På blåbærjakt ved Blåfjellenden

Ikke mye folk midt i uka.

Det hender ganske ofte at jeg tar innover mot Blåfjellenden uten egentlig å ha noe spesielt ærend. Vel inne på hytta oppdager jeg noe som avgjort ikke kan vente, og som må ordnes, fikses, kastes eller fås på plass.

At det er tomt for dopapir, er en gjenganger. Selv om det ligger ballevis med dopapir i kottet over trappe. «Tomt» vil si at det ikke ligger synlig. En enkel tin å ordne – heldigvis.

Forrige gang jeg var innover, var det en løs planke i en gangvei. Det er heller ikke vanskelig å slå i noen spiker, men jeg må være på plass. Døra mot Fidjadalen har vært en gjenganger, denne gangen var den i orden...

Det lå en lapp på det ene gassapparatet i hovedhytta. «Lekker gass» sto det. Ikke noe som jeg kan overse, og vente til senere. Slikt må ordnes, eller så må gassapparatet tas vekk.

Jeg skiftet nettopp slanger i gassapparatene. Det kunne jo hende at jeg hadde slurvet med å stramme slangeklemmene. Etter litt frem og tilbake, og med god hjelp fra en gjest fant vi ut at lekkasjen lå i selve regulatoren.

I tillegg til at jeg ofte er på rett plass på rett tidspunkt, hender det ofte at jeg – i tillegg – har rett verktøy elle ekstra deler eller utstyr. Det er ikke mye som blir kastet. Det lå – selvsagt – en ny regulator på rommet, og det var en enkel sak å få denne på plass.

Nå er det ikke alltid jeg står for selve reparasjonen. Ofte er det en av gjestene som velvillig stiller opp og fikser noe, mens jeg er den som finner frem utstyr, reservedeler eller nye ting. Jeg er i tillegg veldig flink til å se på at andre arbeider.

Som nevnt var det også denne gangen en gjest som sto for selve arbeidet, og jeg kan bare gjenta – Takk for hjelpen.

Midt i uka er det ikke mange gjestene. Jeg tok følge et stykke med et par som også var på vei mot Blåfjellenden. Det kom to voksne menn gående i mot. To danske herrer, som hadde vært på en rundtur i Frafjordheiene, og som syntes terrenget er «tungt»

Helt nede ved Hunnedalen gikk jeg på to kjente. De kom fra Fidjastølen og hadde hatt en tur innover for å sjekke sauene. De hadde to hunder i følget, som nok gjorde en del av jobben.

Jeg møtte ikke mange folk på vei mot Blåfjellenden på min vei mot Hunnedalen. En enslig sjel på dagstur og nesten nede i hyttebyen to damer med store sekker og spann . Og bærplukkere. De var på jakt etter blåbær og spurte hvor disse var å finne. Nå er det blåbær rundt hytta, og disse to ville nok plukke bær – i bøtter og spann.

En rask sjekk i bestillings-systemet viste at det ikke ville være mange gjester på Blåfjellenden natt til lørdag, men til gjengjeld var nesten alle sengene bestilt natt til søndag. Det er fortsatt madrasser ledige, men det ville være folk på alle rommene.