Det er ofte jenter alene på langtur på Blåfjellenden

Høsten er så vidt kommet.

Det var ikke mange dagene siden sist jeg var på Blåfjellenden. Jeg gikk inn og tilbake på mandag, og var igjen på hytta på onsdag. Tre dager. Ingen andre hadde skrevet seg inn på annekset i mellomtiden, men det hadde vært folk på besøk.

Det var lett å se, for folkene hadde gått fra hytta i god stand. Det var ryddig og pent inne, men utenfor inngangdøra var det saueskitt i hauger. Noe gjestene selvsagt ikke kan ta «skylda» for.

På hovedhytta hadde det også vært gjester, - som hadde skrevet seg inn. En dansk familie hadde til og med tatt jobben med å vaske tørkehåndklærne. Det er virkelig kjekt å se at noen tar i et tak, og håndklærne trenger å vaskes. Jeg tar som regel med nye og skifter ut etterhvert, men det hjelper om noen tar bryet med å gjøre jobben.

På annekset var situasjonen litt annerledes. Der hadde jeg skiftet ut skitne håndklær og lagt ut nye. Det hang 4 rene på snora ved ovnen da jeg gikk. Da jeg kom denne gangen, hang det åtte, men fire var så skitene at det så ut som om de var brukt til å tørke av våte sko. Det var ikke helt det samme behandling av håndklærne som de danske gjestene.

Mens jeg er i gang med å klage passer det muligens å nevne gulvvask. Det var ikke spesielt mange våte gulvfiller da jeg kom. Det er virkelig ikke mange som tar bryet med å vaske gulv. En av gjestene tok seg av gulvvasken på hovedhytta, men jeg for over gulvet i annekset.

Det var ikke mange sengeplasser som var bestilt denne dagen. Jeg regnet med å bli alene på hytta, men det var et tysk par på hovedhytta, og like etter kom det en jente gående fra Tomannsbu.

Jeg vet ikke om det er en trend, men det er etter hvert flere jenter på langtur alene enn gutter. De siste ukene har jeg truffet minst en jente på tur med mer en en overnatting – og bare noen få gutter på tur i det hele tatt.

Jenta hadde startet rett ved tunnelen ved Stavtjørn og gått via Kvitlen, Støle til Tomannsbu, og så til Blåfjellenden og hun ville siste dagen ned til Mån og Eikeskog.

Nå var hun ikke alene som skulle ned dalen den dagen. Det kom to franske gutter opp dalen – sent. Jeg holdt på å avslutte dagen, da det dundret i døra. Da var klokka halv elleve, og det hadde vært mørk omtrent en time. Guttene vil over til Brådlandsdalen dagen etter, uten kart, og uten helt å kjenne terrenget. Den stien er ikke merket og det kan være vanskelig å finne fram - uten kart. Det ble til at de tok samme vei tilbake som de kom opp.

Det ble litt jobbing på vei tilbake til Hunnedalen. Stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen ble merket, men en av T-ene ble satt på en stor stein og viser vei like ut i myra. Her har mange gått feil, og det er tydelig sti – ut i myra.

Det var meningen å male en pil på steinen som viser vei opp til høyre, men selvsagt glemte jeg malingen. Det ble til at jeg flyttet på noen små steiner med røde T-er, og på den måten bedre merket stien opp lia. Jeg håper det gjær at ikke filt så mange går feil her.

Høsten er kommet. Det er gule blader på bjørkene, og morgenen var kald, selv om det var sol. Høsten betyr ofte mange besøkende, og hyttene står klar til å ta i mot mange gjester.

Nå ville ikke hytta stå tom den natten. Det kom en kar i mot – alene. Han ville til Sandvatn dagen etter. Det er tross alt noen gutter på tur alen.