Det nærmer seg slutten på sesongen

Ikke mye folk denne helga.

På denne ukas tur til Blåfjellenden, var jeg sikker på at det ikke ville bli mye folk. Så sent på året er det litt for «spesielt interesserte» å gå inn til hyttene i Frafjordheiene.

Det hadde vært folk innover i uka, men ikke mange. Det så greit ut på hytta. På mengden av boss og støv, kunne det se ut som om det hadde vært flere innover, men det er ikke lett å si sikkert.

For meg er det fortsatt gode forhold og nok så uproblematisk å gå innover heia. Selv om YR melder både mye regn og vind, så har jeg aldri opplevd å ikke kunne komme fram på sommerføre. Ski og vinter derimot kan det være vanskeligere.

Denne fredagskvelden så det lenge ut som om jeg skulle bli alene på hytta. Men en god stund etter at det var blitt mørkt, kom det to stykker. Det var far og sønn på en kjapp tur i heia.

Vi fikk en hyggelig kveld på hytta.

Nå er det nok YR som bestemmer besøket. Lørdag var det antakelig ingen som tok turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden, eller til Sandvatn for den saks skyld.

Værmeldingen var alt annet en god. Det ble meldt om regn i bøtter og vind så det holdt. Nå var det langt fra ekstremvær lørdag og i hvert fall ikke på søndag. Det var faktisk helt greit å gå mot Hunnedalen på lørdag. Søndag var det enda bedre vær, og helt greit. Selvsagt var det vått, og det regnet, men det har det gjort før. Og turen er ikke så lang at det er snakk om å ta seg helt ut.

Skulle jeg komme med et råd, så måtte det være å ikke glemme lykt, om det skulle ta så lang tid at mørket kom.

Nå melder YR om regn og varmegrader fremover, så det skulle fortsatt være muligheter for en tur, om noen ønsker det.

Fisketur i oktober.

Men også andre på Blåfjellenden.

Denne helga måtte det bli en tur innover mot Blåfjellenden. Det minker på anledningene til å komme på hytta. Vinteren er ikke langt vekke, selv om det så langt omtrent ikke har vært frost og i hvert fall ikke en snøfille.

Med uværet i forrige uke, forsvant mesteparten av bladene på trærne. Naturen gjør seg klar for snø og kulde.

Det er likevel godt besøk på hytta. Fredag til lørdag var vi ni stykk som overnattet, og lørdag til søndag var det 19 stk. Det synes jeg er godt besøk så sent i sesongen. 

På fredag kom det to fedre med hver sin sønn. De hadde forsøkt å fiske i vannene innover. Men det var bare liv i det første vannet etter Hunnedalen. De ville ligge i telt i Fidjadalen neste natt og fiske var hensikten med turen.

Det er sent med telttur i midten av oktober. Med godt utstyr vil det likevel være greit. Og disse karene hadde utstyret i orden, og sekker på over 20 kilo. Ikke akkurat lettpakking. Jeg mener de nevnte to primuser og en del annet utstyr – som de selvsagt ikke kunne klare seg uten. 

Det ble en del prat om fiske og fiskevann den kvelden. Karene, med sønner, hadde vært på Nilsebu, og forsøkt å fiske i Storåna. De var ikke imponert over størrelsen på fangsten…

Slik jeg forsto det, så var det helst på høgjæren turen gikk for å få fisk i panna. De fortalte historier om stor fisk fra Holmavatn, og flere andre vann. Storamos og Litlamos var heller ikke ukjente plasser.

Det var også to hyggelige jenter på hytta. De ville mot Sandvatn lørdag. Det blir en tur over heia på opp mot 1100moh. Rimelig utsatt, men det gikk nok greit. Lørdag var våt, men ikke kald.

I tillegg var det et par på tur frem og tilbake til Hunnedalen. En kjapp og grei tur så sent på året. Og en tur som godt kan gjennomføres selv om været skulle bli ille.

Det er litt merkelig, men sent på året blir turen over heia mot Blåfjellenden ikke helt den samme som om sommeren. Det blir liksom mer «villmark» og noe mer ekstremt. Det gjelder å ha kontroll på når det blir mørkt og aller helst sjekke lykta før turen.

vaktmester på tur.

Småting tar også tid.

For tre uker siden, tok jeg en runde på hytta og oppdaget at vinduet på nordre hems manglet vindushaspler.
Jeg mener en av gjestene tidlig i sommer forsøkte å fortelle meg om dette, men at jeg misforsto totalt.

Og jeg burde jo ha lagt merke til et vindu som sto delvis åpent...
Heldigvis, så la jeg merke til dette, og enda bedre, jeg har selvsagt tatt vare på vindusgreier fra den gang vi skiftet vinduer, Jeg hadde med andre ord, haspler til å sette inn. Både en høyre og en venstre,

Moralen er, kast aldri noe. Det kommer til nytte på et eller annet tidspunkt.

Det tar ikke mange minuttene å skru ut de gamle og sette på nye, Det tar lett like lang tid å finne fram verktøy og "greier" og ikke minst å rydde opp etter på,

Like heldig var jeg ikke med dørvrideren i hovedhytta. Her var skruene falt ut, og selvsagt borte vekk. Jeg måtte sette i noen treskruer midlertidig.  Neste uke hadde jeg med et nytt sett dørvridere.

Og hadde målt om skruene var lange nok til døra. Moralen er, stol aldri på øyemål.

 

Denne uka hadde jeg med ekstra lange skruer til den nye dørvrideren. Disse var det mulig å kjøpe separat. Noen har hatt et tilsvarende problem tidligere.

Lørdagsmorgen fant jeg på ny fram vektøyet. Og heldigvis, er det både en liten baufil og avbitertang blant verktøyet, Jeg kan i farten ikke huske hva jeg har brukt dette til, men det er nå på plass i verktøyboksen.

Det tok litt mer enn noen minutter å få orden på døra. Begge skruene måtte tilpasset. Jeg fikk bruk for både baufil og tang.  Nå er det bare å håpe at dørvrideren holder i noen år-

Og den gamler ble pent lagt på plass blandt rotet - det vil si blandt en god del småting som før eller siden, muligens vil komme til nytte.

Fortsatt godt besøk på Blåfjellenden.

Fellestur og folk i farten.

På hjemtur fredag traff jeg et par som var på vei til hytta. Lørdagsmorgen snakket jeg igjen med paret, og de hadde vært alene. Det var med andre ord ikke mange på hytta denne uka.

Ingen skoleklasser, men det hadde vært, i det minste, noen folk på hytta i uka.

Men på lørdag ankom en gjeng fra Flørli. Det var en fellestur fra Turistforeningen på tredagers tur. Først Flørli, så Blåfjellenden og til slutt ned Fidjadalen til Mån/Eikeskog. 

Nå var været lørdag ikke noen hindring for turen over heia, selv om det blåste en del. Søndag så mer skummel ut, men værgudene var samarbeidsvillige, og sendte det meldte regnet innover heiene tidligere enn planlagt. Og søndagen ble fin, med sol og opphold. Jeg antar gjengen fikk en fin tur nedover dalen, selv om mye av turen går i skygge.

En så pass stor gjeng, trenger mye mat. De aller største komlegrytene ble tatt i bruk, og havregrøtgryta søndagsmorgen var heller ikke av de minste. 

På lørdag var vi, i tillegg til 16 stykk fra fellesturen, 4 stykker på annekset. Til sammen 20 gjester en lørdagskveld i oktober er bra.

Og for oss som holdt til på den minste hytta, ble det en hyggelig kveld og morgen. Med 4 stykker, ble det felles oppvask og kaffe til de som ville ha.

Det er en av de mer hyggelige ting med selvbetjente/ubetjente hytter. Å treffe ny folk, få greie på hva de steller med, og hva som opptar menneskene. Det er ikke akkurat verdensproblemene som blir løst, men det blir fortalt en del gode historier og viderebrakt dyrkjøpt erfaring. Ofte går det på historier fra hei og fjell, men også mer hjemlige ting.

Selvsagt blir det en runde for å finne felles kjente. Forbausende ofte kjenner vi de samme folkene. Og enkelte bekjente har en fantastisk stor bekjentskapskrets.

En av gjestene fortalte at han satte pris på, endelig å treffe tilsynet på Blåfjellenden, som han hadde hørt om fra flere. Eh.. var det positivt eller negativt, det han hadde hørt. Vistnok positivt.

Jenter på tur.

Nybegynner og mer erfaren.

På fredag var det vær. Regn og hagel og vind. Riktig ukoselig i heia. Og jeg hørte om folk som hadde planlagt en tur innover, men som utsatte turen. På grunn av været.

Jentene kom seg inn til hytta. De hadde en stri tørn, og de lurte et lite øyeblikk om de ville nå inn før mørket, selv om de startet tidlig.  Planen var å gå til Blåfjellenden på fredag, videre til Sandvatn på lørdagen. Det ble litt endringer i planene.

Søndag møttes vi. Jentene på vei mot Hunnedalen og vi på vei mot hytta på dagstur.

De hadde tatt en overnatting ekstra. Og da vi traff de, var humøret på topp, og de tok fram godordene om sitt opphold på Blåfjellenden. De var imponert over standarden og hvor godt hytten holder seg. Hovedhytta er 27 år.

De hadde tatt inn på annekset og hadde fått et skikkelig hyggelig og greit opphold.

Den ene av jentene var på sin første tur. Og slik det hørtes ut, ville det bli flere i fremtiden. Men ikke med like mye i sekken. Hun fortalte at sekken veide 17 kilo. Og da var vinen i plastflasker….

Og det er en erfaring de aller fleste har gjort. På første turen blir sekken tung.

Nå er det jo egentlig ikke mye som trenges for en overnatting eller to på selvbetjente turistforeningshytter.

Det er noe klær, inneklær til bruk på hytta i tillegg til litt skifte, og mat. I tillegg kan det være greit å ha med noe å ha på beina inne – eller mer korrekt til å springe ut på do med.

Mat er ett eget kapitel. Mange tar med mye og god mat. Og bruker tid på å lage en god middag.

Det finnes forkjempere for en lett sekk som bare tar med «Real». Litt kjedelig.  Selv bruker jeg Fjordland.

Frokost blir det kraftige saker, med egg og bacon. Det er hyggelig å sitte på hytta med en god frokost og kikke ut vinduet.

Naboer på besøk

Skoleklasse fra Gilja på Blåfjellenden.

Høsten er tid for skoleklasser på Blåfjelleden. Forrige uke var det tre klasser, og denne uka var det besøk fra universitetet. Kan det kalles en klasse?

Jeg stakk nedom Turistforeningen i uka. Det var en gjenglemt jakke som måtte leveres. Jeg får av og til henvendelser fra gjester som har glemt et eller annet, og som ber meg ta med det gjenglemte ned.

På kontoret spurte jeg om det var mange klasser på vei, og fikk opplyst at det skulle være en klasse fra Gilja på besøk lørdag til søndag. 

På turen innover heia på søndagsmorgenen møtte jeg denne klassen.  De hadde hatt vær, og mye vær på turen innover lørdag. Søndagsmorgen var heller ikke akkurat bra, men det blåste nesten ikke og det var helst yr i stedet for regn.

Det var en lang rekke elver som kom imot oss. Helt bak gikk det en flokk «elever» som var noe eldre.

Vi stoppet og tok en liten prat. De var samstemte om at oppholdet hadde vært kjempeflott. Hytta var bra og standarden god. Og utsikten….

De ville gjerne komme tilbake.

Dette er folk som kommer fra «nabolaget». Gilja er det nærmeste større stedet, og at skolen der ønsker å bruke Blåfjellenden, synes jeg er kjekt.

Vi lurte på om vi ville ta igjen gjengen på returen, noe vi normalt gjør med så store grupper av ungdom. Men, kom på at dette antakelig var unger (og voksne) som var vokst opp med utmark og sti, ikke bare asfalt og vei.

Vi tok de ikke igjen.

Skoleklasser gir godt besøk

3 klasser på en uke.

På vei innover heia onsdag, møtte vi en klasse fra Solborg Folkehøyskole. De hadde overnattet på hytta, og da vi kom inn til hytta var det alt kommet en klasse fra Svithun skole. De hadde instalert seg på begge hyttene, men det måtte litt organisering til før alle hadde fått seg plass. Alder gir i det minste moralsk rett til seng.

30 elever lager støy, og liv.  At de ikke var helt vant med hyttelivet, var åpenbart for oss gamlinger. Det gikk en hel gjeng ned til vannet med hvar sitt litermål for å hente vann til pannekakerøre, mens vannbøtten sto igjen på hytta, tomme...

Det var 1. klasse på idrettslinja som var på "bli kjent" tur. Og det er vel ikke noen bedre måte å bli kjent med folk på enn å være på tur sammen.

Gjengen skulle være ute i flere dager. Neste natt skulle tilbringes i lavu. Og turen videre skulle gå ned Fidjadalen. Og gjengen var selvsagt ikke klar over hvor heldig med været de var. Sol og 15 grader er så avgjort ikke vanlig i september. 

Store sekker og lite øvelse med sekk og terreng, gir antakelig en tung tur nedover dalen. Ungdommen tar ikke skade av slik, og er normalt like spreke dagen etter. Det er da også nødvendig for å kunne nå Eikeskog.

De får uansett en skikkelig fin tur nedover dalen, En tur som burde bli husket i mange år.