Familier og andre kjekke folk på Blåfjellenden.

Døra i annekset ble ordnet.Det er alltid kjekt å være på Blåfjellenden. Denne gang så det i utgangspunktet ut som jeg ville bli alene, Natt til mandag hender det at hyttene står tomme Dagen før jeg dro oppover, var det en kar som bestilte hunderommet.

Nå kunne det komme flere, og det hender folk bestiller rom samme dag som de drar oppover. Det er jo en av de kjekkere tingene med å overnatte på en turistforeninghytte. Det kommer helt fremmede folk som selvsagt viser seg å være hyggelige.

På vei innover kom det en stor gjeng i mot. Det var gutter fra en hockey klubb som var på en form for teambuilding. De hadde gått inn dagen før, og var på vei mot Hunnedalen da jeg traff gjengen.

Jeg hadde i utgangspunktet ikke planlagt hva jeg skulle gjøre denne gangen. Det ville antakelig bli litt rydding og vasking og rengjøring. Omtrent som på de fleste turene innover, men det pleier jo å dukke opp et eller annet i tillegg.

Karen som hadde bestilt hunderommet, viste seg å være byggmesteren som hadde bygget annekset. Vi hadde selvsagt snakket sammen da, og vi fikk en hyggelig stund med prat rundt «gamle dager». Det dukket selvsagt opp ting jeg ikke viste.

Litt ut på dagen, fant vi ut at det kunne passe å se på dørhåndtaket på hoved-døra. Det slarket, og sto på lista over ting som burde ordnes. Dette er egentlig ikke noe jeg har greie på, og det viste da vi tok tingene fra hverandre.

Byggmesteren tok på seg jobben. Jeg fikk nok med å finne fram verktøy og deler, for det var selvsagt ikke så enkelt å bare erstatte bolten som var slitt. Det måtte improviseres, med bor og rørtang og avbitertang. Ting tar tid, men denne jobben er nå gjort. Dette vil være greit i minst noen år.

Det hender det er småunger- mindre en et år, på Blåfjellenden. Denne gang var det en familie med tre unger, hvorav den yngste ikke gikk. De hadde kommet inn fra Hunnedalen. De to største ungene hadde gått hele veien inn. Det hadde selvsagt tatt tid.

I tillegg var det også en del utenlandske gjester. En familie på fire kom vandrende fra Sandvatn, og ville til bilen dagen etter. Vi ble totalt 14 stykker på hyttene den natte. Det er bra besøk etter skolene har begynt.

Både familien på fem og et utenlandsk par ville ligge over til neste dag. Hytta ville ikke stå tom den natta heller. Det har, slik jeg ser det, vært mer folk på hyttene dette året enn i fjor. I følge Stavanger Aftenblad, har Blåfjellenden den største økningen i antall overnattinger av alle de vanlige hyttene i vårt område. Det er skikkelig kjekt å se at hyttene blir brukt.

Det betyr selvsagt at det ikke er lettere å holde hyttene på et bra nivå. Jeg for min del vil fortsatt gjøre mitt, men det ville være greit om også andre tar i et tak med vask av do og gjerne også tørkehåndklærne.

Tre karer på langtur - så vidt innom Blåfjellenden.

Kjekke karer, med litt såre bein.Det er enkelte ting det er lett å bli enige om. I heia er det stor sett ærlige folk. Det hender selvsagt at kommer slengende enn og annen, som ikke helt oppfører seg, men stor sett – alltid – gjør folk det rette.

På vei tilbake mot Hunnedalen fra Blåfjellenden, klarte jeg å miste kamera. Jeg oppdaget ikke at det var vekk før jeg var i toppen av bakken opp fra hyttene. Jeg vurderte å gå tilbake for å prøve å finne fotografiapparatet, men fant ut at å opp den bakken to ganger var for mye.

Da jeg kom hjem og fortalte at jeg antakelig måtte kjøpe nytt kamera (til 5000 – noe jeg IKKE nevnte), var Bestyrerinnen ganske klar på at det trengte jeg ikke. En eller annen ærlig sjel ville nok finne kamera og ta kontakt. Vent å se...

Bestyrerinnen fikk rett. Dagen etter fikk jeg en epost. Det var spørsmål om jeg manglet et fotografiapparat. Hun hadde funnet et, og sjekket bildene mot bloggen og funnet ut at det måtte være mitt. Det tok en tur til Stavanger, og så hadde jeg kamera – og bildene til dette blogginnlegget.

Hun som fant det, var ikke en gang på hytta, men lå i telt sammen med partneren, et stykke lengre mot Blåstøldalen. Det er bare å si mange takk. Det ble plutselig mye enklere å lage dette innlegget med tilgang til bildene.

Denne gang var det ikke mye jeg hadde planlagt å gjøre, det ble en omgang rydding og rengjøring. På annekset lå det en dunge kjøkkenhåndklær. Noen tro antakelig at disse blir skiftet med nye – og tørre – etter hvert.

Det er egentlig gjestenes «ansvar» å vaske disse, men jeg tar med meg «gamle» og bringer inn nye etter behov. Foreløpig er det greit, men ut over høsten må jeg ta med en del. (Det er likevel litt dumt å legge fuktige håndklær i en dunge, nor det kan gå litt tid før det kommer noen som ordner opp.

Det kom tre karer – løpende – fra Børsteinen den dagen. Det mente de var en kort etappe, rene sjarmøretappen. Dagen før hadde de startet fra Storsteinen og tatt om Litle Aurådalen, Grautheller og så til Børsteinen. De mente å nå Eikebrekka i Ørsdalen neste dag,

Dette er virkelig noen lange turer. Jeg ser ikke syn på så lange strekninger på en dag. Disse karene var selvsagt godt trente. I motsetning til den gjengen jeg traff på min vei mot Hunnedalen. & stykker på dagstur.

De var antakelig opprinnelig fra midtøsten en eller annen plass, og sikker ganske vant med å gå i terreng. Likevel hadde de brukt godt over to timer da jeg traff gjengen – litt over halvveis innover.

Gjengen spurte selvsagt om det var langt igjen. Planen var i utgangspunktet å gå om Stutaheia, og så tilbake til Hunnedalen. Med minst en time til Blåfjellenden, 3 timer til toppen og fem timer tilbake ville det bli mørkt før de var ved bilen.

Jeg anbefalte å ta turen inn til toppen av bakken og altså ikke gå ned til hyttene før de snudde. Om de fulgte rådet, vet jeg ikke. Rett før jeg startet på tilbaketuren, kom det fire karer fra Flørli. De hadde startet den morgenen og ville til Hunnedalen samme dag.

Vi tok nesten følge over heia. Jeg gikk innpå gjengen ved vaet, og de fulgte meg etter det, omtrent ned til veien. Jeg stoppet ved en hytte i Hunnedalen, og de for forbi. Jeg møtte ingen som ville innover.

Greie forhold og kjekke folk på vei mot Blåfjellenden.

Det ble en lang tur frem og tilbake på dagen.

Det var liksom ikke noe som måtte gjøres på Blåfjellenden. Jeg pleier vanligvis å dra innover en dag og så gå tilbake til bilen neste dag. Tidligere var det å gå frem og tilbake på dagen en helt grei tur. Jeg har alt gjort det en gang dette året. Kunne jeg gjenta dette?

Selv om jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å bli over den natta, så måtte jeg ha med mat for kvelden og morgenen – i tilfelle. Det ble en like tung sekk som vanlig innover. Det gikk ikke lett opp de første bakkene.

Jeg hadde startet tidlig, men fikk folk i mot nesten helt i starten. Det var utlendinger på dagstur. Med brukbart vær, var det ganske mange som tok på dagstur, og jeg møtte også noen som ville videre innover i heia.

Jeg gikk forbi to karer på vei mot hytta. Jeg trodde det ville være mulig å ta noen bilder senere, men de karene var ikke klare for annet enn en hvil, og jeg så de ikke før jeg gikk. Det kom andre, både folk som skulle bli over, men også folk som ville tilbake til Hunnedalen.

Fra Langavatn kom det (hva jeg tror er) et tysk par med hund, og de tok – selvsagt – inn på hunderommet. Det er to hundebur, og de står begge på dette rommet. Da jeg vandret tilbake mot bilen, kom det en gjeng nedover lia. Også de med hund, men de hadde booket.

Det er bare to senger på hunderommet. Kommer det to gjenger med hund må den ene hunden ligge i bur ute i skuten – helst i hovedhytta. Der er det best plass. For sikkerhets skyld anbefaler jeg alle med hund å i det minste sjekke om hunderommet er ledig – eller aller helst bestille på forhånd.

Det kom også andre i mot, som ville til hytta for en natt. En gjeng blide jenter ville videre mot Sandvatn dagen etter. Andre ville nedover Fidjadalen mot Mån dagen etter. Det er en lang tur som lett tar 6 timer.

Noen hadde kommet på den gode ide å sette en eske ute i skuten på Annekset, merket med «for brennbart papir og papp. Erfaringen er at uansett blir «tomme» esker eller liknende fulle av boss – som ikke alltid er brennbart.

Siden det ikke var meningen å ligge over denne gangen, ble det lite tid til en skikkelig omgang med kost og fille. Jeg gjorde rent i skutene, og håpet av gjestene som kom ville ta på seg jobben med å vaske gulvet inne i stua. Det er gjestenes ansvar, men blir ofte glemt.

Som nesten alltid var det en liten jobb som absolutt måtte gjøres. Protokollen i hovedhytta var nesten full, og jeg måtte finne fram en ny. De nye protokollene er uten kopi ark, men ellers lik de gamle protokollene.

Selv med en ikke helt god værmelding for neste dag, var det en hel del folk som tok til Blåfjellenden for en overnatting. Det er kjekt å se at hyttene blir brukt.