Småting, som betyr noe.

Det er detaljene som teller.

Jeg hadde gleden av å være på tur med mitt barnebarn her forleden. Turen gikk til Viglesdalen.
Og det er alltid interessant å sammenlikne andre hytter med Blåfjellenden.

I det store og hele var gjensynet med Viglesdalen kjekt. Men noen små detaljer peker seg ut.

På Blåfjellenden har jeg i mange år hatt stående både tekanne og termokanne til kaffe. Det manglet i Viglesdalen.

Tekanna er for eget bruk. Jeg synes det er greit å kunne lage te i kanne. Den holder seg lengre varm og det blir ikke så mye frem og tilbake om jeg skal ha mer enn en kopp te. Og det skal jeg ha til frokost. At jeg også har kjøpt egne krus til å drikke te av, er nok ikke helt etter «forskriftene», men passer likevel bra.

Jeg pleier å finne noen billige krus og kjøper 4 stykk. De blir tatt inn til påske. De siste årene har det ikke vært nødvendig å fornye krusene, de «overlever» mer enn et år. Det viser at folk tar stort sett vare på tingene. 

Det var spesielt på «dass» at jeg la merke til forskjellen mellom hyttene. På Blåfjellenden har jeg satt inn «dørskilt» som viser om avlukket er opptatt eller ei. Det tar bare noen minutter å få disse på plass, og de erstatter en krok på døra.

I tillegg passer jeg på å lakkere overflaten på selve dassen. Det letter rengjøringen, og ser bedre ut.

En liten detalj som også gjør en forskjell, er at jeg har hengt opp dorullholdere. Da slipper dorullen å stå på «dassen» og den havner heller ikke så lett på gulvet.

Disse småtingene koster noen få kroner og etter min mening ser det mer «ordentlig» ut.

På min siste tur innover, ble jeg gledelig overrasket. Noen hadde tatt seg bryet med å lage et nytt lokk på den ene dassen.  Det opprinnelige lokket forsvant ned hullet en vakker dag jeg vasket dassen. Min egen feil altså. Og nå har en vennlig sjel laget et nytt.

Det viser at også andre enn meg ønsker å holde hytta i stand. Gledelig og jeg kan bare si takk.

I en kommentar i hytteboka, ble Blåfjellenden beskrevet som «neat» (kommentaren er på engelsk.)

Og det er en beskrivelse jeg synes passer godt, og gir en standard som jeg forsøker å leve opp til.