Høst og flotte farger på Blåfjellenden.

Frost og stille på morgenen.

Høsten er en flott tid. Fine farger, og uten insekter, som for mange er en stor fordel. Når det i tillegg er sol og tørt i terrenget, så er det virkelig kjekt å ta turen inn til Blåfjellenden.

Høsten var tidligere den tid på året «alle» skulle på fjelltur. Fortsatt er det mange som går i oktober og tidlig i november, men de store gjengene som på 90 tallet strømmet til hytten, kommer ikke lenger. Det er ofte god plass, selv om været er det aller beste - for tur.

Midt i ukene er det fortsatt få folk på tur, men det hender jeg er alene på Blåfjellenden. Denne gangen var det ingen bestillinger, og jeg tenkte det ikke ville komme mange andre.

Med det virkelig flotte været som var lovet - selv om det skulle bli kalde netter, så trodde jeg ikke jeg ville bli alene. Det ville komme folk.

På vei innover går turen forbi byggeplassen for den nye hytta til Stavanger Turistforening. Denne dagen var det helikoptertransport av storsekker med grus. Mange sekker. Det bråkte ganske mye.

Videre oppover Oleskaret forsvant lyden av helikopteret ganske fort, og det ble igjen stille og ensomt. Nå var det spor innover, og et stykke etter Saftbekken og fossen, kunne jeg se folk foran meg. Kjentfolk, og vi tok følge en stund.

Jeg burde egentlig har kommet i gang med jobbingen, men dagen var alt for flott til å jobbe innendørs. Det ble til at jeg satte meg utenfor hytta og beundret utsikten og stillheten. Nå fikk jeg ganske kjapt selskap av de jeg hadde gått forbi, men det var – som vanlig – bare hyggelig å få selskap.

Høsten er flott, og denne dagen viste naturen seg fra sin beste side. I sola var det varmt, i le for en liten trekk ble det en kjekk stund i godt selskap.

Mange synes utsikten nedover Fidjadalen alene, er verdt turen inn til Blåfjellenden. Denne dagen var det virkelig flotte høstfarger og dalen viste seg fram på beste måte.

Vi ble etterhvert 8 tilsammen på Blåfjellenden den natta. Først kom det tre blide jenter. De valgte å ta inn på den store hemsen på hovedhytta. Der er utsikten nedover Fidjadalen best, mente jentene.

De hadde kommet sør fra og måtte ta om Ålgård. Det betydde også en stopp i Oltedal for å anskaffe strikketøy. Alle jenten satt på terrassen i sola med strikketøy. Jeg vet ikke hvor mye de fikk gjort, men utsikten og sola gjorde at det hadde en flott tid – med strikketøyet.

Det kom også et par i tillegg. Også disse kom sørfra, og både jenten og paret ville til Langavatn dagen etter. Det kan bli en del folk på Langavatn på en fredagskveld.

Ut på kvelden tok jeg turen bort til hovedhytta for å prate med folkene der. Da jeg gikk tilbake, en stund etter at det hadde blitt mørkt, var det spor i rimen på gangveien. Jeg trodde det var hundespor, og at det var kommet folk til hunderommet. Ved nærmere sjekk av sporene så jeg det var spor etter rev. To rever hadde spasert på gangveien mellom hyttene, mens vi satt inne og pratet.

Det er ikke alltid like kjekt å finne «spor» på Blåfjellenden. Denne gang var jeg nødt til å vaske opp en stabel tallerkener som ikke var tilfredsstillende rengjort. De var vasket, men uten at alle spor av middag var fjernet, og de var satt opp på hylle uten å være tørket. Matrester og fuktighet er så avgjort ingen god kombinasjon.

Jeg antar, - uten å være sikker – at det er skoleelever på tur, som nok ikke helt har hatt greie på hvordan ting skal gjøres, og som på den måten laget noe jeg kaller en helserisiko.