En kjapp dagstur til Blåfjellenden.

Helt alene i flott vær.

Tidligere var det vanlig med dagstur inn til Blåfjellenden. Nå blir det mer overnattingsturer, og det passer på mange måter ganske greit. Det blir liksom litt tid til å jobbe da.

Det var ikke mange dagene siden jeg var innover, og fikk lakket gulvet på annekset. Jeg var spent på hvordan resultatet var. Lakken hadde jo stått en stund, og jeg er ingen ekspert på lakking av gulv.

Det ble en dagstur innover. I flott vær, men det skyet til ut over dagen. Siden jeg hadde bare en lett sekk gikk det greit, både frem og tilbake.

Jeg var inne for å sjekke jobben jeg hadde gjort på søndag. Gulvet i stua på annekset riktig pent ut. Det kunne se ut som om jeg hadde fått til dette på en grei måte. Nå får jeg bare håpe at det «holder» en stund.

Det var ingen andre på hytta. Jeg møtte et par som var på vei mot bilen og Hunnedalen, men ellers var jeg alene. Sommeren er over, og utenom i helgene er det lite folk på tur. Jeg snakket med en kar, som fortalte at det ville komme skoleklasser innover. De har som oftest er kjekt opphold.

Blåfjellenden blir brukt av skoler på høsten. De er på hytta midt i ukene og får ofte boltre seg uten at andre ser, eller mest, hører noe. Nå så jeg ikke snurten av folk, men det er jo mulig klassen er på en to-dagers tur og kommer senere fra Sandvatn. En av de tingene jeg måtte gjøre denne gangen, var å finne fram mer dopapir. Det er utrolig hvor mye dopapir som går med når det er skoleklasser inne på hytta.

Selv om det bare var for noen timer jeg ville være inne på hytta, ble det til at jeg jobbet litt. Selvsagt måtte det ryddes på plass i annekset, men det var også en dør som ikke helt oppførte seg. Alt tar tid, men denne gangen brukte jeg mer tid på å ta det med ro enn å jobbe.

Det er virkelig kjekt å sitte på trappa med te og mat, og ikke gjøre annet enn å se på naturen rundt. Dammen foran annekset lå dam stille, og fjellet bak speilte seg i vannet.

Jeg kunne også se en ørn som svevde over Blåfjellenden. Fjelltoppen mot øst og ikke hytta. Det er ganske ofte jeg seg ørn her inne.

Det ble noen kjekke timer på hytta, ganske alene. Jeg hadde planlagt å ta det med ro. Frem og tilbake er ikke helt dagligdags og jeg var litt i tvil om formen ville holde.

Etter både å ha spist, og hatt en lengre hvile, var jeg klar for turen tilbake. Som gikk nesten helt uten problemer.

Det var kjekt å være på Blåfjellenden selv for bare noen timer.

Tidlig høst og flott vær på Blåfjellenden.

Det ble jobbing denne gangen.

Denne uka ble det en tur til Blåfjellenden med opphold natt til søndag. En lørdag-søndags tur er ikke lengre vanlig. Det er ofte så pass mye folk at jeg foretrekker å gå midt i ukene. Denne uka kom helga med flott vær, mente YR.

Nesten alle sengeplassene var bestilt. Jeg ville ikke bli alene. Det var fortsatt drøssevis av plasser på madrasser på hemsene, men de fleste rommene nede var alt opptatt.

Alt på vei innover mot Blåfjellenden på lørdag, satt det en hel gjeng øverst i bakken opp av Hunnedalen. De var på vei mot hytta, men selv om de var mange, så skulle de ha vært flere. Noen hadde meldt avbud.

Gjengen hadde bestilt de tre rommene nede på hovedhytta – i juni. De var skikkelig heldige med det. Været denne helga var virkelig flott. Det var sol og varme, og selv om det blåste litt kaldt i mot på lørdagen, ble det oppveid av nesten vindstille vær på søndagen.

Da jeg kom til hytta, hadde det alt kommet et par. Ikke lenge etter kom det flere, og tilsammen kom det ti personer, de fleste før den store gjengen innfant seg. Alle – utenom gjengen – kom uten å ha bestilt på forhånd.

Det var selvsagt plass til alle. I femtiden kom det en familie på fire. Det var egentlig meningen at de skulle frem og tilbake på dagen, men de hadde brukt så lang tid innover at de valgte å bli til dagen etter. Ungene var på 6 og 18 måneder, og endelig fikk de bruk for bleiepakken som har ligget på loftet en god stund.

Det kom også en kar ruslende forbi. Han kunne fortelle at det ville være skoleklasser fra Sola VGS på hytta neste uke. Vi fikk en hyggelig stund på trappa i sola.

Det er fortsatt lyst lenge. Sola forsvinner bak Smalafjellet tidlig, men det lyser lengre oppe i bakken ganske lenge. Først nærmere ti blir det så pass mørkt at det er behov for lykt, om det er klarvær.

Jeg var inne for å jobbe. Alt tidlig på morgenen, begynte jeg å rydde stua i annekset. Da hadde alle fått spist frokost, men de fleste hadde nok tenkt å ta det litt med ro den flotte morgenen. Det ble til at de kom seg avgårde, mens jeg pusset gulvet, så støvskyen sto rundt meg.

Heldigvis er det støvsuger og aggregat, slik at pussestøvet ikke får blande seg med lakken. Det tok krefter og tid å få gulvet klar for lakking. Selve lakkingen gikk fort nok, og var ganske enkelt med rulle og langt skaft.

Nå håper jeg bare at det ser skikkelig ut, og at lakken har overlevd en vinter i god stand. Det skal bli ganske spennende å sjekke hvordan det ser ut.

Jeg håper bare at nye gjester ikke blir for overrasket over at stoler og bord ikke er på plass i annekset.

Det ble en litt tung tur tilbake til bilene. Jobbing og tur krever krefter.

Nesten alene på Blåfjellenden

Midt i uka er det få folk på hytta.

Det var ingen bestillinger denne gangen. Nå hender det jeg er alene på hytta midt i ukene, og det så nesten ut til å bli en slik tur denne gangen også. Nå fikk jeg besøk litt ut på kvelden, så helt tomt var det ikke i den gamle hytta. I annekser ble det bare meg.

Jeg startet litt tidligere enn vanlig, og hadde skumle planer om å få gjort noe med gulvet i hovedhytta. For et par år siden, da vi fikk inn nye vinduer, var det snakk om å slipe gulvet. Det har vært snakk om sliping av gulvet noen ganger de siste årene. Uten at mye har skjedd.

Alternativet er å lakke nok en gang. Lakken er inn. Sandpapir for å rue opp gulvet er inne, og gulvvask er også på plass. Det manglet rulle for å få ut lakken. Det blir neste prosjekt – å ta med manglende utstyr.

Siden jeg ikke fikk gjort det jeg hadde planlagt, ble det anledning til å ta en skikkelig rengjøring og rydding av hyttene. Det hjelper å ha støvsuger på plassen. Noen timer med støvsuger, fjerner mye rusk og rask, og i tillegg en god del spindelvev fra kriker og kroker.

Det er sikkert ikke mange som legger merke til at både støv og spindelvev mangler, men for egen del, synes jeg det er kjekt å forlate hytta ren og pen. Det skulle bare ha vært tid til mer, som for eksempel å vaske vinduene.

En jobb jeg IKKE gjorde, var å tømme dassen. Stavanger Turistforening har sikkert sendt inn en ungdomsgjeng som fikk denne «drittjobben» gjort. Skikkelig bra jobba....

Med hyttene på stell, og med uthus og dass rengjort, sto hele anlegget og ventet på folk. Det kom et tysk på opp fra Mån. De lurte på å gå over litle Fidjadalen til Brådlandsdalen og ned til Brådland.

Stien er over heia mot Brådlandsdalen er nesten usynlig enkelte plasser, og stien er ikke mye bedre i Brådlandsdalen. For tyske turister å ta den veien, ville være ugreit – uten kart.

Det viste seg at turen opp (og ned) Fidjadalen er god beskrevet i en tysk bok, og blir der beskrevet som en av de ti flotteste turene i Norge. Det er ikke urimelig, men når turen samtidig blir beskrevet til å ta 5 timer – hver vei, kan det lokke folk som så avgjort ikke burde ha tatt turen til å forsøke. Det er da muligens ikke så rart at det kom en tysker opp dalen i påsken – på beina.

Det ble en virkelig flott morgen på Blåfjellenden. Sola skinte og det var omtrent ikke en sky på himmelen. Nå var ikke temperaturen spesielt høy, men i sol og i le av vinden – på trappa utenfor annekset, ble det en hyggelig stund med te og en kjeks.

Det ble litt jobbing før jeg tok ut. De var noen sengebunner på loftet som burde settes sammen, bortsett fra at sengebunnen er 75 cm og madrassene er 80 cm. Og at det er litt for liten avstand til taket innerst når sengebunnen tas i bruk. Det får bli en vurdering litt senere hva som skal gjøres med resten.

På blåbærjakt ved Blåfjellenden

Ikke mye folk midt i uka.

Det hender ganske ofte at jeg tar innover mot Blåfjellenden uten egentlig å ha noe spesielt ærend. Vel inne på hytta oppdager jeg noe som avgjort ikke kan vente, og som må ordnes, fikses, kastes eller fås på plass.

At det er tomt for dopapir, er en gjenganger. Selv om det ligger ballevis med dopapir i kottet over trappe. «Tomt» vil si at det ikke ligger synlig. En enkel tin å ordne – heldigvis.

Forrige gang jeg var innover, var det en løs planke i en gangvei. Det er heller ikke vanskelig å slå i noen spiker, men jeg må være på plass. Døra mot Fidjadalen har vært en gjenganger, denne gangen var den i orden...

Det lå en lapp på det ene gassapparatet i hovedhytta. «Lekker gass» sto det. Ikke noe som jeg kan overse, og vente til senere. Slikt må ordnes, eller så må gassapparatet tas vekk.

Jeg skiftet nettopp slanger i gassapparatene. Det kunne jo hende at jeg hadde slurvet med å stramme slangeklemmene. Etter litt frem og tilbake, og med god hjelp fra en gjest fant vi ut at lekkasjen lå i selve regulatoren.

I tillegg til at jeg ofte er på rett plass på rett tidspunkt, hender det ofte at jeg – i tillegg – har rett verktøy elle ekstra deler eller utstyr. Det er ikke mye som blir kastet. Det lå – selvsagt – en ny regulator på rommet, og det var en enkel sak å få denne på plass.

Nå er det ikke alltid jeg står for selve reparasjonen. Ofte er det en av gjestene som velvillig stiller opp og fikser noe, mens jeg er den som finner frem utstyr, reservedeler eller nye ting. Jeg er i tillegg veldig flink til å se på at andre arbeider.

Som nevnt var det også denne gangen en gjest som sto for selve arbeidet, og jeg kan bare gjenta – Takk for hjelpen.

Midt i uka er det ikke mange gjestene. Jeg tok følge et stykke med et par som også var på vei mot Blåfjellenden. Det kom to voksne menn gående i mot. To danske herrer, som hadde vært på en rundtur i Frafjordheiene, og som syntes terrenget er «tungt»

Helt nede ved Hunnedalen gikk jeg på to kjente. De kom fra Fidjastølen og hadde hatt en tur innover for å sjekke sauene. De hadde to hunder i følget, som nok gjorde en del av jobben.

Jeg møtte ikke mange folk på vei mot Blåfjellenden på min vei mot Hunnedalen. En enslig sjel på dagstur og nesten nede i hyttebyen to damer med store sekker og spann . Og bærplukkere. De var på jakt etter blåbær og spurte hvor disse var å finne. Nå er det blåbær rundt hytta, og disse to ville nok plukke bær – i bøtter og spann.

En rask sjekk i bestillings-systemet viste at det ikke ville være mange gjester på Blåfjellenden natt til lørdag, men til gjengjeld var nesten alle sengene bestilt natt til søndag. Det er fortsatt madrasser ledige, men det ville være folk på alle rommene.

Fisk fra elva og glade gjester på Blåfjellenden.

Mange bestillinger, men ikke fullt.

Uten skikkelige tall er det vanskelig å være sikker, men mitt inntrykk er at det er flere folk i heia enn det pleide å være – før korona. Det er i hvert fall ganske mange folk på Blåfjellenden, denne fredagen.

Nå henger besøket ofte sammen med været. I godt vær blir det ofte mye mer folk enn på dårlige dager. Denne sommeren virker det som om det har vært folk på tur selv om været ikke alltid har vært det beste.

En kjapp gjennomgang av protokollene viser at hyttene har stått tom bare en natt i juli. Det er egentlig et bra besøk. Været i juli har ikke helt vært ønskeværet for fot-tur i heia. Likevel har altså mange funnet veien til Blåfjellenden.

Med noen dager på Nilsebu, og en omgang korona, ble det ikke besøk på Blåfjellenden forrige uke. Nå er det ikke nødvendig å ta turen innover, men for min del, så synes jeg det er virkelig greit å få lov til å besøke plassen – en gang i uka om det passer.

Ut fra bestillingene, var det klart at jeg ikke ville bli alene denne fredagskvelden. De fleste rommene var bestilt, bare hunderommet var fortsatt ledig da jeg gikk innover.

Ikke langt innover heia gikk jeg på de første turgåerene. Denne gang på vei mot Blåfjellenden. En familie på fire. Nå var det fortsatt langt igjen, og de aller fleste var kommet til hytta da denne familien dukket opp. De hadde bestilt et firemannsrom, og kom tidsnok til å få beholde bestillingen.

Selv om folk hadde bestilt rom, var det noen som likevel fortrakk hems, og på den måten overlot rom til andre. Denne gangen tror jeg alle fikk en god plass.

På hovedhytta, var det to familier som hadde tatt mange av plassene. De kom fra Sandvaten og ville mot Hunnedalen dagen etter. Ikke noe uvanlig med det, men de var 11 stykker tilsammen, og bortsett fra foreldrene var ungene alle under fem år.

Denne gjengen var vel vant med fjelltur, og hadde ikke brukt veldig mye mer enn de timene som er vanlig. Da jeg traff de ved Saftbekkvannet, omtrent halvveis mot Hunnedalen, var alle i godt humør, og det så ikke ut som den turen heller ville ta mye mer enn tre timer. Det er bra for en så pass stor gjeng og med så små unger.

Med 25 til 30 gjester på begge hytten, er det mange som mener hyttene er fulle. Meste parten av det som kan bestilles er bestilt, men fortsatt er det mer en 20 madrasser ledig. Det er god plass til flere på Blåfjellenden. I «gamle dager» - før bestillings-systemet kom i bruk, var det ikke uvanlig med over 50 gjester – bare på hovedhytta....

Det var en mer «voksen» forsamling på annekset denne kvelden. Familien med alle ungene, og familien jeg gikk forbi, fikk nesten hovedhytta for seg selv. Det var antakelig litt «roligere» på annekset.

På annekset var det en dansk familie, folk fra sørlandet og noen lokale. En god blanding, og vi fikk en kjekk kveld. To gjenger ville ned Fidjadalen dagen etter, og fikk følge av tre fra gjeterhytta. Det var bare jeg som ville tilbake til sivilisasjonen på lørdagen.

Jeg får ofte spørsmål om fiske. Fra Hunnedalen og inn til Blåfjellenden, er det bare fisk i Fossebekktjørnene, og Djupavatn. Eller ser det ikker fisk å få før i elva fra Blåstøldalen nedover mot Fidjavatnet. Hvor det kan være stor fisk.

Denne gangen var det en kar som tok turen ned under hytta, og prøvde å fiske i noen dype «høler» ned i elva. Han kom tilbake med to fisker. Ikke i kilos klassen, men det ble stekt fisk til kvelds for noen.

Også natt til lørdag var det mange bestillinger. Hytta ville langt fra stå tom. Selv med litt dårligere værmelding var det en folk som ville på tur.

Det var også folk fra STF på vei innover. Det var snakk om å sjekke rom og senger for å få skikkelig kontroll på bestillingene. Jeg mener det meste er på plass på Blåfjellenden, men en kontroll kan ikke skade.

Det er ikke alltid jeg gjør så mye om jeg er inne på hytta for en kveld. Denne gangen måtte jeg finne frem både hammer og skiftenøkkel. Det var en planke som hadde løsnet, og døra mot Fidjadalen på hovedhytte, er vanskelig å få orden på. Nytt forsøk denne gangen, så får vi se.

Av en eller annen grunn, virket nå lyset på annekset. Etter å ha forsøkt å få på pass innstillingene, har noen – uten at jeg vet hvordan – ordnet dette. Etter mer en halvannet år, har nå en eller annen ekspert fått orden på noe som jeg ikke har funnet ut av. Det viser at det finnes mange flinke folk der ute.

Det var folk på hovedhytta, som ville bli over til søndag. Der fikk de stelle selv. På annekset ble det ryddet og vasket, og annekset ville være klar for de neste gjestene.

Ferietur i regn til Blåfjellenden.

Folksomt på hytta, selv om det regnet.

Det er alltid kjekt å komme til Blåfjellenden. Denne gang var det en både våt og kald tur innover fra Hunnedalen. Da var det ekstra bra at annekset var varmt og at det var vann i bøttene. Det tok ikke lang tid før jeg hadde fått på varme og tørre klær og satt med varm te og noe å spise. En virkelig grei ting der og da.

Det regnet bra da jeg gikk innover, likevel var jeg ikke alene i heia. Nesten nede ved bilen, kom det en gjeng blide jenter i mot. De hadde hatt regnvær, og selv om det var regn og vind, var denne gjengen i god humør. Gjengen hadde vært på en flere dagers tur, og hadde bare noen få meter igjen før de kunne ta fatt på bilturen mot «sivilisasjonen».

Litt lenge inne kom det fire stykker til i mot. De hadde heller ikke mistet humøret, men så mye mer våte ut. Heldigvis var også denne gjengen nesten ende ved bilen, og der håper jeg det var tørre og varme klær.

Det var alt kommet folk, da jeg kom fram. En familie på fire, og ungene var i gang med ludo. Et greit spill inne, når det regner ute. De var på ferietur og ville mot neste hytte dagen etter.

Litt senere kom nok en familie. De hadde startet samtidig med meg, og fått noe mer regn på seg. Det hang våte klær i flere lag rundt ovnen da alle hadde fått på tørt. Også denne familien var på ferie, og satset på å nå Sandvatn dagen etter.

Nå var det ikke bare vått, det blåste også, og temperaturen var rundt 7-8 grader øverst. Jeg syntes det var «surt# og de minste ungene må ha hatt en tøff tur – uten å klage.

I syv-tiden kunne jeg se to skikkelser som vandrende nedover dalen. Jeg trodde først de kom fra Flørli, men det viste seg at de hadde gått fra Langavatn. I regn og vind,og med mye sorpe i stien.

To voksne jenter fra Sauda, som hadde vært ute i dårlig vær før. De hadde gått tur sammen i mange år, og vi fikk en hyggelig kveld med prat om hytter og fjell.

Det ble en fuktig morgen også, og selv om vinden løyet ut over dagen, blåste det fortsatt da jeg tok ut i tolv-tiden. I lett regn, men i toppen av bakken mot Hunnedalen, kunne jeg ta av jakken. Det ble opphold nesten ned mot bilen.

Jeg møtte ikke et menneske før jeg var helt nede i hyttebyen i Hunnedalen. De første som om i mot var en gjeng på 17 stykker som var på vei mot hytta. De ville også til Sandvatn og så tilbake til bilen.

Jeg lovet å ta med navnene på de tre familiene, voksne og unger, som skulle på tur, men - selvsagt – har jeg glemt ett av navnene.... Alderen antar jeg.

Litt lengre nede kom det nok en familie – svenske, som ville inn til Blåfjellenden og tilbake. Med alle disse ville det bli folk på hyttene denne natta.

Det er alltid hyggelig å se at det er folk som vil på tur til Blåfjellenden, og denne dagen var det mange.

Blåfjellenden i begynnelsen av juli.

Mye flott ungdom i heia.

Det er sommer i heia, selv om det ikke var sommertemperatur med bar 12-13 grader og med en vind som gjorde det kaldt. Det var ikke snakk om kortbukse-vær, heller om hvor mye av vinterklærne som måtte tas med.

Midt i uka, fra onsdag til torsdag, er det ikke alltid folk på hyttene, men denne sommeren vil det være hyttevakt sammenhengende til ut i august, om jeg ikke tar feil. Jeg møtte hyttevakten, sammen med to andre jenter, da jeg gikk innover. Sykdom gjorde at hytta ville være uten vakt den helga.

Det var folk på hytta da jeg kom. En tysk familie hadde vært på hytta i en natt og ville være en natt til. Meningen var å gå til Sandvatn dagen etter, men spora mot Hunnedalen mente jeg viste at de hadde gjort turen litt kortere enn planlagt.

Jeg hadde med litt «snadder» til hyttevakten – som ikke var der. Litt brød og noen skoleboller. Jeg vet hvor godt det smaler med ferske bakervarer etter noen dager med gammelt brød. Tyskerne satte vist pris på gaven.

På vei innover traff jeg også jenter på langtur. De hadde startet ved Lyseveien og var på vei mot Tomannsbu, og hadde Kvitlen som siste hytte på turen.

Det kom flere tyskere i løpet av kvelden. Fra Mån kom det et par. De hadde startet tidlig og brukt dagen oppover mot Blåfjellenden. Selv om de hadde brukt mange timer var de i god form da de kom fram. De hadde tidligere fartet verden rundt på motorsykkel, og kunne fortelle en del kjekke historier fra turen. Dagen etter bare det ned til Eikeskog igjen. Jeg tror det gikk raskere enn turen oppover.

Selv om det var overskyet ute, ble det ikke tent lys den kvelden, og kvelden gikk for – i godt selskap.

Det kom også to kjekke jente fra Hunnedalen. De skulle egentlig «besøke» hyttevakten, men siden hun hadde tatt ut, fikk de klare seg selv. Som plaster på såret hadde hyttevakten satt igjen en halv flaske. Om det var innholdet av flaska som gjorde utslaget, er jeg usikker på . En halv flaske er ikke mye, men jenten fant seg god tilrette, og var i godt humør.

Litt småregn og vind på morgenen gjorde at jeg valgte å ta mot Hunnedalen litt ut på dagen. Klokka ble over et før jeg kom meg avgårde. Da hadde jeg ryddet og rengjort begge hytten, som da var klar for nye gjester.

Og siden jeg startet sent på dagen møtte jeg noen av gjestene. De på vei mot hytta og jeg på vei mot Hunnedalen. Jeg møtte alle nede ved Fossebekktjønnene, før de hadde kommet opp i høyden. De vill få litt tøffere forhold enn det jeg hadde hatt over heia. Vinden sto fra nord, og det virket som om den tok seg opp.

De siste jeg møtte var tre gutter – med store sekker. De skulle ligge på hytta, men jeg spurte om de skulle ligge i telt. Sekkene var ganske store...

Nå viste det seg at jeg hadde truffet en av karene før, og vi fikk en hyggelig prat før de fortsatte oppover, og jeg nedover mot Hunnedalen.

Det var mange bestillinger. De fleste sengene + noen madrasser ville være i bruk den natten, men selv om mye var bestilt ville det fortsatt være plass til flere.