Kjente, ukjente og to tyske gjester på Blåfjellenden.

En artig blanding.

Det har blitt mye tur den siste tiden. Så mye at jeg lurer litt på om beina vil tåle all tråkkingen.  Men med værgudene, eller hvem som nå bestemmer, i godlunet, gjelder det å utnytte de fine høstdagene.

Jeg hadde egentlig planlagt en hviledag hjemme, men selv etter trening og en runde med kost og fille hjemme, var jeg klar for ny tur. Det måtte selvsagt bli til Blåfjellenden.

Alt på parkeringsplassen i Hunnedalen traff jeg kjente som også ville inn til hytta. Det var både folk jeg hadde truffet i Turistforenings sammenheng og fra «gamle dager» på jobb.

Innover mot hytta gikk jeg også forbi flere partier. Jeg ville ikke bli alene.

Likevel var jeg alene den første timene. Tiden gikk fort med litt rydding og renhold. I tillegg satte jeg på kaffekjelen.

Kaffen var bare så vidt ferdig da de første gjesten ankom, og det ble liv og røre i hytta. Etter hvert kom også de andre jeg hadde gått forbi. Det var flyvere med datter, som var ute på noen dagers fjelltur. Heldige med været må jeg si.

Det var far og mor med to gutter, som hadde vært på tur før, og som ikke var redd for å ta i et tak.

En av gutten hadde fødselsdag på lørdagen, og han virket fornøyd med å feire på Blåfjellenden.

Litt senere kom en kar med sin lille datter – vi hadde truffet hverandre på Blåfjellenden før, og det var riktig hyggelig å treffes igjen. Det er alltid kjekt å treffe folk som har tilknytning til stedet, og han kjente Sigmund på Fidjastølen.

På lørdagsmorgen kom Olav forbi og vi fikk en liten drøs sammen.

Omtrent i det mørket senket seg over landskapet, kom det ramlende inn to tyskere. De hadde brukt lang tid fra Hunnedalen, og var virkelig gald for å komme i hus.

Fredagskveld betyr vanligvis at det komme folk sent. Jenten som kom fra Flørli, forsøkte muligens å slå rekorden fra forrige uke. Da kom det folk halv ett, jentene kom til hytta halv elleve. Vi kunne se lys fra hodelyktene oppe i bakken mot Jomfruvannet omtrent en god time før de nærmet seg hytta. Å gå på ukjent sti med hodelykt betyr at ting tar tid.

Med unger som alt hadde lagt seg fikk jeg jenten inn på annekset, der hadde også mine kjente tatt inn. Og med bare voksne i hytta, kunne de gjerne bruke litt tid på matlaging og avkobling etter en lang marsj.

Det tok likevel ikke lang tid før det ble mørkt og stille i begge hytten på Blåfjellenden.

Været lørdagsmorgen var ikke helt som YR hadde lagt opp til, likevel var det god stemning og alle var ute av hytta i god tid før 11. Selv jenten fra Flørli som hadde planer om en lang og rolig morgen på hytta kom seg av gårde.

Kjekke folk og våte klær på Blåfjellenden

En våt fornøyelse.

Noen ganger er alt bare vått: heia, folk, klær og sko. Store elver og regn – i timevis. Slik var det på lørdag – på Blåfjellenden.

Det var folk på alle rom, men langt fra fullt. Noen hadde bestilt senger, og utsatt turen. Antakelig på grunn av været.

Alle og alt var vått. Det hang klær på hver en spiker og krok. Det var fyr i ovnen og vinduene åpne. Fuktige ullklær har en egen aroma…

Likevel var folk i godt humør.

Litt sånn som i gamle dager, var det en gjeng med gode arbeidskoleger som var sammen på tur. De ville ned Fidjadalen på søndagen. Og håpet selvsagt på bedre vær, for lørdagen var våt.

Det var jenter på tur. 3 pene og barske jenter (de må jo være barske for å ta ut i det været vi hadde på lørdag) som etterlyste enslige gutter. Hvor var de? Gutta burde ha vært på Blåfjellenden for å holde slike kjekke jenter med selskap.

Det var 4 andre jenter, som også ville ned Fidjadalen. De gjorde en innsats i hytteboka. Hva de skrev og tegnet må du til Blåfjellenden for å finne ut.

På annekset var det en gjeng speidere. De hadde gått fra Sandvatn, og skulle ned til Hunnedalen på søndag. Antakelig var det en del av ungdommene som ikke helt var vant med fjell og sti. De hadde brukt noen timer over fjellet. Stutaheia er ikke helt grei i regnvær.

Det var i hvert fall liv og fart på hytta. Fortsatt mye energi i kroppen for de fleste, selv om de hadde vært på vei noen timer.

I tillegg til ungdommen var det en familie med unger. To jenter på 7 og 10. De hadde antakelig vært på tur før, for de oppførte seg i hvert fall som det.  Det nye flotte sjakkspillet som kom inn i vinter, ble tatt i bruk.

Småjenten var kjekke og grei, og det var skikkelig hyggelig å bli kjent ned de.

Som nevnt var det en del som ville ned Fidjadalen på søndagen. Nå regnet det en god del på lørdagen. Det var mye vann i elva lørdags kveld, og det skulle komme mer regn i løpet av natten.

Jeg har personlig et tegn på når det kan være vanskelig å komme ned dalen. Når fossen i Noredalsånå er hvit, uten svart stripe i midten, da er det for mye vann.

På søndags morgen var det mye mer vann, og jeg kunne kun ane en mørk stripe i fossen.

Turistforeningen advarer mot å gå ned (eller opp) dalen når det er for mye vann. Det er spesielt ved Grønatjødnå – halvveis, og ved Fidjafossen vannmengdene kan lage problem.

Folkene som hadde planlagt tur ned dalen, la i vei selv om jeg nok mente forholdene var «på kanten».  Det går som regel godt.

Jeg ba noen av turfolket om en rapport fra turen, så jeg får forhåpentlig greie på hvordan forholdene egentlig var.

Lørdagskveld på Blåfjellenden.

Våte klær og god stemning.

Det har blitt få overnattinger på hytta lørdag til søndag de siste årene. Pensjonisttilværelsen gjør at det lett blir turer andre dager.

Denne helga var det tur med broderen og hans barnebarn. Vi kom til Blåfjellenden tidlig lørdag, fra Langavatn.

Det tok ikke lang tid før vi kunne hilse de første gjestene velkommen. Det viste seg å være et «voksent» par, men bare på dagstur. De fikk likevel nytrukket kaffe og en hvil mens klærne tørket litt. Det pleier jo å være noen dagsturister innover, men disse var nok ikke helt «vanlige». De hadde brukt 4 timer inn og regnet med å bruke omtrent det samme tilbake – i regnet.

Det regnet – på tross av YR`s forsikring om sol og fint vær.

Ikke lenge etter kom det en gjeng fra Flørlistølen. De tok inn på gamlehytta og fant fort plass i stua foran vinduet med utsikt nedover Fidjadalen. Selv i regnvær er den utsikten grei å ta med seg.

Alle sengene i gamlehytta var bestilt, så vi visste det ville komme minst 12 personer til. Ut på ettermiddagen ankom en hel gjeng. De hadde bestilt. Det var antakelig to familier og de hadde med seg unger på 8-10 år. En av ungen var mer enn vanlig opptatt av fisking, og slik jeg forsto det ville han ned i elva for å prøve stanga. Mye vann gir vel ikke optimale forhold, men jeg håper det fikk noe.

Det var ikke bare fisking som sto på planen, også bading. Det ble antakelig bare en kjapp dukkert.

Det siste rommet sto lenge tomt. Jeg snakket med andre som kom fra Hunnedalen. De kunne fortelle om en familie på vei, hvor noen av ungene hadde litt problemer med balansen.

Denne familien kom til hytta litt ut på ettermiddagen og hadde også bestilt. Det var med andre ord, barnefamilier og familier med unger som bruker lengre tid enn andre, som hadde bestilt denne helga på Blåfjellenden.

Det er skikkelig bra bruk av bestillingssystemet, og en god grunn for å utvide ordningen.

Ellers kom det selvsagt mye «vanlige» folk – alle helt forskjellige og med stort spenn i erfaring og form. Et par damer på kosetur – med vin. Bonden med sine to hyggelige jenter. 5 nederlendere på tur i Frafjordheiene – som ligger bare en kort flytur fra Nederland.

Det kom en del fra Flørli, men ingen som skulle ned den veien. Mange kom fra Hunnedalen, og det ville bli ganske folksom nedover Fidjadalen på søndagen.

Det kom et par – sent – over 12….. Vi kunne se lyktene langt nede i dalen klokka 11. Og de brukte lengre tid enn normalt på det siste stykket. Ikke så rart i mørket.

Alle som kom til hyttene hadde våte klær – det regnet god på lørdagen. Det hang klær over alt, og noen måtte nok ta på seg våt sokker og bluser på søndagsmorgen. Med så mye folk som på lørdag er det vanskelig å få tørket alt.

Jeg tror likevel de fleste glemte både våte sokker og bluser på søndagsmorgen. Den var strålende, sol og varmt vær – nede i dalen. Det ble noe kaldere i trekken oppe i høyden, men ved Blåfjellenden var det sol og blankt tjern.

Det ble for meg, en uforglemmelig tur over heia i solskinnet og med høstfarger på marka.

Fredagskveld på Blåfjellenden - uten fjernsyn...

Kjekk kveld med kjekke folk.

To ganger på en uke? Det var egentlig ingen dum ide. Bestyrerinnen foreslo å besøke Blåfjellenden på fredag. Det betydde at vi ville komme sent inn. Og at både bestyrerinnen og jeg ikke ville være helt på topp – etter en dag på jobb, og så gå innover i tre timer.

Det ville bli en kveld uten fjernsyn, men garantert i godt selskap. Folk som går til turistforeningshytter er alltid hyggelige og greie. Det blir tid til å snakke med folk og bli kjent med andre menneske.

Det er ikke mulig foran fjernsynet, derfor ble det kjapt bestemt å tilbringe fredagskvelden på Blåfjellenden.

Litt spennende var det, med to skoleklasser innover i uka, var det ikke sikkert at alt ville være helt på stell.

Denne gangen tok vi inn på annekset.

I hovedhytta var det et par gjenger som også hadde kommet fra Hunnedalen samme dag. Det var 4 staute karer fra Ålgård, Gilja og Hommersåk. De var litt usikre på hva de skulle gjøre dagen etter,men det ble bestemt at de skulle besøke flyvraket på Ernstnuten.

Morgenen etter så jeg karene i fin fart nedover lia, for å ta kursen opp mot Skitdalane og så Ernstnuten. En tur på et par timer opp og litt mindre ned.

Bare for å se på restene av et fly fra krigen. Jeg håper det fortsatt er nok igjen av flyet til at de blir tilfreds.

En av karene hadde jeg truffet på Blåfjellenden tidligere i år. Da badet han to ganger, og ville hoppe uti elva denne gangen også – etter turen.

Det var også en fin gjeng fine fruer fra Flekkefjord. De var på tur sammen for 28. gang. Tydelig turvante og med utstyret i orden. En hyggelig gjeng som ikke tok verden, eller seg selv, så forferdelig høytidlig.

Det manglet heller ikke på «enslig jente på tur». Hun hadde også gått fra Hunnedalen, og planen var å ta turen ned Fidjadalen. Det ble litt frem og tilbake – jeg har jo en del historier fra dalen….

Jeg klarte nok ikke å «skremme» vekk turlysten, for hun tok nedover på lørdagsmorgenen.

På annekset var det kommet tre jenter og et kjekt par fra Egersund. Vi fikk en skikkelig hyggelig kveld. Jenten hadde vært på tur før, og fortalte historier fra sine andre turer.

Litt spesielt var det at alle tre jentene var ingeniører. Normalt er jo jentene i «trøste & bære» yrker eller lærere.

Litt «kjekt» sa jeg ut på kvelden at det nok ville komme flere. Det er ikke uvanlig at det dukker opp folk lenge etter at det er blitt mørkt. Denne gangen var klokka omtrent halv tolv da de siste kom til hytta.

Det ble en grei morgen også. Alle var innstilt på å få hytta på stell, og det tok ikke lang tid før gulvet var sånn noenlunde rent og hytta ryddig. Vi kunne ta fatt på turen hjem. Bestyrerinnen godt fornøyd med en fredagskveld på hytta, i selskap med kjekke folk – uten fjernsyn.

Skoleklasse og andre på Blåfjellenden.

I finvær komme det folk.

Høsten sniker seg innpå. Det er tydelige tegn. Det sto sauer ved Tangane, da jeg gikk innover mot Blåfjellenden på onsdag. De hadde antakelig stått nede ved veien i Hunnedalen om ikke gjerdet hadde hindret.

Det gikk en skoleklasse av bussen ved skiltet inn til hytta. Tydeligere høsttegn enn at skolene sender klasser innover er vanskelig å tenke seg…

Det ville med andre ord bli en livlig kveld på Blåfjellenden denne dagen. Jeg kom meg opp bakkene og innover før klassen var klar for tur.

Det var kommet et brunskjær over myrene, men det var fortsatt blader på trærne. Været minnet ikke mye om vinter. Det var overskyet, men varmt. Kortbukse og kortarmet bluse var helt greit.

Og slike augustdager, med varme og sol, må brukes. Derfor planla jeg denne gangen bare et dagsbesøk. Det var forskjellige småting som måtte ordnes, men det meste ville kunne gjøres i løpet av en time.

Broderen hadde vært innover, og han rapporterte at en familie hadde ligget over et par dager og virkelig tatt i et tak for å gjøre hytta presentabel. Det var vasket og ryddet. Ovnene var tømt for aske, og tørkehåndklær hadde fått et oppkok. Skikkelig bra. Det er kjekt å komme til en hytte på stell…

Inne på hytta var det to jenter som hadde kommet inn dagen før og ville ta en dag ekstra på hytta. Da jeg gikk, var de ute for å plukke bær. Det er fortsatt blåbær å finne.

Innover lurte jeg på når jeg igjen ville treffe skoleklassen fra Svithun. Og jeg traff de omtrent der jeg mente jeg ville se de. En glad gjeng. Selv om de alt hadde vært på beina en god stund. Nå hadde de tatt noen gode pauser sa lærerne, og det var enkelte som hadde problemer med knær, men alt i alt gikk det fremover og de hadde i hvert fall ikke mistet humøret.

Med to jenter og en skoleklasse på 28 stykker ville det bli ganske mange på hytta. Det kunne godt komme flere.

Og ganske riktig, omtrent halvveis møtte jeg fire stykker som også ville inn til Blåfjellenden.  Vi fikk en hyggelig prat om både hytta og turer. De var også interessert i om det var fisk, og jeg fikk da anledning til å fortelle at de faktisk er fisk i elva nedenfor hytta. Jeg håper de får nok til en god frokost.

De som tok turen innover mot Blåfjellenden denne dagen fikk en skikkelig fin tur. Været var så godt som det kan være, og det var ellers fine forhold. Med over 30 personer på hytten, er det folk på alle rommene, men fortsatt plass til mange flere. Jeg regner ikke med at det er nødvendig å ta gulvet i stua i bruk før det er over 45 gjester.

Det er med andre ord, mange gode grunner for å  ta en tur til Blåfjellenden.

Alle skryter av utsikten – ta en tur og se om «alle» har rett…

En ny hytte – blir den like populær som Blåfjellenden.

Skåpet er åpnet.

Stavanger Turistforening bygger hytter, og de er blitt mektig populære, både Jonstøl og Kvitlen.

Og nå har foreningen åpnet en ny  - Skåpet. 

Den nye hytta ligger inn av Vinddalen, en sidedal til Røssdalen innenfor Espedal i Forsand. Det var (er fortsatt) en utleiehytte, men den var for liten til å være åpen for alle. Den nye hytta er bygget litt som de to andre nye hyttene, men det er laget fem små sovehytter. Som ikke er koblet sammen med hovedhytta. Et spennende prosjekt.

Turen inn til hytta tar omtrent 1 ½ time. Det er egentlig en kort avstand. Mesteparten av turen inn til hytta går slakt oppover, uten noen bratte bakker.

Turen inn var en stor positiv overraskelse. Den går i skog, først barskog, og der ette oppover i bjørkeskog, Den går over myrer og flater. Det er noen våte partier, og steinene vil nok være glatte i regn, men hele turen går på gammel stølsvei. Lett å gå, og et kulturminne i seg selv. Det var kjekt å gå fra den dyrkede sletten i Vinddalen, oppover mot Soddatjørn og hytta. Slike stier som folk har brukt gjennom generasjoner fortjener å bli holdt åpne og i bruk.

For egen del var det spennende å se hvordan tingene er lagt til rette på en ny hytte. Her har foreningen virkelig lagt seg i selen for å gi barnefamilier et godt tilbud. Det er lagt opp til å lage mat i den store hytta, og det er mulig å kjøpe proviant.

De små hytten tar 5 (6) personer – to senger og resten på en liten hems. Hver sovehytte har egen ovn og det er lys fra solsellestrøm.

Det er laget en egen hytte for badstu og dusj.

Alle 5 sovehyttene kan bestilles på nettet, og jeg tror dette vil bli svært populært – det er alt fullt i helgene en god stund fremover.

Nå blir det spennende å se hvor mange som kommer til å benytte seg av dette nye fine tilbudet. Blåfjellenden har tidligere vært den selvbetjente/ubetjente hytta med mest besøk. Den nye hytta har færre sengeplasser, men kortere vei inn. Jeg tror Blåfjellenden har fått en verdig «konkurrent».

Tøffe jenter og Oslofolk på tur.

Ikke mange, men hyggelige folk, på en onsdag.

Det er alltid hyggelig å komme til Blåfjellenden. Denne gangen var det to jenter på hytta da jeg kom. De hadde gått fra Langavatn og ned til Blåfjellenden, men dagen før hadde de vært en snartur på Kjerragbolten. Og dagen før det hadde turen gått fra Lortabu til Langavatn. Det er en god 6 timers tur, og er ikke direkte en «spasertur».

Jeg har tatt turen helst i godvær, selv om jeg nok minst en gang har kommet til Langavatn søkkbløt. Jentene syntes ikke det var noe spesielt å gå over Strålaus i regn.

De måtte jo tilbake til bilen, og om morgenen regnet det – skikkelig. Ingen hindring. De tok ut i retning Lortabu – over Stutaheia. Godt gjort, for det er også en lang tur forbi Sandvatn og ned Lysebrekka.

Nå var vi ikke alene på hytta denne onsdagen. Ut på ettermiddagen kom det en familie på 6. Fra Hunnedalen og Høgaleitet. Ungene var fra 7 til 16. Faren fikk problemer med knærne, og det det siste stykket ned bakken gikk sent. Han hadde antakelig ganske vondt, for det tok en stund før han kom ut i stua til oss andre.

Knærne ødela også planene om å gå videre til Sandvatn. De ville bli på Blåfjellenden i to dager.

Familien hadde brukt bestillingssystemet. Fler og fler har oppdaget muligheten for å bestille sengeplass. Spesielt familier benytter seg av denne muligheten. Nå er det bare en liten del av plassene som kan bestilles, (Selv om det er mange av sengeplassene.) Meste parten av besøkende må ligge på madrass på hems, og her er det god plass.

Det er fem rom med senger, til sammen 18 plasser, hvorav 12 kan bestilles. På 4 hemser er det plass til nesten 30 personer.

Med annekset, som kom i 2007, så er kapasiteten økt slik at det ikke ofte er nødvendig at folk ligger på gulvet i stua.

For egen del var jeg oppe på hytta for å gjøre noen små jobber. Jeg håpet også å treffe de små «hjelperne» turistforeningen sender ut for å gjøre «dritt»jobber. Doen var tomt da jeg kom, og ungdommen hadde forlatt Blåfjellenden.

Det er en skikkelig tung og skitten jobb. Det er godt gjort å gjøre slikt. De fortjene i hvert fall lønna – som ikke er stor.