En vindfull natt på Blåfjellenden.

Turen inn, og tilbake dagen etter, var bra.

Det har opp gjennom årene hent noen ganger sent på året, at jeg har kommet til Blåfjellenden og funnet noe som måtte ordnes der og da. Det var ting som ikke kunne vente til etter vinteren. En gang var det en dør som hadde vrengt seg. En annen gang var det en dør som ikke kunne lukkes igjen.

Denne gangen var det et vindu som sto åpent. Husmorvinduer er antakelig ikke like enkle å få lukket som «vanlige» vinduer, om de først er åpnet feil. Denne gangen «hang og Slang» vinduet i åpen stilling både horisontalt og vertikalt.

Det ville vanligvis ikke være noe problem. Selv om vi alt er i slutten av oktober, ville det antakelig være folk innom, selv om jeg ofte skriver meg inn i protokollen rett under mitt eget navn. Ingen andre har vært på annekset i mellomtiden. De fleste tar inn i hovedhytta.

Det spesielle denne gangen, var at bare timer etter at jeg var kommet inn til Blåfjellenden, så blåste det opp til storm. Yr og «Storm» hadde fått med seg at det ville bli serk vind, men begge tok feil i styrken på vinden.

Storm mente det ville bli 30 m/sek, Yr var noe mer tilbakeholden. Etter min mening tok begge feil. Da jeg var ute i et nødvendig ærend på kvelden, Var vinden muligens opp i orkan styrke. Det var vanskelig å stå, og pusten blåste vekk.

Hadde vinduet stått opp den natta, tror jeg det hadde blitt ødelagt. Nå var jeg – tilfeldigvis – inne og fikk ordnet det. Ellers vardet ikke så mye å gjøre på hytta. Det begynner å bli sent i sesongen. Jeg regner med å gå innover en gang til i år – om jeg er heldig. Så overtar vinteren.

Det vil være folk innover omtrent til januar. Forhold for ski blir det vanligvis ikke før et stykke ut i januar. Da er det korte dager og kaldt. Denne gang tok det meg opp mot to timer å få opp temperaturen i hytta.

Det ble en urolig natt i annekset. Vinden bråket slik at den holdt meg våken en god stund, og først på morgenen i femtiden, ble det skikkelig søvn. Jeg hadde det heldigvis ikke travelt og kunne ligge litt frempå.

Etter den vanlige omgangen med kost og fille, kom jeg meg avgårde mot Hunnedalen i tolv-tiden. Selv om både Yr og «Storm» mente det ville komme regn den dagen, fikk jeg en tørr tur over heia. Det var igrunnen gode forhold for en fjelltur.

Heia er temmelig naken og kald på denne tiden av året. Sauene er tatt ned for lengst. Det er ikke mye mat igjen for dyr. Nå var ikke alle sauene kommet ned. Olav kom i mot meg, jeg på veien inn, Han på vei mot Hunnedalen med en skadd sau. Det gikk sakte.

Det var bestilt en del plasser for den natta, men jeg hadde ikke møtt noen andre. En fredag kan det være at folk kommer sent til hytta,. Jeg håper bare at folk som vil på tur fremover husker det blir tidlig mørkt.

Helt nede på parkeringsplassen var det tre blide karer som ville på tur. De skulle til Blåfjellenden den natta og så til Flørli dagen etter. Jeg lurer på om det går båt på lørdager fra Flørli.

Det er fortsatt mulig å få flotte dager på Blåfjellenden

Vi var tre denne gangen.

Det vil jo alltid være noe som bør gjøres på Blåfjellenden, men så pass sent i sesongen, er det ikke mye som må på plass. Det er liksom ikke mange ukene å få noe ut av jobbingen. Ikke mange tar turen innover, selv om det er gjester spesielt i helgene.

Jeg regner med at nå er det bare et par uker til vinteren gjør sitt første besøk i heia. Selv om det kommer en periode med frost og snø, så forsvinner snøen som oftest igjen, før vinteren kommer for alvor.

Fra nå av og videre til snøen legger seg, sjekker jeg ganske nøye værmeldingen før jeg tar ut. Det er ikke mange andre som vandrer innover i heia sent i oktober. Nå er jeg ikke redd for å være alene, hverken på stien inn eller ut fra Blåfjellenden, eller på hytta, men ting kan skje ganske kjapt.

Nå er Bestyrerinnen klar over hvor jeg er, og jeg har – selvsagt – med en mulighet for kontakt med omverden. En Inreach 2 veier lite, koster litt, men gir god sikkerhet. Jeg melder alltid at jeg er kommet fram til hytta.

Det er ganske mange som ikke er klar over at telefonen ikke virker innover i heia. På Blåfjellenden med høye fjell omtrent i alle retninger, er det null dekning. For å finne dekning er det omtrent en time å gå mot Hunnedalen.

Selvsagt kand det fortsatt være mange flotte dager, og en slik dag ble det på tilbaketuren for det ukentlige besøket på Blåfjellenden. Det var sol og blå himmel fra morgenen av. Nå når ikke sola ned til hytta før nærmere tolv på dagen, men sola skinner i lia på nordsiden av dalen.

Det var andre enn meg som fikk med seg denne flotte dagen. På min tur innover, gikk jeg forbi to hyggelige damer, som også ville overnatte på Blåfjellenden før de tok turen tilbake til Hunnedalen.

Å få varme i ovnen, er det viktigste når jeg kommer inn til hytta så sent i sesongen. Selv om jeg er varm etter turen blir jeg fort kald, og prøver å fyre for fult alt fra første stund. Det tar likevel tid før varmen sprer seg i hytta.

For noen kan det være vanskelig å få fyr i ovnen. Mitt råd er å starte forsiktig, med mindre pinner, og sørge for at flammen får luft. Jeg hører på lyden. Når det durer i ovnen, er trekken riktig. Det går med en sekk ved før jeg synes annekset er varmt.

Jeg vet jeg har nevnt det mange ganger, men jeg minner likevel om at gangveiene er spinnglatte, selv om temperaturen så vidt er over null. Det gjelder å ikke ha det for travelt på natta om noen må ut i uthuset en tur.

Det var ingen på vei innover da jeg gikk tilbake, og det var ingen bestillinger før til helgen. Det er helt greit å være alene på hytta, men for min del håper jeg den blir benyttet.

Oktobertur til Blåfjellenden.

Bare få folk i heia.

Det var bare tre dager siden jeg kom ned fra Blåfjellenden, og nå var planen å dra opp på ny. I mellomtiden hadde vi hatt besøk av «emy» med vind og regn. Det hadde ikke vært vær for tur i det hele tatt, og jeg hadde holdt meg hjemme.

Det var fortsatt været som gjorde at jeg planla den nye turen, men nå ikke på grunn av storm, men på grunn av sol. Yr og Storm, mente det ville bli ganske bra vær på mandag, og bare lett regn ut over tirsdag.

Det ville omtrent ikke være vind, og lett regn skulle jeg klare å gå tur i. Det har jeg gjort noen ganger før. Det betydde også at jeg tok på vinterklær da jeg gjorde meg klar. Selv om det var meldt bra vær, så stoler jeg ikke helt på værmeldingen, og jeg ville ha behov for den tunge jakken på hjemveien uansett.

På parkeringsplassen i Hunnedalen, var det vindstille og nesen sol, og god temperatur Det så bra ut for en tur innover heia. Bedre vær enn dette er vanskelig å tenke seg i oktober. Det var likevel mye vann i bekken ved veien, og myrene var skikkelig våte.

Innover lå småtjernene speilblanke og det var kjekt å være på tur. Det kom et par imot, men de hadde bare vært på en dagstur og var nå på vei tilbake til hytta i Hunnedalen. Ikke lenge etter kom tåka sigende og det ble en våt tur.

Jeg regnet med å være alene, men ut på ettermiddagen kom det to karer opp dalen fra Eikeskog. De hadde brukt mange timer på turen, og syntes det hadde vært en tung dag. Det var selvsagt kaldt inne i hovedhytta, og guttene hadde litt problemer med å få fyr i ovnen.

Det er mange som ikke har erfaring med å fyre opp kalde ovner, og det beste rådet jeg kan gi, er å bruke litt småved i starten, og sette trekken slik at lyden av bålet blir sterkest mulig. Det gjelder å få mye, men ikke for mye, luft til flammene.

Med tåke og regn utenfor, ble det ganske tidlig mørkt inne. Det er nødvendig å huske å ta med lykt. Etter en lang kveld, ble det en tidlig morgen. Gutten i Hovedhytta ville videre til Langavatn og Kjerrag, og startet oppover mot Blåstøldalen i god fart.

For egen del var det noen mål jeg ikke fikk tatt forrige gang. Det tok litt tid å få tatt bilder og skrevet opp målene, men det var egentlig ikke store jobben. Jeg brukte mer tid på den vanlige runden med kost og fille.

Nå hadde Yr – og Storm tatt feil dagen før, og heldigvis tok de også feil for tirsdag. Jeg gjorde meg klar for en tur i regn, selv om det var opphold da jeg startet. Det var mørke skyer rundt meg på veien over heia, men rett opp var det stor sett ganske lyst. Jeg gikk fra de mørke skyene bak, og de foran forsvant også. Det ble til og med litt sol etterhvert.

En tur i oktober med bra temperatur og uten nedbør og nesten uten vind, er bra. Bedre vær er det, er det ikke ofte i oktober. Med sol og klar himmel blir det frost og glatte forhold, men det er oftest regn og vind.

En skikkelig høst-tur til Blåfjellenden.

Det var også andre på hytta denne gangen.

Denne gang hadde jeg faktisk noe som burde gjøres på Blåfjellenden. Det er jo alltid kjekt å gå innover mot hytta, men det blir litt kjekkere om jeg har noe å gjøre – utenom den vanlige omgangen med kost og fille.

Når det i tillegg er en flott høstdag, så gjør det turen ekstra flott. Sola manglet, men det var ellers bra forhold, og selv om det bare er mørke røde, brune og grå farger, så er det jo flott å se høstfargene.

Det var til og med noe nytt å se. Stian hadde vært innover i uka og fått montert nye skilter ved sti-delene. De nye metallskiltene holder forhåpentligvis lengre enn de gamle skiltene av tre. De holt omtrent «bare» ti år.

De nye skiltene har fått med avstanden til «målet» i kilometer. I følge skiltene som viser til avstanden mellom Hunnedalen og Blåfjellenden, så er det omtrent 8 kilometer, men i følge nok så mange målinger, så er det 8.3 kilometer. Ikke noe stort avvik.

Mellom Hunnedalen og Sandvatn er det, i følge skiltet ved stidelet rett etter Fossebekken, 13 kilometer. (på Ut.no står det 12 kilometer). Uansett avstand er dette en ganske krevende tur. Det sto, til å begynne med at turen kunne ta 4 timer, dette ble senere rettet til 5 timer. Mange jeg snakker med bruker fem eller mer...

Nå står det på skiltet utenfor hovedhytta på Blåfjellenden, at turen ned til Eikeskog (parkeringsplassen for Mån) er på 15 kilometer. (Jeg har alltid ment den var 14, men...) Denne turen var beregnet som en 6-7 timers tur. Det hender ganske ofte at det kommer folk OPP dalen som har brukt vesentlig lengre tid.

Skiltet utenfor hytta viser 21 kilometer til Skåpet. Jeg er usikker på hvor ruta egentlig da et lagt, men om det er langs T-merket sti, så vil det si mot Flørli og så videre til Skåpet. Jeg tror at denne ruta faktisk er kjappere enn å ta umerket sti over Elefantdalen og til Mikkelshytta.

Det var ikke fullt så moro å komme til Blåfjellenden denne gangen. Det hadde vært mye folk innom siden sist jeg var innover, men «noen» hadde glemt å gjøre rent etter seg, både i hovedhytta og i annekset.

Jeg fikk god tid til å gjøre de tingene jeg kom inn for å få på plass, i tillegg til å ta den vanlige omgangen med kost i skutene og i uthuset. Det ble også tid til å bruke filla. I tillegg fikk jeg på plass nye duker i hovedhytta, orden på rom-nummerne på annekset og nye holdere til prislistene.

Stavanger turistforening lurer på å legge inn proviant på hytta. Det vil selvsagt bli et spørsmål om «plass». Gjestene til Blåfjellenden har ofte med seg «Gourmet» - mat, og det hender det lukter ganske bra i kjøkkenkroken. Jeg lurer likevel på om alt krydderet er nødvendig.

Det kom andre enn meg den dagen. To gjenger fra UIS. En gjeng på 6 stykker kom fra Sandvatn og tre andre kom fra Langavatn. De hadde hvert et par dager på tur, og syntes det var bedre å ligge på hytta enn i telt.

Dagen etter ville alle mot Hunnedalen. Værmeldingen var ikke den beste, og de fikk en våt tur tilbake mot bussen som skulle ta de til Stavanger. Avtalen var å bli plukket opp klokka tre, og de startet fra hytta i ni- tiden. De må ha ventet noen timer nede ved veien – temmelig våte.