Hyggelig fredagskveld på Blåfjellenden.

Grei ungdom - og meg.

Det er kjekt med gjester på Blåfjellenden. Hytta har for mange vært det første møte med det ubetjente/selvbetjente systemet. Det merkes spesielt på at mange bare tar turen inn til hytta og ut samme vei dagen etter. En enkel og grei tur. For en god del er hytta også selve introduksjonen til turlivet. Og en plass må jo folk starte. Etter 25 år er det kjekt å bli møtt med spørsmål om jeg kan huske sist de var her. For meg er det å huske folk utfordrende.

Jeg stole som oftest på bestyrerinnen – hun husker folk. Jeg gjør det ikke.

Denne fredagskvelden hadde en god del av gjesten vært på hytta før – sammen med meg. Og jeg husket selvsagt ikke alle. Det var lettest å kjenne igjen en av 4 jenter, det var tross alt bare noen dager siden vi sist snakket sammen.

Denne gangen hadde hun med seg 3 andre. De hadde tatt inn til Flørli fredagsmorgen og så gått til Blåfjellenden – opp trappene.

Trappene på Flørli er en utfordring. 4444 trappetrinn er uendelig mange. Og når det i tillegg stedvis er både bratt og luftig, blir ikke utfordringen mindre. Jentene hadde klar dette med glans. De hadde brukt mindre tid enn det som er vanlig.  Opp trappene og inn til Blåfjellenden mener jeg er en omtrent 7 normaltimers tur.

Det var også en som hadde vært inne på hytta da den ble bygd. Det er lenge siden. (Om han hadde vært innom i mellomtiden, husker jeg ikke helt – det er ikke bare folk jeg glemmer….)

Denne helga var det voksen ungdom på tur.  På annekset ble det mange av det slaget. Og som vanlig ble det en hyggelig kveld. Kortspill og prat – og middagslaging.

På hovedhytta var det også folk. En familie på fire blant annet. en kar som hadde et 4 sengsrom for seg selv tilbød seg å flytte ut, men ungene syntes det ville være morsomt å ligge på madrass på gulvet. Det ble hemsen.

Noen kom sent og måtte ta til takke med madrass på hemsen – sammen med andre. Det gikk selvsagt helt greit. Det er ikke mange som forventer å få rom for seg selv, men det å dele er en del av systemet.

Og det er ingen grunn til å klage på ungdommen. De gjorde rent på rommene, hentet vann og var i tillegg blide og hyggelige. En kjekk gjeng.

Morgenen kom med oppbruddsstemning. Det er alltid litt spesielt å ta farvel med hyggelige og kjekke folk du nettopp har truffet, og som du muligens aldri vil se igjen.

Noen skulle bare tilbake til Hunnedalen, andre ville ned Fidjadalen, og en del ville videre til Langavatn.

En kar tok ned mot Fidjastølen for så å gå over til Brådlandsdalen og så mot Høgaleitet. Litt artig at jeg da kunne komme med en helt fersk oppdatering om forholdene. Jeg hadde snakket med to sauegjetere dagen før som kom nettopp den veien.