27.11.2013

Året på Blåfjellenden.

Takk for i år.

Da står desember for døren med alt det medfører av ståk og stress.  Det er selvsagt fortsatt mulig å komme seg inn til Blåfjellenden, men for min del må det vente til det er skiføre.
Jeg pleier normalt ikke å være inne på hytta i desember (ikke alltid i november en gang), og første skituren blir om regel i slutten av januar.
Det er folk innover, men ikke mange. Pinnekjøttgjengen som er innover første helg i desember, holder sikker fortsatt ut.
Om det blir besøk i julen, gjenstår å se. Det er ikke alltid været tillater å komme innover (eller tilbake).

Selv i februar, med sola litt høyere på himmelen og dermed varme inn vinduene, kan temperaturen inne i hytta være godt under null ved ankomst.  Da tar det tid å få varmen i hytta. Og sengene med dyne og pute er steinkalde. Jeg tror det beste er å ha med sovepose om noen tar innover.
I desember og januar, kan det sikkert være ennå kaldere, og mørkere.  Det er ikke mye sol som når ned til hytta midt på vinteren. 
Og det er muligens tid for et lite tilbakeblikk på året som har gått.  Vinteren 2013 var skikkelig bra. Med mye godt turvær.  Jeg var innover på ski første gangen i slutten av februar.  Og kom meg inn til hytta totalt 5-6 ganger gjennom vintersesongen.

Det som huskes best er betongføret. Jeg tror det ble å gå på beina ned deler av bakken hver gang. Det går kjappest, og det er også mindre sannsynlig at eggene knuser, om bakken tas på beina.
Påsken var fantastisk, med et strålende vær og nok snø. Og så må det tas med at vi serverte 40 komlemiddager på skjærtorsdag.
Sommersesongen startet i slutten av mai. Litt tidligere en ”normalt”.  Været i sommer var også bedre enn året før, som omtrent regnet bort. Det var nedbør sommeren 2013, men også mange gode, tørre og solrike dager. Men det ble ikke mye bading.
Som vanlig var det en god del utlendinger innom hytta. Litt mer besøk enn før fra gamle østblokkland. Og ikke alle disse besøkende har helt peiling på ”det norske systemet”, men ønsker normalt å gjøre tingene mest mulig riktig.
Som alltid kommer det en hel del besøkende til Blåfjellenden, som er på sin første fjelltur.  Det er både kjekt og inspirerende å ta i mot slike folk.  Mye på grunn av at det gir anledning til å ta fram gode minner fra min egen første tur til hytta.  Jeg håper de fleste får tilsvarende gode minner fra sin tur.
Og det er alltid svært hyggelig å få besøk av folk jeg har truffet tidligere. Dette året har det blitt en del. Og takk for det. Det gir ofte hyggelige kvelder og stunder på hytta.
 Høsten ble lang. Siste turen innover var i begynnelsen av november. Litt trist og vemodig å stå på terrassen, se utover Fidjadalen og ta farvel med hytta for året 2013. (Med lua i hånden. Det må skje i høytidlige former.)
Et år er gått. Sola snur om ikke så lenge, og det vil igjen gå mot lysere tider. Og forhåpentlig et nytt år på Blåfjellenden.

18.11.2013

Dugnadsarbeidet på Blåfjellenden 2013

Oppsummering av hva som er gjort i løpet av året.

Med tanke på at jeg har 31 overnattinger på Blåfjellenden dette året, er det egentlig lite som viser igjen av timene som er brukt.
Og det er ikke så merkelig. Mesteparten av innsatsen har gått på å holde hyttene og – ikke minst – dassen i brukbar stand. Og det viser kun til neste gjest kommer inn dørene.
Men jeg bruker så pass mye på renholdet fordi det gir gjestene lyst til å komme tilbake til hytta. Og jeg får en del tilbakemeldinger som går akkurat på dette.  At jeg også serverer kaffe til gjestene når jeg er på hytta, gjør antakelig også sitt. At jeg også skifter tørkehåndkle og vaskesvabrer er en del av jobben, men her tar jeg disse med hjem og vasker i maskin.
Nå er jeg ikke alene om å legge ned timer og arbeid på hytta. Dette året har jeg vært så heldig å få med Egil Seldal noen ganger, og det har gitt nytt lys i skuten på begge hyttene, bedre lys på kjøkkenet i gamlehytta og lys på dass.
Bestyrerinnen er en viktig medspiller. Uten henne hadde det så avgjort ikke blitt komler til 40 stk på Skjærtorsdag.  Hun bidro også aktivt med vask og grundig rengjøring av begge hyttene i forbindelse med vårt opphold i påsken.
Det er som vanlig skiftet sengetøy. En jobb som tar noen timer. Det må også ofte legges på flere ganger da, enkelte tar av, men ikke på….
Brua ble lagt ut – for siste gang. Det er nå en permanent bro over Leitesånå, og bra er det.  Dette er nok den største ”forbedringen” dette året.
Hytta hadde besøk av to kjekke jenter som var utsendt av STF. De tok en grundig omgang på hytta, og i tillegg fikk de malt en del av byggene. Det ble også malt nye T’er nedover Fidjadalen. Det trengtes.
Helt på slutten av sesongen fikk jeg anledning til å legge ut lemmer i myra på andre siden av Leitesånå. Det skal bli spennende å se hvordan de ”tåler” vinteren og vårflommen.
Jeg har også gjort noen små forbedringer i stien mot Hunnedalen, og forhåpentlig blir det nå lettere å unngå å tråkke til kness i sorpa enkelte plasser.
Alt i alt et år uten de store endringene – utenom ny bru – og med et besøk på det normale.
Nå blir det å planlegge neste år, og sørge for at utstyr og materiell til forbedringene i 2014 kommer på plass.  

06.11.2013

Termos gjenglemt på Blåfjellenden.

Noen som savner en termos?

Noen må savne en termos. Ingen kostbar ting, men den koster fort et par hundre kroner og om noen savner denne, så ta kontakt.
Og som det står i overskriften ”termos” i betydning veskebeholder som holder innholdet varmt/kaldt.
Men det er også et produkt/selskapsnavn. Da er det THERMOS med en ekstra H.
Greit med termoser, men jeg må ha en for meg selv. Har det vært kaffe på en termos, er den ubrukelig for varm te. I hvert fall ikke uten grundig rengjøring.
Jeg bruker mindre og mindre termos, og har erstatt denne med en aluminiumflaske med trekk.  Trekket holder saften varm, og den er da normalt drikkendes ved pausen midt på dagen.
Og det blir glemt en del ting på hytta. Det er flest plastkopper og slikt billig turutstyr, men også dyrere ting som telefoner og liknende.
Det ligger en god del klær igjen, helst sokker og håndklær, men også en del bluser og annet tøy.
Ta kontakt om det er noe du savner, så kan jeg muligens ta en sjekk på hytta.

04.11.2013

Blåfjellenden med godt besøk en novemberhelg.

Ikke ”stinn brakke” akkurat, men godt besøk.

En god del folk våget seg ut i høst/vinter været for å besøke Blåfjellenden denne helga.
Det hadde ikke vært en kjeft inne siden sist søndag, og da var jeg alene fra lørdag til søndag. Derfor hadde jeg ikke tro på stort besøk i denne helga. Nå var nok værmeldingen (spesielt på Storm) bedre enn i forrige uke.
Ved ankomst til hytta fredagskvelden, viste jeg at jeg i det minste ville få besøk av et par. Jeg hadde passet på turen innover. Og jeg var bare så vidt ferdig med å lage te, etter å ha hentet vann og fått skikkelig fyr i peisen, da de kom.  Vi fikk et par hyggelige timer, mens det langsomt ble varmere i hytta. Og rett før termometeret nådde 20 grader dundret det i døra og inn kom det tre karer fra Egersund.

Både paret og Egersundfolkene var ikke helt sikre på hvor ferden ville gå dagen etter. Men de var alle innstilt på at det måtte bli en langtur søndag.
Lørdagens tur til Langavatn og muligens videre til Sandvatn for de tre karene må ha vært en skikkelig fin tur i godværet. Men søndagens tur ble nok en helt annen, med sludd og vind.

For meg som ble igjen på Blåfjellenden, var det å gå i gang med litt indretjeneste. I finværet lørdag, burde jeg nok ha gått tur, men jeg hadde bestemt meg for å ta det med ro.

Litt utpå ettermiddagen lørdag kom det en kar sammen med sønn og kamerat av sønnen.  Begge rundt 11 år gamle.  De yngste syntes nok det hadde vært en lang tur inn, men det tok ikke lang tid før det var full gass.  Vi fikk noen hyggelige timer med prat om hei og turer. Gutten spurte om det meste, og ønsket å vite hvordan ting ble gjort.

Senere kom det to gjenger, 4 stykk fra Flørli – som hadde hatt en fantastisk tur i det fine været, og en gjeng ”utlendinger” fra oljemiljøet i Stavanger.  Det ble snakket mye engelsk den kvelden.
Det ble litt firmafestopplegg en stund, men tingene tok seg greit inn og alle var i seng i god tid før 11.
Alt i alt var det mer enn 20 overnattinger denne helga, og det må sies å være et bra belegg i november.

28.10.2013

Flere små forbedringer på stien mellom Hunnedalen og hytta.

Flere gangveier

I fjor omtrent på samme tiden (en uke før) hadde jeg en runde der jeg prøvde å legge til rette stien mot Hunnedalen.  I år ble det anledning til å få gjort noe mer.
Og i tillegg hadde jeg litt bedre grunnlag for å få til brukbare løsninger. Litt rart det der. Erfaring er greit å ha når ting skal gjøres.
De sorpehull jeg gikk forbi i fjor har bare blitt dypere og bredere. Det er absolutt behov for å få på plass noen greier som gjør det litt enklere å passere.
Og greier var det mulig å produsere på plassen. Under nye hytta ligger det, og lå enda flere, trykkimpregnert material, som er passe tykk til å lage gangveier av.
Når det i tillegg er skruer og drill, er det enkelt å få laget noen gangveier som så kan plasseres på strategiske steder.
Det tok litt tid før jeg kom i gang. Haugen med planker under nyehytta er stor og de brukbare materialene var selvsagt underst. Men etter mye svette – og litt banning, det er trangt under hytta, kom materialene på plass.

Været på lørdag var ikke bra, det både regnet og blåste litt. Litt surt.  
Men heldigvis var det mulig å arbeide med gangveien innendørs i skuten på gamlehytta.
Det tok i grunnen mindre tid en det jeg trodde vil gå med å produsere et antall gangveier.  Det tok vesentlig lengre tid og var mye tyngre enn jeg trodde å få de på plass i sorpehullene. Og i tilegg var det siste en heller våt affære.
Så nå får vi se om de ligger på plass til våren, og om det er mulig å få produsert opp noen flere gangveier. Plasser å legge disse mangler det i hvert fall ikke.
Men det var et hekkans slit å få de på plass.

Senhøst –før snøen – men likevel folk på Blåfjellenden

En hyggelig kveld med stearinlys og fyr på peisen.

Denne helga var litt spesiell. Det var 8 personer på Blåfjellenden natt til lørdag, men bare en natt til søndag. Normalt er det mest folk på lørdagskvelden. Og jeg er en del alene på hytta på fredagskvelden, omvendt denne gangen.
Så pass sent på året er det ikke mange som tar turen innover heia. Denne fredagskvelden var vi en fin gjeng.  Det var to par på hytta, og far med sine to voksne døtre.

Det blir alltid litt snakk om felles kjente, denne gangen var en av jentene mor til tre hyggelige jenter som jeg hadde vært sammen med på Nilsebu.  Kjekke jenter, og som jeg håper hadde et fint opphold på Nilsebu, slik som vi hadde det på Blåfjellenden på fredagskvelden.
Det er, etter min mening, et spesielt trekk ved hyttene til STF at du blir fort kjent med de andre på hyttene, og at det er bare kjekke folk i heia.
Denne kvelden var intet unntak. Praten gikk, og alle var med. Det er en fin måte å bli kjent med folk på.  Nå har vi alltid noe felles, nemmelig fjell, turer og hei. Denne gangen var i så måte intet unntak.
Det er skikkelig kjekt å høre om andres turer og hvilke erfaringer de har gjort på hytter og ruter.
I noen tilfeller nyttig, det er greit å kunne si noe om både ruter og hytter når noen spør, og ikke da bare ut fra egen erfaring.  Spesielt når det gjelder hvor lang tid de forskjellige turene tar. Her er det forskjell, noen går fort og andre noe senere.

21.10.2013

Nybegynnere og grøtekspert

Med hodelykt til hytta og godlukt fra kjøkkenetmorgenen etter.

Høsten er tydeligvis tiden for å starte å gå i heia. Både denne uken og forrige uke var det noen som var ute på sin første tur. Så lenge været er som i disse helgene er det problemfritt. OM ikke mørket kommer på.
Og finne fram i mørket fikk jenten som kom inn rundt ½ 9 erfare. De hadde startet litt sent fra Hunnedalen, og blitt spurt om de virkelig skulle inn til hytta. Med hodelykter gikk det greit.
Jeg må innrømme at jeg var litt imponert over at de fant fram i mørket på en ukjent sti –første gangen de er på en skikkelig fjelltur.
Men som de sa: de måtte gå tilbake å finne stien noen ganger.  Til forskjell for en del andre som bare buser på – lengre ut i myra. Som nesten alle andre på sin første tur til Blåfjellenden, det er en lengre og tyngre tur enn ventet. Spesielt bakken ned til hytta tar ofte på kreftene og knærne.
Jentene var greie å ha med å gjøre. Vi fikk en koselig kveld i peiskroken. Det ble diskutert løst og fast, og spennvidden i praten var stor.
Etter en lang tur og så varmen i peiskroken, det ble en tidlig kveld.


Nå var jeg ikke alene med disse jentene, det kom også en enslig jente gående. Vi hadde vært på Blåfjellenden sammen tidligere.
 Hun kunne det meste om ernæring og trening, men mente selv at det var grøt hun kunne.  Nå er nettopp havregrøt en gjenganger til frokost på hyttene. Skulle noen ha interesse av å lære mer om, ja  grøt altså, så vil jeg anbefale å ta en titt på bloggen : http://chassi.blogspot.no/
Jeg spiser gjerne grøt selv også, men ikke på hyttene – jeg tenker oppvask. Men havregrøt med kakao luktet skikkelig godt. Se oppskriften og  ”brukerveiledning” : http://chassi.blogspot.no/2012/10/happy-porridge-party-day.html
60 gram havregryn
1 stor ss kakao
1 scoop proteinpulver
1/2 ts salt
Noen dråper stevia
1 ts chiafrø

14.10.2013

For første gang på Blåfjellenden

En hyggelig gjeng

Det hender at oppholdet på hytta blir ekstra koselig. Dette skyldes selvsagt folkene som er på hytta.
Denne helga ble det usedvanlig greit. Og jeg håper at de andre besøkende syntes det samme.
Blåfjellenden er ofte den første hytta som blir besøkt av vordende heietravere.  Slik var det for meg og det er fortsatt nye folk som dukker opp. Denne helga ble vi møtt av fire godt voksne, og et skikkelig pent dekket middagsbord. Ikke til oss men for de fire. De var på sin første tur (eller mer korrekt for noen av de: første turen som godt voksne.) De laget virkelig god stemning i hytta. At vi hadde felles kjente, gjorde det også enkelt å få rette kontakten.  De hadde i hvert fall ikke vanskeig for å finne seg til rette, og jeg tror de følte seg som ”hjemme” fra første stund.
Nå mener jeg at Blåfjellenden er det perfekte sted – punktum. Men muligens også for ”ferskinger”.
Det er riktignok langt å gå for å hente vann, det eneste minus jeg kan komme på. Ellers er det meste enkelt. Det er en god del rom, og om ikke ankomsten er etter mørkets frembrud, som for noen på fredagskvelden, så er det ofte mulig å få et rom for seg selv.
Hytta er også praktisk innredet, og minner mye om en ordinær privat fjellhytte. Det er en kjøkkenkrok, som fungerer om det er 4 personer, men som vi også har laget mat til 40 personer i.
Spisebordet er stort nok. Det tar 12 personer og dette holder i de fleste tilfellene.  Peiskroken er den rette plassen for samtale og drøs.  Det kan selvsagt bli varmt, men til gjengjeld fort oppvarmet om vinteren.
For førstegangsbesøkende er det likevel utsikten som imponerer. Jeg kan ikke komme på noen hytte som har bedre utsikt fra stuevinduet.
Men utsikten er bare en liten del av oppholdet. Det er lett å finne fram på hytta, tingene ligger der de bør, og som tilsyn prøver jeg å få rene tørkehåndklær dopapir og utstyr på plass.
Renholdet er et svakt punkt. Her skal jo gjesten selv ta det daglige renholdet, med vask og rydding, men det blir dessverre alt for ofte ”glemt”.
Det er ingen grunn for ikke å ta turen til Blåfjellenden

09.10.2013

Haukugle ved hytta

Haukugle

Foto: Ø. B. Johnsen
Det hender vi ser rovfugl ved hytta. Ørnen svever normalt høyt oppe, men falk har det hent vi ser helt i nærheten.
Denne gangen fikk vi besøk av en haukugle. For meg en ukjent ugle.

Vi var i tvil om hva slags fugl det var. Ugle ble vurdert, men vi valgte å tro at det var en dvergfalk. Så feil kan man ta.
Eksperten er ikke i tvil. Haukugle.
Jeg husker spesielt en gang at det ”sto” en falk rett utenfor vinduet.  Den hang i lufta, og var ikke lenger fra vinduet enn at jeg syntes det kunne være mulig å strekke ut armen etter fugelen.
Denne helga, satt det en fugl på uthustaket. Og denne gangen fikk broderen tid til å ta et bilde.
Det er ikke ofte at interessante fugler sitter stille så lenge at det er mulig å få -selv et dårlig – bilde.
Det ble litt frem og tilbake, Med oppslag i diverse bøker og sammenlikning.
Men vi tok feil.
Kopiert fra Wikipedia: Dvergfalken er utbredt over det meste av Norge, fra kyst til snaufjell. På Vestlandet hekker arten fåtallig. Beste hekkeområda finner fuglen i frodige område i bjørkebeltet nær vatn og vassdrag.

08.10.2013

En liten oppdatering - hvor mange gjester blir det i år.

Besøket så langt i år.

Det har værmessig vært et godt år. Så langt har vi hatt en god del helger med turvær, og det viser egentlig igjen i besøket.
Men det er svært vanskelig å bedømme totaltallet mot tidligere år. Jeg tror totaltallet er noe mindre enn det har vært de siste årene, men nedgangen for Blåfjellenden er forhåpentlig mindre enn for en del andre hytter.
Og her konkurrerer Blåfjellenden selvsagt med Sandvatn, Langavatn, Tomannsbu, Taumevatn og Viglesdalen.
Jeg har også et inntrykk av at det har vært flere ”utlendinger” enn i tidligere år. Dette skyldes at i tillegg til de vanlige fra Nederland, Tyskland og Danmark, er det kommet en god del fra østeuropa, som Polen og de baltiske landene.
Vintersesongen ga et litt høyere antall overnattingen enn det som har vært vanlig. En god start.
Sommersesongen startet ikke svært tidlig, men i forhold til året før, ble det bra. Det var egentlig full fart fra juni. 
Utviklingen med at besøket sprer seg ut over i uka, fortsetter. Denne høsten har jeg for eksempel ikke vært alene på noen overnattinger, og da har jeg vært inne på torsdagskvelden noen ganger. Dette har gjort at flere opplever Blåfjellenden på en ”positiv” måte.  Det er ikke alltid like enkelt eller kjekt når det er opp mot femti mennesker i hyttene samtidig.
Ikke desto mindre, har vi en god del ganger fått høre at det ”var helt fullt” når vi spør om det var mange på hytta.
Det er en stund til fasiten for besøket kommer, og det skal bli spennende å se….

01.10.2013

Risen i Fidjadalen

En historie om trollet i Fidjadalen.

At det er hulder i Fidjadalen, er kjent fra gammelt av. Sønnen på Fed skal ha giftet seg med en som bodde i Huldrehaugane. Og det er fra disse ”underjordiske”, velstanden på Fed kom fra.  Det ble fortalt at de på Fed produserte så store mengder smør at når bonden kom til byen med smøret sank prisene. Og når han slaktet sau om høsten, så ble de slaktede sauene lødd opp som vedskier. (At det i skattelikningen står ”utarmet” er selvsagt bare en påstand for å spare skatt.) 
Risen har jeg derimot ikke hørt om fra andre.  Men opp gjennom årene har han forsøkt å hindre ferdselen i dalen.
Han liker ikke folk, og antakelig meg mindre enn andre.
Turen opp dalen var i mange år den første langturen på våren. Disse turene på vårparten liker ”risen” dårlig. Han forsøker å stoppe ferdselen.
Til å begynne med lempet han store steiner midt i stien.  De ligger nede på sletten på Fed, og stien går tydelig under steinene. I dag går stien til steinen, så rundt før den fortsetter på andre siden.
Da dette ikke virket gikk han over til å slenge litt mindre steiner ned i småurene som må passeres.
Et par av disse litt mindre steinene, er plassert slik at de lager sperre der stien gikk mellom store steiner. Det er nå nødvendig å ta et ekstra klatretak for å komme over.
Men vi kom da over uansett.
Da dette heller ikke virket, sendte han ned noen brede ras, med stein, trær og greiner, og som gikk tvers over stien. Flere samme året, for riktig å være sikker på at nå ble det ikke mer folk opp dalen.
Men slikt er ingen hindring for heietravere på vei til Blåfjellenden. Det er en del stein som er kommet ned fjellsiden opp gjennom årene.
For et par år siden i mai, gikk jeg oppover. Det virket som om risen endelig hadde gitt opp. Ingen nye ras, ikke noen steiner i stien, og ingen nye hindringer i urene.
Da romlet det oppe i fjellsiden. Det brakte og buldret, og ned kom det et ras. Nå nådde ikke raset stien denne gangen, men jeg hadde et par før meg i stien, og da jeg kom opp til hytta, kunne de fortelle at raset hadde gått mellom oss.
Selv dette hindrer selvsagt ikke ferdselen.
I år fikk jeg først anledning til å ta en tur i dalen sent i september.  Da hadde trollet hevet store steiner midt i stien, sent flere ras nedover som også gikk over stien, og igjen laget noen nye hindringer der stien er på det smaleste.  Alt på en gang.
Men jeg kom da opp og ned dalen denne gangen også.
Nå har han holdt på i over 20 år.  Steinen i stien er blitt mindre og rasene noe smalere. Kan det være at han holder på å bli gammel, som meg.
Og om du ikke tror på risen i Fidjadalen, så er det bare å ta en tur og se på både de store steinene, rasene og hindringene i urene. De ligger der og hindrer ferdselen. Om du får øye på risen, gi meg en tilbakemelding.


23.09.2013

Gamle kjente.

Denne uka var det besøk av ”gamle kjente” på Blåfjellenden. I vinter var det en gjeng ungdom som drev med nedoverkjøring i bakkene rundt Blåfjellenden.
Det går helst godt, men for meg som amatør så det litt ”vilt” ut. Noen av disse karene dukket opp på skjærtorsdag, og fikk da selvsagt smake komlene.
Denne helga kom de sannelig på besøk igjen. Og et par gikk den lange veien fra Lortabu til Blåfjellenden. Det er en tur som lett tar 6-7 timer.  Det ble sagt at paret startet kl 15:00, og med 6 timer, blir klokka 21:00 før beregnet fremkomst. Mørket kommer sigende fra 20:30 på denne tiden. Nå kom paret noe før 21:00, men ikke så veldig lenge før det ble mørkt.
En lang tur.
Gjengen benket seg inne i kroken, og det ble funnet fram snop og flytende. Diskusjonen gikk livlig på kvelden og jeg håper gjengen hadde en like grei kveld som meg.
Takk for besøket.

Renhold og sånt.

Noen er ikke redde for å bli skitne på fingrene.

Denne uka kom jeg inn til hytta på fredagsettermiddag. Det hadde vært en klasse på besøk. De hadde forlatt hytta torsdag.
Og ikke i en forfatning som jeg hadde godkjent. Det var alt for mye rusk og rask rundt om til at de hadde tatt renholdet seriøst. Det var også gjenglemt en del ting. I tillegg hadde ”noen” tatt av sengetøyet, og selvsagt ikke lagt det på igjen.
Sengetøyet er tatt på for å spare dyner, puter og madrasser. Det skiftes en gang i året, og det er på for å beskytte nettopp putene, dynene og madrassene. Det er selvsagt meningen at besøkende skal bruke sovepose eller lakenpose.
Putene, Dynene og madrassen ville fort bli skikkelig skitne om det ikke var for sengetøyet.
I tillegg er det merarbeidet med å få det på plass igjen. 
Litt i kontrast til skoleklassen kom det på fredagen kjentfolk.  Gammel landslagspiller i håndball, tidligere ansatt i politiet, og nå en kjent advokat. Han deltok selvsagt i renholdet på lørdgsmorgen.
Og  var ikke redd for å bli skitten på fingrene.
Han tok dassen.
Nå er det ikke så veldig ofte dassen blir tatt av gjestene. Dette er en oppgave som oftest blir ”glemt”.
Det er derfor kjekt å kunne fremheve en som gjorde en innsats.  Godt jobbet – og takk for innsatsen.

16.09.2013

Høst

Det er høst i heia. Grønnfargen forsvinner og blir erstattet med rustfarger og brunt.
Men rognbærene er ikke modne, og blir det vel heller ikke. Høsten er ofte en travel tid på hytta. Det er en del klasser innover og det kommer ofte store følger i helgene. Er været godt, kan det bli en del folk.  Dette har endret seg litt. Før var det spesielt natt til søndag det var mye folk. Nå har besøket spredd seg på flere dager, og selv midt i uka er det normalt folk.
I gamle dager var det opp mot 60 på hytta en fin høstdag. Nå har vi ikke mer en 50 på begge hyttene på de beste dagene.
At folk oppfatter 50 stk som ”fullt” er en annen sak.  Men etter min mening er det ikke ”fullt” før det ligger folk på madrasser i stua og benkene begynner å tas i bruk. 
Andre høsttegn er at sauene er tatt ned fra fjellet. Det er kommet opp brøytestikker i Hunnedalen.
Det kan ikke være så veldig lenge før de første snøfnuggene kommer dalende.
Det er fortsatt en og annen linerle som flyger rundt, men stort sett er småfuglene reis på chartertur til syden. 
Det er i tiden fremover at det vil vise seg om det er nok ved og lys på hytta. Det er i de mørke og kalde kveldene slike ting blir brukt.
Det er ikke sikkert at alle sauene er blitt med nedover. Noen blir igjen, og skal fanges opp av ”ettersankingen”. Skulle noen se sau i heia, spesielt ute i oktober, så er bøndene takknemlig for å få beskjed.

09.09.2013

Litt mindre vassing i myra mot Sandvatn.

Planker i stien.

For et par år siden forsøkte jeg å gjøre det enklere å krysse myra rett nedenfor hytta. Det gjelder på stien mot Sandvatn. Her er det surklemyr det meste av året, og det er lett å bli våt i skoene. Det er opplagt ikke et sted for bare joggesko. De første lerkeplankene fløt vekk i vårflommen.  Det måtte med andre ord finnes en annen løsning.
Turistforeningen har ”masseproduser” en standard gangvei.  Den er tre planker bred og ikke for lang. Den passer antakelig inn de fleste plassene.
Inge Marton hadde kjørt inn en 20-25 lemmer i vinter. De lå i en dunge et stykke fra myra. Jeg hadde selv bedt om at han la de over myra. Dette for at disse ikke også skulle flyte vekk.
Denne helga fikk jeg anledning til tilbringe flere dager på hytta.  Det ville passe godt å få lagt ut disse lemmene i myra. Noen må gjøre jobben, og denne ”noen” ble da meg. 
Heldigvis at jeg hadde satt av flere dager til jobben. Fredagsettermiddag kom regnet – i bøtter. Det surklet og rant over alt. Ånå steg med over en halvmeter i løpet av en time.
Før jeg kunne begynne på selve jobben måtte lemmen på plass i myra. Det ble å bære til kanten av myra, så legge ut lemmer til der de skal være, og til slutt ta opp opp bære  på plass de jeg hadde brukt til å gå på.
Ting tar tid, og det var tungt arbeid, men lemmen kom på plass.
Det tar litt tid å finne rett plass for ”greiene”.  Og etter de er kommet på ”rett” plass må det en del finjustering til.
Og så var det å ta fatt på jobben med å feste lemmen til pinner som ble slått ned i myra.
Heldigvis har jeg aggregat på hytta, og heldigvis hadde ingen brukt opp bensinen til å lade mobilen.
Det er enklere å feste med skruer enn å slå inn lange spiker med en hammer. 
Jobben var gjort på lørdagsettermiddag. Om resultatet ble bra får andre vurdere. Det er i hvert fall mulig å gå tørrskodd over deler av myra.
Jeg er nesten sikker på at kommentaren kommer til å gå på noe sånt som: ”men hvorfor er ikke hele myra ordnet?”.
Det kommer, men ikke så brått.
Det ble offisiel - høytidlig - åpning lørdag. 3 karer som kom fra Hunnedalen på fredagen ville til Sandvatn på lørdag. De fikk være de første til å ta i bruk den nye stien. Sermonien ble selvsagt foreviget. 

Sola VGS Idrettslinja på besøk.

Det er en del skoler som benytter rutenettet til Stavanger turistforening til klasseturer.

Denne uka hadde det vært to klasser innom. Torsdag til fredag var det idrettslinja på Sola VGS som var på tur. Opp mot tredeve elever og lærere.
De hadde tatt i bruk hemsene på begge hyttene, men det var fortsatt god plass til andre gjester, og vi ble noen stykker.



Vi "voksne" samlet oss i annekset, mens ungdommen fikk utfolde seg i hovedhytta. Og det foregikk ikke lydløst. Det ble for egen del en hyggelig kveld. Og jeg tror ungdommen også syntes det hadde vært en fin kveld.

Det ble uansett rolig relativt tidlig, og ikke noe bråk utover natta i det hele tatt.



Morgenen etter gjorde elevene en fin innsats for å få hytta i god stand. Det manglet vel litt på at alt ble gjort "etter boka", men det skyldes ikke vilje til å stå på, men mer kunnskap om hvordan det skal gjøres. Her skylder jeg på min egen generasjon. Vi har ikke vært flinke nok til å vise hvordan tingene skal være.

Og typisk nok, noe ble glemt igjen. Det lå noen sokker, vanter og småting da klassen forlot hytta. (Men det kan like godt være noen andre som har glemt dette.)

02.09.2013

Hvor mye betyr det?


Kjøkkenhåndkle

Dette er en av de små tingene som jeg følger opp. Det blir å ta med en bunke kjøkkenhåndkle hjemmefra, og ta ned for vask på vei hjem. Jeg er litt usikker på hvor mye slike ting betyr for de besøkende og for hvor mange som besøker hytta. Jeg har en liten mistanke om at dette også er en av de tingene som ikke viser igjen når det er i orden, men som gjør at hytta får et bedre rykte om det er greit.
Det har hendt at det har kommet opp tørkehåndkle av lin med fint brodert H. Dette er arvegods etter svigermor, og antakelig anskaffet en gang i femtiårene. Bestyrerinnen er ikke veldig begeistret.

Men uten om det har vi tørkehåndkle i hauger og lass. Det blir en del vasking og bæring. Etter en tids bruk blir de jo grå. Dette kan jeg ikke gjøre noe med - jeg klorer ikke hjemme, og vask på 90 grader får være godt nok.

Det er jo meningen at gjestene selv skal stå for renhold, og dermed vask av tørkehåndkle. Det hender at jeg finner nyvaskede håndkle til tørk på snora. Den innsatsen er det bare å takke for. Det blir også en del utskifting, slik at jeg kjøper nye hvert år.
De siste er kjøpt inn på IKEA til 5 kroner stykket. Et godt kjøp slik det ser ut for meg.
Av og til får jeg en litt ubehagelig overraskelse. Det hender håndklærene ser ut som om de er brukt til å tørke skoa med.
Jeg var inne på hytta på søndag. Da tok jeg med en skikkelig bunke med skitne håndklær. Det var bare rene som hang igjen.
Fredag var jeg tilbake på hytta og det var brukt mellom 15 og 20 håndklær og noen så fæle ut. Det hadde vært en gjeng fra en "høyere undervisningsinstitusjon" på besøk, og de hadde tatt for seg av bunken med rene tørkehåndkle. Om det var denne gjengen som hadde brukt alle håndklærene, kan jeg ikke si, men de må uansett ha brukt noen...

 

01.09.2013

Jenter i fjellet

13 på en gang.

På vei inn mot hytta, blir jeg ofte fortalt at jeg bør skynde meg for det er jenter på vei innover.
Nå har jeg vært gift i for mange år til å ta slike "oppfordringer" alvorlig, men det er faktisk mange jenter - i alle alder - som sammen går på hytte til hytte tur.

Fredagen var jeg alene med 13 jenter på hytta.

7 av jentene, som var fra Flekkefjordområdet, var sammen på tur. De kom en stund etter meg. Og skulle ta en skikkelig dagstur dagen etter. Planen var å gå over Stutaheia og videre til Lortabu. Hvor de skulle bli plukket opp.
Det var en del vind og regn om natten. Det kunne se ut som om været ville bli bedre ut over dagen. Og jentene tok ut på sin langtur. Jeg fikk beskjed senere at jentene hadde klart å gå fra Blåfjellenden til Lortabu på 5 timer. Det er imponerende kjapt.

Besøk fra SØR

Hyggelig møte på veien.

 
På vei inn til hytta fredag, møtte jeg to hyggelige herrer. Og naturligvis ble det tid for en liten prat.
Det viste seg at disse herrene, var fra sørlige områder av Norge. Og på tur i Frafjordheiene.
Denne dagen hadde de gått fra Langavatn og skulle til Hunnedalene. En god dagsetappe.

Dette var folk som hadde tråkket noen stier før. De hadde hatt tilsyn med en ubetjenet turistforeningshytte, og kjenkjente en "kollega". Det ble kjapt spurt om det var "tilsynet" som var på vei inn. Hyggelig det.
Det ble en liten prat rundt tilsyn, merking og stier.
Men tiden går fort, og det ble kaldt i trekken. Jeg fortsatte ned til hytta og karene på sin vei mot bilen.

Savnet funnet på Blåfjellenden

Et søk etter forsvunnet jente.


Fredags ettermiddag snakket jeg med to jenter på Blåfjellenden. De hadde planer om å gå til Langavatn, sammen med en tredje jente- Hun hadde fortsatt opp til Langavatn alene.
Planen var å fortsette til Sandvatn lørdag. De to andre ville returnere til Hunnedalen på grunn av et vondt kne.
Søndagsmorgen så jeg at den tredje jenta var etterlyst. Hun hadde ikke kommet frem til Sandvatn, og de som hun skulle møte, hadde etterlyst henne.

Det var folk ute i heia hele natt til søndag, men da været lettet så pass at helikopteret kunne delta i letingen, ble jenta oppdaget på Blåfjellenden.
Hun hadde tatt ned til denne hytta i stede for å gå til Sandvatn.

Så endte denne historien også bra. Heldigvis.

Det er sånn omtrent en aksjon i året rundt Blåfjellenden. Som oftests går det godt og folkene som ettersøkes blir funnet i god behod. Så også denne gangen.

25.08.2013

EN ETTERLYSING

Kjenner du noen av disse personene?

Gjenglemt kamera på Blåfjellenden.


Denne uka ble det en kjapp tur inn til hytta på søndag og retur samme dag. En grei tur i fint vær og med gode forhold.

På annekset fant jeg et kamera, som jeg antar eieren ønsker å få tilbake. Jeg fant kameraet i vinduskarmen, og det kan godt være at det har ligget noen dager. I fjellet er jo folk stort sett ærlige.

Ut fra bildene kan det se ut som om eieren av kameraet har tatt turen til Sandvatn og videre til Blåfjellenden. Hvor turen gikk her fra, kan jeg naturlig nok ikke si noe om...

Så er det kjentfolk blandt de på fotoet, så ønsker jeg å få en tilbakemelding.
Normalt ville jeg ha levert inn kameraet til Turistforeingen, men jeg får dessverre ikke tid til å ta turen til Stavanger de nærmeste dagene.

Og i tillegg til kameraet var det også en Bergans jakke XXL som hang i skuten på hytta (annekset).

Denne henger fortsatt. De som glemte igjenn jakken kan gi en tilbakemelding, så skal jeg eventuelt ta denne med ned neste gang jeg er på hytta.

Jakken ble ikke tatt med denne gang, da jeg har erfaring for at folk drar opp for å hente slike ting.
Kameraet, er jeg redd, vil kunne forsvinne.

12.08.2013

Nymerking og vedlikehold.

Jentene gjør en innsats. 

Forrige uke var det kjekke jenter på Blåfjellenden. De hadde sommerjobb med merking og rengjøring.
Da jeg kom til hytta på lørdag var alle benkeputen og teppene ute på terrassen.  Det var tydelig at noen holdt på å gjøre skikkelig rent.
Det var to driftige jenter.
De hadde ”sommerjobb” på Blåfjellenden, og gjorde en fin innsats.
Alle som fremover tar turen opp eller ned Fidjadalen kan sende en vennlig tanke til jentene. De hadde gått opp dalen i begynnelsen av uka.  Med malingsspann.  Og brukt 18,5 timer på å male røde T’er. Det er en innsats det virkelig står respekt av.
I tillegg har en del av de andre stien også fått en oppfrisking med nye røde t’er.
Av erfaring vet jeg at det er tungt å gå med malerspann og merke stien.  Det er ned og opp, og er sekken på, blir det tungt for ryggen. Tas sekken av, blir det mye gåing frem og tilbake.
Hytta har igjen fått en skikkelig omgang med fille og kost.  Jentene vasket alle hyllene og fikk orden på det meste. Nå gjelder det bare at gjestene oppfører seg….
Det kan ikke være mange hytter som har hatt bedre tilsyn i 2013. Jeg kan i hver fall ikke tenke meg at særlig mange vil kunne klage på renholdet.
Noen ungdommer har taket på det der med filler og vaskevann. For min egen del, vil jeg si takk for innsatsen.

Nytrukket stekt bekkerøye.

Stekt fisk til middag.

Fra Blåfjellenden er det tre timer til neste hytte nordover. Langavatn ligger en god del høyere og fra Blåfjellenden går stien opp Blåstøldalen til Rundevann, Fra Rundevann og til Langavatn er det bare ca ½ times gange.
Jeg fikk anledning til å ligge over på Langavatn og gå ned til hytta.  På Langavatn møtte jeg fire karer fra Tau. De drev med jakt og fiske.  (I hvert fall 3 av karene.)
I Langavatn var det så vidt napp, men den som slapp unna var stor.  Både disse karene og jeg skulle ned til Blåfjellenden. Jeg anbefalte å ta noen kast i Rundevaten .  Da karene kom ned til hytta kunne de vise fram en fin fangst.  10 bekkerøye, og noen store på over 500 gram.


Det var fangsten etter bare ½ times fisking.  Jeg tror karene var svært tilfreds med fangsten denne dagen.
Det ble et skikkelig herremåltid. Jeg ble invitert med på laget, og det var nok fisk til alle. Nytrukket fersk bekkerøye er godt.
Og det er skikkelig hyggelig igjen å kunne konstatere at noen fiskevann i nærheten av Blåfjellende ikke bare har 1000 brødre på 200 gram. Det er tatt god fisk i både Rundevann og Fidjavannet.
Det er også tatt fisk i elva like nedenfor hytta, men der var nok størrelsen av de jeg har sett noe mindre.

05.08.2013

Badeland?

Denne helgas spørsmål må bli hvem som har dratt inn en bade delfin til Blåfjellenden.
Da vi kom til hytta på fredagskvelden ble vi noe overraskende møtt av en oppblåst badedelfin i skuten.
Nå har vannstanden i elva i sommer ikke vært særlig stor. Så det er begrenset hva badedelfinen kan ha vært brukt til, men det har helt sikkert vært nok vann til å leke i.
Men en badedelfin, på Blåfjellenden.
Jeg forstår godt at vedkommende som bar ”greiene” inn til hytta ikke orket å bære dyret ut. Det må jo veie en del.
Men hva skal jeg gjøre med en badedelfin?