Tre karer på langtur - så vidt innom Blåfjellenden.

Kjekke karer, med litt såre bein.Det er enkelte ting det er lett å bli enige om. I heia er det stor sett ærlige folk. Det hender selvsagt at kommer slengende enn og annen, som ikke helt oppfører seg, men stor sett – alltid – gjør folk det rette.

På vei tilbake mot Hunnedalen fra Blåfjellenden, klarte jeg å miste kamera. Jeg oppdaget ikke at det var vekk før jeg var i toppen av bakken opp fra hyttene. Jeg vurderte å gå tilbake for å prøve å finne fotografiapparatet, men fant ut at å opp den bakken to ganger var for mye.

Da jeg kom hjem og fortalte at jeg antakelig måtte kjøpe nytt kamera (til 5000 – noe jeg IKKE nevnte), var Bestyrerinnen ganske klar på at det trengte jeg ikke. En eller annen ærlig sjel ville nok finne kamera og ta kontakt. Vent å se...

Bestyrerinnen fikk rett. Dagen etter fikk jeg en epost. Det var spørsmål om jeg manglet et fotografiapparat. Hun hadde funnet et, og sjekket bildene mot bloggen og funnet ut at det måtte være mitt. Det tok en tur til Stavanger, og så hadde jeg kamera – og bildene til dette blogginnlegget.

Hun som fant det, var ikke en gang på hytta, men lå i telt sammen med partneren, et stykke lengre mot Blåstøldalen. Det er bare å si mange takk. Det ble plutselig mye enklere å lage dette innlegget med tilgang til bildene.

Denne gang var det ikke mye jeg hadde planlagt å gjøre, det ble en omgang rydding og rengjøring. På annekset lå det en dunge kjøkkenhåndklær. Noen tro antakelig at disse blir skiftet med nye – og tørre – etter hvert.

Det er egentlig gjestenes «ansvar» å vaske disse, men jeg tar med meg «gamle» og bringer inn nye etter behov. Foreløpig er det greit, men ut over høsten må jeg ta med en del. (Det er likevel litt dumt å legge fuktige håndklær i en dunge, nor det kan gå litt tid før det kommer noen som ordner opp.

Det kom tre karer – løpende – fra Børsteinen den dagen. Det mente de var en kort etappe, rene sjarmøretappen. Dagen før hadde de startet fra Storsteinen og tatt om Litle Aurådalen, Grautheller og så til Børsteinen. De mente å nå Eikebrekka i Ørsdalen neste dag,

Dette er virkelig noen lange turer. Jeg ser ikke syn på så lange strekninger på en dag. Disse karene var selvsagt godt trente. I motsetning til den gjengen jeg traff på min vei mot Hunnedalen. & stykker på dagstur.

De var antakelig opprinnelig fra midtøsten en eller annen plass, og sikker ganske vant med å gå i terreng. Likevel hadde de brukt godt over to timer da jeg traff gjengen – litt over halvveis innover.

Gjengen spurte selvsagt om det var langt igjen. Planen var i utgangspunktet å gå om Stutaheia, og så tilbake til Hunnedalen. Med minst en time til Blåfjellenden, 3 timer til toppen og fem timer tilbake ville det bli mørkt før de var ved bilen.

Jeg anbefalte å ta turen inn til toppen av bakken og altså ikke gå ned til hyttene før de snudde. Om de fulgte rådet, vet jeg ikke. Rett før jeg startet på tilbaketuren, kom det fire karer fra Flørli. De hadde startet den morgenen og ville til Hunnedalen samme dag.

Vi tok nesten følge over heia. Jeg gikk innpå gjengen ved vaet, og de fulgte meg etter det, omtrent ned til veien. Jeg stoppet ved en hytte i Hunnedalen, og de for forbi. Jeg møtte ingen som ville innover.