30.07.2016

Nilsebu og ikke Blåfjellenden.


Besøk av Preben Falck.


En uke som hyttevakt på Nilsebu har etter hvert blitt en tradisjon. Også i år -uke 30.
Det er litt interessant å sammenlikne besøket på disse to hyttene.
På Blåfjellenden treffer jeg ofte folk som nettopp har startet på sin oppdagelse av hei og fjell. Ofte folk som ikke er helt vant med selvbetjenings-systemet. Mange ganger med svær og tung sekk – for en overnatting på hytta. Telt og greier – for sikkerhets skyld.
På Nilsebu er det flere heiatravere på langtur. Mange familier som tar turen innom flere hytter – Stakken, Viglesdalen til Nes som mest vanlig.
Her treffer jeg også ofte folk som har gått i fjellet en mannsalder og er kjent i de fleste kriker og kroker. Og det er selvsagt flere fra Turistforeningsbygda Hjelmeland her enn på Blåfjellenden – nok så naturlig, siden hytta ligger i kommunene.
Denne gangen fikk jeg besøk av kjentfolk, heiatraver og daglig leder av Turistforeingen – Preben Falck.  Med frue – for ikke å forglemme.
De stakk innom på vei fra Kleggjadalen til Eidavatn. En frisk tur på 8 timer. Inn Storådalen, opp Grønahålet og over Lusaheia. Til hytta som ligger like i kanten av Eidavatn – i følge folk som kom ned fra hytta – med stor og fin fisk. Bekkerøye, men rød og fin i kjøttet.
Det blir en lang dag – for Preben og frue. Tidlig start hjemme, omtrent 6 på morgenen. Klokka var fortsatt bare ett da de gikk fra Nilsebu, og da hadde de fortsatt noen timer igjen.




22.07.2016

En solskinnshistorie fra Blåfjellenden.


Gamle travere på besøk.


Sommeren 2016 kom på en onsdag – 20 juli….
Etter nesten en måned med dårlig vær, var det endelig en dag med sol og varme. På en onsdag – da er det greit å kunne stikke til heis uten å tenke på arbeid. Og nå midt på sommeren – i fellesferien – har det vært en del folk på Blåfjellenden.
Protokollen viser godt besøk, og jeg traff jo en del som hadde overnattet på hytta på min vei innover.
Det var sol og sommer nede i dalen ved hytta. Mye varmere enn oppe i høyden. Det var så pass behagelig at jeg måtte ned i elva og prøve vannet. Som var bra…
Det var så avgjort ikke for kaldt, og det er skikkelig greit å kunne ta en kald dukkert etter en varm tur over heia. Nå er det ikke alltid at det er så mye vann i elva at det er enkelt å dukke under, men denne gangen gikk det greit.  Det er også greit å sitte på steinen og soltørre kroppen, det blir tid til å virkelig finne fjellfølelsen.
Denne gangen var jeg ikke alene om å bruke elva. På terrassen satt det et par som hadde kommet fra Sandvatn. De hadde alt tatt en dukkert, og på terrassen var det så pass varmt at det ble en dukkert til – på disse, ikke meg.
Det var nesten for varmt, og det passet godt at det var litt trekk.
Etter hvert kom det også andre – en kar med en liten hund fra Frafjord. Et par på langtur, fra Langavatn. Som ville på langtur dagen etter – ned Brådlandsdalen, men først til Djupavatn rett ved hyttebyen i Hunnedalen.  Det merkelige var at det også kom et par motsatte vei. Som hadde startet på Brådland og som kom til Blåfjellenden.
Vi fikk også besøk av far og sønn, på tur fra Flørli, De ville ta en ekstra dag på Blåfjellenden. For disse gikk det på Yazzi og kortspill ut over kvelden. Helt vanlige sysler for «far og sønn» på en hytte i fellesferien.
Paret som kom fra Sandvatn kunne også overbringe hilsen fra en annen fjellfant, han antok jeg var på Blåfjellende. Kan jeg virkelig være så mye der at fjellfanter regner med at jeg er på hytta?  -  Ikke tale om at et er for ofte, det er fortsatt kjekt å komme inn til hytta, så det kan godt bli flere ganger i uka…
Denne gangen var vi (jeg tar med meg selv) mange gamle fjellfolk på hytta. Flere med tilknytning til Madlandsheia, så det ble en del snakk om turer og plasser her. En «gammel» heiatraver kunne også fortelle fra mange andre plasser i heia. Plasser jeg ikke har vært. Og han hadde adskillig flere år og mil med fjellsko på beina enn meg.  Det er alltid kjekt å treffe slike folk.
Det ble med andre ord, en skikkelig hyggelig kveld. Men en varm natt, ikke langt fra tropenatt.


17.07.2016

Utenlandske gjester og noen norske.


Kjekke gjester, både norske og utenlandske.

En kjapp tur til Blåfjellenden midt i uka. Fra onsdag til torsdag. Det er slike ting vi som har nådd støvets alder kan gjøre. Nav betaler daglønnen uansett….
Det var egentlig ikke noe som skulle gjøres. Det skulle være en ferietur. Midt i ferien.
Det er alltid interessant å se hvem som ellers kommer til hytta. Nå midt i ferien pleier det ikke å være mange gjester. Jeg hadde ikke helt troen på å bli alene, men trodde ikke det ville komme særlig mange andre.
Det er ofte bare utlendinger på hytta i fellesferien – de norske er andre plasser, selv i godt vær. Bare for å understreke at jeg har helt feil, gikk jeg forbi en gjeng norske på vei inn. Det var 4 voksne og en jente på 12. Hun først, og sprang som en fjellgjeit nedover bakkene.
På hytta var det folk. Og for å vise at jeg tross alt hadde litt greie på hvem som besøker hytta, så var det en belgisk familie. Far og mor og to på 7-9 år. Svært hyggelig folk. De hadde gått en rundtur, og var nå på sin siste overnatting, og skulle til Hunnedalen dagen etter. Og på annekset var det et polsk par – mor og sønn. Nå var det bare så vidt moren kunne kalles «utlending», hun hadde bodd i Norge i 40 år, og var ivrig medlem av STF, og hadde bodd på selvbetjente hytter før – mange ganger. Sønnen var på besøk. – Han snakket bare polsk.
Noe senere kom det tre hollandske gutter – fra Mån. De hadde gått i mange timer, og var rimelig trøtte. Ut på natten – i totiden, kom det også to franske karer. De hadde også startet på Eikeskog den dagen. Og brukt tid oppover dalen. Jeg vet ikke om de var trette, de sov omtrent til jeg forlot hyttas.
Jeg kan ikke helt skjønne hvorfor «utlendinger» finner frem til turen fra Mån til Blåfjellenden, men det gjør de. I mengder. Og svært mange av disse – danske, tyskere, nederlendere og andre, har ikke helt kontroll på hvor «tung» den turen egentlig er – oppover.
Godt voksne (norske) damer (bestyrerinnen) med noen kilo for mye, går turen på 5-6 timer. Det skyldes selvsagt øvelse i ta seg fram i tungt terreng – og – ikke minst, lett sekk.
Jeg har opplevd å komme til hytta og finne en gjeng ungdom, helt kjørt, sittende i en kald hytte uten vann, etter en tur på 1-12 timer opp dalen. Nå kommer ungdommen seg for, og er normalt klar for ny innsats etter en liten pause.
En gang på vei opp Fidjadalen, tidlig i mai, traff jeg et tysk par. De var på vei mot Blåfjellenden. Og ville videre mot Brådlandsdalen og tilbake til Eikeskog. Jeg nevnte snø og vinter. De var helt uforstående til slikt. Det var jo sommer – i Tyskland. Jeg fikk overtalt de til å ta samme vei tilbake.
Det ble likevel en grei kveld for oss norske. Vi ble sittende å prate til ut på kvelden. Utlendingene trakk seg tilbake rimelig tidlig. Som vanlig fant vi norske felles kjente og nesten familie.
Og som vanlig fikk jeg en god del historier fra -  og informasjon om – andres jobber. Det er skikkelig kjekt å høre andres erfaringer.
Det er virkelig en av de tingene som gjør at jeg besøker Blåfjellenden – gang etter gang.
Og hytta ville ikke stå tom natt til fredag. Helt nede ved Hunnedalen traff jeg først en Norsk familie, og like etter en dansk. Og da var nesten alle vanlig land representert – selv om det ikke er helt vanlig med folk fra Belgia.

11.07.2016

Blåfjellenden i regnvær.


Regn og ikke mange på tur.

En kjapp rapport fra en kjapp tur til Blåfjellenden. Det ble bare dagstur inn til hytta denne uka. Og jeg tok innover, ikke for å jobbe, mer for turen sin del.
En uke i «syden» gjør at jeg ikke fikk den vanlige overnattingsturen.
På vei innover mot hytta på søndag, lurte jeg på når jeg ville treffe folk. Det er ofte noen som starter tidlig, og som jeg derfor treffer omtrent nede ved Hunnedalen.
Ikke denne gangen.
Først ved brinken ned mot dalen, kom det et par imot. Jeg stoppet og snakket med folkene – danske og på vei mot Hunnedalen.
I lia nedover mot dalbunnen, kom det to andre jenter imot. En i gul sydvest, som lyste godt opp.
Litt lengre nede kom det en gutt i god fart oppover – i kortbukse. (Jeg har glemt å nevne at det regnet som bare nøkken…) Han ville tilbake til bilene så snart som mulig. Lengre bak kom to kammerater i et litt mer normalt tempo – siste mann hadde nøklene til bilene….

Lørdag hadde det vært bra vær, og selv om det regnet «katter» på søndagen burde det egentlig ha vært flere folk på hytta en helg i juli. Det kan virke som om besøket etter hvert har spredd seg ut over uka, og at flere velger å gå tur utenom helga. Jeg har alltid sagt at Frafjordheiene er en av Norges best bevarte fellesferiehemmeligheter. Nesten ikke folk, greie hytter og kort avstand. Dette er terreng og turer for «folk flest».
De siste årene er det folk inne om omtrent hver dag om sommeren, så kanskje noen har forstått dette..
På hytta var det to karer – en gammel kjent, som gjorde de siste forberedelsene til å forlate stedet. Det ble ryddet og vasket opp.
Det er litt spesielt å komme til Blåfjellenden sånn bare for en time. Det er ikke så mye som kan gjøres, spesielt denne dagen. Det hadde regnet omtrent hele tiden innover, og alt var vått. Skikkelig gjennomvått.
Jakke og bukse måtte henges til tørk, og et håndkle under for å fange opp vannet som rant.
Uten skikkelig tøy – ingen jobbing…
Likevel ble hytta forlatt i god stand i påvente av neste gjester. Det vil sikkert komme noen.. Men jeg møtte ingen på vei innover. Kanskje vil det komme noen fra andre hytter, eller Flørli?

01.07.2016

Voksne folk på Blåfjellenden.


Ikke alene - men med godt selskap.

Det er alltid like kjekt å komme til Blåfjellenden. Denne gangen muligens mer enn til vanlig. Været over heia hadde vært litt surt. Regn og vind – riktignok bakfra, men likevel ikke helt topp forhold.

Da jeg nådde hytta – en torsdag midt i uka – var det kommet tre stykker, voksne herrer i sin beste alder – det vil si eldre enn meg. De hadde fyrt opp – og hentet vann. Det er en god start på oppholdet…

Disse, litt eldre guttene, var til sammen 225 år. Ikke direkte ungdom, uansett hvordan en ser på det. De hadde gått fra Høgaleitet i Hunnedalen, til Sandvatn, deretter over Strålausheia til Langavatn. Og torsdagen ned til Blåfjellenden der jeg traff gjengen.

Jeg traff og tre stykker på veien innover, men disse hadde snudd. Beklageligvis kom det noe i veien for et opphold på Blåfjellenden, men de var ikke i tvil om at de ville gå innover senere.

En torsdag i slutten av juni, det kan ikke være veldig mange på tur  - i dårlig vær. Det kom likevel en gjest til. Hun heller ingen ungdom, men adskillige år ynge enn oss andre på hytta den dagen. Hun hadde – alene – gått fra Eikeskog den morgenen, og hadde planer om å gå hele den lange veien hjem. Og «hjem» var i Oslo….

Vi snakket litt om hvilken rute hun planla å gå. Og hun ville langt inn på Hardangervidda før hun vendte nesen mot øst. Det blir noen dager med gåing det. Alene.

Hun baserte seg på overnattinger i turistforeningshytter, og mente at det var greit helt frem.

For egen del ble det jobbing. Jeg fikk gang på aggregatet og støvsugeren fungerte. Det var annekset som fikk en omgang. Jeg fikk også lakket et gulv…

Middagen ble sen – over åtte, men etter å ha spist, ble det drøs med de andre på hytta. En kjekk kveld som gikk fort. Noe av grunnen til det , var at de andre gjestene tok seg av renholdet på hytta.

Hytta ble forlatt i utmerket stand i påvente av de neste gjestene. Nå var det ingen på vei innover, men jeg var så pass tidlig nede ved bilen at folk ikke hadde kommet i gang.