Småjobber tar også tid.

Det er kjekt med noe å gjøre.

Det er underlig. Jeg forlot Blåfjellenden på søndagen, og da jeg kom på fredagskvelden, hadde to personer skrevet seg inn i løpet av uka. Likevel var det noen småting som hadde skjedd og som krevde litt arbeid.

Hvordan gardinet bare kan henge i en glider, når ingen har rørt det, må bli et uoppklart mysterie.

Det samme gjelder spørsmålet om hvordan planken i gangveien har løsnet.

Og hvorfor er lokkene på brannalarmene løse?

Ingen stor ting, men de må ordnes. Det tar likevel tid å finne fram verktøy – hammer og spiker, rydde opp etterpå og sjekke om alt er i orden.

Det vi egentlig kom opp for å gjøre – pusse noen huller i muren rundt røkløpet på den nye ovnen, ble gjort sist.

Nå var det ingen andre gjester på hytta mens vi ordnet og fikset. Og godt var det- det blir jo alltid litt rot. Det tok ikke så lang tid å få orden på disse småtingene. Nå var vi jo heller ikke kommet til hytta for å jobbe, mer for å ta livet med ro og for turen.

Det er likevel geit å ha noe å gjøre. Det kan jo bli lange timer når det ellers ikke er noen å snakke med.

Selv om de mer markerte jobbene er gjort, kan jeg alltid ta et tak med rydding og vasking. Blåfjellenden har store fine vinduer nedover mot Fidjadalen. Utsikten er på mange måter en av de tingene folk flest legger merke til og liker ved hytta.

Men det krever at vinduene ikke er for tilgriset av barnehender og fluelort.

Her har jeg en oppgave…

I tillegg forsøker jeg å holde skuten ren og pen. Jeg tror det gjør et godt inntrykk at det er rent og ryddig i inngangen. Det krever en omgang med kosten hver gang jeg er på hytta – selv om kosten står godt synlig er det ikke ofte noen av gjesten tar i et tak her.