Ferietid og hyttevakt til å passe på Blåfjellenden.

Flott vær og feriefolk på hytta.

Denne uka kom jeg ikke den vanlige veien til Blåfjellenden. Det er ferietid, og jeg var på min vanlige ferietur. Fra Langavatn og til Flørli.

Det er alltid like kjekt å komme over kanten på vei fra Blåstøldalen og se hyttene ligge ute på kanten mot Fidjadalen. På Høgaleitet som det heter. Da gjenstår bre den siste baken opp fra brua.

Denne gangen ble jeg ønsket velkommen av hyttevakt, en kjekk jente som hadde tatt jobben som hyttevakt på Blåfjellenden denne uka. Nå viste det seg at vi hadde snakket sammen før. I forrige uke var hun og noen andre på tur – med telt, og skulle til Flørli. Vi hadde en hyggelig stund på terrassen på Blåfjellenden før de fortsatte videre.

Vi var alene en stund, men etter hvert kom det andre til hytta. Først ute var en mann på tur alene. Han ville ned Fidjadalen dagen etter. Siden det har vært ganske tørt en stund, vil det bli en skikkelig flott tur. Og nedover Fidjadalen går greiere en opp.

Forrige uke kom det opp et ungt tysk par og de hadde brukt 12 timer – opp Fidjadalen. Hytte vakten kunne også fortelle om et annet følge som hadde brukt omtrent like lang tid. Fidjadalen kan være tung og lang.

Det er utlendinger på tur i Norge – og Blåfjellenden. Denne natta var det et ungt par fra Nederland i annekset sammen med meg. De hadde tatt turen over Stutaheia til Sandvatn, og videre til Langavatn, og Blåfjellenden. Siste dagen ville bli turen tilbake til bilen i Hunnedalen.

Nå kom det en gjeng kjekke ungdommer, som skulle på samme tur. Bare i motsatt retning. De ville til Langavatn dagen etter, og så Sandvatn og Hunnedalen. Turen fra Sandvatn ned til Høgaleitet er ganske tung og mange bruker både 5 timer og mer på dette strekket.

For egen del gikk jeg mot Flørli. Stien er for det meste godt merket, men et par plasser gjelder det å følge med. Jeg går ikke trappene, men følger den gamle støls-stien ned til bygda. Den stien er rast ut en del plasser og full av grus og småstein på enkelte bratte partier. Det gjelder å gå litt forsiktig.

Som tilsyn, dukker det ofte opp småjobber som krever verktøy. Nå har jeg en del verktøy liggende, og får som regel bruk for enten skrujern skiftenøkkel eller hammer – eller alle tre tingene.

Denne gang var det en mutter som var løsnet, og som måtte på plass. Fort gjort, men verktøy må finnes fram – og legges på plass. Ting tar tid. Forrige uke var det skrujernet som måtte i bruk. Det var en skrue som hadde løsnet. Ikke hos meg, men på en dør i annekset.

Med hyttevakter på plass de siste ukene, blir hytten vasket og rydde. Det var skikkelig kjekt å komme til hytta denne gangen. Alt var på stell, og det var til og med ryddet i hyllene under benkene. En jobb jeg ikke har tatt helt «alvorlig». Det så i hvert fall skikkelig flott ut nå.

Begge hytten på Blåfjellenden er klar for mange flere gjester, og det er bare å ta ferien i heia.

Ferietid og flotte forhold på Blåfjellenden.

 Nesten alene, men i godt selskap.

Det er ferietid, og en del bestiller opphold på Blåfjellenden. Noen av disse traff jeg på min vei innover i heia mot Blåfjellenden.

En gjeng på 8. Unger og voksne, og noen nesten voksne. Gutene kom – selvsagt – først, deretter kom jentene. De voksne var et stykke oppe i lia....

De hadde gått inn dagen før, og hadde hatt et flott opphold på hytta. Slik jeg forsto det ble det badet, og siden været var bra da jeg traff de, vurderte de muligheten for nok et bad. En dukkert hører med på fjellturer.

Jeg hadde sjekket bestillingene før jeg dro oppover mot Hunnedalen. Bare en seng var bestilt. På en fredag med «rimelig» vær. Kan EM i fotball ha skylden?

Nå har jeg vært alene på hytta noen ganger, spesielt på fredager. Som oftest har jeg ventet på folk. Før Korona, var det mulig å komme til hytta uten å ha bestilt, og nettopp det gjorde folk på fredager. Og de kom sent. Gjerne etter at jeg hadde gått til sengs.

Et par ganger har jeg opplevd at det ikke var andre om kvelden, men at noen hadde slått opp telt omtrent på terrassen i løpet av natta.

Det kom et par opp fra Mån. Fidjadalen kan være lang og tung. De som kom, et ungt par fra Tyskland, hadde brukt omtrent 12 timer på turen. Først godt etter ti på kvelden sto de utenfor døra og lurte på hva de skulle gjøre.

De var ukjent med at de skulle ha bestilt plass, og hadde ikke vært på en Turistforeningshytte før. Selv uten bestilling , kunne jeg – selvsagt – ikke nekte folk en seng for natta, klokka 11 på kvelden.

Nå var smitte mulighetene ganske små, med bare det paret på hytta den natten.

Jeg snakket litt med paret, og fikk spørsmål om hvor dusjen var. Det var enkelt å peke ned på elva. Jeg hadde benyttet den muligheten tidligere.

Folk fra sørligere breddegrader kan behandle gassapparatene, men det hender de vasker opp i kaldt vann.

Det viste seg å være en prest som hadde bestilt en seng den natta. En skikkelig kjekk kar. Det var bare oss to, og vi fikk en hyggelig kveld sammen. Det skjer ganske ofte at jeg får god kontakt med enkelte av gjestene. Det er faktisk en av de tingene jeg setter mest pris på når jeg er på selvbetjente eller ubetjente hytter.

Fortsatt er det lyst til langt på natt. Det er slik at i hvert fall jeg går og legger meg mens det fortsatt er gålys.

Dagen etter var det tåke – tett tåle. Heldigvis lettet det nede ved hytta etter hvert, og da jeg kom mot Hunnedalen på vei tilbake, kom også sola igjennom. Det ble en sommertur over heia.

Jeg møtte en del folk som ville innover i heia, men bare tre som hadde bestilt plass på hytta. Jeg tror likevel det ville være en del folk på en lørdagskveld – på tross av fotball i fjernsynet.

Feriefolk på Blåfjellenden

Hyttevakt og andre kjekke folk på hytta.

Som tilsyn på Blåfjellenden er det alltid noe som burde være ordnet – for lenge siden. Denne gangen ville jeg igjen forøke å få lyst til å virke på annekset. Det har ikke vært lys i hytta på noen måneder, og broderen mente det måtte være sikringen. Nå hadde jeg forsøkt å finne «sikringen», uten å lykkes, men kanskje broderen....

Vi pakket sekkene og tok med en del forskjellige sikringer. Sånn for sikkerhets skyld. Noe unødvendig, for broderen fant heller ingen sikring.

Nå var vi så heldige at hyttevakten denne uka også kunne være med på å få orden på lyset. Han mente det (og det viste displayet..) at det ville hjelpe å lade batteriet.

Vi fant fram aggregatet og forøkte å få dette i gang. Her var bensinslangen ødelagt. Som for noen år siden. Det ble ikke lys på annekset denne uka heller. Vi får forsøke flere ganger.

På vei innover mot hytta kom det tre jenter og to mødre i mot. De hadde vært på hytta, og hadde hatt et flott opphold. Det er jo sommer, og bading hadde stått på programmet.

På vei nedover bakken mot Blåfjellenden gikk vi forbi to andre jenter. Litt større – nesten voksne. De ville snakke engelsk, men de viste seg å være fra Tyskland.

På våren og forsommeren har det tidligere alltid vært ganske mange utlendinger. Stor sett fra Danmark, Tyskland Nederland eller Storbritania. I år mangler disse. Til gjengjeld er det noe mer «lokale» folk på tur.

Inne på hytta ble vi godt mottatt av hyttevakten. Han hadde besøk. En spansk jente hadde gått over heia fra Flørli – og skulle samme vei tilbake.

Hyttevakten hadde også god kontroll på hvilke rom som var bestilt og hvor mange som ville komme. To jenter hadde tatt turen over heia fra Hunnedalen, etter å ha betalt for oppholdet via betalingsappen.

Den er ikke ikke knyttet til bestillings-systemet så jenten kom egentlig uanmeldt. Nå var ikke det noe problem denne gangen. Vi var ikke så mange på hyttene at det ble flere enn det som kunne bestilles.

Det er mange i Stavanger Turistforening som gjerne vil gjøre en innsats. Og foreningen trenger hjelp til mange ting. På Blåfjellenden er det frivillige som på dugnad gjerne vil være hyttevakter-

De neste tre ukene vil det derfor være folk som tar i mot og viser til rette gjestene som kommer til hytta. Det håper jeg de fleste vil synes er greit.

Blåfjellenden står klar til å ta i mot flere sommergjester. Det er enklere og ikke minst lettere å ta inn på hyttene enn å pakke ned telt og sovepose.

Jeg treffer alltid mange andre kjekke folk på hytta, og det er faktisk en av grunnene til at jeg tar turen så pass ofte. Det er virkelig hyggelig å snakke med nye folk.

Sommeren går fort, og vil du til fjells – til Blåfjellenden – så er det bare å bestille plass.

Sommer og sol på Blåfjellenden.

Folk og hunder på hytta.

Det ble tidlig klart at denne kvelden ville det bli liv og leven på Blåfjellenden. Alt rett opp av Hunnedalen gikk jeg på et stort følge. Hele 12 stykker – og to hunder, var på vei mot hytta for et to-dagers opphold. Det var noen voksne, men mange unger.

Jeg møtte også en gjeng som hadde vært på hytta, og var på vei mot bilen i Hunnedalen. En blid gjen som «nesten» var ferdig med sin fjelltur.

En stund senere gikk jeg også forbi to jenter ,som også var på vei mot hytta. De ville ta en natt der, før de fortsatte mot Langavatn og videre til Sandvatn. En flott rundtur med tre overnattinger.

Med 14 stykker på vei innover, er det bare to ledige sengeplasser. Begge på et tomannsrom i annekset. Det er litt underlig at de små rommene blir som oftest bestilt sist. Det kan henge sammen med at annekset er i enden av bestillingslisten. Jeg trodde for min del at mange ville velge å ligge på små rom om det var mulig.

Nå har jo ikke annekset den flotte utsikten som hovedhytta, men det er jo alltid mulig å stikke bort for å sjekke utsikten nedover Fidjadalen. Den er virkelig verdt mer enn bare noen skritt fra annekset til terrassen på hovedhytta.

Det ble ikke noen stille og rolige timer for meg selv inne på hytta denne fredagen. Da jeg kom satt det alt to karer og et par på terrasse, Karene var tur med stor ryggsekk, og hadde fyrt opp primus for å lage mat. De tok senere stien mot Hunnedalen for å finne en teltplass.

Paret var på en skikkelig utfordrende tur. De hadde startet fra Eikeskog om morgenen, og var på vei mot Langavatn. De trodde det hadde vært lettere å løpe i Fidjadalen, men alle de bratte bakkene var en utfordring. De hadde «små» sekker, og det ventet seng på Langavatn. En skikkelig langtur.

Sommersesongen har tydelig begynt. Det var en god del andre ute på tur i det fine været. Selv om jeg dikk noen dråper på meg, og jenten som hadde startet før meg måtte ha på regntøy en stund.

Det kom folk fra Flørli som ville mot Hunnedalen. Det var telt på et par hauger rundt hyttene. En del av turfolkene hadde med hunder – i flertall. Noen var veldig flinke til å holde hundene i bånd, og holde kontroll på de. Andre var ikke fullt så flinke. Det passer muligens å minne om at det er forbudt å ha hund inne på hyttene. Hunde-eiere kan bli flinkere til å ta hensyn til andre.

Det hadde vært folk på hytta nesten hver dag den siste uka. Skolene har tatt fri for sommeren og ungene har ferie. Det betyr at mange vil ta «ferie» i heia. Gjerne bare noen dager, men jeg tro at menge også vil på langtur. Det blir muligens litt vanskelig å bestille sengeplasser, turen kan jo gå fortere ell senere enn planlagt.

For de som ønsker å bruke hurtigbåten til, eller fra Flørli, så gjelder det i hvert fall å bestille plass. I helgene er båten full. Det er ikke så veldig morsomt å stå på kaien med sekken i halsen og gråten i hånden...

Med skikkelig god værmelding for den neste uka, vil det antakelig bli en del folk i heia. Jeg skal i hver fall på tur.

Fredagskveld som vanlig - på Blåfjellenden.

Sesongen har begynt - folk på hytta.

Det er alltid kjekt å komme til Blåfjellenden. Denne gangen ble det i tillegg en kjekk tur over heia, med sol og flotte forhold, selv om det blåste ganske sterkt over toppene.

Jeg kunne se at det hadde gått folk innover foran meg. Det satt et par på terrassen da jeg kom til hytta, og de skulle ikke overnatte, men videre mot Flørli og en natt i telt.

Etter en stund fant vi ut at vi hadde møtt hverandre før. De på vei oppover mot Lifjellet for en overnatting i telt – på nyttårsaften, Bestyrerinnen og jeg på vei nedover mot bilen. Det er morsomt å treffe folk på ny, men det er ikke alltid jeg kjenner folk igjen. Denne gangen var jeg «heldig».

Denne gangen var det ikke så mye som skulle gjøres, men en jobb sto igjen. I vinter kom det inn et nytt rundt bord til stua i hovedhytta. Det gamle bordet har sett sine beste dager – for noen år siden. Foten ble, - for noen år siden, skrudd og limt sammen av Magnar. Det har holdt til nå, men....

Det gamle bordet fikk jeg trillet ut, døra var akkurat bred nok til at det gikk gjennom døråpningen. Det nye krevde mer plass, og det tok litt «fikling» til før det sto på plass i vinduskroken. Heldigvis fikk jeg hjelp av en gjest som kom for å overnatte.

Det er fortsatt tidlig i sesongen, og selv om det hadde vært folk i uka, så hadde det ikke vært «trengsel». Lite folk gjør at tingene stor sett er på plass, og at det ryddig og rent. Noe er det likevel å ta tak i.

«Gjengen» kom litt senere. 7 stykker på «guttetur» til Blåfjellenden. Ikke alle i «gjengen» var like vandt med å gå tur, men alle så fram til turen mot Flørli på lørdag. Turlederen var kjent, og han var også en av «oss» som gjør en innsats på hyttene. Slike folk er det alltid hyggelig å treffe i heia.

«Gjengen fikk gleden av å innvie det nye bordet. De benket seg ganske fort rundt bordet og beundret utsikten nedover dalen. (De forsøkte først å sitte på terrassen, men knotten jaget fort gutten ei hus.)

Det var i alt 8 på hovedhytta denne natten, og siden hemsene ikke kan bestilles, hadde de ingen problemer med å spe seg på rommen slik at smittevernet ble ivaretatt.

På annekset ble vi tre + en hund, og alle fikk sitt eget rom. Det er også to hemser på annekset, og det bør være mulig å ordne det slik at alle bare deler rom med sin «kohort». Det betyr at noen må flytte fra sin bestilte seng og opp på madrass på hemsen, men det burde ikke by på noen som helst utfordring.

Det er ikke uvanlig att det kommer folk ganske sent til hytta ganske sent på fredagskvelden. Det kom ingen flere, selv om noen hadde bestilt sengeplass.

Lørdagsmorgen regnet det. Jentene på annekset tok mot Sandvatn, «gjengen» mor Flørli og min gode hjelper med bordet og jeg, mot Hunnedalen. I regn og tåke. Slik kan det ofte være i heia, flott vær en dag, og regn den neste. Det er alltid greit å være forberedt på dårlig vær.

Sommeren er kommet til Blåfjellenden.

To jenter med store sekker på tur.

Blåfjellenden er en flott plass, med virkelig kjekke hytter. Som alle ting krever også Stavanger Turistforenings hytter både vedlikehold og at noen ser etter at alt er i orden, noe mange kaller «rydding».

Som «tilsyn» er det ofte min jobb å sjekke tilstanden. Dette året – og i fjor, ble det dessverre ikke anledning til å ta den vanlige «vår-rengjøringen» i påsken. Det har blitt til at jeg har gjort litt når jeg likevel er inne på hytta.

I løpet av de siste tre ukene har jeg fått gjort noe. Denne uka sto «dassen»/vedskjulet for tur til å bli ryddet og rengjort. Det er egentlig ingen stor jobb, men etter å ha gått to-tre timer, og klokka nærmet seg 5, så var dette en passe jobb denne gangen.

Nå er i hvert fall det i orden. Selv om sprayflasker med klorin har gjort vask mindre «nødvendig», folk flest tørker over flatene før bruk.

Som de andre ukene var det ikke mye folk på torsdag. Det kom to jenter fra Hunnedalen som var litt usikre på om de skulle slå opp teltet eller ligge på hytta. (Jeg forsto det slik at foreldrene hadde bestilt senger – sånn for sikkerhets skyld...). Det var regn i lufta, og jentene bestemte seg for å ligge inne.

De ville til Langavatn dagen etter, og i følge andre som har gått denne turen er det lite snø og greit å komme fram. Det er fortsatt enkelte snøflekker, men de forsvinner fort.

Fra Langavatn ville jentene mot Sandvatn. Over Strålausheia. Her vil det antakelig fortsatt ligge enkelte fenner, og noen av disse (om alt ser som «normalt») vil dekke merkingen noen plasser.

Det burde være greit å komme seg over Strålaus, og videre til Sandvatn, men det vil antakelig bety kryssing av en del fenner. Jeg tror mesteparten av snøen vil være boret bare om en uke.

Fra Hunnedalen til Blåfjellenden er det omtrent ikke snøflekken. Det er fortsatt et par fenner som mår krysses. Spesielt en plass er det fortsatt snø, men denne spesielle plassen kan det være snø til sent i august – enkelte år.

De snøfennene som ligger igjen er helt greie å krysse, men for egen del er jeg litt forsiktig første trinnet inn på fonna og siste steget ut. Det er i kantene jeg vanligvis tråkker igjennom, om det i det hele tatt skjer.

For egen del hadde jeg et flott opphold. Selv om det var varmt, ble det til at jeg fyrte opp ovnen – sånn for kosens skyld. Det er så lyst på denne tiden at det ikke har vært nødvendig med ekstra lys, ganske flott, for solcelle strømmen på annekset er ikke i orden.

Hyttene står klar for flere gjester, det er så langt omtrent ikke folk i ukene, bare i helgene. Det vil antakelig endre seg ut over sommeren. Det er bare å bestille seng.

Så lenge begrensingene på grunn av Corona gjelder, vil det aldri bli trengsel på hyttene.

Tidlig i juni og sommerforhold på Blåfjellenden.

Snøsmeltingen gikk fort dette året.

Selv etter omtrent tretti år så kommer naturen med overraskelser. Denne gangen var det snøsmeltingen som gikk vesentlig kjappere enn noen gang før – etter som jeg kan huske.

Blåfjellenden på våren er en flott opplevelse. Hvert år ser jeg fram til å komme innover. Forrige uke var første gang på beina i 2021, og som vanlig for første gangen måtte jeg krysse en del snøflater, og gå rundt noen fenner hist og her.

Denne uka var snøen omtrent forsvunnet. Jeg kan ikke huske at snøen har forsvunnet så fort noen gang. Vinter den ene uka, og full sommer den neste. Det betyr uansett at det fra nå er sommerforhold innover mot Blåfjellenden. I snøåret 2015 vard et mer snø i midten av juli enn det er nå.

Med tørre og flotte forhold var det kjekt å gå i heia. Jeg hadde ventet at andre også ville komme innover på fredagen, men jeg ble alene omtrent til natta. Da kom det en kar som tok inn på hovedhytta. Han var ukjent med at seng måtte bestilles, og ble overrasket over at ting ikke var som før.

Nå har Stavanger Turistforening åpnet for sengebooking, og det er 12 sengeplasser i hovedhytta og 7 sengeplasser på annekset. Skulle det være to grupper på samme rom (noe som er mulig med 4 senger på hvert rom i hovedhytta), så vil jeg forslå å ta i bruk hemsene.

Det hadde jo vært kjekt om vi kunne komme tilbake til gamle rutiner, med å kunne komme og gå som vi vil. Da hadde vi sluppet «planleggingen». Mange er imidlertid svært godt fornøyd med å kunne booke seng. Være sikker på å få en skikkelig plass selv om de skulle komme sent, setter mange pris på.

Og mange synes det er greit å ikke komme til overfylte hytter der sistemann må ligge i bøttekottet. Nå har ikke Blåfjellenden bøttekott, men det hender folk må noen ganger ligge i på madrass på gulvet i stua.

Nå var det noe eget med over 50 gjester på hovedhytta -trangt, men ofte ganske koselig. Det er kjekt å treffe mange nye og gamle fjellfolk.

Jeg viste det ville komme folk innover på lørdagen. Det er mulig å sjekke bestillingene for å se om andre skal til hytta. Denne dagen var det bestilt en god del senger, og det ville bli folksomt.

Siden jeg startet på tilbaketuren ganske tidlig mente jeg at jeg muligens ville komme ned til Hunnedalen før nye gjester startet på turen innover.

Tilbaketuren ble grei. Vaet øverst i bakken, var enklere å komme over enn på turen inn. Det kunne faktisk virke som om snøsmeltingen var delvis over. Det samme mente jeg å kunne se på Fossebekken. Lavere vannstand og enklere å passere.

Jeg traff de to første som ville innover rett over Oleskaret. Det var to jenter som hadde bestilt på hovedhytta. Den ene er fast gjest på hytta og vi har hatt flere opphold samtidig. Skikkelig hyggelige folk.

Rett før veien kom det en hel gjeng jenter oppover stien. De skulle også til Blåfjellenden. Ti stykker sammen. De kom antakelig til å bruke litt tid innover. De hadde sikkert mye å snakke om.

Hytta ville ikke stå tom denne natta, og forhåpentlig vil mange andre også finne veien innover. Sommersesongen er i gang, og det er gode forhold.