Folk i farten på Blåfjellenden.

Utlendinger og andre.

Det har blitt slik at jeg tar inn til Blåfjellenden på torsdagsettermiddag. Denne uka på grunn av været.

Og som i forrige uke, trodde jeg at det ville være lite folk på hytta.

Nå var det ikke mange. Vi var bare 10 stykker totalt, men en fin gjeng,

Før i verden, for 8-10 år siden - eller lengre - var det helst utlendinger på hytta i fellesferien. Da møtte jeg hyggelige dansker, kjekke folk fra Tyskland og vennlige nederlendere i fleng.

Og i år?

På vei innover, kom det en hel gjeng i mot. Minstejenta var antakelig 6-7 år. Og hun hadde gått selv hele turen. Godt gjort.

Og gjengen var blide og danske. Et hyggelig møte.

Men det var også lokale folk i farten. Jeg møtte også en liten familie. Her satt minstegutten høyt og trygt på farens rygg. Gutten var nok litt skeptisk til meg som kom farende.

Det er godt gjort og ta ut med en liten gutt i bæremeis. Det er tungt både for den som bærer ungen og for den som må bære utstyret. I godt vær, og når turen ikke er for lang, så går det greit.

På hytta dukket det opp folk fra både Nederland og Tyskland…

Det tyske paret var turvante folk. De hadde vært på tur i Norge en del ganger, og besøkt flere andre turområder. Og kjente systemet på hyttene. Greie folk å ha med å gjøre.

Det var også et ungt nederlandsk par på sin første tur til en ubetjent hytte. Antakelig litt overrasket over systemet, men i hvert fall imponert over utsikten.

I tillegg til “utlendingene”, var det også norske. På hytta var det denne gangen en helt vanlig familie, med mor og to unger. Mor, datter og sønn. Nå var den unge mannen antakelig 14, og jenta 12. Det er ikke alltid like lett å få med “arvinger” i den alderen på tur. Her gikk det greit.

Den oppvoksende slekt er alltid kjekk. Og jeg håper turen fører til at jeg også får gleden av å møte de igjen på hytta om noen år. Men da antakelig på tur med andre en “opphavet”.

Og det var to kjekke jenter fra Nærbø på tur. Den ene turvant og med utstyr for langtur - en stor Norrønasekk. Den andre med erfaring antakelig ikke fra fullt så mange turer. Men begge med godt humør. Det må de ha for å orke å høre på mine fortellinger fra området.

Det gledelige denne gangen var at alle tok i et tak for å få hytta på stell. Da jeg gikk, var hytta striglet og ryddet. Det er virkelig kjekt å kunne forlate hytta i god stand. Takk til alle.