Blåfjellenden i slutten av mars.

Et kjapt besøk for å få utstyr og varer på plass.

Det er litt arbeid og en del stress for å få på plass alt som skal inn til hytta før sesongen. Av alle ting har jeg klart å ta bilspeilet på turen opp til Hunnedalen for å levere varer. Dette året ble det heldigvis ikke en så dyr transport.

En god del av varene var alt fraktet inn til hytta tidligere. Inge Marton kjører så snart det er forhold, og dette året har forholdene ikke tillatt kjøring for ofte.

Da jeg kom inn til hytta på søndag var skuten full av dopapir, sengetøy, stearinlys, vaskegreier og annet som må til for at en selvbetjent turistforeningshytte fungerer. Salt og pepper, blant annet...

Det blir en liten jobb å få alt på plass i påsken.

Pinnekjøtt, pølser og resten som skal til for å kunne servere komler på skjærtorsdag er også på plass. Hvor mange som kommer å sitte rundt bordet denne gangen er jo ikke godt å vite, men det kan se ut som om vi blir få.

Skjærtorsdag og komler er blitt en tradisjon, og både bestyrerinnen og jeg ser fram til å få besøk denne dagen.

Det er ikke mye snø igjen, og steiner og bergkanter stikker opp mange plasser. Gjerder og stiskilt viser bra. Disse pleier å være godt under snøen på denne tiden. I følge folk som har vært en del i heia denne våren, har det forsvunnet mye snø bare de siste 14. dagene. Bekkene er åpne nederst, og de nederste vannene har så vidt åpning i elveosen.

Den snøen som ligger er hard, det er nesten like enkelt å ta seg fram på sko som med ski.

Nå kan det fortsatt komme mye snø, og personlig håper jeg jo at det kommer så pass at vi får besøk på hytta i påsken mer enn bare torsdagen.

Det er et vanlig spørsmål, om det er fullt i påsken. Svaret er at det nesten ikke er folk i det hele tatt.

Her er det bare å komme til omtrent tom hytte.

Det er virkelig flott å gå innover mot Blåfjellenden. Vi så to ørner på søndag, og det er helt sikkert rype i lia. Det er en av de flotte opplevelsene å høre rypa kakle utenfor en påskedag med sol.

Det hender ganske ofte at jeg kommer til hytta og må ordne et eller annet, ikke kritiske ting, men tings som burde være i orden. Denne gangen var det protokollen som var utskrevet, og jeg måtte finne en ny. Det manglet tre linjer på å være full protokoll. Bra beregnet...

Selvsagt var det hyggelig med full protokoll, det betød at det hadde vært folk på hytta i vinter.

Det mest spesielle var vel 4 fra Tsjekkia som hadde overnettet to døgn i jula, fra 27. til 29 desember.

Disse fire var de eneste gjestene i hele desember og januar.

Utenom disse har hytta hatt besøk av elever fra Bryne videregående to netter på så pass mange folk viser godt igjen i besøksstatistikken.

Blåfjellenden med flotte forhold og godt besøk i november.

Sesongen var langt fra over.

Vi er i midten av november. Normalt, det vil si omtrent annet hvert år, så er for min del,siste tur inn til Blåfjellenden omtrent i månedskiftet oktober/november. Siste turen kan ellers være både tidligere og senere.

Jeg hadde egentlig innstilt meg på at det ikke ville bli flere turer innover. Det var vinter siste turen – for 14 dager siden.

Nå ordnet Yr et høytrykk over landet, med sol og flott vær. Det var til og med snakk om varmegrader og lite frost. Det er ikke helt vanlig kost på denne tiden av året. Og slikt vær må selvsagt nyttes til en tur – til Blåfjellenden.

Det ville sannsynligvis fortsatt være is og frost i skyggen, men i sola ville det være - sol....

Sent fredag sjekket jeg bestillingen. Ingen senger var bestilt. Kunne jeg bli alene på hytta.

Tåka var tett nede ved fjorden. Det gikk sent oppover, og det virket som om mange ville til Sirdalen. Helt øverst var det frosthvitt på veien. Det ventet en overraskelse på parkeringsplassen. Det var mange biler. Jeg var med andre ord ikke alene som sjekket værmeldingen denne helga.

Det startet folk samtidig med meg, og jeg gikk forbi en del andre. Og klokka var ikke en gang to...

Nede på hytta var det folk. Både i hovedhytta og i annekset. Normalt er jeg alene så pass tidlig på dagen. Folk kommer helst rundt fem.

Det ble nesten en helt vanlig lørdag midt i sesongen. Vi ble totalt 23 stykker, og det kom noen opp Fidjadalen. Og et par hadde gått til Tomannsbu på fredag, og så til Blåfjellenden på lørdagen. Både de som kom opp dalen og de fra Tomannsbu fikk en skikkelig dagstur i heia – i midten av november. Det skjer ikke hvert år.

Det hender ganske ofte at «utlendinger» kommer til hytta uten om sesongen. Selv med snø og is, hender det er folk på hytta – i mai, og november. Denne gangen var det folk fra Serbia og Slovakia, men de hadde bodd i Norge en del år, og var ikke på sin første tur.

Et par andre «utlendinger» var tydelig på sin første tur, og fikk litt instruksjon i utfylling av engangsfullmakten.

Ellers var Jæren godt representert. Det ble en kjekk kveld med mye fortellinger og historier.

Det var ikke skikkelig kaldt om natten. Termometeret viste over null, selv om isen la seg på tjernet.

Mange kom seg tidlig av gårde. Selv ventet jeg en stund. Det kunne godt bli varmere, og jeg tenkte på veien med rimfrost og bilene med sommerdekk.

Det var nødvendig å gå rundt en del is-floer både på vei inn og på vei tilbake. Det var ikke noe problem å komme fram, men det tok noe lengre tid enn normalt, da i hvert fall jeg måtte ut av stien en del ganger.

I det fine været var det bare greit å bruke tid. Alle som tilbrakte lørdagen og søndagen i heia fikk en skikkelig fin opplevelse.

Mot Blåfjellenden

Siste tur for meg, men det kommer fortsatt folk til Blåfjellenden.

Dette blir antakelig siste rapport fra Blåfjellenden dette året. Og det, selv om jeg ikke var på hytta. Men på vei innover.

Været hindret ikke turen, men fysiske skavanker. Akilleshel er noe hersens styr. Og det gjør vondt...

Jeg var på vei innover denne fredagen, og hadde alt fra morgenen av ikke helt tro på at jeg ville komme meg inn til hytta denne gangen.

Jeg har hatt problemer med akkillesen flere ganger og kjenner godt til denne «lidelsen». Denne gangen håpet jeg dett skulle gå seg til i løpet av en uke – og ikke et halvår....

Det var ingen andre biler på parkeringsplassen da jeg kom i to tiden. Det pleier ikke å være svært mange på hytta i november. Men en fredag med godt vær (uten regn eller kuldegrader) pleier jeg ikke å bli alene.

Nå kommer folk ofte etter mørket. De starter i 6-7 tiden fra parkeringsplassen og bruker ofte 3-4 timer inn til hytta. Og alt fra starten av må de bruke lykt. Heldigvis er dagens lykter noe helt annet enn de vi brukte på 90 tallet.

Jeg kan huske at jeg kjøpte en Pretzl – lykt, som aldri ble pakket. Den ble erstattet av en lykt med halogenlys tror jeg. I hvert fall var lyset i den nye lykta noe helt annet en i de gamle lyktene med gammeldagse glødelamper. De ga stor sett ikke mer lys enn et stearinlys....

Jeg kom ikke langt over Fossebekken før jeg måtte stoppe. Det ble ingen tur til Blåfjellenden for meg denne uka, og antakelig heller ikke flere turer senere i år. Det hender at været hindrer turer innover i november, men denne gangen er det helsa. Akillesproblemene er kommet tilbake og «alle» sier det er best å holde foten i ro – en stund.

Det gikk smått på tilbakeveien.Det kom folk imot, og det viste seg å være kjente. De hadde tenkt seg til Blåfjellenden med retur dagen etter. Og fikk selvsagt ikke problemer med å gjennomføre det programmet.

Nå tror jeg ikke dette var de siste som går til hytta. Det kan komme flere innover, og værmeldingen for kommende helg er så pass god at jeg tror det vil være folk på hytta også den helga.

Jeg håper å komme sterkt tilbake neste år.

Sesongslutt på Blåfjellenden?

Utenlandske gjester i fletall denne fredagskvelden.

Det ble ingen tur til Blåfjellenden forrige uke. I stede en tur til Lochnagar. Like fin tur, men altså ikke Blåfjellenden.

Annekset hadde hatt besøk av en fellestur fra STF, og var i fin stand. Hovedhytta, var ikke like ryddig og ren. Selv om ingen hadde skrevet seg inn i protokollen, var det varme i ovnen og som alltid – hyggelig å endelig komme i hus etter et par timer over heia.

Det blir tidlig mørkt. Jeg fikk opp vann og brukte litt tid på å rydde og etter hvert kunne jeg sette meg ned med te og skoleboller – som vanlig.

Det var bestilt senger på noen av rommene. Jeg ville ikke bli alene, og med en skikkelig fin værmelding kunne det komme en del folk.

Først kom det to jenter. Jentene starter ofte tidlig, og kommer derfor ofte frem før andre. Litt etter kom det tre karer. Det ble nødvendig å ta fram engelskkunnskapene, for dette var folk fra Nederland.

Tydelig ikke vandt med tur-livet. De kom i dongeribukser. Likevel hyggelige karer, med godt humør, som det var kjekt å bli kjent med.

Ikke lenge etter dette kom mørket, og flere folk. De tok inn et par på annekset og et annet par fant seg plass på hemsen. De siste hadde gått en stund med lykter.

Det ble som vanlig en kjekk kveld, med prat og sudoku. Jenten gjorde forsøk på å lage brownies – uten stekeovn. Jeg tror ikke forsøket var helt vellykket, men det tok tid...

Klokka 11 var alle i seng – det vil si alle i hytta. Ikke lenge etter at jeg hadde funnet varmen i loppekasse, hørte jeg stemmer utenfor og kunne se lys. Det var seks stykker som hadde startet fra Hunnedalen etter mørket og gått innover. Med to hunder, tok de inn på annekset. Middagen ble frokost dagen etter.

Fire av gjengen på seks ville mot Langavatn dagen etter. Det samme ville de to andre som holdt til i annekset. Vel nede fra heia, fikk jeg se bilder fra Sandvatn, og der var det hvitt. Jeg håper alle finner fram over heia med snø som muligens dekker spor og t`er.De tre nederlandske karene ville til Fidjavatnet og fiske. Jeg ble alene på hytta, og fikk gjort de siste småjobbene før jeg tok ut.

På til bake turen møtte jeg først tre karer. Også her måtte engelskkunnskapene tas i bruk, og senere da jeg møtte fire andre, viste det seg at også disse var utlendinger.

Det er faktisk ganske vanlig at «utlendinger» er på tur helt i begynnelsen av sesongen (i noen tilfeller før sesongen har startet) og i slutten av sesongen (eller etter...).

Denne gangen var det folk fra Portugal, Polen, Nederland, England og Canada i tillegg til de med et asiatisk utseende jeg møtte på tilbaketuren.

Mange av disse var godt vant med norske fjell og norske forhold og har like mye (eller mer) erfaring enn mange norske. Noen er nybegynnere, og ikke helt klar over hva som kan vente de.

Det er likevel litt underlig at utlendingene ønsker å ta ut når mange norske holder seg hjemme...

Høstferie, fin værmelding og fine folk på Blåfjellenden

Det er ikke alltid meterologene får rett.

Onsdag og torsdag hadde YR bare godord å komme med. Det skulle bli sommervarme, sol men vi burde ikke kikke på vindmåleren.....

Onsdag var det ikke mulig å ta avgårde mot heia, men en torsdag i oktober med over 20 grader, da må det bli tur. Som»vanlig» nevnte YR vind – stiv kuling. Broderen, som ville være med denne gangen, var skeptisk til vinden.

Med noen års erfaring – 25-30 år – fra nettopp turen inn til Blåfjellenden, kunne jeg med stor grad av sikkerhet si at vinden ikke ville bli stiv kuling. Det ville blåse, muligens opp mot 13-14 m/sek over toppene, men største delen av turen ville gå i mye mindre vind. Med sol – og sommer – så ville det ikke være et problem om det blåste 10-11 m/sek. Spesielt siden den skulle komme fra sør, og det er bakfra på vei inn.

Normalt vil det være en del folk på hytta i høstferien. Selv om det ligger snø i løypa, og det blåser stikker og strå, kommer det som regel folk. I dårlig vær, med regn,vind og lav temperatur, kommer det ikke mange, men hytta står ikke tom.

Dette året, med noenlunde bra værmelding lurte vi på hvor mange som ville være på tur. Vi kunne se spor i sorpa innover. Det satt en gjeng litt oppe i Oleskaret, og ville innover. De hadde alt brukt tid på det korte stykket, og broderen og jeg mente vi ikke ville se folkene på hytta. Og vi fikk – heldigvis – rett.

Lengre inne gikk vi på en gjeng som kom fra hytta. De var noe mer «tilknappet» enn oss, de med vinden rett i mot.

Inne på hytta var det alt mye folk. Det var kommet en familie med tre sønner, godt vant med fjell og hei. Vi fikk en hyggelig kveld med mye prat.

I tillegg to jenter som var kommet fra Sandvatn, sammen med far og datter. De siste hadde tatt inn på annekset, og fikk det for seg selv den natten.

Det kom også far og sønn fra Flørli. De hadde startet hjemme klokka 5 om morgenen for å nå ferja, og var fremme på Blåfjellenden før oss. Opp trappene er en time ekstra, og med vinden midt i mot, ble det sikkert ingen lett tur. Likevel var de klar for å ta ned Fidjadalen på fredagsmorgenen.

Det regnet på fredagsmorgenen og det blåste fortsatt. YR hadde egentlig meldt bedre vær, men vi får ta det været som blir servert.

Det gikk med noen bøtter vann for å få hytta på stell, men da vi gikk var «dassen» vasket (Det må «mødre» til det...) hyttene i fin form, og klar til å ta i mot nye gjester.

Vi måtte helt ned til veien før vi traff folk som ville innover, men der sto det en hel gjeng som gjorde seg klar for turen. De ville nok får regn innover, men som vi hadde på vår vei innover, vinden i ryggen.

Det er gjester på hytten i skolens høstferie.

Fortsatt godt besøk på Blåfjellenden.

Skikkelige høstfarger og mange kjekke folk.

Det har vært mange folk på Blåfjellenden de siste fredagskveldene. Overraskende mange folk.

Det er skikkelig hyggelig, og jeg håpet selvsagt på at det også denne fredagskvelden ville dukke opp mange – og kjekke turfolk.

Det var i hvert fall spor innover, og da jeg passerte hyttebyen fikk jeg beskjed om at det alt hadde gått to kjekke jenter innover mot hytta. De hadde startet så pass tidlig at jeg antok de bare var på dagstur. Og jeg lurte på når jeg ville treffe jentene.

Det tok tid.

Først ett stykke ned i bakken mot Blåfjellenden møtte jeg to svenske jenter. Det hadde tatt lengre tid enn planlagt og komme inn til hytta, og da jeg traff de, var klokka nesten 4. Jentene var overrasket over hvor tungt det var å komme inn til hytta, og hadde brukt mer en de vanlige tre timene.

Heldigvis blir det ikke mørkt før i åtte-tiden nå tidlig i oktober. De kom forhåpentligvis tilbake til bilen før mørket.

Nede på hytta satt 4 hyggelige gjester fra Tsjekkias hovedstad Praha. De var på noen dages ferie i Norge, og brukte tiden på selvbetjente hytter.

Noen av gjengen hadde vært i Norge før, og en fortalte at de hadde startet turene i Norge med en sekk på 23 kilo. Nå var sekken 6-7 kilo....

Det er alltid hyggelig å bli kjent med nye folk, og jeg har ikke truffet mange fra Tsjekkia....

Likevel gikk jeg og kikket etter folk. Et av rommene var «booket», og jeg trodde jo det ville dukke opp noen turgåere.

Det kom ingen.

Morgenen gikk kjapt med rengjøring og rydding. Gjengen holdt seg på hemsen og tok det med ro på morgenen. Det ga meg anledning til å få hytta på stell tidlig. Jeg kom meg avgårde rundt 10.

Siden jeg startet så pass tidlig, trodde jeg ikke jeg ville treffe mange som skulle innover.

I Ølbakken kom det en jente i mot. Med hund – i band. Hun skulle til Blåfjellenden og hadde bestilt hunderommet. Hun lurte på å ta om Stutaheia på tilbakeveien. Det er en grei tur, men den blir lett over 6 timer, og fra Øyarvatnet og til Fossebekken er det mye opp og ned og tungt å gå.

Et stykke lengre nede kom det en liten familie i mot. De hadde også bestilt rom, og ville bare en kjapp tur inn til hytta for å returnere på søndagen.

Helt nede ved veien sto det to kjekke jenter som også ville innover. De var blitt kjørt til Hunnedalen, og ville bli hentet dagen etter. Vi andre må jo kjøre selv...

Alt i alt vil det bli en del folk på hytta natt til søndag. Det er kjekt med mange gjester, og det viser også at sesongen ikke er helt over, selv om det var snø i lufta på tilbakeveien.

Så pass sent er det ofte YR som bestemmer, jeg håper været i neste uke – med høstferie på gang, blir brukbart, og at det kommer mange til Blåfjellenden.

Flotte folk på hytta, sent i sesongen.

En kjekk kveld i godt selskap.

Det er fint å kunne dra til Blåfjellenden som vanlig på en fredag. På tross av at YR melte opp mot stiv kuling og regn. De holder heldigvis ikke alltid det de lover...

Forrige uke var jeg alene. Denne uka var det helst mye folk. Og det er kjekt.

Selvsagt gikk jeg og tenkte på hvor mange som ville ta turen til Blåfjellenden denne helga. Forrige helg hadde 9 stykker bestilt seng, og ingen møtte opp. Denne uka var det bare bestilt 4 senger på rom 2 – mitt rom – for natt til søndag. Jeg traff ikke de som hadde bestilt, men jeg var forholdsvis tidlig nede i Hunnedalen, og de kan ha startet senere enn det.

Innover på fredagen, var jeg usikker på om det ville komme folk i det hele tatt. Det var spor innover. Så pass tidlig som jeg tok avgårde, er det ikke mange som går. Likevel gikk jeg forbi to tyske jenter som også var på tur mot Blåfjellenden.

Inne på hytta ble jeg overasket over å bli møtt med hyggelig velkomst av to kjekke damer. De hadde slått seg ned foran vinduet med best utsikt – nedover dalen mot Månafoss/Mån.

Det tok ikke lang tid før de to tyske jenten kom, og da damene som alt var på hytta tok på tur, fikk vi som var igjen anledning til å bli nærmere kjent. Det er alltid interessant å bli kjent med nye mennesker, og disse var både kjekke og vant med fjell og tur. De hadde vært på Prekestolen om morgenen, så de hadde hatt en lang turdag.

Med så mange på hytta tidlig på dagen, hvor mange til ville vi bli? Det ble nesten mørkt før de neste kom. To jenter med hund, som tok inn på hunderommet.

Deretter kom det først 4 blide jenter og så en gjeng på 7 stykker. De siste var på en årlig tur, og var arbeidskamerater. De ville bli til søndag, og ta en tur i området på lørdagen. På morgenen tok gjengen mot Ernstnuten for å ta en titt på flyvraket.

For å komme dit, måtte gjengen krysse elva fra Blåstøldalen – som egentlig gikk stor. Jeg sto i vinduet å kikket på gjengen da de krysset elva. Ut i vannet til midt på lårene. Godt gjort. De må ha gått våte på beina i noen timer.

Vi var nesen 20 på hyttene natt til lørdag. Spørsmålet var hvor mange som ville komme innover for å overnatte til søndag.

Ved Saftbekken kom det en lang rekke folk i mot. Den internasjonale skolen på utflukt, tilsammen 18 stykker.

I tillegg kom det en enslig hyggelig kar i mot nesten nede ved veien. Vi fikk en liten prat før jeg fortsatte mot bilen og han mot Blåfjellenden.

Og fortsatt kunne det komme flere som ville innover. For eksempel de som hadde bestilt det ene rommet.

Min tur over heia, var mer enn grei. Med vinden og regnet bakfra, fikk jeg en fin tur mot Hunnedalen. Det var nok noe surere for de som ville innover, jeg håper de fikk en flott tur på tross av litt surt vær.