Sensommer eller tidlig høst på Blåfjellenden

Sommervær på dagen, kaldt på natta.

Denne fredagen ble det en tur til Blåfjellenden som vanlig. Og som vanlig ble jeg alene ganske lenge. Fredag er litt spesiell slik. Folk kommer ofte sent til hytta.

Denne gangen var klokka over 8 på kvelden før de første kom over kanten på stien mot Hunnedalen. Plutselig var vi 7 stykker.

Nå er det helt greit å være alene. Det skjer ganske ofte om jeg går innover midt i uka – litt tidlig eller sent i sesongen. Fredag kommer folk sent. Selv sent eller tidlig i sesongen.

Nå begynner det å bli mørkt tidligere og tidligere. Og de som kommer sent bør ha med lykt. Det er i grunnen greit å gå med lykt. De lyser så pass godt at det er enkelt å finne stien. Ikke slik som i gamle dager, da lyktene stor sett ikke lyste mer enn et stearinlys.

Nå kom det folk sent denne gangen også. Godt over ti kom siste mann inn til hytta. Uten å ha bestilt plass. Denne dagen var det greit. Med bare få folk på hyttene, var det ikke problemer med å finne et eget rom til den som kom sist.

Jeg ville ikke stolt på at det var ledige rom. Lørdag ville det antakelig være folk på nesten alle fire hemsene. Det skyldes at det på rom 6,7 og 8 kan bestilles sengeplass. Disse rommene finnes ikke. De som har bestilt på disse rommene må finne seg en plass og det blir som oftest på hemsene. Da blir det ikke ledige senger til andre.

Fredag var en dag med skyer og vind. Det vær for mer enn bare en tynn bluse, selv om det kom en kar – litt sent som alle – i bare treningsbukse og bluse. Det så litt kaldt ut for meg.

Lørdag var det vindstille, blå himmel og temperaturen steg raskt fra nesten frost til omtrent 15-16 grader. Det var en flott – nesten fantastisk – morgen. Virkelig en av de morgenen som bør huskes.

Nå har det vært mange flotte morgener på Blåfjellenden dette året. Mange flere enn normalt. Selvsagt kan det skyldes at jeg velger å gå innover de dagene været er bra. Det har likevel vært skikkelig flott å få oppleve så mange flotte, varme og solrike morgener.

Det var meningen å ta mot Hunnedalen litt sent denne dagen. Det ble tid til litt småjobbing. Folk kom seg avgårde. Noen mot Sandvatn og andre tilbake til Hunnedalen.

Jeg ble ikke lenge alene. Ganske tidlig kom det tre karer fra Langavatn. De ville til Flørli på søndag. Turen var en 70 års gave til en av karene. En flott gave. Jeg tror jeg skal ønske meg en helikoptertur til Blåfjellenden på min 80 års dag....

På vei mot Hunnedalen møtte jeg folk som ville innover. Bare et lite stykke oppe i bakken gikk jeg på tre stykker. Far og to sønner slik jeg forsto det. På grunn av korona hadde det ikke blitt den vanlige turen med konfirmanten i fjor, men i år sto turen på programmet. De fikk et flott vær for turen.

Ved Fossebekken satt et helt følge. Voksne og unger. Da var klokka fem på ettermiddagen. De kommer nok fram til Blåfjellenden, men jeg er redd klokka var omtrent 8 på kvelden før de så hytta.

En onsdag i august på Blåfjellenden.

Flott vær og få folk på hytta.

Det blir ikke så mye gjort som «Tilsyn» på en dagstur til Blåfjellenden. Selv om jeg planlegger å bli noen timer, går det tid til å spise og finne «roen».

Som regel synes jeg det er kjekt å komme til hyttene. Denne gangen var det dessverre ikke like hyggelig som vanlig. Det var gjester på annekset, som hadde bestilt hunderommet. Det hindret selvsagt ikke at hundene var inne i hytta da jeg kom.

Litt overrasket og litt «sur», ble det ikke helt den glade hilsen jeg burde har kommet med. Det ble heller litt surt. Men hva har hundene inne i hytta å gjøre.

Nå må det sies at gjestene gjorde en skikkelig innsats for å få hytta på stell, Både rengjøring av benken og vask av gulv. Hytta så riktig fin ut da de forlot plassen for å ta mot Hunnedalen. .

Det er dessverre fler og fler med hund, og det er mange hundeeiere som rett og slett gir blaffen i regler for hund på hyttene. Dette opplever jeg ganske ofte, så det må sies at det tross alt er et problem – med hundeeiere.

Ellers var det litt underlig å finne gardinene hengende nedover på den ene siden. Nå hadde jeg kroker nok til å få på plass gardinene, men det var litt uventet. Det er ikke så lenge siden jeg var på hytta og da var alt i orden.

Det som ikke er i orden på annekset, er solsellestrømmen. Jeg har forsøkt å få på plass dette, men har nå avtalt med «ekspert» Egil om en hjelpende hånd. Det blir likevel en stund til – ut i september.

Denne gangen var det folk på hyttene natt til onsdag, men jeg møtte ingen på vei mot hytta. Nå kan det komme folk fra andre steder enn Hunnedalen, men denne dagen var det langt flere som ville ligge i telt enn som ville ligge inne.

En gjeng var på vei mot Blåfjellenden, men ville til Sandvatn – den dagen. Det blir en ganske lang dagsetappe. Folkene var forberedt på en lang tur, og var også klar over den litt kortere ruten de kunne få ved å følge gjeter stien mot Blåfjellenden og ta direkte innover mot Svartedalen og Stutaheia.

Det kom et par som hadde startet på Flørli den morgenen. De klaget litt på merkingen ved Nordånå. (Elva mellom Jomfruvannet og Blåstøldalen.) Da jeg gikk her for noen uker siden fant jeg heller ikke helt merkingen for kryssingen av elva. Det er røde T-er nedover på vestsiden og oppover på østsiden, men ikke det er ikke helt klart hvor kryssingen skal gjøres. I «gamle»dager gikk stien nesten helt oppe ved vannet, og her vil det alltid være mulig å komme over.

Det ble noen timer med litt rydding og fixing. Ikke alt er på plass, men hytten er klar til gjester. Det er bare å bestille seng. (Men ennå er rom 6,7 og 8 mulig å bestille.... Disse finnes ikke på Blåfjellenden.)

August, med både vind og regn på Blåfjellenden

En skikkelig fin tid for fjelltur. 

Det ble ganske livlig på Blåfjellenden denne gangen. En familie fra Bjerkreim kom fra Sandvatn, på sin årlige fjelltur. To småjenter og to mellomstore gutter + to par foreldre. En glad gjeng, og som tok turen som ferie. En flott ferie til og med.

De hadde startet fra Lortabu, og hatt en overnatting på Sandvatn, og skulle ligge en natt på Blåfjellenden før de skulle gå tilbake til Hunnedalen. For å få orden på logistikken, hadde de en bil på Lortabu og en bil på Høgaleitet.

Gjengen tok inn på hovedhytta og ble alene der. Det kom et tysk par opp fra Eikeskog. De hadde brukt over ti timer opp Fidjadalen. Med start klokka et var det først inne på hytta noe før 11.

Egentlig hadde de bestilt rom på hovedhytta, men siden de andre der hadde gått til sengs og hytta var mørk, kom de bort til meg. Det tok jo selvsagt litt tid før de var klar til å gå til ro. For meg var dette ikke noe problem.

Nå vet jeg ikke på hvilket rom dette paret fra Tyskland hadde bestilt sengeplass, men i bestillings-system har Blåfjellenden fått rom 6 – 7 og 8. Og disse rommene finnes ikke. Noen burde ordne opp, men på tross av flere meldinger, finnes fortsatt rommene i systemet.

Skulle noen bestille disse rommene, er det muligens enklest å ta inn på en av hemsene. Da blir det madrass på gulvet, men normalt betyr det lite. Som nevnt finnes ikke rom 6,7 og 8, så bestill seng på andre rom.

Den siste tiden har jeg truffet en god del folk med fiskestenger i sekken. Denne gang kom det også en gjeng som hadde ligget i telt oppe ved Jomfruvatnet. Og fisket – uten hell. Nå kan det godt være fisk der, men jeg har ikke helt kontroll på dette. Det som er sikker, er at det finnes fisk i elva fra Blåstøldalen. Gutten på 14 fikk fisk nedenfor Blåfjellenden.

Vanligvis er det behov for litt rydding og ikke minst gulvvask. Det virker som om ikke alle er klar over at det skal vaskes. Mange bare bruker kost og feier over gulvet før de forlater hytta. Den siste tiden har det imidlertid vært hyttevakter, og de har sørget for at begge hyttene har vært både rene og ryddige. Nå er det slutt på hyttevaktene, så nå får gjestene selv ordne gulvvask.

Vi er i august, og det nærmer seg høst. Det kan alt merkes at kveldene blir lengre og dagslyset forsvinner tidligere. Det var ikke behov for å fyre i ovnen, men vi måtte tenne noen stearinlys litt sent på kvelden. Dagene blir fort kortere, og natte mørket sniker seg inn tidligere og tidligere. Det er på tide å sjekke om hodelykten lyser – og legge den klar i sekken.

Fortsatt er det restriksjoner på hvor mange som kan ta inn på hytta. Alle må forhåndsbestille plass. Selv om det er både bestilt plass og betalt for denne, så må alle også skrive seg inn i protokollen. En god del lar være, og disse overnattingene blir derfor ikke registrert. I tillegg er det en «sikkerhet» om noe skulle skje.

Sommervarme og kjekke folk på Blåfjellenden.

Sommervarme og flotte dager.

Det ble en tur til Blåfjellenden denne uka også. Fra lørdag til søndag. Noe som ikke er helt vanlig for meg. Det var ikke mange plassene som var bestilt, men jeg ville ikke bli alene på Blåfjellenden.

Forrige gang hadde vi forsøkt å få i gang aggregatet, men bensinslangen var utett. Denne gangen kunne jeg i hvert fall bære inn ny slange, og ledning til å koble aggregat og batteri.

Også denne denne uka hadde det vært hyttevakt, og jeg traff vedkommende rett ved Fossebekken. Da var hun på vei mot Hunnedalen. Oppholdet måtte gjøres litt kortere enn tenkt på grunn av en skade.

Nå var hytten i god stand. Ikke bare hadde det vært hyttevakt, Stavanger Turistforening hadde i tillegg sendt inn en gjeng ungdommer på feriejobb. For å tømme dassen. En drittjobb, jeg er glad jeg slipper.

Nå hadde ikke ungdommen ligget på latsiden. De hadde i tillegg til dassen, også vasket og rengjort inne i hyttene. Hyllene var tatt en omgang. Noe som trengtes. Dette er en jobb Bestyrerinnen pleier å gjøre i påsken, men på grunn av covid så var ikke dette gjort på to år.

Hytta er med andre ord i god stand, og det mangler ikke noe. Nå har hyttevaktene også vasket kluter og tørkehåndkle. Disse pleier jeg å bytte ut gjennom sommeren, men det skader ikke få de brukte, vasket inne i mellom.

Det var mye kjentfolk på hytta denne gangen. Jeg gikk forbi en familie med to unger på veien innover. Det vistes seg at jeg hadde vært sammen med faren på hytte en gang.

Det kom to stykker gående fra Sandvatn. Jeg kunne se de gå langs elva en god stund før de nådde bort til Blåfjellenden. Det viste seg også å være kjentfolk. Gro er med i fadderlaget på Sandvatn, og har i noen år gjort en skikkelig innsats der. Nå var hun på tur sammen med en venninne.

To andre jenter kom ruslende fra Langavatn. De var på rundtur i Frafjordheiene, og hadde først vært på Sandvatn, før en overnatting på Langavatn, og nå en siste natt på Blåfjellenden før turen tilbake til Høgaleitet og bilen.

Jeg mener alle var en tur i elva, bokstavelig talt. Det var så pass varmt at en dukkert var helt på sin plass – for alle. Nå var det ikke mye vann i elva, men nok til å fø vasket svetten av kroppen.

Med sol og godt over 20 grader, var terrassen foran hovedhytta en naturlig samlingsplass. Vi ble sittende utenfor i solsteiken til ut på kvelden. Først da knotten ble plagsom trakk vi inn.

Gro ville forsøke seg på den gamle stien til Blåfjellenden. Ikke til STF hytta, men til der gården en gang lå – nå støl. Den stien går på andre siden av Leitevann, og innom Leitesbu, og treffer «vår» sti i bunn av Ølbakken. Omtrent 1/3 del innover mot hytta fra Hunnedalen.

Det er jo greit å gå litt utenom den vanlige veien, og det er god sti og nødlet der det er nødvendig. Jenten fant i hvert fall fram uten å få problemer.

På vei tilbake til Hunnedalen, møtte jeg en kar med sekk og fotoutstyr. Han var ute for å sjekke beliggenheten til en eventuell ny hytte for «Barnas Turlag». Den nye hytta er planlagt bygget neste år. Det skal bli artig å se hvordan arkitektene tenker seg den hytta. Jeg fortrekker hytter i «gammel» stil.

Ferietid og hyttevakt til å passe på Blåfjellenden.

Flott vær og feriefolk på hytta.

Denne uka kom jeg ikke den vanlige veien til Blåfjellenden. Det er ferietid, og jeg var på min vanlige ferietur. Fra Langavatn og til Flørli.

Det er alltid like kjekt å komme over kanten på vei fra Blåstøldalen og se hyttene ligge ute på kanten mot Fidjadalen. På Høgaleitet som det heter. Da gjenstår bre den siste baken opp fra brua.

Denne gangen ble jeg ønsket velkommen av hyttevakt, en kjekk jente som hadde tatt jobben som hyttevakt på Blåfjellenden denne uka. Nå viste det seg at vi hadde snakket sammen før. I forrige uke var hun og noen andre på tur – med telt, og skulle til Flørli. Vi hadde en hyggelig stund på terrassen på Blåfjellenden før de fortsatte videre.

Vi var alene en stund, men etter hvert kom det andre til hytta. Først ute var en mann på tur alene. Han ville ned Fidjadalen dagen etter. Siden det har vært ganske tørt en stund, vil det bli en skikkelig flott tur. Og nedover Fidjadalen går greiere en opp.

Forrige uke kom det opp et ungt tysk par og de hadde brukt 12 timer – opp Fidjadalen. Hytte vakten kunne også fortelle om et annet følge som hadde brukt omtrent like lang tid. Fidjadalen kan være tung og lang.

Det er utlendinger på tur i Norge – og Blåfjellenden. Denne natta var det et ungt par fra Nederland i annekset sammen med meg. De hadde tatt turen over Stutaheia til Sandvatn, og videre til Langavatn, og Blåfjellenden. Siste dagen ville bli turen tilbake til bilen i Hunnedalen.

Nå kom det en gjeng kjekke ungdommer, som skulle på samme tur. Bare i motsatt retning. De ville til Langavatn dagen etter, og så Sandvatn og Hunnedalen. Turen fra Sandvatn ned til Høgaleitet er ganske tung og mange bruker både 5 timer og mer på dette strekket.

For egen del gikk jeg mot Flørli. Stien er for det meste godt merket, men et par plasser gjelder det å følge med. Jeg går ikke trappene, men følger den gamle støls-stien ned til bygda. Den stien er rast ut en del plasser og full av grus og småstein på enkelte bratte partier. Det gjelder å gå litt forsiktig.

Som tilsyn, dukker det ofte opp småjobber som krever verktøy. Nå har jeg en del verktøy liggende, og får som regel bruk for enten skrujern skiftenøkkel eller hammer – eller alle tre tingene.

Denne gang var det en mutter som var løsnet, og som måtte på plass. Fort gjort, men verktøy må finnes fram – og legges på plass. Ting tar tid. Forrige uke var det skrujernet som måtte i bruk. Det var en skrue som hadde løsnet. Ikke hos meg, men på en dør i annekset.

Med hyttevakter på plass de siste ukene, blir hytten vasket og rydde. Det var skikkelig kjekt å komme til hytta denne gangen. Alt var på stell, og det var til og med ryddet i hyllene under benkene. En jobb jeg ikke har tatt helt «alvorlig». Det så i hvert fall skikkelig flott ut nå.

Begge hytten på Blåfjellenden er klar for mange flere gjester, og det er bare å ta ferien i heia.

Ferietid og flotte forhold på Blåfjellenden.

 Nesten alene, men i godt selskap.

Det er ferietid, og en del bestiller opphold på Blåfjellenden. Noen av disse traff jeg på min vei innover i heia mot Blåfjellenden.

En gjeng på 8. Unger og voksne, og noen nesten voksne. Gutene kom – selvsagt – først, deretter kom jentene. De voksne var et stykke oppe i lia....

De hadde gått inn dagen før, og hadde hatt et flott opphold på hytta. Slik jeg forsto det ble det badet, og siden været var bra da jeg traff de, vurderte de muligheten for nok et bad. En dukkert hører med på fjellturer.

Jeg hadde sjekket bestillingene før jeg dro oppover mot Hunnedalen. Bare en seng var bestilt. På en fredag med «rimelig» vær. Kan EM i fotball ha skylden?

Nå har jeg vært alene på hytta noen ganger, spesielt på fredager. Som oftest har jeg ventet på folk. Før Korona, var det mulig å komme til hytta uten å ha bestilt, og nettopp det gjorde folk på fredager. Og de kom sent. Gjerne etter at jeg hadde gått til sengs.

Et par ganger har jeg opplevd at det ikke var andre om kvelden, men at noen hadde slått opp telt omtrent på terrassen i løpet av natta.

Det kom et par opp fra Mån. Fidjadalen kan være lang og tung. De som kom, et ungt par fra Tyskland, hadde brukt omtrent 12 timer på turen. Først godt etter ti på kvelden sto de utenfor døra og lurte på hva de skulle gjøre.

De var ukjent med at de skulle ha bestilt plass, og hadde ikke vært på en Turistforeningshytte før. Selv uten bestilling , kunne jeg – selvsagt – ikke nekte folk en seng for natta, klokka 11 på kvelden.

Nå var smitte mulighetene ganske små, med bare det paret på hytta den natten.

Jeg snakket litt med paret, og fikk spørsmål om hvor dusjen var. Det var enkelt å peke ned på elva. Jeg hadde benyttet den muligheten tidligere.

Folk fra sørligere breddegrader kan behandle gassapparatene, men det hender de vasker opp i kaldt vann.

Det viste seg å være en prest som hadde bestilt en seng den natta. En skikkelig kjekk kar. Det var bare oss to, og vi fikk en hyggelig kveld sammen. Det skjer ganske ofte at jeg får god kontakt med enkelte av gjestene. Det er faktisk en av de tingene jeg setter mest pris på når jeg er på selvbetjente eller ubetjente hytter.

Fortsatt er det lyst til langt på natt. Det er slik at i hvert fall jeg går og legger meg mens det fortsatt er gålys.

Dagen etter var det tåke – tett tåle. Heldigvis lettet det nede ved hytta etter hvert, og da jeg kom mot Hunnedalen på vei tilbake, kom også sola igjennom. Det ble en sommertur over heia.

Jeg møtte en del folk som ville innover i heia, men bare tre som hadde bestilt plass på hytta. Jeg tror likevel det ville være en del folk på en lørdagskveld – på tross av fotball i fjernsynet.

Feriefolk på Blåfjellenden

Hyttevakt og andre kjekke folk på hytta.

Som tilsyn på Blåfjellenden er det alltid noe som burde være ordnet – for lenge siden. Denne gangen ville jeg igjen forøke å få lyst til å virke på annekset. Det har ikke vært lys i hytta på noen måneder, og broderen mente det måtte være sikringen. Nå hadde jeg forsøkt å finne «sikringen», uten å lykkes, men kanskje broderen....

Vi pakket sekkene og tok med en del forskjellige sikringer. Sånn for sikkerhets skyld. Noe unødvendig, for broderen fant heller ingen sikring.

Nå var vi så heldige at hyttevakten denne uka også kunne være med på å få orden på lyset. Han mente det (og det viste displayet..) at det ville hjelpe å lade batteriet.

Vi fant fram aggregatet og forøkte å få dette i gang. Her var bensinslangen ødelagt. Som for noen år siden. Det ble ikke lys på annekset denne uka heller. Vi får forsøke flere ganger.

På vei innover mot hytta kom det tre jenter og to mødre i mot. De hadde vært på hytta, og hadde hatt et flott opphold. Det er jo sommer, og bading hadde stått på programmet.

På vei nedover bakken mot Blåfjellenden gikk vi forbi to andre jenter. Litt større – nesten voksne. De ville snakke engelsk, men de viste seg å være fra Tyskland.

På våren og forsommeren har det tidligere alltid vært ganske mange utlendinger. Stor sett fra Danmark, Tyskland Nederland eller Storbritania. I år mangler disse. Til gjengjeld er det noe mer «lokale» folk på tur.

Inne på hytta ble vi godt mottatt av hyttevakten. Han hadde besøk. En spansk jente hadde gått over heia fra Flørli – og skulle samme vei tilbake.

Hyttevakten hadde også god kontroll på hvilke rom som var bestilt og hvor mange som ville komme. To jenter hadde tatt turen over heia fra Hunnedalen, etter å ha betalt for oppholdet via betalingsappen.

Den er ikke ikke knyttet til bestillings-systemet så jenten kom egentlig uanmeldt. Nå var ikke det noe problem denne gangen. Vi var ikke så mange på hyttene at det ble flere enn det som kunne bestilles.

Det er mange i Stavanger Turistforening som gjerne vil gjøre en innsats. Og foreningen trenger hjelp til mange ting. På Blåfjellenden er det frivillige som på dugnad gjerne vil være hyttevakter-

De neste tre ukene vil det derfor være folk som tar i mot og viser til rette gjestene som kommer til hytta. Det håper jeg de fleste vil synes er greit.

Blåfjellenden står klar til å ta i mot flere sommergjester. Det er enklere og ikke minst lettere å ta inn på hyttene enn å pakke ned telt og sovepose.

Jeg treffer alltid mange andre kjekke folk på hytta, og det er faktisk en av grunnene til at jeg tar turen så pass ofte. Det er virkelig hyggelig å snakke med nye folk.

Sommeren går fort, og vil du til fjells – til Blåfjellenden – så er det bare å bestille plass.