Det er også bra å være alene på Blåfjellenden.

Husk hodelykt.

Denne uka var det vanskelig å finne to dager med bra turvær for den vanlige turen inn til Blåfjellenden. Etter å ha sjekket både YR og Storm, mente jeg det ville passe å gå inn på torsdag og tilbake på fredag.

Begge dagene var værmeldingen klar på at det kunne bli noe regn, men tidlig på dagen, begge dagene, ville det stor sett være greit turvær.

Nå vet jeg av erfaring at med sønnavær, så stemmer været mer med det som meldes for Sirdal, og med vestavær får vi det været som meldes. Denne gangen var det vind fra sør. Jeg håpet at værmeldingen som vanlig var litt feil når vinden står fra sør.

Det viste seg å stemme nok så bra, selv om regnet som ble meldt kom senere på dagen. Jeg fikk bra vær innover, det var til og med litt sol. På tilbakeveien kom det en enkelt bøye, som nesten ikke gjorde buksa våt en gang.

Det var gode forhold. Til og med bakken var tørr på vei innover. Regnet om natten gjorde bakken bløt, og sorpa var glatt på tilbakeveien. Bekker og va, var greie å komme over, begge veier.

Ingen andre hadde funnet ut av værmeldingen denne dagen. Jeg ble alene på hyttene. Nå var det ingen ny opplevelse for meg. Det hender ganske ofte at det ikke er folk på hyttene, utenom helgene ut over høsten.

Det er en litt spesiell opplevelse å være alene. For egen del kikker jeg ganske ofte ut vinduer for å se om det skulle komme noen. Selv sent på kvelden hender det jeg kikker opp på veggen for ¨se om det er noen med lykt utenfor. Denne gangen ble jeg alene.

Selv om jeg kom inn tidlig, ble det ikke noe jobbing. Regnet som var meldt kom ganske kjapt, og det ble innevær, med fyring i ovnen og varm te i koppen.

Jeg sjekket selvsagt brannvarslerne, og så etter om det var noe annet som burde gjøres. Denne gangen var det meste på stell og jeg fant ingen ting som måtte gjøres.

Det var likevel kjekt å se at lyset på annekset nå er på plass, og virker slik det skal. Det har vært noen år hvor lyset ikke har virket skikkelig. Endelig kan denne tingen strykes fra lista.

Det passet på mange måter bra å få orden på lyset. Mørket kommer tidligere og tidligere. Denne uka var det temmelig mørkt ute da klokka ble ni.

Hodelykta bør være på lista over ting som må være med, på turer fremover. Selv om det er solcellelys både på soverom, kjøkken og i uthuset, blir det temmelig mørkt når en famler seg fram til uthus – do – døra.

Det er lagt ut en del nye ganglemmer på stien mot Hunnedalen. Det er virkelig flott å få slike forbedringer i stien. De nye ganglemmene er også bedre enn de gamle plankene, som blir spinnglatte når det regner. Her gjelder det å holde balansen.

Fortsatt er det både gass, lys og ved nok for alle som vil ta en tur til Blåfjellenden. Hyttene venter på flere gjester.

Flott vær og flotte folk på vei mot Blåfjellenden.

Septemberhelg med godt besøk.

Det var lett å se at værmeldingen betyr mye for besøket på Blåfjellenden. Denne helga var omtrent alt som kan bestilles bestilt. Både natt til lørdag og natt til søndag,

Nå har helger med godt vær tidlig i september alltid betydd godt besøk, i tidligere tider ikke bare fullt hus, men mer stinn brakke, med over 50 besøkende bare på den gamle hytta. Heldigvis er dette ikke tilfelle nå, med 50 sengeplasser på begge hyttene, og med god plass til flere – om det knipere.

Det er bare mulig å bestille 29 plasser (av totalt 50) på begge hyttene, og siden mange tror det er fullt når alt er bestilt, blir det sjeldent trangt om plassen, selv ikke på en virkelig flott dag i begynnelsen av september.

Som pensjonist er det mulig å velge dager det er litt mindre folk, og like flott vær, Vi valgte denne gang å gå innover på torsdag og tilbake på fredag. Den natta var det ingen bestillinger, og vi regnet med å bli alene, men ut på kvelden kom det et tysk par vandrende fra Flørli og som skulle til Sandvatn dagen etter.

Denne uka var det ikke mye som jeg hadde planer om å gjøre på hyttene – uten om det vanlige som å rydde og vaske. Jeg var først og fremst inne for å sjekke om lyset på annekset virkelig var i orden, og så var planen å male en rød pil et stykke oppe i bakken mot Hunnedalen.

Det var virkelig kjekt å kunne sjekke at lyset virkelig kom på da jeg ankom annekset ut på torsdag. Endelig var et mulig å lage mat etter at det er blitt mørkt i skikkelig lys. Det kom i orden til høstmørke kvelder.

Det er jo ikke store jobben å male en rød pil, men det betyr å finne fram kost og maling og få det opp i bakken til der mange har gått feil, slik at det har blitt sti rett ut i myra. Til venstre (oppover) for steinen bærer det like ut i myra, til høyre går stien litt opp i siden og bratt videre. Jeg håper det blir færre som går feil nettopp her i fremtiden.

Med mange bestillinger ventet jeg å treffe folk da vi vandret mot Hunnedalen på fredag. Det kom en mann i mot alt øverst i bakken. Han hadde med en liten hund, og hadde bestilt plass på hunderommet.

Vi tok videre i det flotte været og regnet med å treffe flere folk på veien over heia. Først helt ende ved Fossebekken kom det flere i mot. En familie på fem, tre unger og den minste satt i en bæremeis på moras rygg. Det gikk ikke fort med ungene, men de hadde startet så pass tidlig at de ville komme frem ut på ettermiddagen.

Like etter kom det to jenter gående. Slik jeg forsto det, så hadde de med utstyr for å ligge ute i sekkene. De var i hvert fall stor nok til det. Planen var å gå Fidjadalen dagen etter, og eventuelt ligge ute en natt. Jentene bar i hvertfall tungt.

Nesten nede ved veien kom en stor gjeng vandrende Dette var folk som hadde vært på hytta tidligere på året og jobbet, og var nå på tur og ikke jobbetur. De var 8 stykker og hadde bestilt to rom på den gamle hytta. 

Det minnet litt om gamle dager da det ofte kom ganske store gjenger fra samme arbeidsplass til hytta og hytta kunne bli ganske full etter hvert. De fikk antakelig en skikkelig flott tur innover. Været var det aller beste.

En sen sommerdag og masse kjekke folk på Blåfjellenden.

Endelig ble det orden på lyset i annekset.

Det er alltid kjekt å komme til Blåfjellenden, denne gang var det mer enn kjekt. Det var hyggelig folk som kom til hytta og jeg fikk løst et gammelt problem. Begge tingene gjorde at oppholdet denne gangen ble skikkelig vellykket.

Det var som vanlig en ganske blandet forsamling som møttes på hyttene denne dagen. Det var blide jenter, kjekke par, gutta på tur, folk på sin første tur, gamle kjente og – meg.

Ikke lenge etter at jeg hadde kommet til hytta, og denne dagen var jeg tidlig framme, så kom det et hyggelig par fra Flørli. De hadde tatt båten på morgenen og startet opp trappene fra Flørli før fuglene hadde stått opp. Etter en pause og litt mat, tok de mot toppen av Blåfjellenden for å beundre utsikten.

Jentene var de første som kom fra Hunnedalen og tok plass på terrassen i sola, og hvilte litt ut før det installerte seg på hovedhytta, og også jenten tok ut mot toppen av Blåfjellenden. Selv om jente bare hadde gått halvparten så langt som paret, er det godt gjort å ta til toppen av Blåfjellenden etter turen inn.

«Gutta på tur» kom i god stil mot hytta litt senere, og vi fikk tid til en liten prat før det dukket opp en gammel kjent heietraver. Det er alltid kjekt å treffe folk igjen, og det ble en skikkelig hyggelig kveld og morgen.

Litt ut på kvelden kom det tre stykker ruslende fra Flørli. De hadde også tatt båten den morgenen, og de hadde brukt noen timer på turen. Det var ikke alle som var vandt med fjelltur, og en av disse var på sin første tur.

Det hadde vært en flott tur, men slitsom. Planen var å gå ned Fidjadalen dagen etter, men de la om planene og gikk mot Hunnedalen på morgenen.

Siden det var en fredag, ble jeg ikke overrasket over at det kom folk sent. En god stund etter at det var blitt mørkt, kunne vi se to personer komme vandrende fra Hunnedalen med hund i bånd. Det tok litt tid før det ble rolig i hytta. De siste måtte jo også lage mat.

På vei innover denne gangen, møtte jeg en hel gjeng ungdommer – og noen voksne. Det var en skoleklasse som hadde vært på hytta. Av erfaring vet jeg at ungdommer av og til ikke helt har fått med seg hvordan systemet for ubetjente hytter er. Denne gangen (noe som har skjedd før) lå det en hel bunke våte tørkehåndklær ute skuten.

Jeg antar at ungdommen tror at «noen» jobber på hyttene og tar seg av klesvasken. Nå fikk jeg tørket bunken og det ble bare et kilo ekstra i sekken. Jeg tror ikke det var ungdommen som hadde tatt av dynetekket på en dyne, men heldigvis har jeg ekstra, men jeg lurer på hvor det ble av det gamle....

Selvsagt hadde det også gjemt seg en Garmin Inreach på hylla som min gamle bekjente fant og ville ta med seg ned. Også den glemt igjen av en skoleklasse, men ikke av de jeg traff på vei inn.

For egen del var jeg innover for å få vekk noen flere småbjørker foran hovedhytta. De skjuler litt av utsikten nedover Fidjadalen. For å få gjort dette må batteriet lades, det betyr å starte aggregatet. Nå er det litt lite miljøvennlig å lade batteri fra aggregat, men uten strøm virker ikke grenkutteren.

Det ble derfor til at jeg, samtidig med lading av batterier, også brukte støvsugeren. Begge hytten og uthuset, fikk en omgang, og det er nå mindre støv og spindelvev.

I ganske lang tid, faktisk i flere år, har det vært problemer med lyset på annekset. Endelig fikk vi orden på dette. Med meget god hjelp av min gamle bekjente, som nok var den som endelig fant ut av bruksanvisningen, kom innstillingen på kontrollpanelet på plass.

Nå skal lyset kunne brukes.Denne gangen var været skikkelig bra på fredagen. Alle hadde en flott tur, og det var sommer nede ved hyttene. Selv sent på ettermiddagen var det varmt i sola. En skikkelig flott dag og kveld. Det kan lett være den siste sommerdagen i 2023, men jeg håper jo på flere flotte dager fremover.

Blåfjellenden er i hvert fall klar for nye gjester – nå også med skikkelig lys i annekset. Det var folk på vei innover. Det kom først en hel gjeng, 8 stykker med en del unger, og etter det traff jeg noen – antakelig ikke norske, som var skeptisk til å gå gjennom saueflokken.

Det er ofte jenter alene på langtur på Blåfjellenden

Høsten er så vidt kommet.

Det var ikke mange dagene siden sist jeg var på Blåfjellenden. Jeg gikk inn og tilbake på mandag, og var igjen på hytta på onsdag. Tre dager. Ingen andre hadde skrevet seg inn på annekset i mellomtiden, men det hadde vært folk på besøk.

Det var lett å se, for folkene hadde gått fra hytta i god stand. Det var ryddig og pent inne, men utenfor inngangdøra var det saueskitt i hauger. Noe gjestene selvsagt ikke kan ta «skylda» for.

På hovedhytta hadde det også vært gjester, - som hadde skrevet seg inn. En dansk familie hadde til og med tatt jobben med å vaske tørkehåndklærne. Det er virkelig kjekt å se at noen tar i et tak, og håndklærne trenger å vaskes. Jeg tar som regel med nye og skifter ut etterhvert, men det hjelper om noen tar bryet med å gjøre jobben.

På annekset var situasjonen litt annerledes. Der hadde jeg skiftet ut skitne håndklær og lagt ut nye. Det hang 4 rene på snora ved ovnen da jeg gikk. Da jeg kom denne gangen, hang det åtte, men fire var så skitene at det så ut som om de var brukt til å tørke av våte sko. Det var ikke helt det samme behandling av håndklærne som de danske gjestene.

Mens jeg er i gang med å klage passer det muligens å nevne gulvvask. Det var ikke spesielt mange våte gulvfiller da jeg kom. Det er virkelig ikke mange som tar bryet med å vaske gulv. En av gjestene tok seg av gulvvasken på hovedhytta, men jeg for over gulvet i annekset.

Det var ikke mange sengeplasser som var bestilt denne dagen. Jeg regnet med å bli alene på hytta, men det var et tysk par på hovedhytta, og like etter kom det en jente gående fra Tomannsbu.

Jeg vet ikke om det er en trend, men det er etter hvert flere jenter på langtur alene enn gutter. De siste ukene har jeg truffet minst en jente på tur med mer en en overnatting – og bare noen få gutter på tur i det hele tatt.

Jenta hadde startet rett ved tunnelen ved Stavtjørn og gått via Kvitlen, Støle til Tomannsbu, og så til Blåfjellenden og hun ville siste dagen ned til Mån og Eikeskog.

Nå var hun ikke alene som skulle ned dalen den dagen. Det kom to franske gutter opp dalen – sent. Jeg holdt på å avslutte dagen, da det dundret i døra. Da var klokka halv elleve, og det hadde vært mørk omtrent en time. Guttene vil over til Brådlandsdalen dagen etter, uten kart, og uten helt å kjenne terrenget. Den stien er ikke merket og det kan være vanskelig å finne fram - uten kart. Det ble til at de tok samme vei tilbake som de kom opp.

Det ble litt jobbing på vei tilbake til Hunnedalen. Stien mellom Blåfjellenden og Hunnedalen ble merket, men en av T-ene ble satt på en stor stein og viser vei like ut i myra. Her har mange gått feil, og det er tydelig sti – ut i myra.

Det var meningen å male en pil på steinen som viser vei opp til høyre, men selvsagt glemte jeg malingen. Det ble til at jeg flyttet på noen små steiner med røde T-er, og på den måten bedre merket stien opp lia. Jeg håper det gjær at ikke filt så mange går feil her.

Høsten er kommet. Det er gule blader på bjørkene, og morgenen var kald, selv om det var sol. Høsten betyr ofte mange besøkende, og hyttene står klar til å ta i mot mange gjester.

Nå ville ikke hytta stå tom den natten. Det kom en kar i mot – alene. Han ville til Sandvatn dagen etter. Det er tross alt noen gutter på tur alen.

Mye tur og lite jobbing på dagstur til Blåfjellenden.

En flott tur.

Denne uka ble det bare en dagstur inn til Blåfjellenden. Når jeg skal både frem og tilbake samme dagen, blir det mindre tid til å jobbe, og jeg bruker også litt tid på en hvil, før jeg tar bakken opp.

Selv om det ikke blir tid til mye, så ble det i hvert fall tid til de vanlige tingene, som å rydde og legge på plass med dopapir. En runde på dassen, medfører alltid at jeg må kaste noen dorullkjerner som ligger og slenger.

Dorullkjerner må være verdifulle. Nesten ingen sørger for å få de inn i ovnen slik at de kan brennes. Dette har vært litt av et mysterium for meg i noen år...

Det er noen ting som jeg alltid sjekker når jeg er på hyttene. Det gjelder spesielt brannvarslerne. Disse må være i orden, og må sjekkes regelmessig.

Denne gangen tok jeg også bort i gulvfillene. Ingen var våte. Det var nok heller ikke denne gangen noen som hadde sett syn på å vaske gulv, selv om dette står som en av de oppgavene som skal gjøres før hytta forlates.

Det tok ikke lang tid å få gjort de småjobbene, og siden jeg egentlig ikke var inne på hytta for å jobbe, ble det til at jeg laget te og satte meg utenfor i sola. Det å kunne sitte i sola, kikke ut på fjell og natur, og bare koble av, er en av grunnene til at jeg bruker tid på å gå innover til Blåfjellenden.

Naturen rundt hytta er virkelig flott, og det er mulig å gå omtrent i alle retninger - og finne flott natur. Jeg var ikke alene om å beundre utsikten fra terrassen på hovedhytta denne dagen.

Det var et par som ikke hadde forlatt hytta, og som satt i sola. De hadde kommet fra Langavatn dagen før, i skikkelig dårlig vær. Det hadde blåst opp mot stiv kuling og det regnet. En vår og litt kald tur, i motsetning til den turen de fikk dagen etter.

Litt ut på dagen kom det et annet par fra Hunnedalen. De var – som meg – på dagstur og skulle tilbake samme vei som de var kommet inn. For min del er det en lang og litt tung dagstur å gå fram og tilbake, og jeg er i god form. Dette paret var også i god form og så ikke ut som om turen inn hadde tatt på.

Det ble bare noen timer på hytta for meg. Jeg kunne godt ha tenkt meg et lengre opphold, men uten å ha noe spesielt å gjøre ble jeg litt utålmodig, og tenkte på hjemveien.

Da jeg gikk, var det ikke kommet nye gjeste. Det var bestilt sengeplasser den natten, og jeg tenkte jeg muligens ville møte noen som var på vei innover. Det kom ei jente i mot. Hun ville til hytta, men var litt usikker på hvor turen burde gå neste dag. Jeg foreslo at hun skulle gå til Sandvatn, men jeg har en liten mistanke om at hun var litt usikker på hva hun skulle gjøre..

Nå møtte jeg et følge nesten nede ved veien. Det var fire sauegjetere med to hunder, som var på vei mot Fidjastølen.

En virkelig flott sommermorgen på Blåfjellenden.

Torsdag med nesten vinter, og fredag med skikkelig sommer.

Litt overrasket oppdaget jeg at det var folk på Blåfjellenden dag jeg kom ned til hytta denne uka. Det satt en gjeng ungdom rundt bordet i stua og spiste. Det viste seg at gjengen hadde kommet fra Sandvatn, og var utsendte sommerhjelp fra Turistforeningen.

De hadde tømt dassen på Sandvatn og vasket og rengjort kjøkkenene på hyttene, og skulle gjøre det samme på Blåfjellenden. En drittjobb å tømme dassen, men noen må gjøre det, jeg er heldig som slipper.

På Sandvatn hadde en av gjengen tråkket på en spiker – slik jeg forsto det, mens de tømte dassen. Spiker i foten under slike forhold er ikke å anbefale. Det var snakk om helikoptertransport ut, men været hindret dette. Det ble en gjeng som bar jenta ut til Lortabu. Det tok mange timer og ble et skikkelig slit.

På Blåfjellenden gikk det mye greiere. Noen fikk gravd hull og tømt doen, mens andre gjorde rent og vasket kjøkken. En skikkelig innsats.

Det var meningen at de også skulle merke stien nedover Fidjadalen dagen etter. Beskjeden fra «kontoret» var at det var alt for mye vann i dalen til at det var tilrådelig å gå nedover. Nå var det så avgjort ikke så mye vann, men i nyhetene var det store oppslag om ekstremvær, så det ble ingen merking av stien den dagen.

Siden ungdommen var i gang, kunne ikke jeg ta «fri». Det ble til at jeg ordnet lyset i skuten på hovedhytta, og rengjorde og ryddet i skutene og i uthuset. Da vi alle forlot Blåfjellenden, var hyttene klar for nye gjester, ryddige og rengjort – og med tømt do.

Nå kom det også andre til hyttene denne dagen. Tre kjekke gutter tok turen ned Blåstøldalen fra Langavatn, og ville til Hunnedalen dagen etter. De hadde egentlig bestilt på hovedhytta, men valgte å ta inn hos meg på annekset, så de andreungdommene fikk hytta for seg selv.

Fredagsmorgen ble fantastisk. Etter en heller kald dag, med under ti grader og vind, kom morgenen med sol og blå himmel og nesten uten vind. Selv om det var kaldt på morgenen steg temperaturen fort, og det ble sommer.

Det er få ting som er mer hyggelig en å sitte ute med en tekopp, og kjenne sola varmer, se ut på naturen og en helt blå himmel uten en sky – i kortbukse tynn bluse. Det er heia på sitt beste. Det ble ikke mye jobbing den morgenen, men mer «ferie».

Sol og sommer på Blåfjellenden er flott, men det er jammen ta også kjekt med det samme over heia mot Hunnedalen. Jeg tok turen over heia litt ut på dagen, fortsatt i kort bukse og bare en tynn bluse. En skikkelig sommer tur. I bilen viste termometeret 20 grader. En virkelig flott dag.

Det var bestillinger for natt til lørdag, og i det flotte været hadde jeg ventet å treffe folk på vei innover mot hytta. Det kom ingen, selv om det var andre på tur denne dagen.

Kan det være at all snakk om «ekstremvær» hadde skremt folk fra å gå på tur. Nå var verken bekker eller vaet øverst i bakken, noe problem, og det var mer snakk om ekstremt sommervær.

Det var en del «utlendinger» som var på dagstur, og noen så ut som om de ikke helt hadde taket på norsk natur. Det gikk smått.

Bra besøk på Blåfjellenden midt i uka.

To dager med flott turvær.

Det er langt over en uke siden sist jeg var på Blåfjellenden. Denne gang var det ikke været som hindret turen, men en uke som hyttevakt på Nilsebu. En kjekk uke, men uten en tur til Blåfjellenden.

Det var ikke helt lett å finne to dager med noenlunde bra vær. Det var snakk om torden og lyn noen dager, og store nedbørsmengder i tillegg. Det er ikke helt turvær for meg.

Likevel ble det en tur innover i sol og lite vind, og nesten skikkelig sommervarme. Jeg startet hjemmefra noe tidligere enn det jeg pleier. Det var tross alt snakk om dårlig vær ut på ettermiddagen.

Jeg møtte et par som hadde overnattet på hytta på min vei innover. De kunne fortelle at det var noen folk foran meg i løypa. Nå var det bestilt en del sengeplasser, så jeg regnet med å ikke bli alene denne natta.

Det gikk en jente mot hytta et stykke foran meg, og vi nådde frem nok så på likt. Hun tok inn i hovedhytta, mens jeg tok turen bort til annekset. Utenfor der att det to jenter sammen med en hund. De var på dagstur og ville tilbake, men gruet litt for turen opp bakken. Det er en drøy bakke opp, men jeg er sikker på at disse jentene ikke fikk problemer.

Nå var jeg ikke på vei mot Blåfjellenden bar for turen sin skyld. Jeg hadde noen ting som måtte gjøres. Sist jeg var innover hadde jeg med en ny regulator for gassapparatene. Den fungerte ikke. Ny ble funnet fram, men så kom en uke på Nilsebu imellom.

Hovedhytta trenger to kokeplasser i helgene, og jeg måtte få på plass den nye regulatoren. I tillegg holder jeg fortsatt på å ordne lyset i annekset. Som egentlig ikke har vært helt bra i mange år.

Det tok ikke lang tid å få på plass regulatoren, selv om det et lite øyeblikk så ut som om det også denne gang ikke ville bli flamme. Når det gjelder lyset på annekset, så hadde jeg med feil bruksanvisning......

Det kom andre denne dagen. Et par og to mødre med hver sin datter, kjekke ungdommer. Jeg trodde lenge jeg ville bli alene på annekset, men sent på kvelden kom det fire gutter.

De hadde gått fra Røssdalen og brukt ganske lang tid. Planen var å gå til Flørli på morgenen, for å gå tilbake til bilen dagen etter.

Det kom også en kar vandrende fra Hunnedalen ut på kvelden. Han hadde stor sekk og planen var å ligge i telt. Han tok inn på hytta, og fortsatte mot Flørli tidlig neste morgen – uten å ha skrevet seg inn. Jeg håper han betaler via appen.

På morgenen fikk jeg vekk noen flere små bjørketrær, og det ble en omgang med rydding og rengjøring i uthus og skutene. Da jeg fant fram vaskefilla, kunne jeg kjenne at ingen andre hadde tatt i vaskebøtta den morgenen.

Det var en alt for flott morgen til å ikke ta det med ro. Frokost på terrassen utenfor i sola ble som vanlig en flott opplevelse. Jeg håper på mange slike morgener på Blåfjellenden.

Jentene jeg traff på tilbaketuren hadde bestilt hunderommet, og ville komme til en hytta som i hvert fall var ryddig og ren.