Småting, som betyr noe.

Det er detaljene som teller.

Jeg hadde gleden av å være på tur med mitt barnebarn her forleden. Turen gikk til Viglesdalen.
Og det er alltid interessant å sammenlikne andre hytter med Blåfjellenden.

I det store og hele var gjensynet med Viglesdalen kjekt. Men noen små detaljer peker seg ut.

På Blåfjellenden har jeg i mange år hatt stående både tekanne og termokanne til kaffe. Det manglet i Viglesdalen.

Tekanna er for eget bruk. Jeg synes det er greit å kunne lage te i kanne. Den holder seg lengre varm og det blir ikke så mye frem og tilbake om jeg skal ha mer enn en kopp te. Og det skal jeg ha til frokost. At jeg også har kjøpt egne krus til å drikke te av, er nok ikke helt etter «forskriftene», men passer likevel bra.

Jeg pleier å finne noen billige krus og kjøper 4 stykk. De blir tatt inn til påske. De siste årene har det ikke vært nødvendig å fornye krusene, de «overlever» mer enn et år. Det viser at folk tar stort sett vare på tingene. 

Det var spesielt på «dass» at jeg la merke til forskjellen mellom hyttene. På Blåfjellenden har jeg satt inn «dørskilt» som viser om avlukket er opptatt eller ei. Det tar bare noen minutter å få disse på plass, og de erstatter en krok på døra.

I tillegg passer jeg på å lakkere overflaten på selve dassen. Det letter rengjøringen, og ser bedre ut.

En liten detalj som også gjør en forskjell, er at jeg har hengt opp dorullholdere. Da slipper dorullen å stå på «dassen» og den havner heller ikke så lett på gulvet.

Disse småtingene koster noen få kroner og etter min mening ser det mer «ordentlig» ut.

På min siste tur innover, ble jeg gledelig overrasket. Noen hadde tatt seg bryet med å lage et nytt lokk på den ene dassen.  Det opprinnelige lokket forsvant ned hullet en vakker dag jeg vasket dassen. Min egen feil altså. Og nå har en vennlig sjel laget et nytt.

Det viser at også andre enn meg ønsker å holde hytta i stand. Gledelig og jeg kan bare si takk.

I en kommentar i hytteboka, ble Blåfjellenden beskrevet som «neat» (kommentaren er på engelsk.)

Og det er en beskrivelse jeg synes passer godt, og gir en standard som jeg forsøker å leve opp til.

Sommertur i sommervær.

Og sauene er på vei innover.

Dagens tur fra Blåfjellenden til Hunnedalen må betegnes som fantastisk.  Intet mindre.

Det var sommer. Selv helt øverst var det varmt. Og helt feil med lange bukser og ullbluse. De hev jeg da også av. Det er ikke ofte jeg har gått omtrent uten klær i heia. Denne dagen var det ikke bare mulig, men nesten nødvendig. 
Med sola i mot og med trekken bakfra, ble det hett. Også over snøfennene.  Det er vanskelig å beskrive det perfekte. Men det må vare innslag av varme, lite vind, tørt i bakken, sol, snø, rype i lia, spor av dyr, og Grepplyngen i blomst. Alt dette var tilstede i dag. Det var forhold til være glad i.

 

Og så var det også dagen for det ultimate vårtegn. Sauene var på vei innover i heia.

Jeg så sporene, da jeg kom til stidelet.  Sauefolka må ha startet tidlig. Og i Hunnedalen ble jeg fortalt at det hadde vært på vei i syvtiden.

Ved Ølbakken passerte jeg sauedriften som var på vei mot Blåfjellenden. 8-9 stk som jaget på, men de fleste skulle tilbake samme dag.

Det vil bli folk på Blåfjellenden natt til søndag. Noe annet ville forresten være helt feil i detfantastiske værer. Jeg møtte en familie barn på 4 og 6 rett før Fossebekken.  De ville nok bruke god tid innover.

Jeg møtte også et par i Oleskaret. De snakket om Sandvatn. Det kan bli en lang tur over snøflater, men i det været som var, vil de uansett ikke kunne gå feil.

Og det var to par som også startet fra parkeringsplassen i det jeg kom ned. De skulle til Blåfjellenden.

Det er fortsatt en god del fenner øverst, men de er nå helt greie å gå på. Og nederste er så godt som all snøen vekke i stien.  Det er fortsatt mye vann i bekker og elver, men ikke mer en det som er vanlig om det har egnet en del.

Ved stidelet mot Fidjastølen, står det et skilt som viser veien mot Blåfjellenden. Forrige uke kunne jeg ikke se skiltet. Denne uka sto det bare halvveis nede i snøen. Det smelter godt.

Nede på parkeringsplassen kunne jeg godt ha snudd og tatt turen innover igjen.

Sommersesongen er begynt.

Fortsatt mye snø, men hytta er klar for besøk.

Jeg gikk innover på onsdagsettermiddag. De siste gangene har jeg snudd ved Fossebekken. Denne dagen var det helt kurant å komme over denne bekken, som blir elv i snøsmeltinga.

Jeg snørte buksa over skoene, men det var egentlig ikke nødvendig. Vannet gikk aldri over skoene.

Litt lettet, fortsatte jeg mot neste bekk. Og her var det så avgjort fortsatt vinter.

Ikke noe problem å komme over. Den bekken byr aldri på problemer, men her gikk jeg rundt på snøen. Med andre ord  på snøbru.

Øverst er det fortsatt store felter med snø.

Og ”vaet” øverst, ble også krysset på snøbru. Her gikk vannet over steinene, men det gjør det også i regnvær.

Det er egentlig mye snø i stien nedover lia mot hytta også.

På våren er det alltid snø nedover lia.  Det er en ”renne” på siden av stien. Her er det mulig å gå ned (og opp) noen uker på forsommeren.  Det er letter å gå ned ”rennå” enn stien, og i hvert fall morsommere om buksebaken blir tatt i bruk.

Uten snø er denne ”rennå” ikke særlig fristende, bratt ned, med mye stein og en liten bekk i bunnen. 

Det er fortsatt store snøfelter som må krysses, hovedsakelig over 800 moh.  Mer enn de åren det er lite snø, men på ingen måte ekstremt mye snø til å være så tidlig i sesongen.

Det er litt spesielt å gå på snø. Det blir litt annerledes å gå på snø i forhold til vanlig. Men i bra vær slik det var onsdag og torsdag, var turen bare grei.

Jeg mener derfor at sommersesongen er i gang….

Ny rapport om forholdene i Hunnedalsheia

Jeg snudde ved Fossebekken.

Dagens korte tur mot Blåfjellenden viste tydelig at snøsmeltingen er i full gang, og slår værmeldingen til, så vil det være bra forhold innover neste helg.

Og neste helg er langhelg. Det kan bli koselig å komme inn til Blåfjellenden, med forhåpentlig andre gjester på hytta.

Det er fortsatt mye snø, men det buldret og rant i hver bekk.  Siden forrige uke var mye av snøen forsvunnet, og en uke til med smelting vil gi nesten sommer løype innover. Det vil selvsagt være fenner, men det er alltid fenner tidlig på sommeren. Og av og til nesten til høsten.   

Denne gangen var det ikke snøen som var problemet, men vann. Fossebekken gikk stri. Det hadde vært mulig å komme over, men det er ikke videre morsomt å vandre innover med blaute sokker og sko.  Og det var tross alt så pass mye snø at det hadde tatt tid.

Neste uke derimot….

Det kjekke var at bjørka var grønn, det var begynte å komme grønt gras på rabbene bortetter. Og grepplyngen blomstret.  Steinskvetten var på plass og ønsket nye vandrere velkommen til heis.

Fennene var harde å gå på, og selv om det ble sommerlig i bakkene på returen, med sola så vidt gjennom, så sank jeg ikke nevneverdig ned i snøen.

17. mai på Blåfjellenden

En litt annerledes feiring.

På fredagen gikk jeg innover mot Blåfjellenden. Det var meningen å bli til søndag. 17. mai ville derfor bli feiret på hytta.

Og jeg hadde tatt med kake og greier for riktig å gjøre stas å dagen.

Lørdags morgen ble det en omlegging av planene, og jeg bestemte meg for å gå ned. Men først måtte dagen markeres på behørig vis. Det er tross alt ikke så ofte det er folk på hytta denne dagen.

Hytta ble gjort i stand, nyvasket og fin. Ute var det sol og varme og bjørka hadde så vidt fått blader. En egen grønnfarge. Blå himmel inne i mellom skyene, hvite fenner og lengre opp var snøen rød. Naturen feiret også nasjonaldagen på beste måte.

Flagget kom opp, og jeg gikk ensom i tog rundt flaggstanga – en runde.

På vei tilbake over heia kaklet rypene i glede over dagen.

En litt spesiell feiring av dagen.

Oppdatering på forholdene i heia. Lørdag 17, mai.

Hvordan er forholdene i Frafjordheia.

At snøkartet ikke var riktig viste jeg, men at det tok feil så til de grader var greit å finne ut av.

Det er ikke sommerføre, det er skiføre.

Bare 50-60 meter høyere enn Høgaleitet i Hunnedalen (600moh) var det snø. Og i masser. Fra litt oppe i Oleskaret måtte trugene på, og de tok jeg ikke av før helt nede ved slettene ved Blåfjellenden.

Det hadde gått folk innover – på beina, etter sporene å dømme, men det virket også som om noen av skisporene heller ikke var eldre enn en uke.  Jeg hadde håpet at det minket på snøen, men oppe i høyden er det fortsatt snødekke, og enkelte fenner er mer en 5 meter dype.

Det vil ta tid før all snøen er vekk, men om værmeldingen slår til vil mye være smeltet til neste helg.

Det var mer enn 90% snødekke, det var enkelte strekk hvor det hadde vært mulig å gå på beina, men aldri lenger enn et par hundre meter. Enkelte plasser gikk jeg på fenner, og rett over småvann. Det var bare det at vannet ikke viste i det hele tatt. På vei inn til Blåfjellenden passeres to – tre bekker. Fossebekken som den største. Alle disse ble passert på snøbruer.  Det er litt sånn passe morsomt og gå over ei elv, og høre den fosse under. Det blir litt Peter Pan – kun lette tanker…

 

Liten rapport fraHunnedalen/Frafjordheia.

Snøforholdene akkurat nå 9. mai.

La oss bare slå fast at snøkartet hos ”Senorge” ikke er riktig. Det angir ”barmark” mellom Høgaleitet i Hunnedalen og Blåfjellenden. Det er sannsynligvis fortsatt skiføre over 800moh.

Det er ikke mulig å si sikkert, men basert på noen års erfaring, og med bakgrunn i at det dette året var mye snø i høyden, så er jeg rimelig sikker.

Nå er det så avgjort ikke uvanlig at det er snø på denne tiden av året. Sesongen starter oftest en plass mellom 25. mai og 10. juni.  

I fjor var første turen innover 25. mai og året før 19. mai. Men i 2012 gikk jeg innover på snø stort sett hele turen.  Så forholdene var den gangen omtrent som i dag, tror jeg.

Det hadde selvsagt vært fullt mulig å ta turen innover i dag. Det hadde tatt tid, og kan hende måtte trugene på.  Men helt nede ved veien gikk jeg gjennom og da blir det tungt til jeg kommer opp i høyden. Og helt nede er det noen bekker som det ikke er morsomt å plumpe ned i. 

Det er egentlig for tidlig, men webkameraet på Røde kors hytta viste lite snø, og som sagt, senorge mente det barmark. Og jeg hadde selvsagt lyst på en tur innover. Vi får se neste uke.