Småjobber tar også tid.

Det er kjekt med noe å gjøre.

Det er underlig. Jeg forlot Blåfjellenden på søndagen, og da jeg kom på fredagskvelden, hadde to personer skrevet seg inn i løpet av uka. Likevel var det noen småting som hadde skjedd og som krevde litt arbeid.

Hvordan gardinet bare kan henge i en glider, når ingen har rørt det, må bli et uoppklart mysterie.

Det samme gjelder spørsmålet om hvordan planken i gangveien har løsnet.

Og hvorfor er lokkene på brannalarmene løse?

Ingen stor ting, men de må ordnes. Det tar likevel tid å finne fram verktøy – hammer og spiker, rydde opp etterpå og sjekke om alt er i orden.

Det vi egentlig kom opp for å gjøre – pusse noen huller i muren rundt røkløpet på den nye ovnen, ble gjort sist.

Nå var det ingen andre gjester på hytta mens vi ordnet og fikset. Og godt var det- det blir jo alltid litt rot. Det tok ikke så lang tid å få orden på disse småtingene. Nå var vi jo heller ikke kommet til hytta for å jobbe, mer for å ta livet med ro og for turen.

Det er likevel geit å ha noe å gjøre. Det kan jo bli lange timer når det ellers ikke er noen å snakke med.

Selv om de mer markerte jobbene er gjort, kan jeg alltid ta et tak med rydding og vasking. Blåfjellenden har store fine vinduer nedover mot Fidjadalen. Utsikten er på mange måter en av de tingene folk flest legger merke til og liker ved hytta.

Men det krever at vinduene ikke er for tilgriset av barnehender og fluelort.

Her har jeg en oppgave…

I tillegg forsøker jeg å holde skuten ren og pen. Jeg tror det gjør et godt inntrykk at det er rent og ryddig i inngangen. Det krever en omgang med kosten hver gang jeg er på hytta – selv om kosten står godt synlig er det ikke ofte noen av gjesten tar i et tak her.

Hyggelig fredagskveld på Blåfjellenden.

Nesten alene - en stund.

Hvor blir det av turfolket? Det var egentlig «dagens» spørsmål.

Broderen og jeg ventet en stund før vi tok innover mot Blåfjellenden. For egen del i kortbukse og bluse, med andre ord finvær. Det var ikke spor innover. Ikke en kjeft utenom oss, og da vi kom fram til en tom hytte, meldte spørsmålet seg ganske kjapt – ville vi bli alene?

Vi ble ensomme en god stund. Først da klokka nærmet seg ni kom det et par fra Hunnedalen. De hadde egentlig tenkt å ligge i telt, men da hytta ble nådd i det de første dråpene falt, tok de likeså godt inn under fast tak.

Det var hyggelig å få besøk, og praten gikk livlig.  Etter en stund merket vi at det sto en kar på terrassen og kikket nedover dalen. Gamle kjente fra Klepp.

Med ultralett sekk og terrengsko, hadde han tatt turen fra Brådland til Brådlandsstølane, videre gjennom litle Fidjadalen og ned til Fidjastølen før han til slutt sto på terrassen.

En lang tur, men som for denne karen hadde gått greit og kjapt. Ikke mye snø og greie forhold var føremeldingen.  Dagen etter ville han bare ta den kjappe turen ned til Mån og Eikeskog.

Skulle vi ikke bli flere enn fem på hytta denne natten? Nå er det heller vanlig enn uvanlig at folk kommer sent til hytta på fredagene. Ut over høsten kommer det ofte folk til hytta etter det er blitt mørkt – noen uten skikkelig lykt…

Vi satt oppe til noe over 11, da gikk i hvert fall jeg til sengs. Jeg var ikke skikkelig sovnet, da jeg hørte det gikk i ytredøra, og det kom folk. De forsto nok at det var sent, for de gikk ned i annekset og ordnet seg.

Morgenen etter tok jeg en tur ned og snakket med paret som kom så sent. De hadde brukt litt tid innover, og var blitt våte i regnet. Planen for disse var å gå til Sandvatn, men jeg tror de ble litt betenkt da jeg nevnte snø og merker under fonna.

Stien over Stutaheia er nok helt grei å gå, men for sikkerhets skyld ville jeg nok hatt med kart, (og helst GPS) en ukes tid til.

Det skal bli spennende å se hvor mye folk det kom på lørdagen, vi møtte ingen som ville til hytta før helt nede i Hunnedalen.

Snøen har minket mye den siste uka. Det er ikke fenner før etter at halve turen innover er unnagjort. Og da er det noen ganske få snøflekker som må passeres. De gjenværende snøfeltene minker også fort, og det er ingen plass snøen ligger over bekker og ur lenger.

Det er egentlig ikke mer snø enn det ofte er rundt 1. juli noen år. Og det hender jo at spesielt en fonn ligger til august. Snø og sommer er ingen uvanlig kombinasjon.

Snø er i hvert fall ingen grunn til å utsette turen til Blåfjellenden.

Hva gjør "tilsynet" en lørdag på Blåfjellenden?

Noen småjobber som også må gjøres.

Denne helgen ble tilbrakt på blåfjellenden. På grunn av flom og ras, ville det blitt en lang tur hjem, og jeg valgte derfor å bli til søndag. At veien ble åpnet på fredag, fikk jeg først greie på lørdags kveld – sent.

Noe må gjøres for å få tiden til å gå… Og det er alltid en masse jobber som burde ha blitt gjort for lenge siden.

Det første jeg måtte ta tak i var uthuset. Ingen hadde gjort rent her siden sist jeg tok en runde med kost og vann. Uthuset inkluderer også doene. Nå er det ikke så veldig vanskelig å gå i gang med renholdet på doen. Setet er lakket, vinduene er kledd inn og det er panel på hele rommet. Det krever imidlertid vann, mye vann, og det må hentes i bekken. Bare det er en liten jobb – for gamle folk.

Vinduene fikk en omgang, alle fluene ble sopt ned i dassen og alt rusk og rask ble fjernet. Det ble vasket med sterkt kokende såpevann.'

Det ble rent.

Jeg fikk bosset på plass. Det var alt et par sekker med boss, og en av disse var selvsagt havnet ute i uthuset og ikke på bossrommet.

Vedsekkene ble stablet sammen og gulvet fikk en omgang. Det så ordentlig ut.

En jobb som må gjøres med et par års mellomrom, er å skifte gass-slangene. De går rett og slett ut på dato, og datoen står stemplet på slangene…

Det betyr en time eller to med skrujern og kniv. Det betyr også at jeg har tenkt på dette i forbindelse med innkjøp av utstyr i vår. Ikke bare slange, men også slangeklemmer. Det vil alltid bli bruk for et par nye slangeklemmer.   Ellers er det egentlig en kurant jobb.

Det eneste knepet jeg har, er å smøre niplene som slangen skal tres inn på, med Zalo. Mye greiere å få slangen inn på.

Det ble tid til overs. Utenfor den ene døra på skuten til hovedhytta, var et par bord i plattingen knekt.  Det ligger normalt en matte på plattingen her. Antakelig var det fuktighet under matten som var årsaken til at plankene ble svekket.

Jeg fikk med litt strev, vekk restene av de gamle plankene, og med adskillig mer strev fant fram en ny plank under annekset. Jeg måtte flytte på en del material under hytta for å få tak på det jeg trengte.

Det enkleste var å få på plass de nye plankebitene. Det tok lengre tid å rydde opp etter jobben.

Eller ble det tid til både vindusvask, rydding og få ting på sin rette plass. Alt tar tid.

Ingen stor jobber denne gangen, men jeg var likevel rimelig fornøyd med hva jeg fikk til på en dag.

Mye folk til nå på Blåfjellenden, men få denne helga.

En god start på sesongen?

Til nå, denne våren, har Blåfjellenden hatt godt besøk. Det kan virke som om flere har tatt på tur tidlig. Besøket har vært godt, men…

Snøen kan ha vært en hindring, men bare i løpet av en uke har det minket kraftig, og nå er det bare noen gode fenner igjen oppe i høyden.

Denne helga var det ikke mange folk.

Det hadde vært folk i uka. Jeg traff en hel gjeng på parkeringsplassen. De hadde tatt turen fra Flørli til Blåfjellenden, og var antakelig de første på denne stien i sommersesongen. De kunne melde om snø. Og hadde gått litt utenom stien ett stykke

Nå var det vanskelig å komme opp til Hunnedalen på fredag på grunn av raset. De fleste som kommer på fredagen går normalt fra Hunnedalen – det er litt langt å gå fra andre plasser – etter arbeid.

Jeg var alene på hytta. Kjekt det, men det burde liksom ha kommet folk. Været kan i hvert fall ikke ha hindret folk fra å gå på tur. Det var sol over hele fjøla.

Nå kom det et par – sent. De la seg i telt rett utenfor hytta. Jeg ble litt overrasket over å se et telt på morgenen. Det var ikke oppe da jeg gikk og la meg kvelden før….

Lørdagen ble brukt til småjobber på hytta. Det kom et par fra Flørli, som ville ned i Fidjadalen og ligge i telt. De kunne melde om fortsatt snø i øverst, men at den høyst sannsynlig vil forsvinne fort med den varmen vi nå har.

Sent ettermiddag kom det 5 nederlandske gutter. Med store sekker – telt og greier. De tok inn på hytta. Antakelig for første gang på en ubetjent turistforeningshytte. En ting er sikkert – de kjente til bruken av gass langt bedre enn norsk ungdom.

I åttetiden kom det et par fra Hunnedalen og la seg inn på annekset. De ville ned Fidjadalen dagen etter.

Sent på kvelden kom det to kjekke jenter opp dalen. De hadde planer om å gå over til Brådlandsdalen og ned til Brådland. Det ble en endring av planene – de tok tilbake ned dalen.

Vi fikk en hyggelig prat på kvelden, og fant selvsagt felles kjente.

Sommersesongen i gang, og mange besøkende.

Tidlig sesongåpning . men fortsatt fenner og snø.

Endelig er sommersesongen i gang. Det ble tur til Blåfjellenden med overnatting fredag til lørdag.

Det er selvsagt fortsatt snø på de vanlige plassene, og det «vanskelige partiet» i ura ca halvveis inn er fortsatt dekket av snø, men jeg hadde ikke problemer med å komme inn.

Nå hjalp jo finværet – selvsagt, men tilbaketuren på lørdagen gikk i regn.

Det er omtrent ikke snø i stien før ved Fossebekken – en fonn som må forseres, men ellers er det mulig å gå rundt fennene.  Oppe i høyden er det fortsatt godt med snø, men ikke skiføre, som det var i forrige uke. Og snøen smeltet fort. Det var tydelig mindre snø enkelte plasser på tilbakeveien i forhold til på veien inn.

Det hadde vært en god del folk inne på hytta sidden påske. De fleste nå i mai. Det var blant annet en hel gjeng fra England. I følge Folk som hadde truffet disse «utlendingene», så var de kommet med fly, tatt drosje opp i Hunnedalen og startet på tur – med truger…

Det er tøft å ta ut i mai  Nå var gjengen heldig med været, så jeg tror de fikk en fin tur.  

En del av de besøkende hadde kommet opp dalen fra Mån. Der har det vært snefritt siden tidlig i mai. Nå er det en ganske tøff tur, men i godt vær går det greit.

Og denne fredagen kom det en kar opp dalen. Jeg ble ikke alene på Blåfjellenden den natten. Hyggelig selskap er noe av det som drar meg opp i heia. Vi tok følge mot Hunnedalen, og fikk en kjekk tur over heia – på tross av regnet.

Før jeg tok ut på fredagen, sjekket jeg om det var bestilt sengeplass. Natt til lørdag var ingen senger opptatt, natt til søndag var alle tatt. Det ville altså være adskillig flere på hytta neste dag.

Jeg lurte selvsagt på hvem som hadde bestilt sengene. På lørdagen, da vi kunne se ned i Hunnedalen, kom det et stort følge imot oss. Det var gjengen med bestillingen.  16 stykker barn og voksne – på vei mot Blåfjellenden – tidlig i sesongene.

Gjengen var i godt humør, på tross av været. Og de fikk sikkerten grei tur innover.Noen av gutten var svært ivrige. De ville ha bildet sitt på bloggen…

Lengre nede traff vi en annen  - litt mindre – gjeng. Det ville bli liv på Blåfjellenden den kvelden.

Sesongåpning på Blåfjellenden 28. mai?

Snart klar for sommersesongen.

Dagens prøvetur innover mot Blåfjellenden gjør det klart at det er mulig å komme inn til hytta. Det er mindre snø enn til vanlig på denne tiden (rundt 20. mai) og vesentlig mindre enn i fjor.

I forhold til 2015 er det omtrent like mye snø som rundt 12. juni.

I løpet av neste uke – med den værmeldingen som vi har nå, vil mye av snøen forsvinne på flatene, og det vil antakelig bare være de vanlige fennene neste helg.

Så neste helg vil det være åpning av sesongen.

Det er ingen grunn til å la være å ta turen innover. Den eneste hindringen vil være vannstanden i Fossebekken, men det er kun et spørsmål om i verste fall bli våt på beina. Helt ufarlig utenom det.

 Nede ved parkeringsplassen var det skikkelig vår med bjørk som begynner å få blader og litt grønt på bakken.

Over Oleskaret var det fortsatt vinter, selv om det var mye bart. En uke med varmegrader gir antakelig flotte forhold. Dagens tur var helt grei, med litt sol på vei innover men regn og yr på vei tilbake. Regnet gjorde ikke noe, det var likevel greit å endelig være i heia igjen.

Det var folk som hadde gått innover. Det var mulig å se på sporene. Antakelig var sporene fra forrige langhelg.  Noen har altså gått innover selv om turen må ha gått på mye snø. Neste helg vil det være helt andre forhold.

Denne lørdagen møtte jeg ikke et menneske – som skulle inn til hytta. Det var et par pluss hund som ville på tur innover heia.

Jeg vurderte å ta med truger. Det hadde ikke vært enklere. Med fjellsko sank jeg bare nedi snøen 5-6 cm. Ikke nok til at det var nødvendig med hjelpemidler.  Men tungt er det å gå slik i snø. Jeg bruker i hvert fall andre muskler enn til vanlig, og kjenner det godt etter noen timer med vassing over fenner.

Jeg gleder med alt til turen innover til uka. Nå gjelder det bare at værfolkene holde det de har lovet.

Forholdene i Fidjadalen mot Blåfjellenden.

Første rapport i år.

Sesongen begynner å nærme seg. Det minker på snøen, og det er på tide å planlegge første turen innover. Med truger i sekken.

Jeg håper å komme innover neste helg, men været får avgjøre. Det er foreløpig meldt om noe vind og overskyet. Ikke helt optimale forhold, men det kan jo være at værgudene er uenige med YR.

Denne helgen ble tilbrakt i Fidjadalen. Her var det snøfritt, og antakelig ikke særlig mye snø på bakken før helt oppe mot hytta.

Det var en gjeng som ville oppover.

Jeg møtte guttene på søndag, jeg på ei nedover, guttene på vei mot Blåfjellenden – ikke hytta, disse karene skulle ligge i telt. Bare en snartur opp på toppen. Store og sikkert tunge sekker var ingen hindring.

Jeg tror heller ikke elva var noen hindring ved Grønatjødnet eler ved Fidjafossen. Vannføringen var ikke mer enn at det burde gå greit å komme fram.

Selv er jeg etter hvert blitt litt skeptisk til is og snø fra oven. Det har rommlet fælt noen ganger tidlig i mai. I år hørte jeg ikke noe til risen som hiver snø is og stein ned mot stien.

Det skal bli artig å se hvor mye snø som ligger igjen oppover – om jeg kommer innover til helga.