To våte og kalde dager på Blåfjellenden

Vind og regn og 5-6 grader på morgenen.

Denne gangen var jeg nesten sikker på at jeg ville bli alene på Blåfjellenden den første natta jeg kom til hytta. Det var ingen bestillinger og værmeldingen var nok så dårlig. Det skulle både regne å blåse.

Nå passet det likevel for meg, og jeg tok innover i regnet. Det tok ikke lang tid før det ble opphold, og selv om det blåste litt kom jeg greit innover heia. Dagsformen var ikke helt på topp, så det ble ikke den helt store farten.

Ved stabelen med ganglemmer, kom regnet og denne gangen for jeg bare forbi. Nedover bakken mot Blåfjellenden, lurte jeg på om det likevel ville være andre. Det var det ikke, men det hadde vært folk. Som ikke hadde gått fra hyttene slik jeg ønsker det.

På annekset sto døra fra stua og ut til skuten på vidt gap. Skuten er egentlig «ute». Det er mellomrom mellom plankene og det trekker frisk – og denne gang - kald luft inn. Med døra åpen, har også de små dyra – som det er mange av utenfor - mulighet for å komme inn i varmen.

Det var heldigvis ikke kommet mus inn i hytta. Hadde dette skjedd om høsten, så hadde nok havregrynene på hylla vært strødd over hele kjøkkenet. Musene finner greit fram til godsakene.

Med døra oppe, var det «ute-temperatur» inne. Det gikk med en sekk med ved før temperaturen ble over tyve grader. Det tok en god time før det ble levelig i stua, og først «koselig» en god stund senere.

Med god fyr i ovnen, stakk jeg bort til Hovedhytta. Det var like kaldt inne der som i annekset. Det var ikke bare et vindu som sto åpent. Hele fire vinduer var «glemt». Det må ha vært varmt den dagen de siste forlot hytta. Det var ikke varmt da jeg kom.

Nå på sommeren kan det være «greit» å glemme vinduene på dass. Der kan gjennomtrekken være grei å ha, men eller er regelen at alle vinduer skal lukkes når hytta forlates. Det hender likevel at noen glemmer et vindu, men fire....

Det ble en litt lang kveld. Jeg gikk å kikket etter om det kom folk. Hovedhytta var mørk og det kom ikke røyk opp av pipa. Klokka 11 gjorde jeg meg klar for natta, og stakk ut i et nødvendig ærend, (Litt lettkledd. Jeg var jo alene..).

I det jeg kom ut døra på annekset ruslet Mikkel rev ganske rolig forbi, og forsvant nedover mot Fidjadalen. Jeg var ikke alene. Nesen i samme øyeblikk gikk det i døra på hovedhytta. Det viste seg at en tysk jente hadde tatt turen opp Fidjadalen i regnet og tatt inn på hytta. Jeg var virkelig ikke alene.

Dagen etter snakket jeg med jenta. Ovnen i hovedhytta var kald og ikke i bruk , men det hadde likevel vært varmt nok i hytta. Hun ville videre mot Flørli, og håpet på bedre vær den dagen enn det hun hadde hatt på turen opp dalen.

Hun kunne fortelle at alle hytten i Alpene var betjente og hun var ikke vandt med å rydde og vaske, og mente nok at dette var «ukjent» for mange fra sørlige breddegrader. Nå er regelen at det SKAL vaskes på rom som har vært brukt.

Jeg bestemte meg for å bli en dag til, og fikk fart på støvsugeren. Begge hytten ble tatt en omgang. Med støvsuger i gan, er det lett å fjerne støv og skitt i kriker og kroker – og spindelvev i vinduskarmer.

Det ble også støvsugd i skutene og i uthuset. Nå burde hele anlegget være rent og ryddig i påvente av nye gjester. De første kommer i hvertfall til en flott hytte. Jeg fikk lagt ut en ganglem opp ei høyden på vei tilbake mot Hunnedalen. Alt hjelper.

Jeg møtte bare to tyske jenter på vei for å overnatte på Blåfjellenden. Det var fler andre ute på dagstur. Det ble en hyggelig stopp litt lengre nede i bakken mot Hunnedalen da jeg traff et par som var på tur innover. Vi fikk en skikkelig grei prat.