09.11.2015

Årets siste tur - fortsatt snøfritt.

Snø og is overtar.


Da var årets siste tur til Blåfjellenden unnagjort. Fra torsdag til fredag. Og det var selvsagt ingen andre som overnattet denne gangen.

Alene, men i godt selskap med radio og avis og soduko.

Nå var sesongen ikke helt slutt. I det jeg kom ned til parkeringsplassen, var det 8 unge menn som startet turen innover, og de var antakelig ikke de eneste på fredagen som ville til hytta.

Nå er det vinteren som tar over. Det er fortsatt mulig å komme seg både fram og tilbake, men for meg som går alene, er det en øvelse som ikke er like fristende.

For gjengen som de siste årene har tatt turten inn til Blåfjellenden for å spise pinnekjøtt - første uka i desember, så blir dette året ett unntak.
Jærbladet vartet opp med nyheten om at dette året ville gjengen ta turen til en hytte nær vei. En av deltakerne var dessverre ikke i stand til å ta turen i år. Men neste år…

De to siste turene innover, har også gitt overraskende tilbakemeldinger. En gjeng (fellestur fra DNT - Ung) hadde notert at de aldri hadde vært i en renere turistforeningshytte. Og uka etter var det en annen gjeng, ungdommer antakelig, som også bemerket hvor ren og ordentlig hytta var.

Det er kjekt å lese slike ting i hytteboka. Det gir liksom litt belønning for arbeidet med kost og klut.

Selv om sesongen på det nærmeste er slutt, så har hytta fortsatt ved, fyrstikker, stearinlys og andre nødvendige ting til alle som måtte finne på å ta turen innover.

Siste turen innover ble det en liten høytidlig stund på terrassen for å si farvel og takk for i år.

For egen del håper jeg det blir anledning til mange turer innover neste år.

Bestyrerinnen var i hvert fall klar på at vi også i 2016 ville forsøke å komme inn til hytta i påsken. 

30.10.2015

Ny runde med skrujern og tang.

Egil med nytt oppdrag på Blåfjellenden.

Brannalarmen som var midlertidig ute av stand, og måtte prioriteres. Så raskt som mulig.

Egil er ikke vanskelig å be. Han har tidligere i år, alt gjort en god innsats for å få på plass lys og brannalarm. Likevel gikk det bare dager fra problemet ble nevnt til han kom tilbake med et spørsmål om vi ikke skulle en tur innover.

Så sent i sesongen blir det selvsagt opp til yr/storm når turen kan tas.

Vi ble enige om at onsdag til torsdag ville passe.

Egil bærer utstyr, jeg tar meg av maten.

Vi var bare kommet så vidt innenfor dørene på Blåfjellenden da Egil var i gang.

Det ble satt opp ny tidsbryter for lyset i skuten. Og lys ble det. Lenge før det ble mørkt. Det er først når noe mangler at det virkelig merkes og savnes. Lys i skuten er greit å ha…

Det som virkelig var nødvendig å få rettet opp, var brannalarmen. Det viste seg at feilen denne gangen ikke hadde noe å gjøre med det vi fikk ordnet forrige gang.

Denne gangen fant Egil kjapt feilen, som var enkel å rette.

Vi kunne derfor legge oss med brannalarmen i god stand.

Så sent på året er det mørkt lenge. Vi satt og diskuterte behovet for mer lys i stua. Jeg er gammeldags og liker stemningen som stearinlys skaper.

Egil vil ha LEDlys også i stua. På de nye hytten - Jonstøl og Kvitlen - er det leselys i stuene. Her passer det muligens inn, men for min del kan det ta noen år før det kommer på Blåfjellenden.

Det vi ble enige om, er at det mangler lys oppe i trappa mot hemsene. Her har vi e n oppgave for neste år.

Det er greit å ha noe å se fram til, ny tur og lys i trappa…

25.10.2015

Høst og sent i sesongen.

Rapport fra en fredagstur.

Fredag er ofte en dag med godt besøk på Blåfjellenden. Selv på høsten. Det kommer folk sent. Så sent at hodelykten må tennes og godt stykke oppe i bakken.

I år har de fleste kommet fram i god tid før mørket. Og slik var det på fredag, bortsett fra at jeg ble alene…

Det hadde ikke vært mange på hytta i løpet av uka, men noen få er fortsatt å tur.

Forrige lørdag var det derimot mange folk - ikke bare på Blåfjellenden, men sikkert på de fleste hyttene som ligger nær vei. Tomannsbu, Sandvatn, Taumevatn, Viglesdalen og den nye hytta ved Kvitlen er slike hytter.

Alle disse må ha hatt godt besøk, Og Blåfjellenden var ikke noe unntak. Hele 43 personer hadde skrevet seg inn den 17. Oktober. Om det ikke er rekord så pass sent i sesongen, så må det være lenge siden det har vært så mye folk så sent. En gang i 90-årene muligens?

Denne helga vartet værmeldingen opp med både vind og sludd. Ingen god kombinasjon oppe på snaue heia. Det viste klart igjen på besøket. Jeg møtte bare to som ville innover på lørdagen.

 
Det er egentlig greit at ikke så mange tar ut så pass sent som i slutten av oktober. Været er ofte så pass dårlig at det ikke blir en morsom tur. Og selv om værmeldingen er god, kan det godt bli svært annerledes.

Det er selvsagt mulig og komme frem til Blåfjellenden og også tilbake nesten uansett. Det kan bli en strabasiøs tur. I snø og med is i stien blir det straks mye tyngre. Kuling i mot, gir også en helt annen tur enn i sol og sommer….

Det verste været er egentlig vind og regn i temperatur ned mot null. Da blir kilometerne lange, og jeg har noen ganger vært skikkelig nedkjølt i slikt vær. Nedkjøling er ikke å spøke med.

Det har vært bra vær lenge. Høsten har vært lang, og langtidsvarselet er fortsatt uten kuldegradet selv høyt i heia. Det vil muligens bli anledning til flere turer innover - i gode klær…

18.10.2015

"Den gode samtale" på Blåfjellenden.

Hva er den beste opplevelsen.

Det hender jeg blir spurt om hva som egentlig er så bra med Blåfjellenden. Og det er et spørsmål som ikke er så lett å svare på.

Kan det være turen inn? Eller utsikten? Muligens hytta, som er usedvanlig koselig? Kan det være menneskene som jeg møte?

Turen inn er ikke spesiell, og i hvert fall ikke etter 100 vis av ganger på samme sti. Utsikten er formidabel, men det finnes også andre hytter med god beliggenhet og utsikt. Hytta er spesiell, kan det være årsaken? Menneskene da? Det er jo stort sett samme sort mennesker på alle hyttene.

Jeg har, etter en grundig overveielse, kommet til at det er totalen. Pakken….

Turen inn, sammen med koselig hytte, med fantastisk utsikt, men først og fremt menneskene jeg treffer.

Denne fredagen tok jeg turen inn til hytta i selskap med Bengt. Vi fikk en svært hyggelig tur innover, og på hytta kom - og var det, et knippe med kjekke folk.

Noen kjente fra tidligere besøk, en gammel skolekamerat og en som kjente min yngste bror.

Ut på kvelden, mens mørket snek seg inn i kriker og kroker, og stearinlysene ble tent, satte vi oss ved det runde bordet. Lyset forsvinner sist her og utsikten bør tas med og samtidig med at mørket senket seg ute, kom “den gode samtalen” i gang.

Det ble pratet om løst og fast - stor ting og mindre saker. Ikke så mye for å finne løsninger eller gi gode råd. Helst fortellinger og historier fra forskjellige turer eller hytter.

Selv gamle Lysebu, som ble brent i 75, ble nevnt.

En slik kveld knytter oss sammen på en forunderlig måte. Det blir nesten som å ta farvel med venner når de forlater hytta om morgenen. Underlig tomt etter at folkene er gått.

For vår del fikk vi en skikkelig fin tur tilbake til Hunnedalen. Været sørget for at det ble en tur som bør huskes.

Vi møtte selvsagt folk på vei inn. (I fjor på denne tiden var det snøstorm….) Det vil bli mer folk natt til søndag enn det var forrige natt. De får sikker også et like fint opphold som vi fikk.


15.10.2015

Alene med stjernehimmelen på Blåfjellenden.

En kjekk kveld, og natt.

Rapporten fra siste tur blir litt annerledes enn mange andre. Jeg var alene på hytta.

Det var meldt fint vær - hele uka. Og siden det ikke var noe, utenom en masse “arbeid”, som holdt meg hjemme, fikk jeg anledning til å ta en tur til Blåfjellenden.

Jeg regnet med å bli alene. På parkeringsplassen var det ingen andre biler.

Det var derimot masse spor, men ut fra hva jeg kunne se, så var det samme spor inn og ut.

Da jeg kom til hytta badet den i sollys, det var akkurat solnedgang. Et fint syn. Sola hadde ikke fått varmet opp hytta noe særlig. Det var 10 grader inne. Det hadde vært en kar inne dagen før, men nå var det helt tomt - utenom meg.

Den nye hytta - annekset eller sikringsbua - går adskillig fortere å varme opp. Hovedhytta trenger en sekk ved og noen timer for å nå 20 grader. Jeg satt med lue på og teppe rundt meg og nøt varm te - og utsikten nedover Fidjadalen.

Blåfjellenden er en kjekk plass å bli kjent med folk på. Det er ikke vanskelig å finne noe å snakke om. De fleste gjestene er svært hyggelige, og jeg har egentlig ikke tall på alle de koselige kveldene jeg har hatt her.

Det er mange, og det kommer forhåpentlig flere.

Denne kvelden måtte jeg klare meg med eget selskap. Det er heller ikke første gang - det skjer et par tre ganger både høst og vår normalt.

Det er noe eget med å ha hytta for meg selv. Ingen andre som jeg kan snakke med.

Det virker jo litt råflott og bare være en person på hytta - den er jo egentlig bygd for flere. Men som i påsken, da føles det som om hytta er “vår”. Det kommer gjester, men da til “oss” og ikke til hytta.

Denne gangen satt jeg i “min” hytte og hadde det aldeles utmerket.

Jeg sto opp en tur rundt halv fem, både for å ta en tur ut, og for å legge noen pinner i ovnen. Jeg trengte selvsagt ikke ta hensyn - det var jo bare meg…

Stjernehimmelen var fantastisk. Det var også så lyst at det nesten var mulig å gå uten lykt. Spesielt i sørøst var det et lyssterkt objekt - venus.

Jeg har aldri sett venus så klart noen gang.

Jeg kunne se rett på planeten fra køya. Den var omtrent så lyssterk at den kastet skygger. Jeg ble liggende våken en stund og bare kikke ut vinduet.

Vil du se stjerner og planeter, så er Blåfjellenden stedet.

10.10.2015

Småtroll og Bukkene-Bruse.

En fredagskveld med godt besøk på Blåfjellenden.

Det er sent i sesongen. Det skal liksom ikke være mye folk en fredags kveld.
Denne fredagskvelden var det nesten 30 personer, og fire geiter….

Og et par av gjestene var småtroll på ca et år.
Ungdommen var selvsagt også sterkt representert. Hele 11 gutter og jenter hadde tatt turen til Blåfjellenden og ville videre til Sandvatn på lørdagen.
Det var en stor overraskelse å bli møtt av en geit da vi ankom Blåfjellenden fredag ettermiddag. Det uvanlige synet ble kjapt forsterket, da det dukket opp 3 dyr til.

De hadde kommet til hytta fra Flørli samme dag - opp trappene.

Et ledd i å få geitene til bære kløv, ble jeg fortalt. Geiter og kløv var en kombinasjon jeg ikke hadde hørt om før.
Småtrollene hadde tatt turen fra Hunnedalen til Blåfjellenden på ryggen til sine respektive fedre. Mødrene bar utstyr og mat. De bar tungt. Uten problem, noe som muligens kom av at de alle var vel vandt med fjell og hei. Turen inn hadde gått på 2 ½ time, og det er bra fart det, med tung sekk.

I tillegg var det en amerikansk familie på 5 på annekset. Ungene på 7, 9 og 11 oppførte seg eksemplarisk. Og det er alltid interessant å snakke med folk fra andre land, og andre vaner og erfaringer.
Til min overraskelse ble det laget havregrøt til frokost, og de påsto at det var vanlig kost der de kom fra.

Vi fikk en hyggelig kveld i selskap med foreldrene til knøttene. De hadde besøkt mange av hyttene og hadde gode innspill på hva vi som hyttefadder burde prioritere.

Og oppholdet ble ikke mindre hyggelig da det viste seg at alle tok i et tak med vannhenting og vask. Det er skikkelig hyggelig å kunne forlate hyttene i god stand.

På vår vei tilbake til Hunnedalen møtte vi en stor gjeng som ville til hytta. I godt humør. De fikk sikkert en fin tur inn til hytta.

05.10.2015

Oktoberhelg og mye folk.

Gamle kjente og nye besøkende.
Starten på høstferien og fint vær gir ofte full hytte. Og denne helga var intet unntak. Det ble etter hvert ganske fullt. For engangs skyld måtte vi faktisk ta i bruk gulvet på gamlehytta for å få plassert alle gjestene. Det var riktignok ikke mer enn 4 stykker som lå på gulvet i stua, og det var fortsatt noen enkle madrasser ledige på et par av rommene.

Natt til søndag var det 53 som overnattet.

Det minnet litt om de ikke fullt så gode gamle dager da vi var over 60 bare på den ene hytta. Da var det vanskelig å plassere alle….

Og folkene som kom til hytta var en god blanding av gamle kjente og nye gjester. Som tidligere i uka var det et par jenter på alenetur - ingen gutter.

Har jentene overtatt helt det å gå alene i heia. Hvor er guttene?

En av jenten som kom alene, hadde jeg truffet før, og det er alltid like hyggelig å få en liten prat om trening og turer. Felles interesser, gir oss noe å prate om.

Men grøt bør lages av havregryn fra Stangeland Mølle…..

Det kom et stort følge fra Flørli. STF fellestur med 13 deltakere. De var nesten sist til hytta, men akkurat tidsnok til å få fylle opp de store hemsene.

De hadde startet tidlig fra Fløyrli - opp trappene selvsagt, og brukt tiden over heia. I det fine været var det heller ingen grunn til å gå fort.

I tillegg kom det en stor fransk gjeng. Det var få voksne, men til gjengjeld mange unger. Denne gjengen hadde vært så forutseende at de hadde bestilt senger. På den måten fikk de 2 store soverom for seg selv. Og var fornøyd med det.

Det kom også tre jenter opp dalen fra Mån. De hadde selvsagt brukt tid oppover, men var i fin form. (Ikke alle som tar den turen er i like god form når de endelig når hytta.) Jentene vill tilbake søndagen, og fikk antakelig en skikkelig fin dag. Været var jo strålende.

Selvsagt kom det også voksne folk. To par som kom sist til hytta. Vi passerte folkene på vår vei innover. På tross av litt kummerlige forhold - stua er ikke den beste plassen å sove, så var humøret på plass, og de mente oppholdet hadde vært bra.

 

 

29.09.2015

Mindre tråkking i myra.


Mer ganglemmer er lagt på plass.

For tredje året på rad kom det inn lemmer til å legge i myra over Leitesånå.

Det begynner etter hvert å bli greit å gå over myra her, selv om det fortsatt er enkelte plasser der det må tråkkes i sorpe.

Det har vært mye arbeid med disse ganglemmene. Etter de er kommet på plass vil svært få reflektere over hvordan de har havnet der de ligger.

Slik det ser ut, gror graset opp mellom plankene og de glir etter hvert fint inn i terrenget. De viser ikke mye igjen.

Denne gangen fikk jeg ikke gjort så mye som planlagt. Regn og surt vær gjorde sitt. Mange dager på beina med sekk og en del trening i tillegg, gjorde også arbeidet unødig tungt.

Det som gjenstår vil ikke ta lang tid, og jeg håper å få gjort dette før vinteren.

28.09.2015

Ras i Fidjadalen.

Foto: Evy Horpestad.

 
Dette året har det vært spørsmål om et ras fra i vår, har hindrer turen nedover dalen.

Det spørsmålet er lett å svare på. Raset hindrer ikke fremkommeligheten i Fidjadalen.

Denne helga var trafikken stor nedover dalen. Både lørdag og søndag gikk det gjenger fra Blåfjellenden til Mån.

Og turen nedover er vel verdt å ta med seg. Det er en opplevelse å få med seg både Fidjafossen og Månafossen på samme tur. Dalen er vill og trang, men gir flott utsyn nedover fra enkelte plasser. Det er fisk i både elva, Fidjavannet og Månvannet.

Det er flotte leirplasser mange plasser langs stien.

Spor av folk - den gamle garden på Fed og gamle stølsplasser, viser at det har gått folk her i mange år.
Det går ras i Fidjadalen stort sett hvert år. Som regel er det på ettervinteren, tidlig vår, det kommer snø, is, stein og grus nedover lia. Ungene på Fidjastølen fikk ikke lov til å gå nedover dalen på vinteren. Faren for ras var for stor.

Med mye snø og sen snøsmelting, som de siste årene, har det kommet ras sent på våren - i slutten av mai.

Det er ikke alltid rasene når helt ned til stien, heldigvis. Jeg har opplevde på en tur oppover dalen å høre det buldre oppe i lia. Jeg kunne se raset komme nedover, (men det var lyden som var verst…)

Oppe i hytta snakket jeg med noen som hadde gått foran meg. Raset hadde kommet mellom oss. Ikke hyggelig, men heller ikke farlig. Ikke noe av raset nådde stien.
Og når hindringer skal nevnes, må det tas med at turen nedover dalen, kan bli vanskelig og garantert våt, når vannføringen er stor.

Det må være store vannmengder før det blir et skikkelig problem. Elva må gå hvit og over de fleste steinene der hvor Leitesånå møter elva fra Blåstøldalen.
Da kan det være litt skummelt å komme frem omtrent der raset har gått, i elvegjelet rett ovenfor Fidjafossen. Ved ekstreme vannmengder, vil det være umulig å komme fram her. Det har vært så mye vann i elva tre-fire ganger de siste 20 årene…

27.09.2015

Høst og fortsatt folk på Blåfjellenden.

Folk på langtur.

Det er alltid like kjekt å komme til Blåfjellenden. Denne gangen var det spesielt koselig. Det satt 2 par i stua. De hadde kommet fra Flørli. Starten for disse folkene “i sin beste alder” (dvs en god del yngre enn meg), hadde vært tidlig morgen. Båten innover fra Lauvik starter rundt 6.…

De hadde hatt en våt men kjekk tur over heia.

Og de ville ned dalen til Mån/Eikeskog dagen etter. Det er to drøye dager, men to skikkelig fine turer.

Det var ikke så veldig lenge siden de hadde startet med langturene i heia, og de var kommet i mye bedre form av turene - heldigvis. Det hadde ikke vært likeenkelt med en slik tur om formen var som i “gamle dager” - røyk og kaffe gir dårlig kondisjon.

Utenom disse kom det en del folk fra Hunnedalen.

Det ble tidlig kveld - alt i ti-tiden var det stor sett rolig.
Lørdagsmorgen tok de fire tidlig ut. Jeg jobbet noen timer, men alt i tre-tiden kom det folk. Gamle kjente, men sammen med nye hyggelige bekjentskap fra sør. Det ble en kjekk stund.

De ville videre til Langavatn og skulle gå i noen dager.
Det kom også to karer farende, om ikke kjente, så hadde vi vært på hytta sammen tidligere, og en av karene hadde vært turleder i noen år.

Nå ble det oppvask på Blåfjellenden.

Ungdommen manglet heller ikke denne lørdagen. 6 stykk fra Hunnedalen som også ville ned Fidjadalen på søndagen.

Jeg tok ut mot bilen. På vei mot Hunnedalen kom det en god del folk i mot. Det ville bli ganske mange på hyttene den natten. Det var helst familier med unger.
Øverst på heia gikk jeg på mor og to barn. Godt innpakket i det litt sure været - vinden var rett i mot. De satte opp farten for å ta igjen en familie som gikk et stykke foran.

Nesten helt nede traff jeg en gjeng som hadde bestilt senger. De fikk farten opp da de forsto at det ikke var opplagt at de ville nå hytta før 19:00.

21.09.2015

Familier, fjellfolk og noen på langtur.

Høst, farger og folk på Blåfjellenden.


Det er alltid greit å være på Blåfjellenden. Det kommer så mye kjekke folk.

Denne lørdagskvelden var det mange forskjellige typer på tur. Flest i antall var nok familier med unger. Noen hadde bestilt seng, andre ikke, men alle fikk et greit opphold.

Familiene kommer selvsagt gående fra Hunnedalen - og skulle tilbake søndagsmorgen.

Dette gjelder også noen av de som er erfarne fjellfanter. De synes det er greit med en kjapp tur ut og inn - turene trenger ikke alltid være så lange.

Denne lørdagen hadde hytta også besøk fra Danmark. 4 danske drenge på tur i Norge. De hadde tatt runden Sandvatn, Langavatn og nå Blåfjellenden før de - grytidlig, tok ut mot Hunnedalen for å nå ferja hjem.

For første gang, så langt jeg kan huske, kom det også to spreke karer fra Vinddalen via Skåpet og Mikkelshytta. De tok den ruta som antakelig vil bli den kjappeste fra den nye hytta ved Skåpet og til Blåfjellenden.

Slik jeg husker det hadde de brukt nesten 7 timer. Jeg tror de har holdt god fart….

For egen del ble det litt jobbing på lørdagen. Jeg kom tidlig fra Langavatn og hadde litt tid til overs.

Det ble rydding, skifting av boss-sekker, rengjøring av skut og vask av dass.

Skikkelig hyggelig og da få beskjed fra en av gjestene at doen på Blåfjellenden var den reneste hun noen gang hadde sett på en turistforenings hytte.

Det er spesielt kjekt å gjøre en innsats når det blir lagt merke til.

Alle gjestene fikk belønning for strevet med å komme inn. Søndagsmorgen var himmelen nesten skyfri. Det var vindstille - den lille pytten uten for hytten lå speilblank, og lufta var klar som glass. En slik morgen det er mulig å drømme om, men ikke alltid opplever.

Alle må ha hatt en fantastisk tur tilbake i det kjempefine høstværet.

Bestillingssystemet.

En oppsummering.


Før jeg tok ut på fredag, sjekket jeg hva som var bestilt av senger på Blåfjellenden. Alle, bortsett fra en enslig seng, var bestilt natt til søndag.

Siden turen på lørdag bare var nedover Blåstøldalen fra Langavatn, var jeg første mann på hytta, og hadde litt tid før det kom besøkende.

Når jeg er på Blåfjellenden, blir jeg automatisk også hyttevakt, og forsøker å plassere folk på best mulig måte for alle. Her hjelper det selvsagt med 25 års erfaring. (Og erfaringen tilsier at slike “forsøk” av og til blir oppfattet feil - det er ikke mulig å gjøre rett alltid…)

Det kom passelig med gjester. Ikke for mange, selv om jeg helst ser at hytta blir full.

De som hadde bestilt kom sist…

Det laget litt krøll underveis, da jeg måtte fortelle at alle senger på gamlehytta antakelig var opptatt - men at folkene ikke var kommet ennå.

Og det viste seg at noen som hadde bestilt 4 senger ikke dukket opp i det hele tatt.

Siden det ikke var for mange gjester, var det ikke noe problem å få plassert folk, men med 10-15 flere hadde det blitt vanskelig å få alle på “rett” plass.

Det er tid for litt oppsummering av hvordan systemet fungerer i praksis.

1    Selve bestillingen og betalingen går greit. Det er enkelt å få bestilt, og det er enkelt å betale.

2    Det er dessverre ikke alle som “forstår” at prinsippet med “første mann til mølla”, er forlatt. Og de som bestiller har selvsagt ingen grunn til å komme “først”. Det lager av og til litt “krøll” og misstemning når du må fortelle at folk ikke kan ta inn på det tomme rommet,

3    Bestillingssystemet gjør det litt vanskeligere å utnytte rommene på best mulig måte. (Paret som bestiller 2 senger, og som kunne ha tatt inn på et tomannrom, fortrenger en familie på 4 - som må ta til takke med hems - sammen med andre.)

4    Når de som har bestilt, ikke dukker opp før 19:00, blir det også vanskelig å “prioritere” riktig. Hvem har rett på de sengene som plutselig blir ledige?
Denne gang var det enkelt. Delvis fordi det ikke var mange gjester og delvis fordi de fleste forstår at barnefamilier går foran.

Systemet fungere egentlig forbausende bra. Etter å ha hatt det i bruk en stund, er det bare en ting som jeg kunne tenke meg å få vurdert:

Det kunne muligens fungert bedre om tidspunktet for å komme frem ble flyttet til 17:00.

Det er på dette tidspunkter familier normalt kommer frem. Det vil (i hvert fall slik jeg ser det) gjøre at systemet fremstår som “tilpasset” familier. Jeg tror det vil være greit å få “aksept” for en slik prioritering.

Det vil selvsagt hindre en gjeng på 12 fra å komme i 7 tiden og så “overta” omtrent hele hytta - det er det ikke lett å få aksept for.

Kommentarer er kjekt....

13.09.2015

En fristund fra dagliglivets kjas og mas - på Blåfjellenden.

En hyggestund sammen med andre.


Når livet går meg imot, og det unnlater det sjelden å gjøre, tar jeg en tur til fjells.

Et utmerket motto… Og det skal ikke mye motstand til før jeg tar en tur.

Det gjelder sikkert mange andre også, selv om terskelen for tur nok er høyere enn for meg.

I hvert fall treffer jeg mange kjekke folk på Blåfjellenden. Det blir mange kvelder med prat og diskusjoner om mange ting. Det er skikkelig hyggelig, og noe jeg ser fram til.

For broderen er det å sitte på terrassen med cognac (i tørt vær) eller whisky (når det regner - den tåler vann.) og en god sigar, et av livets små høydepunkt. Da er det tid for meditering og tilbakeblikk. Om ikke heller bare å se ut over Fidjadalen, uten å tenke på noe spesielt i det hele tatt.

Med få gjester blir det ofte til at vi alle sitter rundt bordet og prater sammen. Ofte blir det snakk om hva vi gjør eller jobber med. Det blir selvsagt også diskutert forskjellige stier og hytter. Og fortalt historier.

Alltid rolig og uten at noen bruker de helt store ordene og volum.

Det blir ofte en fristund fra det daglige. En helt annen opplevelse, litt utenfor hverdagen. Det tror jeg de fleste har godt av og trenger.

Og omtalte utsikt nedover Fidjadalen er en god grunn til å ta turen til Blåfjellenden.

Fredagskvelden var nettopp en slik kveld, med god prat og rolig samvær. Takk til alle gjester

En nødvendig tur til Blåfjellenden

En vanlig tur, men for å hente gjenglemte ting.


Forrige tur endte med at jeg sprang i fra både mobil og jakke. Hvordan jeg klarte det er et mysterium..…..

Nå hadde vi også “ærend”. Siste gang ble det satt inn et litt midlertidig dørhåndtak i inngangsdøra på hovedhytta.

Det ville ikke gå lang tid før dette midlertidige tiltaket, gikk i stykker.

Vi hadde derfor med et nytt sett dørhåndtak.

Det må være et resultat av alderen. Jeg kom ikke på dørhåndtaket før jeg var på vei oppover mot Hunnedalen, Heldigvis var mulig å få tak på et sett dørhåndtak. Det betød 20 minutt forsinkelse, men heldigvis er broderen forståelsesfull.

Det tar ikke lang tid å skifte et håndtaksett. Spesielt om de gamle skruene ikke blir kastet, men tatt vare på.

Jeg fant disse blant alt rotet i verktøykassen.

Og da gikk det greit og raskt.

Både jakke og telefon lå nøyaktig der jeg hadde gått fra disse.