Renhold

En grundig gjennomgang på Blåfjellenden – og dassen.

Denne uka ble det som vanlig en tur til blåfjellenden. Jeg hadde med utstyr og mat for å bli til søndag. Nå ville værgudene det litt annerledes. Lørdag var det regn og vind. Ikke vær for å jobbe ute.

Planen var å gjøre ferdig de lemmene som jeg tidligere la ut i myra langs elva –på vei mot Sandvatn.

Det var fort gjort, men med regn i lufta så jeg ikke syn på å begynne å skru lemmene fast. Det får bli en annen gang.

Med tid til overs lørdag, var det bare å gå i gang med renholdsarbeidet. Det ble først litt puss av vinduer. Utsikten fra hytta er så pass spektakulær, at å pusse vinduene er nødvendig.

Etter det ble det dassen som fikk seg en omgang. Jeg er ikke sikker på om noen har vasket denne siden sist jeg gjorde det. Det ser i hvert fall mye bedre ut, når vinduer og doflater og lokk er vasket.

Jeg har aldri forstått hvorfor det er så vanskelig å fjerne pappen etter dopapiret. Det ligger alltid noen igjen.  Med gulvet rengjort, fluene (for en kort periode) vekke, og overflatene vasket, er doen klar for nye besøk.

Så var det å ta en grundig vask av gulvene i hytta. Dette er arbeid som nok ikke viser spesielt mye igjen. Kort tid etter første gjesten kommer inn døra er det igjen rusk og rask rundt om. Men trøsten er at om renholdet hoppes over, vil også gjestene ta lett på dette arbeidet.

Det er mye lettere å få gjestene til å ta sin tørn når det i utgangspunktet ikke er for galt. Er det mye støv og skitt på gulvet, blir det lett til at også neste gjest hopper over gulvvasken. (Det var så skittent og støvet at det lille jeg dro inn ikke kan ha gjort det noen skitnere…..)

Det er dessverre en endring på gang. Flere og flere synes det får holde med å koste over gulvet. Selv med mopp, mener mange at det er for mye arbeid å ta en omgang over gulvene. Og da trenger jeg muligens ikke å nevne dassen?.

Alle ønsker godt renhold her, med minst mulig arbeid. På en del hytter er det satt ut sprayflasker, det er muligens en måte å gjøre det på.

  

Fisk i området rundt Blåfjellenden.

Nok til en frokost.

Fredag kom det tre staute karer fra Klepp og Sola til hytta. Med fiskestang. Vi var forholdsvis tidlig inne, og det ble fort snakk om fiske. Disse karene var ute på sin årlige tur. De hadde vært på de fleste hyttene til STF. Og fiskestanga var alltid med.

I år ble det tur til Blåfjellenden.

Jeg nevnte at det faktisk var fisk i elva ned forbi hytta. Og karene tok ut i regnet. Jeg kunne se ned til fiskeplassen. Etter en liten stund ble det trafikk frem og tilbake langs hølen. Det så faktisk ut som om noen fikk fisk. 

Karene brukte litt tid der ned, men kom oppover omsider, med plastposer i hendene. Nå var fangsten ikke så veldig stor.

4 fisker, som holdt til å servere til frokost dagen etter. Fisken ble tilberedt på best måte, og var – ifølge karene – svært god.  På tross av størrelsen – men det er min kommentar.

Nå er det ikke første gang det blir tilberedt fisk som er fanget nede i elva. Det har vært servert noen fisker etter hvert. Og kjekt er det, og det bør bare fiskes enda mer. Det er antakelig det eneste som hjelper for å få opp størrelsen. Det er i hvert fall ikke bra å hive småfisken ut i igjen, da heller på land.

Og før eller siden er det helt sikkert en som drar opp en fisk på oppmot kiloet fra elva.

Karene ville til Langavatn. Og de må da gå forbi Rundevatn. Her er det helt sikkert fin fisk. Det er i tillegg ikke lengre avstand mellom hytten, enn at det er tid til å fiske.

Utsikten imponerer på Blåfjellenden.

Vinduene må pusses ofte.

I 2014 har DNT hatt kåringer av hytter i 10 forskjellige kategorier. Det var, for å nevne noen: den skumleste, mest historiske, beste sjekkehytte, den mest originale, og så videre.

Det manglet en kåring.  Hytta med best utsikt.

Her burde Blåfjellenden kunne komme høyt opp på lista. Utsikten nedover Fidjadalen fra hovedhytta er formidabel.

Det er den tingen flest besøkende kommenterer. De fleste bruker tid på å stirre ut vinduet og nedover dalen. Det runde bordet i vinduskroken er nok den plassen de fleste foretrekker å sitte.

Og nettopp rundt dette bordet samles vi ofte alle på hytta om det bare er 4-7 stykker totalt. Det har blitt mange hyggelige kvelder i godt selskap med prat om mange ting. Heia, fjellet, turer, stier og hytter er noe alle kan være med å diskutere. 

Og for min egen del var nok utsikten fra stuevinduet en av årsakene til at jeg syntes hytta var spesiell.

Jeg har sett nedover dalene i mange år, både sommer og vinter. Og blir ikke helt ferdig med det.

I år hadde hytta besøk av noen fra Frankrike. En av disse laget en fin tegning i hytteboka.  Tegningen kan muligens gi et noe annerledes inntrykk av utsikten, i forhold til et foto.

Det er vanskelig å plukke ut det beste bildet av utsikten. Jeg har så mange.

Det får klare seg med et «vanlig» tatt i år. 

Nå gjelder det bare å få til en avstemming. Nå ja, de fleste hyttene har utsikt. Noen bedre enn andre, men jeg synes utsikten fra Blåfjellenden er flottest.

Jeg ar ofte lurt på om det ikke ville være mulig å ta litt ekstra for utsikten f. eks 10 kroner. Det er bare å besøke hytta og sjekke opp – om utsikten er verdt pengene.

Den er i hvert fall verdt turen.

Hyggelig tilbakemelding.

Beskjed i safen

Ved tømming av safen på Blåfjellenden for engangsfullmakter, var det denne gangen en skikkelig hyggelig overraskelse.

Forrige gang jeg var innover, var jeg på hytta sammen med en dansk/norsk gjeng. De var på tur i Norge og brukte hyttene. For noen var det første turen, for andre var fottur i Norge en årlig ting.

Som vanlig prøvde jeg å gjøre oppholdet på Blåfjellenden så trivelig som mulig. Det skal ikke så mye til. Litt kaffe, og noen historier fra området, hjelper stort sett bra på stemningen.

Vi hadde det riktig hyggelig sammen, og litt ut på kvelden ble det snakk om planene fremover. Det ble fort klart at det i grunnen ville være greit med en dag ekstra på Blåfjellenden. Det ville passe inn i turplaner videre, og – egentlig passet det med en hviledag. 

Problemet var at de ikke var forberedt på en dag til. De manglet en del proviant. Og for nettopp slike tilfeller har jeg tatt inn kjøttkaker på boks, potetmos og sist men ikke minst noen bokser med hermetiske erter og gulerøtter. Et par bokser kjøttkaker og noen poser potetmos + erter/gulerøtter, ville være helt greit syntes familien. Det er STF som har betalt greiene, men som på en ubetjent hytte er det selvsagt greit å betale via vanlig engangsfullmakt.

Det ordner seg det meste.  Jeg hadde også noe brød og pålegg til overs, og til sammen med det de hadde i sekken, ville de ikke lide noen nød om de lå over en dag ekstra.

Dagen måtte brukes. Og hva er mer naturlig enn å gå tur en hviledag i fjellet?

De tok ned til Fidjafossen. Den er ikke så høy som Månafossen, men muligens mer imponerende, fordi stien omtrent går i fossen.

Overraskelsen i safen var et lite brev med hyggelige ord der gjestene takket for hjelpen. Det hadde jeg ikke ventet.

Været skremmer ikke bort alle.

Gjester fra mange land går i all slags vær.

Denne uke tok jeg inn til Blåfjellenden på fredagsettermiddag. Værmeldingen for denne dagen var forholdsvis bra. Det var d en ikke for lørdagen.

Ekstremvær. Vi skulle få «Lena» på besøk.

Det var alt kommet folk da jeg ankom hytta. Et par fra Belgia. De hadde nettopp startet ferien, og skulle gå noen dager.

Det var også en enslig jente fra Tyskland. Hun var på sin første tur og selvfølgelig imponerte utsikten fra vinduet i hovedhytta.

Litt senere kom det to voksne damer fra Danmark. De kom fra Flørli og hadde nok brukt en del mer tid en «normaltid». Og damene skulle ned Fidjadalen.  Selv om det også er en 6 timers tur, så skulle ikke det by på problemer. De var enige i at det nok ville gå noe saktere enn 6 timer, men fram ville de komme. Og noen løsning på hvordan de skulle komme seg videre fra Eikeskog, hadde de heller ikke. Det ordner seg nok, var svaret da jeg spurte.

Og jeg tror ikke de fortsatt sitter på parkeringsplassen ved Mån og vente. Det ordner seg alltid. 

På kvelden kom det også to fra Nederland. De hadde egentlig tenkt å ligge i telt, men hytte virket som en god ide der og da. Vi ble en internasjonal gjeng på hytta, det jeg var eneste fra Norge. (Det kom tre norske fra Hunnedalen. De tok inn på annekset.) Det ble en hyggelig kveld der vi som vanlig pratet om litt av hvert.

Og helt i tråd med tradisjonene på Blåfjellenden vi satt samlet rundt det runde bordet.

Med tanke på værmeldingen for lørdag ble det to netter på hytta for noen. For min egen del tok jeg ut lørdags morgen, og hadde ikke problemer med været i det hele tatt.

Det blåste nok en liten kuling i kastene over åskammene, og det kom noe regn. Men ekstremvær? Neppe.

Det kom muligens senere på dagen.

Gjester fra mange land

Fremmedfugler, virkelig langt hjemmefra.

Det er en god del «utlendinger» på Blåfjellenden. Det er spesielt mange fra vårt vennlige naboland i sør.  Det er ikke lange reisen fra Danmark til Stavanger/Sola, og det merkes på besøket. I tillegg til danske venner, er det også en hel del fra et annet nesten like flatt land – Nederland.

Det har vært en del Nederlandske gjester, og alle oppfører seg greit. Det har vært kjekt å ha både danske og Nederlandske gjester på besøk.

Vi har også hatt en del gjester fra Tyskland, Polen og andre østeuropeiske land.

Denne uka var det «utlendinger» som kom reisende vesentlig lenger. Folk fra Australia er ikke innom hytta så svært ofte. Et ungt par, kom til Norge bare for å besøke fjellet. De bodde riktignok i England – for en periode, men kunne fortelle fra fjellturer i mange land.  Slik jeg forsto det, var det å kunne gå tur en vesentlig forutsetning for å besøke et nytt land.

De kom opp Fidjadalen, som nok er en rimelig anstrengende tur, og gikk samme vei tilbake.

Og skulle jeg anbefale en tur i vårt område som virkelig viste fram naturen på en skikkelig måte, måtte det bli nettopp Fidjadalen.

Mer gangvei i stien mot Sandvatn

Mindre vassing i myra.

I år som i fjor kjørte Inge Marthon noen plankelemmer innover. De ble lagt et stykke opp av myra på andre siden av brua. Stien mellom Sandvatn og Blåfjellenden går her over ei stor myr, som så avgjort kan bli bløt om vår herre er raus med nedbøren.

Og som i fjor, ble det en dags arbeid bare å få båret disse ned på myra. Dette ble gjort tidligere i år.

Denne uken fikk jeg anledning til å legge en del av lemmen skikkelig på plass og feste disse.

Det begynner å bli bra, men fortsatt er det mye myr.

De lemmen som ble lagt ut i fjor, har klart vinteren bra. Noen skruer er løsnet, men da som resultat av bevegelse i treverket. Og som ledd i voksenopplæringen er det greit.

De neste gangplankene må derfor helst legges uten mulighet til å bevege seg. Litt mer forarbeid må til, med andre ord. 

Det begynner etter hvert å likne noe. Og plankene fra i fjor gror til, og viser mindre og mindre i terrenget. De nye fra i år lyser opp, og viser godt igjen.

Nå gjelder det bare å få tid til å avslutte arbeidet med det som kom inn i vinter, så får vi se om det er behov for mer.  Innvielse av årets utvidelse får utstå til alt lagt på plass og festet.

Det ligger fortsatt noen lemmer øverst i bakken som det også må gjøres noe med. Her er det bare å prioritere.