Midt i uka, midt i august og godt besøk på Blåfjellenden

Det ble en hyggelig kveld på hytta.

Det var ikke mange bestillinger denne dagen på Blåfjellenden. Jeg hadde nesten regnet med å være alene i annekset, men det kom folk. Noen hadde bestilt seng, og andre kom for å finne den beste plassen som var ledig.

I gamle dager, på 90 tallet - kom det ofte 50-60 gjester som ville overnatte på Blåfjellenden. Det var alltid plass, selv om det noen ganger var skikkelig trangt om saligheten. Den gang var det jo bare hovedhytta, men likevel – alle fikk plass.

I dag med både hovedhytta og annekset er det sengeplass til 49 mennesker. Da har vi ikke tatt i bruk ekstramadrassene og benkene, så totalt er det ikke «fullt» før det er minst 60 gjester på anlegget. Folk synes likevel det er ganske fullt når det er 25 mennesker som roter rundt i hyttene.

På vei innover, traff jeg på to par alt øverst i Oleskaret. Det var en god gjeng pensjonister som var på vei mot hytta, som første stopp på en rundtur. Det var en blid gjeng, og en av karene kunne fortelle mye om et område der jeg ofte går tur. Kjekt å høre.

Det var andre på hytta da jeg kom inn. En var på langtur – RYGER, og neste stopp ville være Tomannsbu. En annen hadde litt andre planer, og ville bare til Langavatn før Sandvatn og tilbake til bilen.

Litt senere kom en mor med tre sønner. - og hund. Den eldste sønnen var ca 14 år. De kom så pass sent at de hadde hatt regn en god del av turen. Kliss våte og litt trette. De tok inn på hunderommet og et ledig rom i annekset.

Litt senere på kvelden ankom to herrer – i sin beste alder. De hadde tatt den lange turen opp Fidjadalen. Den turen, i hvert fall oppover, krever ganske mye, og disse to karer hadde ikke helt lette sekker. Godt gjort.

Klokka tre på natten, fikk vi igjen nye gjester på besøk. En far og to døtre. De hadde startet fra Skåpet på morgenen, og hadde latt mor og minstegutten på 10 ligge igjen i et telt et stykke etter Mikkelshytta.

Faren var ganske klar på at det ikke var en familietur å gå fra Skåpet direkte til Blåfjellenden. Han hadde funnet sti til dammen i enden av Vassleia, men videre var det ikke mye sti å se. Det tok virkelig lang tid for denne familien å komme fra Skåpet til Blåfjellenden. Jeg tror det går kjappere å gå mot Flørli og så den vanlige stien til Blåfjellenden.

På morgenen gikk faren ganske tidlig tilbake oppover mot Flørli for å bringe mor og sønn i hus. De var klare på at de ville bli en dag til på Blåfjellenden før de dro videre. Jeg ventet til litt ut på ettermiddagen før jeg tok ut. Da hadde faren – og mor og sønn, ikke vist seg øverst i bakken mot Flørli. Jeg håper de kom seg til hytta i god tid før kvelden denne dagen.

Jeg tok oppover bakken, og bare rett over toppen, kom det ei jente som ville til hytta. Etter det traff jeg to partier med tyske gjester, og nede ved Ølbakken kom det tre unge jenter i mot. De hadde god fart opp bakken, og ville ta en overnatting på Blåfjellenden før de gikk tilbake til bilen.