Nesten alene på Blåfjellenden

Midt i uka er det få folk på hytta.

Det var ingen bestillinger denne gangen. Nå hender det jeg er alene på hytta midt i ukene, og det så nesten ut til å bli en slik tur denne gangen også. Nå fikk jeg besøk litt ut på kvelden, så helt tomt var det ikke i den gamle hytta. I annekser ble det bare meg.

Jeg startet litt tidligere enn vanlig, og hadde skumle planer om å få gjort noe med gulvet i hovedhytta. For et par år siden, da vi fikk inn nye vinduer, var det snakk om å slipe gulvet. Det har vært snakk om sliping av gulvet noen ganger de siste årene. Uten at mye har skjedd.

Alternativet er å lakke nok en gang. Lakken er inn. Sandpapir for å rue opp gulvet er inne, og gulvvask er også på plass. Det manglet rulle for å få ut lakken. Det blir neste prosjekt – å ta med manglende utstyr.

Siden jeg ikke fikk gjort det jeg hadde planlagt, ble det anledning til å ta en skikkelig rengjøring og rydding av hyttene. Det hjelper å ha støvsuger på plassen. Noen timer med støvsuger, fjerner mye rusk og rask, og i tillegg en god del spindelvev fra kriker og kroker.

Det er sikkert ikke mange som legger merke til at både støv og spindelvev mangler, men for egen del, synes jeg det er kjekt å forlate hytta ren og pen. Det skulle bare ha vært tid til mer, som for eksempel å vaske vinduene.

En jobb jeg IKKE gjorde, var å tømme dassen. Stavanger Turistforening har sikkert sendt inn en ungdomsgjeng som fikk denne «drittjobben» gjort. Skikkelig bra jobba....

Med hyttene på stell, og med uthus og dass rengjort, sto hele anlegget og ventet på folk. Det kom et tysk på opp fra Mån. De lurte på å gå over litle Fidjadalen til Brådlandsdalen og ned til Brådland.

Stien er over heia mot Brådlandsdalen er nesten usynlig enkelte plasser, og stien er ikke mye bedre i Brådlandsdalen. For tyske turister å ta den veien, ville være ugreit – uten kart.

Det viste seg at turen opp (og ned) Fidjadalen er god beskrevet i en tysk bok, og blir der beskrevet som en av de ti flotteste turene i Norge. Det er ikke urimelig, men når turen samtidig blir beskrevet til å ta 5 timer – hver vei, kan det lokke folk som så avgjort ikke burde ha tatt turen til å forsøke. Det er da muligens ikke så rart at det kom en tysker opp dalen i påsken – på beina.

Det ble en virkelig flott morgen på Blåfjellenden. Sola skinte og det var omtrent ikke en sky på himmelen. Nå var ikke temperaturen spesielt høy, men i sol og i le av vinden – på trappa utenfor annekset, ble det en hyggelig stund med te og en kjeks.

Det ble litt jobbing før jeg tok ut. De var noen sengebunner på loftet som burde settes sammen, bortsett fra at sengebunnen er 75 cm og madrassene er 80 cm. Og at det er litt for liten avstand til taket innerst når sengebunnen tas i bruk. Det får bli en vurdering litt senere hva som skal gjøres med resten.