Det hender jeg er alene på Blåfjellenden.

Midt i uka og få andre på tur.

Vi er alt i slutten av august, og en sjekk viser at høsten kommer på denne tiden, uansett når det ble snøfritt på våren. Rognbærene utenfor hytta på Blåfjellenden begynner å bli røde, blåbær (om du finner noen) er modne, og det er tid for å tenke på tyttebærene.

Det merkes også på besøket at skoleferien er slutt. Det er langt færre besøk på hyttene i midten av ukene enn tidligere. Det er fortsatt folk i heia, men det er ofte utlendinger som overnatter og på hyttene og som går fra hytte til hytte.

Det blir mye tidligere mørkt på kvelden. Alt før klokka ti, er det greit å tenne stearinlys inne. Det er nok fortsatt mulig å ta seg fram langs stiene omtrent til ti, men etter det er det hodelykt som gjelder. Nå kommer det nesten hvert år folk som bare har telefonen, og det hjelper, men en skikkelig hodelykt er mye bedre.

På vei innover var det sommertemperatur, med 17-18 grader, når det i tillegg til å begynne med, også var vindstille, og tørt i bakken, ble det en kjekk og grei tur mot Blåfjellenden. Jeg hadde startet tidlig, og ventet ikke å treffe folk, men bare et lite stykke innover kom det tre stykker i mot.

De hadde overnattet på Blåfjellenden, og var nå på vei mot bilen. I flott vær og med gode forhold hadde de hatt en kjekk tur over heia. De kunne også fortelle at det hadde vært andre på hytta den natta.

Siden det var en stund siden forrige besøk på Blåfjellenden for min del, kunne det være ting som måtte gjøres. Jeg håpet det ville se bra ut, men trodde det lett kunne bli bedre med bare litt arbeid. Det ble en omgang med rengjøring og rydding før hyttene var klar for nye gjester.

Nå må jeg legge til at annekset, hvor de jeg traff hadde holdt til, var greit, men det manglet vann i bøttene. Det første som måtte gjøres – etter et par timers jobbing, var å hente vann. Selvsagt kunne det også passe å skylle av svetten i elva.

Det var ikke mye vann i elva, og – etter at jeg hadde fylt vannbøtta – ble det en kjapp dukkert. I forhold til Croatia, hvor jeg badet i forrige uke, så var vannet kaldt. Det passet ikke helt med en lang dukkert.

Det ble en ensom og litt lang kveld. Det kom ingen andre. Jeg ble alene på annekset og hovedhytta sto mørk og tom. Det kom regn ut over kvelden, og på natta regnet det bra. Jeg fyrte opp i ovnen og fikk en behagelig temperatur inne.

Ute var det fortsatt 13-14 grader, men med vind og regn passet det med varme i ovnen. Det er heldigvis fortsatt lyst ganske tidlig. Jeg tok det med ro, og i et-tiden kom det en kar, engelskmann slik jeg forsto det, som hadde startet fra Kjerrag den morgenen og ville til Frafjord før kvelden.

Jeg var på vei mot Hunnedalen, og karen fikk klare seg selv. Det er alltid tungt opp bakken fra hytta på vei mot Hunnedalen. Oppe i toppen fikk jeg vinden i ansiktet, men med god temperatur, gikk jeg likevel turen stor sett i bluse.

Det kom to stykker i mot. Disse var fra Danmark, og ville inn til Blåfjellenden for en overnatting. Jeg møtte de rett over Fossebekken, og jeg fikk det vanlige spørsmålet. Er det langt igjen, eller denne gangen også er vi over halvveis.

De hadde brukt lang tid på de første 2-3 kilometerne. De kom nok til Blåfjellenden, om enn litt sent på ettermiddagen. Hytta ville ikke stå tom den natta.

Midt i uka, midt i august og godt besøk på Blåfjellenden

Det ble en hyggelig kveld på hytta.

Det var ikke mange bestillinger denne dagen på Blåfjellenden. Jeg hadde nesten regnet med å være alene i annekset, men det kom folk. Noen hadde bestilt seng, og andre kom for å finne den beste plassen som var ledig.

I gamle dager, på 90 tallet - kom det ofte 50-60 gjester som ville overnatte på Blåfjellenden. Det var alltid plass, selv om det noen ganger var skikkelig trangt om saligheten. Den gang var det jo bare hovedhytta, men likevel – alle fikk plass.

I dag med både hovedhytta og annekset er det sengeplass til 49 mennesker. Da har vi ikke tatt i bruk ekstramadrassene og benkene, så totalt er det ikke «fullt» før det er minst 60 gjester på anlegget. Folk synes likevel det er ganske fullt når det er 25 mennesker som roter rundt i hyttene.

På vei innover, traff jeg på to par alt øverst i Oleskaret. Det var en god gjeng pensjonister som var på vei mot hytta, som første stopp på en rundtur. Det var en blid gjeng, og en av karene kunne fortelle mye om et område der jeg ofte går tur. Kjekt å høre.

Det var andre på hytta da jeg kom inn. En var på langtur – RYGER, og neste stopp ville være Tomannsbu. En annen hadde litt andre planer, og ville bare til Langavatn før Sandvatn og tilbake til bilen.

Litt senere kom en mor med tre sønner. - og hund. Den eldste sønnen var ca 14 år. De kom så pass sent at de hadde hatt regn en god del av turen. Kliss våte og litt trette. De tok inn på hunderommet og et ledig rom i annekset.

Litt senere på kvelden ankom to herrer – i sin beste alder. De hadde tatt den lange turen opp Fidjadalen. Den turen, i hvert fall oppover, krever ganske mye, og disse to karer hadde ikke helt lette sekker. Godt gjort.

Klokka tre på natten, fikk vi igjen nye gjester på besøk. En far og to døtre. De hadde startet fra Skåpet på morgenen, og hadde latt mor og minstegutten på 10 ligge igjen i et telt et stykke etter Mikkelshytta.

Faren var ganske klar på at det ikke var en familietur å gå fra Skåpet direkte til Blåfjellenden. Han hadde funnet sti til dammen i enden av Vassleia, men videre var det ikke mye sti å se. Det tok virkelig lang tid for denne familien å komme fra Skåpet til Blåfjellenden. Jeg tror det går kjappere å gå mot Flørli og så den vanlige stien til Blåfjellenden.

På morgenen gikk faren ganske tidlig tilbake oppover mot Flørli for å bringe mor og sønn i hus. De var klare på at de ville bli en dag til på Blåfjellenden før de dro videre. Jeg ventet til litt ut på ettermiddagen før jeg tok ut. Da hadde faren – og mor og sønn, ikke vist seg øverst i bakken mot Flørli. Jeg håper de kom seg til hytta i god tid før kvelden denne dagen.

Jeg tok oppover bakken, og bare rett over toppen, kom det ei jente som ville til hytta. Etter det traff jeg to partier med tyske gjester, og nede ved Ølbakken kom det tre unge jenter i mot. De hadde god fart opp bakken, og ville ta en overnatting på Blåfjellenden før de gikk tilbake til bilen.

Hyttevakt på Blåfjellenden.

Mange har gjort en innsats på Blåfjellenden denne uka.

Vi var to som tok turen innover mot Blåfjellenden denne gangen. Knut Erlend tok kontakt og ville gjerne en tur. Vi har vært sammen på Blåfjellenden i påsken noen ganger. I år ble det ingen skitur i påsken, og nå passet det å ta en fottur.

Vi møtte folk på vei innover. De kunne fortelle at det hadde vært en del folk på hytta den natta. Noen av disse var fra utlandet, og hadde ikke helt fått med seg at det skulle gjøres rent før hytta forlates. Nå ble det likevel både vasket og kostes, så hytta ville være i god stand.

Nå var det ikke bare inne på hyttene noen hadde jobbet. Det viste seg at en gjeng med sommerjobb for STF, hadde tatt den illeluktende jobben med å tømme dassen. En jobb jeg virkelig er glad for at andre gjør. Jeg har tømt dassen noen ganger, det er ikke kjekt.

I tillegg til å tømme dassen hadde ungdommene denne gang virkelig brukt tiden. De hadde både ryddet og vasket og jobbet i stede for å sitte inne i stua. Noe jeg har opplevd andre ungdommer har gjort. Jeg lovet å gi en positiv tilbakemelding til de i STF som har hyrt inn ungdommene. Denne gjengen gjorde en skikkelig innsats.

STF prøver å fåfolk som hyttevakter på sine hytter. Det er ikke like lett å få noen til å være på en turistforeningshytte i en uke for å «passe på». Spesielt ikke om de i tillegg må børe all mat for uka på ryggen i noen timer før de når hytta. Som på Blåfjellenden.

Det har ikke vært hyttevakt på Blåfjellenden så langt denne sommeren. Bestyrerinnen og jeg har i mange år hatt denne jobben på Nilsebu. Det er ganske mange som ønsker å være på Nilsebu en uke. Her er det ikke alltid vi har fått den uka vi ønsker. På Blåfjellenden var alle uker åpne.

Denne uka – fra onsdag til lørdag – ville det være hyttevakt på hytta. Hun kom ned til hyttene nesten samtidig med oss, og kunne fortelle at for første gang denne sommeren ville det være hyttevakt på Blåfjellenden. Hyttevakten satte straks i gang med å jobbe. Hun hadde ikke tenkt å sitte inne å kikke ut.

Jeg fikk anledning til å vise hvordan aggregatet startes, og hvor støvsugeren står. Nå var det ikke lenge siden jeg hadde tatt en omgang, men det er helt greit om det støvsuges oftere. Spesielt inngang og skut, trenger mer renhold enn hver uke.

Da vi gikk dagen etter, var hun i gang med å vaske vinduene. Noe som ikke hadde blitt gjort denne påsken. Bestyrerinnen som ofte har tatt denne jobben, kom ikke inn i påsken, og det har til nå vært mange andre ting som har vært «viktigere».

Nå var det ikke bare hyttevakten som jobbet. Da vi gjorde oss klar til å ta ut, kikket jeg inn på hovedhytta, og der var to av gjestene i full gang med å vaske gulvet. De hadde tillegg gitt klar beskjed til noen utenlandske gjester, at det skulle gjøres rent før hytta forlates.

På veien mot Hunnedalen møtte vi en jente. Hun var også på vei inn til Blåfjellenden. Egentlig for å holde hyttevakten med selskap. Det ville i hvert fall bli to på hyttene – og to hunder – på hytten den natta.