk tilbake til bilen.

Hyttevakt på Blåfjellenden.

Mange har gjort en innsats på Blåfjellenden denne uka.

Vi var to som tok turen innover mot Blåfjellenden denne gangen. Knut Erlend tok kontakt og ville gjerne en tur. Vi har vært sammen på Blåfjellenden i påsken noen ganger. I år ble det ingen skitur i påsken, og nå passet det å ta en fottur.

Vi møtte folk på vei innover. De kunne fortelle at det hadde vært en del folk på hytta den natta. Noen av disse var fra utlandet, og hadde ikke helt fått med seg at det skulle gjøres rent før hytta forlates. Nå ble det likevel både vasket og kostes, så hytta ville være i god stand.

Nå var det ikke bare inne på hyttene noen hadde jobbet. Det viste seg at en gjeng med sommerjobb for STF, hadde tatt den illeluktende jobben med å tømme dassen. En jobb jeg virkelig er glad for at andre gjør. Jeg har tømt dassen noen ganger, det er ikke kjekt.

I tillegg til å tømme dassen hadde ungdommene denne gang virkelig brukt tiden. De hadde både ryddet og vasket og jobbet i stede for å sitte inne i stua. Noe jeg har opplevd andre ungdommer har gjort. Jeg lovet å gi en positiv tilbakemelding til de i STF som har hyrt inn ungdommene. Denne gjengen gjorde en skikkelig innsats.

STF prøver å fåfolk som hyttevakter på sine hytter. Det er ikke like lett å få noen til å være på en turistforeningshytte i en uke for å «passe på». Spesielt ikke om de i tillegg må børe all mat for uka på ryggen i noen timer før de når hytta. Som på Blåfjellenden.

Det har ikke vært hyttevakt på Blåfjellenden så langt denne sommeren. Bestyrerinnen og jeg har i mange år hatt denne jobben på Nilsebu. Det er ganske mange som ønsker å være på Nilsebu en uke. Her er det ikke alltid vi har fått den uka vi ønsker. På Blåfjellenden var alle uker åpne.

Denne uka – fra onsdag til lørdag – ville det være hyttevakt på hytta. Hun kom ned til hyttene nesten samtidig med oss, og kunne fortelle at for første gang denne sommeren ville det være hyttevakt på Blåfjellenden. Hyttevakten satte straks i gang med å jobbe. Hun hadde ikke tenkt å sitte inne å kikke ut.

Jeg fikk anledning til å vise hvordan aggregatet startes, og hvor støvsugeren står. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde tatt en omgang, men det er helt greit om det støvsuges oftere. Spesielt inngang og skut, trenger mer renhold enn hver uke.

Da vi gikk dagen etter, var hun i gang med å vaske vinduene. Noe som ikke hadde blitt gjort denne påsken. Bestyrerinnen som ofte har tatt denne jobben, kom ikke inn i påsken, og det har til nå vært mange andre ting som har vært «viktigere».

Nå var det ikke bare hyttevakten som jobbet. Da vi gjorde oss klar til å ta ut, kikket jeg inn på hovedhytta, og der var to av gjestene i full gang med å vaske gulvet. De hadde tillegg gitt klar beskjed til noen utenlandske gjester, at det skulle gjøres rent før hytta forlates.

På veien mot Hunnedalen møtte vi en jente. Hun var også på vei inn til Blåfjellenden. Egentlig for å holde hyttevakten med selskap. Det ville i hvert fall bli to på hyttene – og to hunder – på hytten den natta.