29.09.2014

Jenter på tur.

Nybegynner og mer erfaren.

På fredag var det vær. Regn og hagel og vind. Riktig ukoselig i heia. Og jeg hørte om folk som hadde planlagt en tur innover, men som utsatte turen. På grunn av været.
Jentene kom seg inn til hytta. De hadde en stri tørn, og de lurte et lite øyeblikk om de ville nå inn før mørket, selv om de startet tidlig.  Planen var å gå til Blåfjellenden på fredag, videre til Sandvatn på lørdagen. Det ble litt endringer i planene.
Søndag møttes vi. Jentene på vei mot Hunnedalen og vi på vei mot hytta på dagstur.
De hadde tatt en overnatting ekstra. Og da vi traff de, var humøret på topp, og de tok fram godordene om sitt opphold på Blåfjellenden. De var imponert over standarden og hvor godt hytten holder seg. Hovedhytta er 27 år.
De hadde tatt inn på annekset og hadde fått et skikkelig hyggelig og greit opphold.
Den ene av jentene var på sin første tur. Og slik det hørtes ut, ville det bli flere i fremtiden. Men ikke med like mye i sekken. Hun fortalte at sekken veide 17 kilo. Og da var vinen i plastflasker….
Og det er en erfaring de aller fleste har gjort. På første turen blir sekken tung.
Nå er det jo egentlig ikke mye som trenges for en overnatting eller to på selvbetjente turistforeningshytter.
Det er noe klær, inneklær til bruk på hytta i tillegg til litt skifte, og mat. I tillegg kan det være greit å ha med noe å ha på beina inne – eller mer korrekt til å springe ut på do med.
Mat er ett eget kapitel. Mange tar med mye og god mat. Og bruker tid på å lage en god middag.
Det finnes forkjempere for en lett sekk som bare tar med «Real». Litt kjedelig.  Selv bruker jeg Fjordland.
Frokost blir det kraftige saker, med egg og bacon. Det er hyggelig å sitte på hytta med en god frokost og kikke ut vinduet.

Naboer på besøk

Skoleklasse fra Gilja på Blåfjellenden.

Høsten er tid for skoleklasser på Blåfjelleden. Forrige uke var det tre klasser, og denne uka var det besøk fra universitetet. Kan det kalles en klasse?
Jeg stakk nedom Turistforeningen i uka. Det var en gjenglemt jakke som måtte leveres. Jeg får av og til henvendelser fra gjester som har glemt et eller annet, og som ber meg ta med det gjenglemte ned.
På kontoret spurte jeg om det var mange klasser på vei, og fikk opplyst at det skulle være en klasse fra Gilja på besøk lørdag til søndag. 
På turen innover heia på søndagsmorgenen møtte jeg denne klassen.  De hadde hatt vær, og mye vær på turen innover lørdag. Søndagsmorgen var heller ikke akkurat bra, men det blåste nesten ikke og det var helst yr i stedet for regn.
Det var en lang rekke elver som kom imot oss. Helt bak gikk det en flokk «elever» som var noe eldre.

Vi stoppet og tok en liten prat. De var samstemte om at oppholdet hadde vært kjempeflott. Hytta var bra og standarden god. Og utsikten….
De ville gjerne komme tilbake.
Dette er folk som kommer fra «nabolaget». Gilja er det nærmeste større stedet, og at skolen der ønsker å bruke Blåfjellenden, synes jeg er kjekt.
Vi lurte på om vi ville ta igjen gjengen på returen, noe vi normalt gjør med så store grupper av ungdom. Men, kom på at dette antakelig var unger (og voksne) som var vokst opp med utmark og sti, ikke bare asfalt og vei.
Vi tok de ikke igjen.

20.09.2014

Skoleklasser gir godt besøk

3 klasser på en uke.
På vei innover heia onsdag, møtte vi en klasse fra Solborg Folkehøyskole. De hadde overnattet på hytta, og da vi kom inn til hytta var det alt kommet en klasse fra Svithun skole. De hadde instalert seg på begge hyttene, men det måtte litt organisering til før alle hadde fått seg plass. Alder gir i det minste moralsk rett til seng.
30 elever lager støy, og liv.  At de ikke var helt vant med hyttelivet, var åpenbart for oss gamlinger. Det gikk en hel gjeng ned til vannet med hvar sitt litermål for å hente vann til pannekakerøre, mens vannbøtten sto igjen på hytta, tomme...

Det var 1. klasse på idrettslinja som var på "bli kjent" tur. Og det er vel ikke noen bedre måte å bli kjent med folk på enn å være på tur sammen.

Gjengen skulle være ute i flere dager. Neste natt skulle tilbringes i lavu. Og turen videre skulle gå ned Fidjadalen. Og gjengen var selvsagt ikke klar over hvor heldig med været de var. Sol og 15 grader er så avgjort ikke vanlig i september. 
Store sekker og lite øvelse med sekk og terreng, gir antakelig en tung tur nedover dalen. Ungdommen tar ikke skade av slik, og er normalt like spreke dagen etter. Det er da også nødvendig for å kunne nå Eikeskog.

De får uansett en skikkelig fin tur nedover dalen, En tur som burde bli husket i mange år.


19.09.2014

Mer vedlikehold på taket

Egil på taket.

I slutten av juli var Egil og jeg inne på Blåfjellenden for å om mulig finne en løsning på lekasjen og legge på litt tettningsmasse.

Og siden da, har det ikke vært vann på gulvet oppe på hemsen i annekset.
Men det var ingen permanent jobb, kun midlertidig. I løpet av et par måneder har Egil kommet opp med et forslag til en skikkelig løsning. Selvsagt betydde det en tur inn til hytta.


Og værgudene har i en periode vært mer enn hensynsfulle, og de lovet sol og nesten sommer hele uka.
Egil tok kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg en tur. Selvsagt kunne jeg det. Godt hjulpet av en "egenmelding" på jobb.
Onsdag morgen i sol og med sommertemperature hjemme, tok vi avgårde.
Egil lastet med utstyr og jeg med mat. Min sekk var nok en del lettere en Egils.

Inne på hytta var det bare å finne fram utstyret å gå igang. Nå er det litt lite å gå to-tre timer inn, jobbe et par timer for så å gå tilbake. Vi hadde planlagt å få lakket noen gulv. Det viste seg å være vanskelig på grunn av en klasse fra Svithun.

På en hytte er det aldri mangel på oppgaver. Og vi fikk gjort en del ting som ellers ville blitt nedprioritert.
Vi fikk lagt ut alle lemmene som kom inn i vinter. Vi fikk ryddet og vasket doen og skutene.
Det ble vasket og pusset. Hyttene var i god stand da vi gikk.

Nå er det skikkelig hyggelig å være på tur med Egil, og det blir alltid jobbet når vi er sammen.
For min del er jeg takknemlig for den hjelp jeg får på Blåfjellenden og for den innsatsen som blir gjort.




15.09.2014

Oppdatering rundt stien gjennom Fidjadalen.

Ras har tatt noen merker.

Stien gjennom Fidjadalen ble merket i fjor. Det ble brukt mange timer og lagt ned mye svette oppover for å få på plass merker. Det er fortsatt en del plasser der merkingen godt kunne være bedre.
Dette gjelder spesielt på tur OPP dalen, og et lite stykke etter at Grønatjødnå er passert og et lite stykke opp i lia. Her går stien rett høyre på et bestemt sted, og det er så mange som har gått feil at det lett kan se ut som om stien fortsetter oppover.
Det står en rød T på en stein i øyenhøyde til høyre for «stien». Den egentlige stien svinger 90 grader rett før denne steinen.
Lengre oppe i bakken opp mot Gjertrudjuvet, har det nok en gang kommet ned en masse stein og grus. Her er mange av merkene – og stien helt borte. Her kan ukjente få problemer på vei NED dalen da stien svinger, uten at det viser. Her er det enklest å se litt lenge vekk og finne gamle merker.
På slettene ved Feed, er det kommet mange ras på tvers av stien. Det er ikke vanskelig å finne fram, hverken nedover eller oppover, men merkene ligger under grapset. Og det er kommet enkelte steiner i stien som gjør det nødvendig å gå litt rundt. Det er nok så åpenbart hvor det bør gås, og det er etter hvert blitt litt merke der folk har tråkket.
Jeg har aldri opplevd så mange og store ras i dalen. Nede ved Feed var terrenget helt forandret- en masse trær er rett og slett forsvunnet, og det er bart en del plasser.
Og det er lett å forstå at folket på Fidjastølen aldri går nedenfor Fidjafossen på vinteren   eller tidlig vår.

Fortsatt sommer på Blåfjellenden.

Mange folk og god stemning i helga. 

Skikkelig sommervær i september må gi godt besøk på Blåfjellenden. Fredag til lørdag var det 20 gjester og god plass. Lørdag til søndag opp mot 50 gjester, og ikke fullt så god plass.
Men det er fortsatt plass til flere, om de hadde dukket opp.
Det kom folk til hytta fra mange retninger, Langavatn, Flørli, og Hunnedalen. Flest fra Hunnedalen selvsagt, og mange av disse på sin første tur. Med så pass mange på hyttene, blir det selvsagt litt venting for å få laget mat, og også for plass ved spisebordene. 
For hyttevakten, er det også mange spørsmål som må besvares. Oftest spør folk om drikkevann og vaske/tørkemuligheter.
Pussignok finnes det folk som drikker vann inne på hytta, og samtidig spør om vannet i elva kan drikkes.
Det er i år også innført mulighet for å bestille sengeplass. Lørdagskvelden var det folk som hadde bestilt, men som ankom etter 19:00. Da var rommet (og sengene) opptatt. Naturlig nok var de ikke helt tilfreds med å måtte ta til takke med madrasser. Men det ordner seg det meste.
Fredag til lørdag var det en hund, som dessverre laget litt krøll. Eieren hadde problemer med å forstå at hundeforbudet også gjaldt hans søte litte dyr. Det ble litt frem og tilbake, og hunden fikk plass ute i skuten på annekset.
Bortsett fra at dyret ble tatt inn på rommet om natten. Og på meg, som bare hadde en tynn plankevegg mellom meg og de folka som eide hunden, virket det som om hunden var i sengen. Jeg kunne i hvert fall ikke høre noe tassing på gulvet om natten.
Og, selvsagt, det ble ikke tatt i en fille eller kost for å gjøre rent etter bikkja.
Det  var en god gjeng på hyttene lørdagskvelden, men på tross av mange folk og mye styr var det ro rundt 11.
Som vanlig var det en god del jenter på tur. Noen av disse lurte på hvor ungkarene er. De mente selvbetjeningshytten var noe oppskrytt som sjekkested. Så nå må gutta også pakke sekken og komme seg på tur.
En god del av gjestene tok korteste vei tilbake til Hunnedalen søndagsmorgen, og fikk en fantastisk tur i det fine (sommer)været.

09.09.2014

Tilbakemeldinger

Noen Hyggeligge, men også noen jeg kunne klart meg uten.

Etter over 20 gode år som hyttefadder/tilsyn på Blåfjellenden har det selvsagt blitt en del positive tilbakemeldinger, men også noen negative. Det er ikke enkelt å gjøre alle til lags.
Og noen ganger blir det sagt ting som oppfattes på en annen måte enn det jeg håpet. (Men ofte oppfattet slik jeg mente det, hvordan det nå kan henge sammen.)
Den siste tiden har jeg samlet på gode tilbakemeldinger. Det har blitt noen.
Denne uka lå det igjen en liten lapp i safen, med en hyggelig tilbakemelding. Noen setter tydeligvis pris på den lille innsatsen jeg gjør på hytta. Om det da ikke er kaffen som blir spandert av Norgesgruppen som gjør utslaget.
Søndagsturen gikk denne gangen over høgjæren. Jeg var nesten alene til godt halvveis, da kom det en del folk mot meg.
Og for å selv om det ikke betyr noe, så kunne jeg ikke la være å legge merke til at alle (fem) hundene som var på tur, ble holdt i band.
Bekkene på høgjæren gikk høyt. Det var ikke mulig å komme over uten å tråkke ned i vannet. Og det var nesten 20 cm dypt.
Jeg nevnte dette for et par som kom imot. Mannen nikket og kom med en kommentar, og så kom spørsmålet om ikke jeg var tilsyn på Blåfjellenden.
Han hadde vært der for 15 år siden.
For det første er det bra husket, og for det andre, så må inntrykket jeg gjorde den gangen være bra. Nok en positiv tilbakemelding…

Men som sagt ikke alle ting er like greit.
Denne helga hadde jeg den ubehagelige oppgaven å kjefte på en gjeng ungdommer som nok hadde en annen oppfatning enn meg om hva «ro klokken 11» betyr.
De gjorde ikke annet enn å prate. Og det heller ikke høylydt. Men selv rolig prat forstyrrer de som forsøker å sove. Det er ikke mye som hindrer lyden å komme inn på soverommene på turistforeningens hytter. Det er helst tynne vegger og bare en plank mellom etasjene.
Jeg forsøkte i god tid før 11 å melde fra om reglene. Det kom en god del folk svært sent, så det var ingen som gikk til ro før godt over midnatt.
Klokka 2 var min tålmodighet oppbrukt. Da ble det litt kjefting.
Jeg håper alltid det skal være unødvendig å bruke kjeft.
Men jeg setter også stor pris på å få sove.
Ro klokka 11…..

08.09.2014

Hyttevakt på Blåfjellenden

Noen tar ansvaret for hyttene i helgene.

Helgen – egentlig fra torsdag, ble brukt til tur. Det var meningen å ta to lange dager, men været satt en stopper for det.
Fredag gikk jeg fra Langavatn til Blåfjellenden. En kjekk og forholdsvis grei tur. Det er like overraskende hver gang at denne korte turen er så pass tung som den er. Det er nok de siste små oppoverbakkene før hytta og at det ikke er lettgått, som tar på.
Fredag til lørdag ville det også være en hyttevakt på Blåfjellenden i tillegg til meg.  Det er kjekt at noen tar på seg arbeidet – og ansvaret for hyttene de travleste dagene i året. Og det viser seg at det er nødvendig. 

Blåfjellenden er en hytte som ofte blir brukt av folk på sin første skikkelige fjelltur. Det er egentlig stor forskjell på besøket her, sammenliknet med for eksempel Nilsebu. På den hytta kommer det mange gamle heietravere, og de samme folkene går igjen år om annet. Og for meg er det er hyggelig å treffe folk igjen.
På Blåfjellenden innledes det nye bekjentskap. Det er spennende på sin måte. Førstegangsbesøkende trenger ofte litt hjelp. Det blir spurt om «vaskerom» og om vannet kan drikkes. Det er også noen som ikke helt har kontroll på hvordan de skal fylle ut protokoll og fullmakt, og trenger hjelp.
Og mange har behov for å fortelle om viderverdigheter på turen, og helst da slik at «noen» burde jo har «ordnet opp». Skulle Stavanger Turistforening ha ordnet opp i alle små og store «feller» langs stiene, som folk forteller om, hadde de hatt det travelt.
Men det gir også grunnlag for å gjøre tiltak, om tilstrekkelig mange melder om et spesielt problem. Som for eksempel at mange går feil på et bestemt sted. (Her er det satt opp skilt som viser vei.)
Og på sin måte, gjør hyttevaktene en verdifull innsats for turgåere. Blåfjellenden kunne trenge flere hyttevakter i helgene. Har noen lyst til å forsøke seg, så er det bare å ta kontakt med Stavanger Turistforening.

01.09.2014

Renhold

En grundig gjennomgang på Blåfjellenden – og dassen.

Denne uka ble det som vanlig en tur til blåfjellenden. Jeg hadde med utstyr og mat for å bli til søndag. Nå ville værgudene det litt annerledes. Lørdag var det regn og vind. Ikke vær for å jobbe ute.
Planen var å gjøre ferdig de lemmene som jeg tidligere la ut i myra langs elva –på vei mot Sandvatn.
Det var fort gjort, men med regn i lufta så jeg ikke syn på å begynne å skru lemmene fast. Det får bli en annen gang.
Med tid til overs lørdag, var det bare å gå i gang med renholdsarbeidet. Det ble først litt puss av vinduer. Utsikten fra hytta er så pass spektakulær, at å pusse vinduene er nødvendig.
Etter det ble det dassen som fikk seg en omgang. Jeg er ikke sikker på om noen har vasket denne siden sist jeg gjorde det. Det ser i hvert fall mye bedre ut, når vinduer og doflater og lokk er vasket.
Jeg har aldri forstått hvorfor det er så vanskelig å fjerne pappen etter dopapiret. Det ligger alltid noen igjen.  Med gulvet rengjort, fluene (for en kort periode) vekke, og overflatene vasket, er doen klar for nye besøk.
Så var det å ta en grundig vask av gulvene i hytta. Dette er arbeid som nok ikke viser spesielt mye igjen. Kort tid etter første gjesten kommer inn døra er det igjen rusk og rask rundt om. Men trøsten er at om renholdet hoppes over, vil også gjestene ta lett på dette arbeidet.
Det er mye lettere å få gjestene til å ta sin tørn når det i utgangspunktet ikke er for galt. Er det mye støv og skitt på gulvet, blir det lett til at også neste gjest hopper over gulvvasken. (Det var så skittent og støvet at det lille jeg dro inn ikke kan ha gjort det noen skitnere…..)
Det er dessverre en endring på gang. Flere og flere synes det får holde med å koste over gulvet. Selv med mopp, mener mange at det er for mye arbeid å ta en omgang over gulvene. Og da trenger jeg muligens ikke å nevne dassen?.
Alle ønsker godt renhold her, med minst mulig arbeid. På en del hytter er det satt ut sprayflasker, det er muligens en måte å gjøre det på.
  

Fisk i området rundt Blåfjellenden.

Nok til en frokost.

Fredag kom det tre staute karer fra Klepp og Sola til hytta. Med fiskestang. Vi var forholdsvis tidlig inne, og det ble fort snakk om fiske. Disse karene var ute på sin årlige tur. De hadde vært på de fleste hyttene til STF. Og fiskestanga var alltid med.
I år ble det tur til Blåfjellenden.
Jeg nevnte at det faktisk var fisk i elva ned forbi hytta. Og karene tok ut i regnet. Jeg kunne se ned til fiskeplassen. Etter en liten stund ble det trafikk frem og tilbake langs hølen. Det så faktisk ut som om noen fikk fisk. 
Karene brukte litt tid der ned, men kom oppover omsider, med plastposer i hendene. Nå var fangsten ikke så veldig stor.
4 fisker, som holdt til å servere til frokost dagen etter. Fisken ble tilberedt på best måte, og var – ifølge karene – svært god.  På tross av størrelsen – men det er min kommentar.
Nå er det ikke første gang det blir tilberedt fisk som er fanget nede i elva. Det har vært servert noen fisker etter hvert. Og kjekt er det, og det bør bare fiskes enda mer. Det er antakelig det eneste som hjelper for å få opp størrelsen. Det er i hvert fall ikke bra å hive småfisken ut i igjen, da heller på land.
Og før eller siden er det helt sikkert en som drar opp en fisk på oppmot kiloet fra elva.
Karene ville til Langavatn. Og de må da gå forbi Rundevatn. Her er det helt sikkert fin fisk. Det er i tillegg ikke lengre avstand mellom hytten, enn at det er tid til å fiske.