31.08.2015

Gjenglemt hodelykt på Blåfjellenden.

Silva Hodelykt Pro Line MR110.


Det ligger alltid en del ting og slenger på hytta, spesielt etter besøk av skoleklasser. Denne gangen lå det en hodelykt i skuten.

Og den er ikke blant de billigste på markedet. Skulle noen savne lykta, kan de ta kontakt med meg, så skal jeg sørge for at den kommer til rette person.

Nå er det selvsagt ikke bare lykter, telefoner, jakker og bukser som glemmes. Det er heldigvis som oftest bare snakk om sokker. Dessverre tar jeg ikke vare på sokker og strømper. De kastes tvert.

Det hadde blitt mange par å sortere i løpet av et år. Som oftest blir de gjenglemt fordi de er hengt til tørk en eller annen lur plass. Våte sokker er ikke noe særlig. Den rette plassen å tøke klær er over ovnen i stua.

Her blir det ikke så ofte glemt ting heller….

29.08.2015

Utlendinger og lakket gulv.

Hyttevakt og vaktmester.


Denne uka var det ikke norsk som dominerte på Blåfjellenden. Det gikk en god del på engelsk.

Det var besøk fra både de baltiske statene, Tyskland og Tsjekkia. Og noen få fra Norge.

Jeg var egentlig inne for å jobbe. Det er alltid noe som trengs, og det er mer snakk om prioritering enn mangel på oppgaver.

Denne gangen var det et par gulv som burde få et nytt strøk lakk.

Men først til besøket onsdag og torsdag.

Midtuke er ikke akkurat de dagen det er mest folk på Blåfjellenden. Det hender mange ganger at hytta står tom.

Fra tirsdag til onsdag var det en klasse på besøk. Fra onsdag til torsdag var det kun meg og et hyggelig par på hytta. Vi fikk en rolig kveld med mange fortellinger fra militæret.

På torsdag kom det en hel gjeng 12 -13 stykk fra Baltikum. Jeg fikk ikke helt med meg hvilket land de kom fra, men de snakket russisk seg i mellom (og engelsk med meg.)

De hadde antakelig planlagt turen med overnatting i telt, og så oppdaget systemet med hytter. Det ble i hvert fall en diskusjon rundt hvor mye de skulle betale og om det var mulig med en rabatt.

Jeg måtte fortelle at det ikke var opp til meg, men at prisene sto på veggen. (Så får andre sjekke…)

Det kom i tillegg to fra Fidjadalen som var fra Tsjekkia. Gode og bløte etter en del timer i regn.

I det daglyset holdt på å forsvinne dukket det opp to greie karer. De var fra Tananger - som ikke er i utlandet.

De skulle videre mot Kjerrag og bolten. Og hadde antakelig ikke gått så veldig mange turer før. I hvert fall hadde de kjøpt inn utstyr samme dag.

Og de hadde ikke akkurat små sekker. Det ble mer liv og leven med de karene. Det ble mye prat og mange fortellinger ut over kvelden. Det er hyggelig å få besøk av så positive folk.

For meg var turen først og fremt en jobbtur. Det kom inn noe lakk i påsken, og den vil bli ødelagt i løpet av vinteren. Det var med andre ord på tide å smøre noe lakk en eller annen plass, og gulvene på soverommene i gamlehytta trenger lakk.

Det er egentlig enkelt arbeid. Først å pusse over med fint sandpapir, deretter vaske med gulvrens, tørke over med fuktig fille og vente.

Det må være tørt underlag til lakken.

I ventetiden fikk jeg fikset noen småting. Hammer og spiker er ikke noe jeg jobber med til vanlig. Det ble noen merker av hammeren i plankene.

Selve lakkingen går fort. Det er tørkingen som tar tid. Med to soverom ute av funksjon, fikk de første gjestene ta til takke med annekset.

Eller ble det gjort noen småting. Det er alltid noe som burde ha vært gjort, men som blir utsatt.

Noe som ikke blir utsatt, men aldri gjort ofte nok er vask av dass. Denne gangen fikk dassen en skikkelig omgang.

Om morgenen før avgang, blir det indretjeneste. Vask og rydding.

Det er dessverre færre og færre som vasker gulvene. Det til tross for oppslag i stua og på hver soveromsdør.

Det er et godt spørsmål: hvem som skal holde hyttene rene fremover…

24.08.2015

Ikke helt Blåfjellenden, men like fin.

Den nye hytta på Kvitlen mangle tross alt utsikten.


I går åpnet selvbetjeningshytta Kvitlen. Med stor festivitas. Og med både bestyrerinnen og meg selv tilstede for å bivåne begivenhetene.

Den nye hytta vil gjøre at turen fra Stavtjørn/Ørsdalen til Støle kan tas i to etapper i stede for en lang. Hytta vil gjøre det mulig å ta en ny tur i vårt område med korte dagsetapper. Her vil det i tillegg være mat på alle hyttene. Både Tomannsbu, Støle og nå nye Kvitlen vil være selvbetjente.

Vi var langt fra alene om å ta en dagstur fra Bjordal til den nye hytta. Det var rene 17. Mai tog oppover. Med flagg på hyttene, underholdning underveis og jenter i bunad - som en forriktig 17. Mai. Det manglet bare et hornorkester.

Det ville være høytidlig åpning av hytta rundt halv 2. Før den tid hadde et helt hav av folk kommet opp. Det var folk alle plasser.

Inne i hytta fikk vi en liten omvisning av en stolt leder av foreningen Preben Falck.

Og hytta er fin den. Med mange sengeplasser, hems og i tillegg et firemannsrom med to hundebur. Dette rommet var adskilt fra hytta og hadde egen dør til det fri.

Dette rommet var lagt inn i bestilingssystemet, og kan derfor forhåndsbestilles.

Løsningene inne var litt annerledes enn det jeg er vandt med. Hytta blir likevel helt grei å bruke.

Innvendig mangler det lite. Solstrøm, gass og til og med innendørs do. (Som ikke var tatt i bruk.)

Det som virkelig imponerte meg var den rommelige “skuten” midt i hytta. Her var det plass for sko og klær. Benker til å sitte på og god plass utenom.

Skulle jeg “klage” på noe, måtte det være den store fine trappa på solsiden av hytta. Skikkelig fin å sitte i, men det var folk som så avgjort synes den var for bratt og lang. De gikk svært forsiktig ned.

Den nye hytta vil nok antakelig gi mer besøk på både Støle og Tomannsbu, og på den måten muligens resultere i færre overnattinger på Blåfellenden.

Det vi håper på både turistforeningen og jeg, er at den nye hytta gjør at flere tar ut på tur.

Tur er kjekt - selvsagt best på Blåfjellenden, men også bra på en så fin hytte som den nye

14.08.2015

En god gjeng torsdag til fredag.

Hyggelige folk som tar i et tak.

Vi er et stykke ute i sesongen. Det er klart at det så langt ikke har vært like mange overnattinger som i et “normalår” - om noe slikt finnes.

Det ble anledning til en tur innover på torsdag med retur fredag. Jeg venter ikke at hyttene skal være fulle i midten av uka, men noen andre enn oss vil det nok være.

Det er nok fortsatt slik at det er fredag/lørdag og lørdag/søndag det er mest besøk. Så langt i år har det ikke vært “stinn brakke” noen gang. Godt besøk, men ikke for mange.

Nå er det mulig å bestille seng. Ikke mange, utenom småbarnsfamilier, benytter seg av denne muligheten. Denne helga er det ikke bestilt noen seng. Forrige helg var det bestillinger, men ikke alle dukket opp.

Torsdagskvelden var det en fin gjeng på hytta. Det var en far to sønner, en tysk familie og en hollandsk far med datter.

Ar med to sønner hadde vandret i heiene siden tidlig 70-tall. Han kunne fortelle historier fra skiturer fra Haukeliseter til Ådneram og fra gamle Lysebu.

Det begynner å bli lenge siden Lysebu var et ikon for STF.

Det var morsomt å se at de utenlandske gjestene fort fant tonen og satt og spilte ludo. De tyske jentene satte tydelig pris på å spille med voksne.

Omtrent som norske unger - aldeles ikke uventet.

Med en så god gjeng gikk også vannhenting, vask og rydding både kjapt og greit.

Det er ikke alle som tar frem kost og bøtte lenger, men denne dagen ble det gjort rent på de fleste rommene

12.08.2015

Låsesmed og vindusvasker

Småting som også må gjøres.

 

Det er ikke alltid så mye som blir gjort på hytta i løpet av et vanlig besøk. Timene fra jeg kommer inn til det er kveld går kjapt, og med et par timers tur i beina, er ofte motivasjonen dårlig for å starte på noe.

Jeg bruker alltid tid på morgenen til å rydde og vaske. Det blir dessverre færre og færre som tar i et tak med bøtte og kost. Selv om det står på oppslag og er nevnt på sider og i informasjonsblader, blir do og skut sjelden vasket og ryddet. Dette faller på fadrer og utsendte ungdom. 

De gangene det er litt «overskudd» etter turen inn, er det greit å ta tak i jobber som ikke er for store og vanskelige.

Som for eksempel å fiske ut 10kroner av låsen på safen.

Da jeg kom inn på hytta denne helgen, var det ikke mulig å få nøkkelen inn i låsen. Et eller annet gjorde at jeg ikke fikk opp safen.

Det viste seg at noen hadde puttet en 10krone inn i låsen. Jeg kan ikke forstå annet enn at det må være noen som tror at låsehullet har en annen funksjon enn det «vanlige». Ingen vil legge igjen en tier for ødelegge for andre. Nå var det enkelt å få ut mynten. En kniv og pinsett gjorde jobben. Det tok bare noen minutter, selv om det så mørkt ut til å begynne med.

Utsikten fra de store vinduene i hovedhytta imponerer folk. For at denne skal komme helt til sin rett, krever det at vinduene er noenlunde rene. Og jobben med å vaske vinduene er også noe som faller på «tilsyn» eller utsendt ungdom.

Det er helt greit å ta en runde på vinduene. En sprayflaske og nal er alt som skal til. Og det tar egentlig ikke lange tiden før utsikten kan beundres gjennom (noenlunde) rene vinduer.

10.08.2015

Hyggelig fredagskveld på Blåfjellenden.

Grei ungdom - og meg.

Det er kjekt med gjester på Blåfjellenden. Hytta har for mange vært det første møte med det ubetjente/selvbetjente systemet. Det merkes spesielt på at mange bare tar turen inn til hytta og ut samme vei dagen etter. En enkel og grei tur. For en god del er hytta også selve introduksjonen til turlivet. Og en plass må jo folk starte. Etter 25 år er det kjekt å bli møtt med spørsmål om jeg kan huske sist de var her. For meg er det å huske folk utfordrende.

Jeg stole som oftest på bestyrerinnen – hun husker folk. Jeg gjør det ikke.

Denne fredagskvelden hadde en god del av gjesten vært på hytta før – sammen med meg. Og jeg husket selvsagt ikke alle. Det var lettest å kjenne igjen en av 4 jenter, det var tross alt bare noen dager siden vi sist snakket sammen.

Denne gangen hadde hun med seg 3 andre. De hadde tatt inn til Flørli fredagsmorgen og så gått til Blåfjellenden – opp trappene.

Trappene på Flørli er en utfordring. 4444 trappetrinn er uendelig mange. Og når det i tillegg stedvis er både bratt og luftig, blir ikke utfordringen mindre. Jentene hadde klar dette med glans. De hadde brukt mindre tid enn det som er vanlig.  Opp trappene og inn til Blåfjellenden mener jeg er en omtrent 7 normaltimers tur.

Det var også en som hadde vært inne på hytta da den ble bygd. Det er lenge siden. (Om han hadde vært innom i mellomtiden, husker jeg ikke helt – det er ikke bare folk jeg glemmer….)
Denne helga var det voksen ungdom på tur.  På annekset ble det mange av det slaget. Og som vanlig ble det en hyggelig kveld. Kortspill og prat – og middagslaging.
På hovedhytta var det også folk. En familie på fire blant annet. en kar som hadde et 4 sengsrom for seg selv tilbød seg å flytte ut, men ungene syntes det ville være morsomt å ligge på madrass på gulvet. Det ble hemsen.
Noen kom sent og måtte ta til takke med madrass på hemsen – sammen med andre. Det gikk selvsagt helt greit. Det er ikke mange som forventer å få rom for seg selv, men det å dele er en del av systemet.
Og det er ingen grunn til å klage på ungdommen. De gjorde rent på rommene, hentet vann og var i tillegg blide og hyggelige. En kjekk gjeng.
Morgenen kom med oppbruddsstemning. Det er alltid litt spesielt å ta farvel med hyggelige og kjekke folk du nettopp har truffet, og som du muligens aldri vil se igjen.

Noen skulle bare tilbake til Hunnedalen, andre ville ned Fidjadalen, og en del ville videre til Langavatn.

En kar tok ned mot Fidjastølen for så å gå over til Brådlandsdalen og så mot Høgaleitet. Litt artig at jeg da kunne komme med en helt fersk oppdatering om forholdene. Jeg hadde snakket med to sauegjetere dagen før som kom nettopp den veien.