Små tuer som kan velte store lass.

Det er ikke første gangen, og sikkert heller ikke siste gang, at jeg kommer inn til Blåfjellenden og det er noe som absolutt må fikses.

Denne gangen var det dørhåndtaket på ytterdøren i hovedhytta som var brukket tvers av. Dørhåndtak er ikke noe som ligger og slenger, men tilfeldigvis (ikke så veldig tilfeldig) hadde jeg tatt vare på et gammelt.

Det passet, men skruene som holder hele greia sammen var vekk. Det ble å sette i noen treskruer og håpe det holder til jeg får opp et nytt sett.

Som sagt, det er ikke første gang jeg kommer til hytta og det første jeg må gjøre er noen helt nødvendige ting… Tilfeldig… antakelig.

Siden det bare var en dag siden siste besøk var det noe overraskende at dørhåndtaket var i stykker. Og det var ikke det eneste som var skjedd i løpet av et døgn.

I tillegg hadde noen trødd en boss-sekk inn i boss rommet slik at døra ikke var mulig å få igjen. Og selvsagt var det sekker med knust glass som lå ytterst. Det er godt det finnes plaster for oss som glemmer.

Gjentas inntil det sitter: ha alltid på hansker når boss-sekker skal håndteres….

Ellers er jo lørdagskveld på Blåfjellenden litt spesiell med at det ofte er mange gjester, og at disse må få plass for natten.

Det var ikke problem med plass. Det kom litt over 40 besøkende, og det må komme over 50 før det begynner å røyne på.

Men når en gjeng består av 19 personer, “farer” og unger, så ble det til at annekset fikk mesteparten av de andre. Hyggelig det, men litt trangt.

Og med så pass mange folk, er det alltid noen som er litt mindre erfarne enn andre. Som for eksempel han som vasket salaten i en hel bøtte med drikkevann. Det må legges til at vi aldri manglet vann, Rolf sørget for det. Her kom vassåket til nytte, fødselspresang fra “broderen”.

Siden vi holdt oss i annekset var det her vi tok en skikkelig omgang - og hytta så bra ut på søndagsmorgen da alle hadde kommet seg ut.