En sen sommerdag og masse kjekke folk på Blåfjellenden.

Endelig ble det orden på lyset i annekset.

Det er alltid kjekt å komme til Blåfjellenden, denne gang var det mer enn kjekt. Det var hyggelig folk som kom til hytta og jeg fikk løst et gammelt problem. Begge tingene gjorde at oppholdet denne gangen ble skikkelig vellykket.

Det var som vanlig en ganske blandet forsamling som møttes på hyttene denne dagen. Det var blide jenter, kjekke par, gutta på tur, folk på sin første tur, gamle kjente og – meg.

Ikke lenge etter at jeg hadde kommet til hytta, og denne dagen var jeg tidlig framme, så kom det et hyggelig par fra Flørli. De hadde tatt båten på morgenen og startet opp trappene fra Flørli før fuglene hadde stått opp. Etter en pause og litt mat, tok de mot toppen av Blåfjellenden for å beundre utsikten.

Jentene var de første som kom fra Hunnedalen og tok plass på terrassen i sola, og hvilte litt ut før det installerte seg på hovedhytta, og også jenten tok ut mot toppen av Blåfjellenden. Selv om jente bare hadde gått halvparten så langt som paret, er det godt gjort å ta til toppen av Blåfjellenden etter turen inn.

«Gutta på tur» kom i god stil mot hytta litt senere, og vi fikk tid til en liten prat før det dukket opp en gammel kjent heietraver. Det er alltid kjekt å treffe folk igjen, og det ble en skikkelig hyggelig kveld og morgen.

Litt ut på kvelden kom det tre stykker ruslende fra Flørli. De hadde også tatt båten den morgenen, og de hadde brukt noen timer på turen. Det var ikke alle som var vandt med fjelltur, og en av disse var på sin første tur.

Det hadde vært en flott tur, men slitsom. Planen var å gå ned Fidjadalen dagen etter, men de la om planene og gikk mot Hunnedalen på morgenen.

Siden det var en fredag, ble jeg ikke overrasket over at det kom folk sent. En god stund etter at det var blitt mørkt, kunne vi se to personer komme vandrende fra Hunnedalen med hund i bånd. Det tok litt tid før det ble rolig i hytta. De siste måtte jo også lage mat.

På vei innover denne gangen, møtte jeg en hel gjeng ungdommer – og noen voksne. Det var en skoleklasse som hadde vært på hytta. Av erfaring vet jeg at ungdommer av og til ikke helt har fått med seg hvordan systemet for ubetjente hytter er. Denne gangen (noe som har skjedd før) lå det en hel bunke våte tørkehåndklær ute skuten.

Jeg antar at ungdommen tror at «noen» jobber på hyttene og tar seg av klesvasken. Nå fikk jeg tørket bunken og det ble bare et kilo ekstra i sekken. Jeg tror ikke det var ungdommen som hadde tatt av dynetekket på en dyne, men heldigvis har jeg ekstra, men jeg lurer på hvor det ble av det gamle....

Selvsagt hadde det også gjemt seg en Garmin Inreach på hylla som min gamle bekjente fant og ville ta med seg ned. Også den glemt igjen av en skoleklasse, men ikke av de jeg traff på vei inn.

For egen del var jeg innover for å få vekk noen flere småbjørker foran hovedhytta. De skjuler litt av utsikten nedover Fidjadalen. For å få gjort dette må batteriet lades, det betyr å starte aggregatet. Nå er det litt lite miljøvennlig å lade batteri fra aggregat, men uten strøm virker ikke grenkutteren.

Det ble derfor til at jeg, samtidig med lading av batterier, også brukte støvsugeren. Begge hytten og uthuset, fikk en omgang, og det er nå mindre støv og spindelvev.

I ganske lang tid, faktisk i flere år, har det vært problemer med lyset på annekset. Endelig fikk vi orden på dette. Med meget god hjelp av min gamle bekjente, som nok var den som endelig fant ut av bruksanvisningen, kom innstillingen på kontrollpanelet på plass.

Nå skal lyset kunne brukes.Denne gangen var været skikkelig bra på fredagen. Alle hadde en flott tur, og det var sommer nede ved hyttene. Selv sent på ettermiddagen var det varmt i sola. En skikkelig flott dag og kveld. Det kan lett være den siste sommerdagen i 2023, men jeg håper jo på flere flotte dager fremover.

Blåfjellenden er i hvert fall klar for nye gjester – nå også med skikkelig lys i annekset. Det var folk på vei innover. Det kom først en hel gjeng, 8 stykker med en del unger, og etter det traff jeg noen – antakelig ikke norske, som var skeptisk til å gå gjennom saueflokken.