Blåfjellendepåske 2014

Tradisjonell påske på hytta.

Nok en påske er over, og som så mange ganger før ble den tilbrakt på Blåfjellenden. Det har etter hvert blitt 17-18 påsker på hytta. Og for min egen del håper jeg det blir mange flere. Roen og freden som kommer krypende etter et par dager på hytta, kan vanskelig betales med penger.  Det er fortsatt slik at jeg går å gleder meg til påsken og nytt opphold på hytta i noen måneder før påske, godt hjulpet av alt som må ordnes i god tid. Og det til tross for alt arbeid som mår gjøres før vi atter setter kursen mot Hunnedalen. Og det er en god del som må gjøres. Det er å få på plass nytt sengetøy, støvsuge og vaske begge hyttene, en skikkelig omgang på ”dassen” hører med, og det må tas en gjennomgang av eget rot. Ting har en tendens til å formere seg over vinteren av en eller annen grunn.

Det er like vel først og fremst gjestene, både de få som kommer for å ligge over, men også folk på dagstur, som gjør oppholdet minneverdig.

Det er ikke mange som overnatter på hytta. På vinteren starer folk på turen innover litt ute på dagen og kommer ikke fram til hytta før i femtiden. Da har både bestyrerinnen og jeg kikket en del ganger nedover løypa for, om mulig å få øye på noen nye gjester.

Det er kjekt å få lov til å ønske nye folk velkommen til hytta.  Og det er selvsagt spennende å se hva slags mennesker som kommer denne gangen. Det har jo blitt en del forskjellige typer opp gjennom årene.  De aller fleste - nei, nesten samtlige, er kjekke og hyggelige, som gjør sitt til at oppholdet skal bli trivelig.

I år var det bare kjekke folk. Det var mor med sine to sønner, par med datter, fem ungdommer, som for første gang var på tur uten faderlig overoppsyn og tre unge damer fra England.  Siste kvelden kom det et ungt par – og som ikke helt klarte å la være å vise at de var kjærester. Det brakte fram minner fra egen ungdom. En tid full av følelser og håp.

Alt i alt en broget forsamling av forskjellige interessante mennesker, som hver på sin måte, var morsomme å bli kjent med.

Og så er det en masse folk som kommer til hytta, bare for å snu og gå tilbake. De tar en spisepause, en prat, litt hvile før de fortsetter.  Mange er ”gjengangere”, og som både bestyrerinnen og jeg gleder oss til nok en gang å få en prat med. Men også nye folk.  På vei tilbake til Hunnedalen møtte vi noen som var på sin andre dagstur til hytta. Jeg er med andre ord ikke alene om å synes at Blåfjellenden er et godt sted å være.

En tidlig morgen, fikk vi også besøk av Nils – og hunden. De var på sin første tur innover heia fra hytta i Hunnedalen.  Det er skikkelig hyggelig å få lov til å vise fram hytta til noen som jeg også har kontakt med i jobben.

Og det kom to gutter innom som ville videre til Langavatn. De skulle ligge ute, med bare pose og fjellduk. Rapportene forteller at de gjennomførte sin plan.

 

Siste morgen på hytta er både travel og litt trist. I skikkelig fint vær, sol, lite vind og høy temperatur, ville det være en liten gave å få lov til å tilbinge en ekstra dag til inne i heia.

Men det blir uvegerlig til for avskjed. Hytta er gjort klar for sommeren, og de neste gjestene kommer til en hytte som er ren og ordentlig, med tingene på sin rette plass. Slik jeg håper å finne hytta neste gang jeg kommer innover.