Kjente, ukjente og to tyske gjester på Blåfjellenden.

En artig blanding.

Det har blitt mye tur den siste tiden. Så mye at jeg lurer litt på om beina vil tåle all tråkkingen.  Men med værgudene, eller hvem som nå bestemmer, i godlunet, gjelder det å utnytte de fine høstdagene.

Jeg hadde egentlig planlagt en hviledag hjemme, men selv etter trening og en runde med kost og fille hjemme, var jeg klar for ny tur. Det måtte selvsagt bli til Blåfjellenden.

Alt på parkeringsplassen i Hunnedalen traff jeg kjente som også ville inn til hytta. Det var både folk jeg hadde truffet i Turistforenings sammenheng og fra «gamle dager» på jobb.

Innover mot hytta gikk jeg også forbi flere partier. Jeg ville ikke bli alene.

Likevel var jeg alene den første timene. Tiden gikk fort med litt rydding og renhold. I tillegg satte jeg på kaffekjelen.

Kaffen var bare så vidt ferdig da de første gjesten ankom, og det ble liv og røre i hytta. Etter hvert kom også de andre jeg hadde gått forbi. Det var flyvere med datter, som var ute på noen dagers fjelltur. Heldige med været må jeg si.

Det var far og mor med to gutter, som hadde vært på tur før, og som ikke var redd for å ta i et tak.

En av gutten hadde fødselsdag på lørdagen, og han virket fornøyd med å feire på Blåfjellenden.

Litt senere kom en kar med sin lille datter – vi hadde truffet hverandre på Blåfjellenden før, og det var riktig hyggelig å treffes igjen. Det er alltid kjekt å treffe folk som har tilknytning til stedet, og han kjente Sigmund på Fidjastølen.

På lørdagsmorgen kom Olav forbi og vi fikk en liten drøs sammen.

Omtrent i det mørket senket seg over landskapet, kom det ramlende inn to tyskere. De hadde brukt lang tid fra Hunnedalen, og var virkelig gald for å komme i hus.

Fredagskveld betyr vanligvis at det komme folk sent. Jenten som kom fra Flørli, forsøkte muligens å slå rekorden fra forrige uke. Da kom det folk halv ett, jentene kom til hytta halv elleve. Vi kunne se lys fra hodelyktene oppe i bakken mot Jomfruvannet omtrent en god time før de nærmet seg hytta. Å gå på ukjent sti med hodelykt betyr at ting tar tid.

Med unger som alt hadde lagt seg fikk jeg jenten inn på annekset, der hadde også mine kjente tatt inn. Og med bare voksne i hytta, kunne de gjerne bruke litt tid på matlaging og avkobling etter en lang marsj.

Det tok likevel ikke lang tid før det ble mørkt og stille i begge hytten på Blåfjellenden.

Været lørdagsmorgen var ikke helt som YR hadde lagt opp til, likevel var det god stemning og alle var ute av hytta i god tid før 11. Selv jenten fra Flørli som hadde planer om en lang og rolig morgen på hytta kom seg av gårde.